Ungdom og bekymring

[Anonym bruker]

Vil starte med at alle er forskjellig og har ulik erfaringer i ryggsekken. Bare nevner det før det tar løs med kommentarer. 
Jeg har 2 ungdommer. En på 17 og en på 20. jeg synes det er vanskelig å gi slipp og ikke ha samme kontroll lengre. Når de er ute å kjører bil, er på fest osv. det var så mye lettere når de var 8 år der de delte alt med meg og jeg var det største forbildet. Da hadde man kontroll. 
De tar utdanning og gjør det godt. Og vi har gjort jobben vår og fått ungdommer som er klar for å løsrive seg. Men livet vårt har vært oss 4 hele veien og nå bor en på hybel og en annen på folkehøgskole. Det er en sorg, bekymring og det  finne igjen meg selv - hvem er jeg nå? 
Det skal også nevnes at jeg vet så inderlig godt hvor utsatt ungdommen er for ulykker da de har mindre impulskontroll og de de utforsker mer. 
Vi har allerede mistet en ungdom i vår familie (min søster sitt barn) i en ulykke for kort tid siden. Og skrekken har satt seg etter dette. 
Hvordan har dere andre foreldre der med barn på samme alder? 

 

Anonymkode: f0dcf...c67

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver❤️

Anonymkode: 444c9...5a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver❤️

Anonymkode: 444c9...5a5

Jævlig alder på mange måter. 

Anonymkode: f0dcf...c67

[Anonym bruker]

Jeg kjenner det ikke sånn, mine er på vei ut, to har flyttet i løpet av de siste par årene og siste flytter til høsten, bare 17 år gammel. De to eldste bor i samme by og kommer innom flere ganger i uken, vi har jo god kontakt og får igjen for det. 
Jeg savner av og til tiden da de var små og jeg var hele deres verden, men jeg fylles med glede og stolthet over de fine menneskene de har blitt. 
Jeg stoler på at det går bra, det må jeg jo. Jeg kan ikke bekymre meg over ting jeg ikke kan påvirke, og jeg har gjort alt jeg kunne for å gi dem det de har trengt av verktøy til å klare seg selv. 
De må få fly, og jeg tror at når jeg slipper dem kommer de lettere tilbake enn om jeg tviholder på dem. 
Jeg føler meg heldig, ikke redd.

Anonymkode: f5b57...2f9

[Anonym bruker]

Du lider av empty nest syndrom.

Vær stolt over at dere har fostret frem to flotte ungdommer og nyt det. 

Anonymkode: e8324...eb6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Jeg kjenner det ikke sånn, mine er på vei ut, to har flyttet i løpet av de siste par årene og siste flytter til høsten, bare 17 år gammel. De to eldste bor i samme by og kommer innom flere ganger i uken, vi har jo god kontakt og får igjen for det. 
Jeg savner av og til tiden da de var små og jeg var hele deres verden, men jeg fylles med glede og stolthet over de fine menneskene de har blitt. 
Jeg stoler på at det går bra, det må jeg jo. Jeg kan ikke bekymre meg over ting jeg ikke kan påvirke, og jeg har gjort alt jeg kunne for å gi dem det de har trengt av verktøy til å klare seg selv. 
De må få fly, og jeg tror at når jeg slipper dem kommer de lettere tilbake enn om jeg tviholder på dem. 
Jeg føler meg heldig, ikke redd.

Anonymkode: f5b57...2f9

Å være bekymret for ungdom som skal strekke vinger og samle seg erfaring er ikke å tviholde. 
 

Så lenge man holder den største bekymringen for seg selv så er det bare sunt og viktig at ungdommene føler at foreldrene bryr seg, og å sende en melding hjem når man for eksempel er tilbake etter en strabasiøs fjelltur eller kjøretur lærer dem å ta hensyn. 
 

Jeg kjenner meg godt igjen i hi sine tanker og selv om barna mine er flinke til å gi livstegn så tenker de naturlig nok ikke på mamma i alle situasjoner. Om det er stille for lenge og jeg føler at jeg ikke kan ringe eller melde uten å mase så sender jeg en snap. Da ser jeg at de åpner den og vet at de lever 😅det gjør jeg tilogmed når min 30 år gamle sønn er på reise alene i utlandet.  

Anonymkode: f4ac6...9f8

[Anonym bruker]

Takk for innlegget HI. Jeg har det på akkurat samme måten, og det er faktisk kjempetøft. Det er godt å se at flere tenker de samme tankene om denne prosessen. Jeg vet at løsrivelse er sunt og livets gang, men du verden så vanskelig det er ❤️

Anonymkode: d41b6...8d2

[Anonym bruker]

Synes det du skriver, HI, er veldig lett å kjenne seg igjen i. Mine to har flyttet ut, og for meg har det vært en ganske tøff øvelse dette med å ikke vite det meste om hva de driver med. Likevel er det viktig for meg å gi de unge frihet og mulighet til å stå på egne bein uten at vi foreldre blander oss borti. Tilgjengelige for spørsmål og veiledning, ja, men forsøker å stille få spørsmål til dem. 

Anonymkode: f5cc7...66f

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen.

Jeg er glad for at jeg har fostret opp flotte ungdommer som gjør det bra på skolen, har gode venner, er med i idrett, som har fremtidsdrømmer osv.

Likevel bekymrer jeg meg, og det tenker jeg er helt normalt. Det var lettere da de var små og jeg visste hvor de var, radiusen var mindre og de sov i sengene sine hver natt. Nå er det bekymringer for hvem de sitter på, jeg har ikke alltid oversikt over hvor de er og hvem de er sammen med, fester de, drikker de, skjer det noe, vil det bli lagt ut bilder på sosiale medier mm. Det er mange bekymringer, akkurat slik mine foreldre hadde for meg på 90-tallet

Det er slik det er å være forelder. 

Anonymkode: 25b5e...6ec