Barnet avviser meg

[Anonym bruker]

Kjenner på vanskelige følelser. Jeg jobber hver dag og har minimalt med overskudd. Min samboer har mer energii. Han har ikke lange reiseveien og tilbringer noe mer tid med barner vårt. Ammeproblemer pga for tidlig fødsel medførte at pappa ga mye flaske mens jeg var opptatt med pumping. Samboer var nettopp hos foreldrene sine en ukes tid, og jeg føler meg totalt overflødig. Barnet vil ikke ha noe med meg å gjøre. Han lurer på hvor pappa er, bare pappa er i et annet rom. I dag forsøkte jeg å ha litt kvalitetstid med han, bare oss to, men far kom på banen relativt fort og jeh ble skjøvet ut. Jeg holdt rundt barnet en stund for å kose, men med en gang pappa kom, slapp han meg og ville til sin far. Jeg tror ikke barnet hadde brydd seg og om jeg ikke kom hjem, for han vil ikke ha noe med meg å gjøre. 
 

Jeg føler en avstand, som om jeg står ved siden av meg selv og leker mamma med en som ser på meg, men ikke ser meg, og jeg føler at han er fremmed. 
 

Vi har en god tone og er så nærme når faren er bortreist, og da føler jeg at vi er nære, at han søker trøst hos meg og vil være med meg. 
 

Jeg klarer ikke å ha det særlige hyggelig med samboer nå heller fordi dette tynger meg veldig. Han lo da barnet vårt kom for å få kos av han og stakk fra meg.

Jeg har alltid følt meg som en « god nummer 2», og jeg er moren. Det er hjerteskjærende .

 

Anonymkode: e7445...637

[Anonym bruker]

Det er helt vanlig at små barn knytter seg mest til en omsorgsperson. Det jevner seg ofte ut etterhvert og barn kan gjennom oppveksten også veksle på hvem barnet foretrekker og er mest påkoblet.

Skjønner at det er sårt, men det er ikke uvanlig

Anonymkode: dd7a2...503

[Anonym bruker]

Det er slett ikke uvanlig dette, men ofte er det far som er nr to første leveår siden mor er tettest på barnet første tiden.

Så er det noen barn som blir pappajente/pappagutt, mens andre blir mammajente/mammagutt. Det har ofte med personlighet å gjøre.

Prøv å senke skuldrene, dette vil jevne seg ut på sikt. Barnet er garantert glad i dere begge selv om det akkurat nå er mest opptatt av pappa.

Jeg har fire barn, og ser selv nå som de er mellom 16 og 24 år at noen har nærmest forhold til mannen min, mens andre har det til meg. Noen ganger varierer det på sak også, noen ting er lettere å prate med pappa om og andre ting med meg. Vi har litt forskjellige roller i barnas liv. F.eks prater sønnen min på 21 år definitivt mest med min mann, de har felles interesser og hjelper hverandre med div. Men da han ødela seg for ikke lenge siden, måtte følges opp av lege osv, så var det meg han søkte til. For han er jeg omsorgspersonen, mens pappa er den praktiske.

Vi foreldre kan ikke være sjalu på hverandre selv om barna i perioder foretrekker den ene. Jeg kan ikke bli lei meg fordi 21 åringen prater med sin far om motorsykler, skruing av bil eller bedriftsøkonomi, jeg må bare være glad for det gode forholdet de har. Så er jeg her når han trenger meg også, det var meg han kom og snakket med da det var trøbbel med dama f.eks.

Jeg forstår at du føler deg såret og er lei deg nå fordi barnet er såpass lite, men bare vær en trygg og god voksen, en god omsorgsfigur, så går dette seg garantert til. Få noen flere barn også, så har dere noen hver

 

Anonymkode: ce4e5...dfe

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det er slett ikke uvanlig dette, men ofte er det far som er nr to første leveår siden mor er tettest på barnet første tiden.

Så er det noen barn som blir pappajente/pappagutt, mens andre blir mammajente/mammagutt. Det har ofte med personlighet å gjøre.

Prøv å senke skuldrene, dette vil jevne seg ut på sikt. Barnet er garantert glad i dere begge selv om det akkurat nå er mest opptatt av pappa.

Jeg har fire barn, og ser selv nå som de er mellom 16 og 24 år at noen har nærmest forhold til mannen min, mens andre har det til meg. Noen ganger varierer det på sak også, noen ting er lettere å prate med pappa om og andre ting med meg. Vi har litt forskjellige roller i barnas liv. F.eks prater sønnen min på 21 år definitivt mest med min mann, de har felles interesser og hjelper hverandre med div. Men da han ødela seg for ikke lenge siden, måtte følges opp av lege osv, så var det meg han søkte til. For han er jeg omsorgspersonen, mens pappa er den praktiske.

Vi foreldre kan ikke være sjalu på hverandre selv om barna i perioder foretrekker den ene. Jeg kan ikke bli lei meg fordi 21 åringen prater med sin far om motorsykler, skruing av bil eller bedriftsøkonomi, jeg må bare være glad for det gode forholdet de har. Så er jeg her når han trenger meg også, det var meg han kom og snakket med da det var trøbbel med dama f.eks.

Jeg forstår at du føler deg såret og er lei deg nå fordi barnet er såpass lite, men bare vær en trygg og god voksen, en god omsorgsfigur, så går dette seg garantert til. Få noen flere barn også, så har dere noen hver

 

Anonymkode: ce4e5...dfe

Takk for svar. Problemet stikker dypere. Samboer fyller alle rollene, og jeg føler ikke at vi er et lag fordi jeg ikke bidrar med noe som helst. Jeg har de lengste dagene og tjener dårligst. Samboer brillierer på alle plan, og jeg klarer ikke en gang å være mor til barnet mitt. Dette er veldig vanskelig 

Anonymkode: e7445...637

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar. Problemet stikker dypere. Samboer fyller alle rollene, og jeg føler ikke at vi er et lag fordi jeg ikke bidrar med noe som helst. Jeg har de lengste dagene og tjener dårligst. Samboer brillierer på alle plan, og jeg klarer ikke en gang å være mor til barnet mitt. Dette er veldig vanskelig 

Anonymkode: e7445...637

Du har nok rett i at dette stikker dypere, det handler om din selvtillit.

At du ikke bidrar med noe som helst nekter jeg å tro. Selv om du har de lengste dagene jobber du vel ikke mer enn 100% du heller?

Kanskje du bør oppsøke noe samtalehjelp? Du må ha hjelp til å se din verdi som mamma og som menneske.

Anonymkode: ce4e5...dfe

[Anonym bruker]

Har du snakket med samboeren din. Han kan jo kanskje gå ut og finne på noe, slik at du og gutten får kvalitetstid alene sammen, uten at far forstyrrer. Ellers er det jo helt topp at han har et godt forhold til far. Det gjør ikke deg til et mindre verdifullt medlem av familien. Og jeg vet godt hvordan det føles. Det ene barnet mitt ropte/kom bare til meg for å spørre hvor pappa er, det var visst alt jeg var god for😆. Det har heldigvis blitt bedre etterhvert som han ble eldre.

Anonymkode: 5fc63...af2