Jeg hater å være syk!

[Anonym bruker]

Dette er ren sutring, så styr unna hvis du ikke tåler slik, men nå må jeg bare ventilere ut et sted.

Jeg er, og har alltid vært, en veldig aktiv person. En av dem som først i voksen alder og noen barn ble diagnostisert med ADHD, for nå fem år siden. Så det er et liv preget av å gjøre på mye. Jeg har funnet en jobb jeg stort sett stortrives i, fordi den krever mye av mine gode egenskaper og tilfredsstiller behovet mitt for variasjon, og derfor er noe jeg vanligvis gleder meg til hver hverdag. Altså, jeg liker å jobbe, jeg liker å være i aktivitet og jeg liker å være til nytte.

For å unngå å bli altfor langtekkelig, så har det skjedd mye de siste par årene som har tatt kraftig på kreftene, og det eskalerte voldsomt i høst da et nært familiemedlem fikk en dødelig diagnose og ene barnet mitt fikk sammenbrudd med psykose, og jeg måtte være hjemme med 100 % pleiepenger i flere måneder. Det utviklet seg til at jeg selv ble syk med en svært alvorlig depresjon, og måtte til slutt legges inn i en måned. Nå er jeg skrevet ut igjen og venter på oppfølging, og i mellomtiden er jeg i et merkelig limbo mellom å være litt mer meg selv igjen, men fortsatt så syk at det skal veldig lite til for at jeg får tilbakefall, eller blir helt utmattet. 

Og det er dette jeg sliter med å håndtere nå. Både et slags sjokk, iblandet litt skam, over at jeg, akkurat jeg(!), som alltid er så positiv og optimistisk og løsningsorientert, som alltid har ment at det handler om innstilling, kunne bli så veldig syk at jeg mistet alt håp, ble helt apatisk, så kognitivt svekket at jeg hadde problemer med å snakke på det verste og med null energi eller livsvilje. Og som, nå som jeg er litt bedre, begynner å få tilbake rastløsheten og den fysiske energien, men der det kognitive ikke henger med, og jeg derfor ønsker å jobbe igjen, men ikke har sjans i havet til å klare det. Arbeidsplassen min er livlig og støyende, og nå er det slik at selv 10 minutter i en matbutikk en rolig tid på døgnet er så overstimulerende at jeg må hvile i flere timer etterpå. Det er til å bli sprø av! Og det hjelper definitivt ikke på depresjonen heller, uansett hvor mye antidepressiva jeg knasker i meg, så jeg håper jo at psykologhjelp, når jeg omsider får det, kan hjelpe litt, men i mellomtiden så kjenner jeg på ekstremt mye frustrasjon over at det skal ta så mye tid! At hjernen min ikke bare kan fungere vanlig igjen. 

Sånn, hvis du orket å lese, takk! Det var godt å få dette ut! Og om noen lurte, så er barnet mitt nesten helt frisk igjen, heldigvis, og pappaen har vært hjemme der da jeg ble syk.

Anonymkode: 0057c...f73

[Anonym bruker]

Tror nok du må tillate deg selv tid og kanskje mye tid. Skjønner at det kan være vanskelig, men du hjelper ikke deg selv med å stresse. Du møtte nok veggen og det sikkelig hardt. Å dette er almen kjent nå at det tar tid å komme seg tilbake. 
Kan også hende at du aldri vil komme tilbake der du var, du må ikke piske deg selv for at kroppen ikke lystrer. 
Lett etter alle de små glimtene av «deg selv», istede for å snakke deg selv ned.💪💪

Anonymkode: 440b3...de2

[MissSaigon]

Jammen har du fått ditt! Livet er noen ganger helt ubarmhjertelig. 

Men det er godt å høre både at det går bedre med barnet ditt og at du selv er på vei opp igjen. Støtter forrige taler om at du må tillate deg å ta tiden til hjelp, jeg tipper at det indre stresset ikke bidrar til raskere tilheling. 

Det ER lov å være lei seg og det ER lov å være motløs. Så må du prøve å finne de lysglimtene du kan, og hente energi fra dem.

Ønsker deg det beste og håper at du snart får livet ditt tilbake ❤️ 

 

[Anonym bruker]

Det er helt forståelig at du føler frustrasjon og rastløshet nå. Du har vært gjennom ekstreme belastninger både fysisk og mentalt, og selv om hodet ditt lengter etter aktivitet, trenger kroppen og hjernen tid til å hente seg inn.
 

Dette handler ikke om vilje eller innstilling, men om restitusjon etter alvorlig sykdom. Vær mild med deg selv akkurat nå. Du har allerede vist utrolig styrke.❤️

Anonymkode: 35099...97e

[Anonym bruker]

Takk for gode ord, dere ❤️ Det er bare så uvant, og jeg klarer ikke å finne roen heller. Da jeg var veldig syk gikk det greit i den forstand at det var som om all hyperaktivitet forlot meg, men nå er den på plass igjen. Jeg er så utrolig rastløs, men har ikke kapasitet til å få det ut, så da blir jeg bare enda mer urolig. Men jeg skjønner jo egentlig også at ting tar tid, det er bare at tålmodighet ikke er min store styrke her i livet. Jeg trenger å føle meg nyttig, og det klarer jeg ikke nå.

HI

Anonymkode: 0057c...f73