Åpenhet om selvmordsforsøk?

[Anonym bruker]

Dette er et alvorlig tema, så jeg håper troll og kverulanter kan holde seg unna. 

De siste årene har det heldigvis blitt mer åpenhet rundt psykisk helse, noe som også har ført til en negativ motbølge fordi at jo flere som er åpen, jo mer blir det av noen tolket som at det "på moten" å ha for eksempel angst. Men generelt sett synes jeg det er fint at psykisk helse begynner å bli mer normalt å snakke om, slik at skammen rundt å være psykisk syk dempes. 

Likevel er det ting jeg fortsatt føler er mer tabubelagt, som tilfeller med svært alvorlig depresjon enten med eller uten psykoser, og gjerne ta høy grad av selvmordstanker og kanskje også til slutt ett eller flere selvmordsforsøk. Jeg tror ikke jeg overdriver eller er urealistisk når jeg nå kommer med følgende påstand:

Du kan komme tilbake på jobb etter et halvt års sykemelding og fortelle til kollegaer at du var borte på grunn av alvorlig brudd i hoften, eller kreft i halsen, og ingen vil tenke eller møte deg med annet en ren sympati. De vil vite sånn omtrent hva de skal si, og de vil, i hvert fall etter å ha forsikret seg om at du er helt frisk igjen, behandle deg akkurat som før. Men kommer du tilbake etter et halvt års sykemelding og forteller til kollegaer at det er fordi du ble så alvorlig deprimert at du til slutt prøvde å begå selvmord, men ble stoppet i tide og akuttinnlagt, så er jeg ganske sikker på at de fleste hadde følt at situasjonen ble veldig ubehagelig. At en ikke vet hva en skal si, hva en kan spørre om eller hvordan man nå bør forholde seg til vedkommende. Har jeg rett?

Er det noen som har vært alvorlig deprimert og suicidal, og har vært helt åpen om det? Hvordan har det gått? Og om du ikke har vært alvorlig deprimert og suicidal, ville du egentlig likt å få slikt delt med deg fra venner, familie eller kollegaer?

Anonymkode: 1b654...c52

[Anonym bruker]

Jeg har dessverre opplevd kollegaer som har vært i den situasjonen. Da har vi hatt en god prat om hvor de var nå, å om det har vært noe jeg kan bistå med. Å jeg har spurt om hvilken oppfølging de får og evt hvordan dette går . Oppved nylig at en kollega fortalte at hun slett med selvmordstanker, da sa jeg at da tar vi kontakt med fastlegen din nå. Så tar vi det derfra. 

Anonymkode: ead44...218

[Anonym bruker]

Vi hadde en nabo flere av oss i nabolaget så ble sykere og sykere. Dette var en person de fleste satte stor pris på. Det endte med at leder i sameiet kontaktet kommuneoverlegen og personen ble innlagt.

Noen måneder senere var personen tilbake. Personen var veldig forsiktig og stille de første par ukene, virket som om personen "prøvde seg frem". Ingen har sagt noe vondt om personen, men er bare glad for at h fikk hjelp. I dag er personen like stor del av sameiet og lokalsamfunnet som tidligere selv om en del vet

Anonymkode: 17fa5...939

[Anonym bruker]

Ja, jeg er enig med deg HI om at den situasjonen hadde føltes ubehagelig, og det hadde vært vanskelig å vite hva man skulle si, rett og slett fordi det er så individuelt hva den syke personen ønsker å snakke om. Jeg er en privat person, og deler minimalt med andre om mitt personlige liv. Det betyr ikke at jeg anser temaet som tabu, men jeg anser det som privat. Og det er lov og helt fint. 

Jeg tenker at en arbeidsplass ikke nødvendigvis er stedet man skal legge ut om sine personlige problemer. 

Anonymkode: 3325d...5d3

[Anonym bruker]

Jeg har vært/er alvorlig deprimert med selvmordstanker, men aldri forsøk. 

Jeg er åpen om mine kronisk tilbakevendende selvmordstanker, det er en daglig kamp. Men jeg er også åpen om at det ikke er noen fare for forsøk, det er jeg for feig til. Orker ikke leve med et mislykket forsøk. 

Jeg opplever at færre blir "satt ut" nå enn tidligere. Det er mer aksept og forståelse for psykisk uhelse i samfunnet nå. Det vil alltid være mennesker som syns slike temaer ubehagelig å snakke om, så vi vil aldri komme dit at alle reagerer "adekvat" på slike ting. 

Nå jobber jeg innenfor helse og omsorg, med traumebasert tilnærming til brukerne våre, så å være åpen her er ingen problem. Jeg er som jeg pga traumer og diagnoser, det forstår både kolleger og ledere. 

Anonymkode: 8f68d...786

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Dette er et alvorlig tema, så jeg håper troll og kverulanter kan holde seg unna. 

De siste årene har det heldigvis blitt mer åpenhet rundt psykisk helse, noe som også har ført til en negativ motbølge fordi at jo flere som er åpen, jo mer blir det av noen tolket som at det "på moten" å ha for eksempel angst. Men generelt sett synes jeg det er fint at psykisk helse begynner å bli mer normalt å snakke om, slik at skammen rundt å være psykisk syk dempes. 

Likevel er det ting jeg fortsatt føler er mer tabubelagt, som tilfeller med svært alvorlig depresjon enten med eller uten psykoser, og gjerne ta høy grad av selvmordstanker og kanskje også til slutt ett eller flere selvmordsforsøk. Jeg tror ikke jeg overdriver eller er urealistisk når jeg nå kommer med følgende påstand:

Du kan komme tilbake på jobb etter et halvt års sykemelding og fortelle til kollegaer at du var borte på grunn av alvorlig brudd i hoften, eller kreft i halsen, og ingen vil tenke eller møte deg med annet en ren sympati. De vil vite sånn omtrent hva de skal si, og de vil, i hvert fall etter å ha forsikret seg om at du er helt frisk igjen, behandle deg akkurat som før. Men kommer du tilbake etter et halvt års sykemelding og forteller til kollegaer at det er fordi du ble så alvorlig deprimert at du til slutt prøvde å begå selvmord, men ble stoppet i tide og akuttinnlagt, så er jeg ganske sikker på at de fleste hadde følt at situasjonen ble veldig ubehagelig. At en ikke vet hva en skal si, hva en kan spørre om eller hvordan man nå bør forholde seg til vedkommende. Har jeg rett?

Er det noen som har vært alvorlig deprimert og suicidal, og har vært helt åpen om det? Hvordan har det gått? Og om du ikke har vært alvorlig deprimert og suicidal, ville du egentlig likt å få slikt delt med deg fra venner, familie eller kollegaer?

Anonymkode: 1b654...c52

Har vært alvorlig deprimert, men aldri reelt suicidal. 

Anonymkode: 6c1f3...a7f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Dette er et alvorlig tema, så jeg håper troll og kverulanter kan holde seg unna. 

De siste årene har det heldigvis blitt mer åpenhet rundt psykisk helse, noe som også har ført til en negativ motbølge fordi at jo flere som er åpen, jo mer blir det av noen tolket som at det "på moten" å ha for eksempel angst. Men generelt sett synes jeg det er fint at psykisk helse begynner å bli mer normalt å snakke om, slik at skammen rundt å være psykisk syk dempes. 

Likevel er det ting jeg fortsatt føler er mer tabubelagt, som tilfeller med svært alvorlig depresjon enten med eller uten psykoser, og gjerne ta høy grad av selvmordstanker og kanskje også til slutt ett eller flere selvmordsforsøk. Jeg tror ikke jeg overdriver eller er urealistisk når jeg nå kommer med følgende påstand:

Du kan komme tilbake på jobb etter et halvt års sykemelding og fortelle til kollegaer at du var borte på grunn av alvorlig brudd i hoften, eller kreft i halsen, og ingen vil tenke eller møte deg med annet en ren sympati. De vil vite sånn omtrent hva de skal si, og de vil, i hvert fall etter å ha forsikret seg om at du er helt frisk igjen, behandle deg akkurat som før. Men kommer du tilbake etter et halvt års sykemelding og forteller til kollegaer at det er fordi du ble så alvorlig deprimert at du til slutt prøvde å begå selvmord, men ble stoppet i tide og akuttinnlagt, så er jeg ganske sikker på at de fleste hadde følt at situasjonen ble veldig ubehagelig. At en ikke vet hva en skal si, hva en kan spørre om eller hvordan man nå bør forholde seg til vedkommende. Har jeg rett?

Er det noen som har vært alvorlig deprimert og suicidal, og har vært helt åpen om det? Hvordan har det gått? Og om du ikke har vært alvorlig deprimert og suicidal, ville du egentlig likt å få slikt delt med deg fra venner, familie eller kollegaer?

Anonymkode: 1b654...c52

Jeg har opplevd Keplers som kom på et jobbmøte og fortalte om depresjon og tanker om å ta livet sitt. Mange støttet. Men så har du de som aldri har hatt motstand og som tier og himler med øynene. De om det. 
å slite psykisk er tøft nok under selv om man skal skamme seg og bli stigmatisert i tillegg. Mens en kneoperasjon som kun gir lokale smerter skal bli støttet. 
Vi trenger mer åpenhet og psykisk helse rammer hardt og det rammer svært mange. Heier på alle som er modig og er åpen. 

Anonymkode: 57a54...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Dette er et alvorlig tema, så jeg håper troll og kverulanter kan holde seg unna. 

De siste årene har det heldigvis blitt mer åpenhet rundt psykisk helse, noe som også har ført til en negativ motbølge fordi at jo flere som er åpen, jo mer blir det av noen tolket som at det "på moten" å ha for eksempel angst. Men generelt sett synes jeg det er fint at psykisk helse begynner å bli mer normalt å snakke om, slik at skammen rundt å være psykisk syk dempes. 

Likevel er det ting jeg fortsatt føler er mer tabubelagt, som tilfeller med svært alvorlig depresjon enten med eller uten psykoser, og gjerne ta høy grad av selvmordstanker og kanskje også til slutt ett eller flere selvmordsforsøk. Jeg tror ikke jeg overdriver eller er urealistisk når jeg nå kommer med følgende påstand:

Du kan komme tilbake på jobb etter et halvt års sykemelding og fortelle til kollegaer at du var borte på grunn av alvorlig brudd i hoften, eller kreft i halsen, og ingen vil tenke eller møte deg med annet en ren sympati. De vil vite sånn omtrent hva de skal si, og de vil, i hvert fall etter å ha forsikret seg om at du er helt frisk igjen, behandle deg akkurat som før. Men kommer du tilbake etter et halvt års sykemelding og forteller til kollegaer at det er fordi du ble så alvorlig deprimert at du til slutt prøvde å begå selvmord, men ble stoppet i tide og akuttinnlagt, så er jeg ganske sikker på at de fleste hadde følt at situasjonen ble veldig ubehagelig. At en ikke vet hva en skal si, hva en kan spørre om eller hvordan man nå bør forholde seg til vedkommende. Har jeg rett?

Er det noen som har vært alvorlig deprimert og suicidal, og har vært helt åpen om det? Hvordan har det gått? Og om du ikke har vært alvorlig deprimert og suicidal, ville du egentlig likt å få slikt delt med deg fra venner, familie eller kollegaer?

Anonymkode: 1b654...c52

Jeg hadde synes det hadde vært veldig ubehagelig hvis en kollega hadde fortalt det. Ikke fordi jeg ser ned på personen eller synes noe dårlig om personen, men fordi jeg er ganske lukket og hadde ikke ant hva jeg skulle sagt eller gjort. 

Jeg har vært alvorlig deprimert, men ikke direkte suicidal, Fortalte aldri det på jobb, ville aldri ha gjort om jeg havnet der igjen heller.

Anonymkode: f5bd9...1d7

[Anonym bruker]

Fra mine nærmeste venner og familie; absolutt. Fra kolleger; nei.

mine kollegaer er hyggelige mennesker som jeg deler arbeidsdagen med og som jeg av og til er sosiale med. Det er ikke mennesker jeg skal dele mine innerste sorger og traumer med.

selvfølgelig blir det «overfladisk» snakk om både fysisk og psykisk helse. Vi er støttende, heier på hverandre  og tilrettelegger for hverandre på jobb. Men jeg ville nok følt det ukomfortabelt om noen fortalte at de var suicidale. Det ville føltes som en stort ansvar som jeg ikke vet hvordan jeg skulle forvalte. 

En arbeidsplass er an samling av mennesker du ikke personlig har valgt. De er ikke dine nærmeste. Jeg heier absolutt på åpenhet mennesker at arbeidsplassen ikke nødvendigvis er stedet å brette ut absolutt alt. 

Anonymkode: b5952...2c7