En barndom uten filter og avtaler

[Anonym bruker]

Jeg var ungdom på 90-tallet. Det var enkelt. Og trygt.

Vi brydde oss ikke om design, stil, klær eller status. Vi brydde oss om hverandre. Vi så på hvem folk var, ikke hva de hadde på seg eller hvor de kom fra.

Foreldrene våre lå aldri på sofaen – de lagde mat, vasket huset, hadde kaffebesøk av naboer og venner, og satt på verandaen med kaffekoppen i solsteiken. Det var alltid liv.

Vi barna var ute – vi lekte, spilte håndball, syklet og var sosiale. Når det banket på døra, løp vi om kapp for å åpne. Når telefonen ringte, ropte vi “den tar jeg!”. Vi var sosiale dyr, vant til å være tilgjengelige, vant til folk.

Motgang måtte vi tåle. Vi fikk ikke alltid sympati, men vi lærte å stå i det. Når vi kranglet med naboens barn, var det ingen voksne som grep inn med en gang. Vi måtte ordne opp selv – og det gjorde vi. Vi ble venner igjen, fordi vi måtte.

Vi vokste opp med frihet, ansvar og grenser. Det gjorde oss robuste, og sosialt sterke.

 

Så kom utviklingen.

I dag får mange angst hvis det ringer på døra uanmeldt. Eller hvis et ukjent nummer prøver å få tak i oss. Alt må avtales. Besøk, samtaler, lek.

Barna våre har timer med skjerm hver dag, og mange vokser opp med lite tid ute og enda mindre frihet. Vi pakker dem inn i bobleplast – godt ment, men ofte for tett.

Konflikter mellom barn får ikke lenger utspille seg på egen hånd. Foreldre trår til, tar kontakt med hverandre, skriver meldinger, klager. Vi lærer ikke barna å ordne opp – vi gjør det for dem.

Motgang fører raskt til snakk om psykisk helsevern. Diagnoser blir vanlige.

Og kanskje verst av alt: vi unner ikke hverandre lykke på samme måte som før.

Vi heier mindre, sammenligner mer – og noen godter seg når det går dårlig for andre.

Vi er mer ensomme enn noen gang, og psykiske plager opptrer i stadig yngre alder.

Vi trenger ikke gå bakover i tid – men vi må tørre å spørre oss hva vi har mistet på veien.

Og hva vi vil ta med oss videre.

Anonymkode: 3eece...39d

[Anonym bruker]

Jeg tror du har rosa skylapper på 😅

Menneskets hukommelse er gjerne sånn, vi husker veldig godt det som var bra, også glemmer vi det som ikke var så bra.

Det var mye som ikke var bra på 80 og 90 tallet også 

Alle generasjoner sier det var så mye bedre før, men var det egentlig det?

 

Anonymkode: 91bdc...a07

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tror du har rosa skylapper på 😅

Menneskets hukommelse er gjerne sånn, vi husker veldig godt det som var bra, også glemmer vi det som ikke var så bra.

Det var mye som ikke var bra på 80 og 90 tallet også 

Alle generasjoner sier det var så mye bedre før, men var det egentlig det?

 

Anonymkode: 91bdc...a07

Hehe, kanskje jeg har litt rosa skylapper – men jeg husker det som var godt, og det setter spor.

Det er sant at ikke alt var bra på 80- og 90-tallet. Mye var tøffere, og vi visste mindre om både psykisk helse og barns behov.

Men det sosiale var annerledes da. Det var mer naturlig å stikke innom hverandre, mer fellesskap i hverdagen.

Jeg savner den nærheten. Nå er det mange som har alt – unntatt noen å prate med. Ensomheten har vokst, selv om verden har blitt mer «moderne».

Så nei, alt var ikke bedre før – men noe var varmere.

Anonymkode: 3eece...39d

[Anonym bruker]

Her tenker jeg at du snakker kun for deg selv. Så da foreslår jeg at du går inn for å unne andre lykke og glede i livet. 
 

Ja, det er blitt mer skjerm og hverdagen er mer kontrollert enn før, men vi bryr oss jo om hverandre. Vi sitter på trammen med kaffekoppen og skravler med naboen. Ungene er ute og leker, tenåringene henger med hverandre og de krangler og gjør opp. 
 

Nå vet ikke jeg hvor du vokste opp, men i vår lille by var det absolutt merkepress blant tenåringene, det gjalt å ha riktig hobby og de riktige vennene. Jeg hadde barn den gangen også og det virker for meg som du har svært selektiv hukommelse, noe som er rart siden det ikke er så lenge siden. 

Anonymkode: 567ba...62d

[Anonym bruker]

Vi bruker i snitt rundt 7 timer på telefonen hver dag. Det kan være sosialt – vi chatter, deler bilder, følger med på hverandre.

Men samtidig skaper det avstand. Vi er så tilgjengelige, men ofte ikke til stede.

Skjermene våre stjeler tid fra ekte møter, spontane samtaler og de små øyeblikkene som bygger nærhet.

Noen ganger kjenner jeg på at vi har kontakt med “alle”, men forbindelsen med de nærmeste blir svakere.

Så ja, teknologi gir mye – men vi betaler også en pris. Kanskje det viktigste er å ikke glemme verdien av å være til stede med hverandre, uten filter og skjerm.

Anonymkode: 3eece...39d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Vi bruker i snitt rundt 7 timer på telefonen hver dag. Det kan være sosialt – vi chatter, deler bilder, følger med på hverandre.

Men samtidig skaper det avstand. Vi er så tilgjengelige, men ofte ikke til stede.

Skjermene våre stjeler tid fra ekte møter, spontane samtaler og de små øyeblikkene som bygger nærhet.

Noen ganger kjenner jeg på at vi har kontakt med “alle”, men forbindelsen med de nærmeste blir svakere.

Så ja, teknologi gir mye – men vi betaler også en pris. Kanskje det viktigste er å ikke glemme verdien av å være til stede med hverandre, uten filter og skjerm.

Anonymkode: 3eece...39d

Jeg har barn som bor borte og sosiale medier gjør at jeg har mye tettete kontakt med dem enn mine foreldre hadde med meg. I dag vet jeg at ene barnet var på piknik med kjæresten og det andre leser til eksamen mens solen skinner. Ingenting av dette hadde jeg visst uten mobiltelefonen. Jeg syns det er hyggelig. 
 

Besøk hos min gamle mor ble gjennomført uten at mobilen var ute av vesken og det er trenden blant venner også. Når man møtes fysisk så er mobilen ute av syne. 
 

Det virker som du har et veldig negativt syn på samtiden, hva kan det komme av? Noe var bedre før og noe er bedre nå, slik vil det alltid være. Jeg tenker at man må være forsiktig med å rosemale fortiden slik at man ikke finner glede i nuet. 

Anonymkode: 567ba...62d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Her tenker jeg at du snakker kun for deg selv. Så da foreslår jeg at du går inn for å unne andre lykke og glede i livet. 
 

Ja, det er blitt mer skjerm og hverdagen er mer kontrollert enn før, men vi bryr oss jo om hverandre. Vi sitter på trammen med kaffekoppen og skravler med naboen. Ungene er ute og leker, tenåringene henger med hverandre og de krangler og gjør opp. 
 

Nå vet ikke jeg hvor du vokste opp, men i vår lille by var det absolutt merkepress blant tenåringene, det gjalt å ha riktig hobby og de riktige vennene. Jeg hadde barn den gangen også og det virker for meg som du har svært selektiv hukommelse, noe som er rart siden det ikke er så lenge siden. 

Anonymkode: 567ba...62d

Takk for at du deler dine tanker – det høres ut som du har gode erfaringer med nærmiljøet, og det er jo kjempefint!

Det jeg skrev, var ikke ment som et personlig angrep eller en påstand om at «alt var bedre før». Jeg bare reflekterte litt over hvordan skjermbruk, tempo og kulturendringer har påvirket fellesskapet mellom folk.

For vi bruker i snitt 7 timer på telefon hver dag – og ja, det kan være sosialt. Men det skaper også avstand. Vi har kontakt med «alle», men er kanskje mindre til stede med dem vi har rett foran oss. Små samtaler og fysiske møter skjer sjeldnere. Noen ganger kjenner jeg på at det er blitt lettere å vise frem livet enn å dele det.

Jeg tror heller ikke vi unner hverandre ting på samme måte som før. Før i tiden var det mindre fokus på å skille seg ut eller vise frem hva man hadde oppnådd. Folk var mer forsiktige med skryt, og det var viktigere å være «alminnelig» enn å være best. I dag sammenligner vi oss mer – særlig gjennom sosiale medier – og konkurranse preger mange av de arenaene hvor vi før bare møttes for å være sammen.

Selvsagt finnes det fortsatt mange som har varme nabolag, som setter seg på trappa med kaffekoppen og som lar ungene leke fritt. Det er flott – og det finnes fortsatt mye omsorg og nærhet rundt oss.

Men det går også an å kjenne på at noe har forandret seg. Ikke nødvendigvis til det verre på alle områder, men det er lov å savne en annen type fellesskap – en varme og tilstedeværelse som kanskje var litt mer naturlig før.

Anonymkode: 3eece...39d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har barn som bor borte og sosiale medier gjør at jeg har mye tettete kontakt med dem enn mine foreldre hadde med meg. I dag vet jeg at ene barnet var på piknik med kjæresten og det andre leser til eksamen mens solen skinner. Ingenting av dette hadde jeg visst uten mobiltelefonen. Jeg syns det er hyggelig. 
 

Besøk hos min gamle mor ble gjennomført uten at mobilen var ute av vesken og det er trenden blant venner også. Når man møtes fysisk så er mobilen ute av syne. 
 

Det virker som du har et veldig negativt syn på samtiden, hva kan det komme av? Noe var bedre før og noe er bedre nå, slik vil det alltid være. Jeg tenker at man må være forsiktig med å rosemale fortiden slik at man ikke finner glede i nuet. 

Anonymkode: 567ba...62 er flott at mobiltelefonene gir deg en nærhet til barna som var vanskeligere å oppnå før. Jeg er helt enig i at den teknologien gir oss muligheter til å holde kontakt på en måte som ikke var mulig før, og det er veldig hyggelig å vite hva barna holder på med, selv om de er langt unna. Jeg setter pris på den muligheten.

Når det gjelder besøk hos foreldrene mine, har jeg faktisk også merket at vi ofte er mer til stede når mobilen ligger i vesken. Jeg tror at når vi møter mennesker, er det viktig å virkelig være til stede, uten forstyrrelser.

Jeg ser at vi kanskje ser på ting fra forskjellige perspektiver. Jeg er ikke ute etter å bare kritisere, men heller reflektere over hvordan små endringer i samfunnet kan påvirke oss – både på godt og vondt. Jeg tror vi kan ha et balansert syn på både fortiden og nåtiden, og det er viktig å sette pris på det vi har i øyeblikket, samtidig som vi anerkjenner det som har vært.

Jeg er enig i at det alltid vil være både fordeler og ulemper med de forskjellige tidene vi lever i. Det er noe jeg forsøker å balansere når jeg reflekterer over fortid og nåtid.

Anonymkode: 3eece...39d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg var ungdom på 90-tallet. Det var enkelt. Og trygt.

Vi brydde oss ikke om design, stil, klær eller status. Vi brydde oss om hverandre. Vi så på hvem folk var, ikke hva de hadde på seg eller hvor de kom fra.

Foreldrene våre lå aldri på sofaen – de lagde mat, vasket huset, hadde kaffebesøk av naboer og venner, og satt på verandaen med kaffekoppen i solsteiken. Det var alltid liv.

Vi barna var ute – vi lekte, spilte håndball, syklet og var sosiale. Når det banket på døra, løp vi om kapp for å åpne. Når telefonen ringte, ropte vi “den tar jeg!”. Vi var sosiale dyr, vant til å være tilgjengelige, vant til folk.

Motgang måtte vi tåle. Vi fikk ikke alltid sympati, men vi lærte å stå i det. Når vi kranglet med naboens barn, var det ingen voksne som grep inn med en gang. Vi måtte ordne opp selv – og det gjorde vi. Vi ble venner igjen, fordi vi måtte.

Vi vokste opp med frihet, ansvar og grenser. Det gjorde oss robuste, og sosialt sterke.

 

Så kom utviklingen.

I dag får mange angst hvis det ringer på døra uanmeldt. Eller hvis et ukjent nummer prøver å få tak i oss. Alt må avtales. Besøk, samtaler, lek.

Barna våre har timer med skjerm hver dag, og mange vokser opp med lite tid ute og enda mindre frihet. Vi pakker dem inn i bobleplast – godt ment, men ofte for tett.

Konflikter mellom barn får ikke lenger utspille seg på egen hånd. Foreldre trår til, tar kontakt med hverandre, skriver meldinger, klager. Vi lærer ikke barna å ordne opp – vi gjør det for dem.

Motgang fører raskt til snakk om psykisk helsevern. Diagnoser blir vanlige.

Og kanskje verst av alt: vi unner ikke hverandre lykke på samme måte som før.

Vi heier mindre, sammenligner mer – og noen godter seg når det går dårlig for andre.

Vi er mer ensomme enn noen gang, og psykiske plager opptrer i stadig yngre alder.

Vi trenger ikke gå bakover i tid – men vi må tørre å spørre oss hva vi har mistet på veien.

Og hva vi vil ta med oss videre.

Anonymkode: 3eece...39d

Øh..? Jeg var også ungdom på 90-tallet. Folk var da like opptatt av hva som var kult, stil, klær og status den gang også. 

😂

Anonymkode: 1ab5f...9e0

[Anonym bruker]

Jeg var også ungdom på 90-tallet, vi brydde oss minst like mye om klær, merker, uteende som i dag. Kunne også sitte timesvis i telefonen med venninnner og snakke om klær, sminke, gutter, festing, røyking, hvor mye vi hadde drukket på fest og hvor fulle vi skulle bli på neste

Anonymkode: fc2b8...7cc

[Anonym bruker]

Jeg må le, alle svarene er akkurat som forventet. Gud, forby om noen skulle se noe fornuftig i det hi slriver, neida her skal det dementeres til siste bokstav.

Internett og smarttelefon har ødelagt utrolig mye, unger sitter inne foran skjermene og råtner i setdet for å leke ute og være sosiale.

Anonymkode: 721bd...21c

[Anonym bruker]

Vi har vokst opp på ulike stedet på 90-tallet. Der jeg vokste opp var det merkeklær, utestenging, jeg ble uglesett og dels holdt utenfor fordi jeg ikke var kristen (ingenting gjør meg så kvalm som gladkristne KrFere som snakket om «verdier» - de lever ikke etter jesus ord i hvert fall). Det eneste jeg kan skrive under på er at mine foreldre ikke lå på sofaen.

Anonymkode: bc767...00b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Takk for at du deler dine tanker – det høres ut som du har gode erfaringer med nærmiljøet, og det er jo kjempefint!

Det jeg skrev, var ikke ment som et personlig angrep eller en påstand om at «alt var bedre før». Jeg bare reflekterte litt over hvordan skjermbruk, tempo og kulturendringer har påvirket fellesskapet mellom folk.

For vi bruker i snitt 7 timer på telefon hver dag – og ja, det kan være sosialt. Men det skaper også avstand. Vi har kontakt med «alle», men er kanskje mindre til stede med dem vi har rett foran oss. Små samtaler og fysiske møter skjer sjeldnere. Noen ganger kjenner jeg på at det er blitt lettere å vise frem livet enn å dele det.

Jeg tror heller ikke vi unner hverandre ting på samme måte som før. Før i tiden var det mindre fokus på å skille seg ut eller vise frem hva man hadde oppnådd. Folk var mer forsiktige med skryt, og det var viktigere å være «alminnelig» enn å være best. I dag sammenligner vi oss mer – særlig gjennom sosiale medier – og konkurranse preger mange av de arenaene hvor vi før bare møttes for å være sammen.

Selvsagt finnes det fortsatt mange som har varme nabolag, som setter seg på trappa med kaffekoppen og som lar ungene leke fritt. Det er flott – og det finnes fortsatt mye omsorg og nærhet rundt oss.

Men det går også an å kjenne på at noe har forandret seg. Ikke nødvendigvis til det verre på alle områder, men det er lov å savne en annen type fellesskap – en varme og tilstedeværelse som kanskje var litt mer naturlig før.

Anonymkode: 3eece...39d

Det høres ut som du tenker på en fortid som er mye lenger siden enn 90 tallet. Jeg kjenner meg knapt igjen i noen av vurderingene dine n

Anonymkode: 567ba...62d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg må le, alle svarene er akkurat som forventet. Gud, forby om noen skulle se noe fornuftig i det hi slriver, neida her skal det dementeres til siste bokstav.

Internett og smarttelefon har ødelagt utrolig mye, unger sitter inne foran skjermene og råtner i setdet for å leke ute og være sosiale.

Anonymkode: 721bd...21c

Nå skriver jo HI om ungdom i HI og vi lekte jo ikke som ungdommer, man hang jo bare rundt uten å gjøre noe. Synes faktisk det er bedre at de sitter å gamer med andre onlie eller er på telefoen, enn at de reker gatelangs og fester fra de er 13-14 som vi gjorde.

Men mye var "enklere" før, nå har man tilgang til hele verden 24/7. 

Og alle generasjoner har vel synte sine barn- og ungdomstid var bedre enn den som kommer etter? Slik har det vel verdt siden tidens morgen

Anonymkode: a329c...b00

[Anonym bruker]

Jeg tror du har rett i én ting, det er for mye skjerm. 
Ellers blir det litt som de som jevnlig sier at alt var bedre uten hjelm og sikkerhetsbelte og «det gikk jo fint for meg da vi klatret i trær og syklet». Vel, det var mange det ikke fikk fint med, også. Men de hører du ikke fra av åpenbare årsaker.

Anonymkode: 18788...eef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror du har rett i én ting, det er for mye skjerm. 
Ellers blir det litt som de som jevnlig sier at alt var bedre uten hjelm og sikkerhetsbelte og «det gikk jo fint for meg da vi klatret i trær og syklet». Vel, det var mange det ikke fikk fint med, også. Men de hører du ikke fra av åpenbare årsaker.

Anonymkode: 18788...eef

Hvis du leser det jeg skriver handler det om kontakten vi hadde med hverandre. Noe som er erstattet bak en skjerm i ganske stor grad i dag. At jeg sier at spesifikke ting var bedre før, betyr ikke at alt var bedre før- som jeg også har beskrevet. Dødeligheten har gått betraktelig ned da folk bruker hjelm, sikkerhetsbelter, og det er få kvinner og barn som dør under fødsel. Flere barn som sliter får bedre hjelp på skolene i dag, og mye er veldig mye bedre. 
Vi hang heller ikke i gatene som 13 åringer, det fikk vi ikke lov til. Men vi var i hallen å spilte håndball, og var mer sammen fysisk enn det barn er i dag. 
Jeg tror ikke jeg tok ordet «sliten» i min munn før langt opp i 20 årene. Nå sier bhg barn at de er «sliten» 

Barn i dag har altfor mye organiserte aktiviteter, og alt skal dokumenteres. 
skjerm stjeler mye nærvær mellom foreldre og barn. Da vi var på Disco på 90 tallet danset vi og snakket med hverandre. Når jeg henter min sønn på klubben sitter de i en sofa på hver sin tlf. De er fysisk sammen - men ikke mentalt. 
Det er flere og flere unge som sliter psykisk, og veldig mye mobbing skjer via nett. Barneidretten i dag er ikke som barneidretten før. Det er rake alvor fra 9 års alder med topping av lag. Det er mye tøffere å være ung i dag enn det var på 90 tallet. - på mange måter. Men det utelukker ikke at det var mange som hadde det tøft på 90 tallet også. 
Jeg ble sterkt mobbet en periode på barneskolen, og hadde dette skjedd i dag hadde barn fått skolevegring og havnet hos psykolog. Jeg sto i det og hadde ingen valg. Vi ble tøffere og mer robuste selv om det har satt spor i oss også. 
 

Anonymkode: 3eece...39d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Nå skriver jo HI om ungdom i HI og vi lekte jo ikke som ungdommer, man hang jo bare rundt uten å gjøre noe. Synes faktisk det er bedre at de sitter å gamer med andre onlie eller er på telefoen, enn at de reker gatelangs og fester fra de er 13-14 som vi gjorde.

Men mye var "enklere" før, nå har man tilgang til hele verden 24/7. 

Og alle generasjoner har vel synte sine barn- og ungdomstid var bedre enn den som kommer etter? Slik har det vel verdt siden tidens morgen

Anonymkode: a329c...b00

Jeg er uenig. Jeg tror det er bedre om barna er ute og gjør seg erfaringer, på godt og vondt, enn at de sitter på skjerm og maser om shotgun og brawlstars og penger til å kjøpe det ene og det andre skinnet. 
Helt enig med hi i alt. 

Anonymkode: b75fc...ae2

[Anonym bruker]

Haha hva er det du snakker om, Hi? Jeg var også ungdom på 90-tallet - russ1998. Merkepresset startet da vi begynte på ungdomsskolen. Levi’s 501, fruit of the loom, russel athletics. Jeg husker fremdeles hvordan jeg ble målt opp og ned av enkelte fordi jeg ikke var blant de største moteløvene. 
 

På ettermiddagene etter skolen så vi gjerne timevis med programmer som Beverly hills og Helene og gutta.

Foreldrene mine sov middag på sofaen hver eneste dag.

Du må jo selv oppdra barna dine slik du synes er fornuftig, inkludert mindre skjerm og å droppe helikopter parenting.

Anonymkode: 06023...186

[Anonym bruker]

Enig i mye av det du skriver  (jeg er født i 1975) Lokale varianter finnes det alltid - som at vi var nok noe opptatt av klær, mote og den slags. Husker Poco Loco og lillebroren Poco Lino, Ball, Henry Lloyd, Miss Sixty, Katalinajakker, Levis 501 og 510 osv.

Selvstendige var vi, vi styrte avtaler mye selv, vi åpner døra når det ringte på (ofte var den allerede åpen fordi noen hadde glemt å lukke den) og vi svarte telefonen. Hos bestevenninnene trengte jeg ikke engang ringe på. Det var bare å gi inn i gangen og rope "hallo!". Slik var det hos oss også. Mamma og pappa var veldig rause. De hadde alltid tid til kaffe og en prat, vi fikk ha masse venner på besøk, og de var sosiale med alle. 

Husker at vi ofte hadde naboer på besøk og at mamma og pappa ofte var på besøk. Vi kjente alle i gata og i nabogata, vi syklet rundt og vi måtte ordne opp selv når det skjedde noe. Vi måtte gjøre skolearbeid, vise respekt for lærerne og det var ikke snakk om "vil ikke"/"klarer ikke"/"får angst" etc. Vi gjorde det vi måtte og det vi skulle. 

I mitt hjem er det mye likt slik jeg vokste opp. Vi viser folkeskikk ved å åpne døra når det ringer på, vi kjenner naboene, vi tar telefonen og jeg har alltid kaffe om noen skulle stikke innom. Her er folk velkommen:)

Ungene mine må bidra, de må "stå i det" og jeg rydder ikke opp etter dem. De må øve seg og kjenne gleden av mestring, slik vi gjorde det, når de får til. Jeg forventer at de yter på skolen, gjør det som forventes, oppfører seg som folk og gjennomfører selv om noe er ubehagelig eller gir nervøsitet. Det er normale følelser å kjenne på. 

Anonymkode: 3aec2...16f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Enig i mye av det du skriver  (jeg er født i 1975) Lokale varianter finnes det alltid - som at vi var nok noe opptatt av klær, mote og den slags. Husker Poco Loco og lillebroren Poco Lino, Ball, Henry Lloyd, Miss Sixty, Katalinajakker, Levis 501 og 510 osv.

Selvstendige var vi, vi styrte avtaler mye selv, vi åpner døra når det ringte på (ofte var den allerede åpen fordi noen hadde glemt å lukke den) og vi svarte telefonen. Hos bestevenninnene trengte jeg ikke engang ringe på. Det var bare å gi inn i gangen og rope "hallo!". Slik var det hos oss også. Mamma og pappa var veldig rause. De hadde alltid tid til kaffe og en prat, vi fikk ha masse venner på besøk, og de var sosiale med alle. 

Husker at vi ofte hadde naboer på besøk og at mamma og pappa ofte var på besøk. Vi kjente alle i gata og i nabogata, vi syklet rundt og vi måtte ordne opp selv når det skjedde noe. Vi måtte gjøre skolearbeid, vise respekt for lærerne og det var ikke snakk om "vil ikke"/"klarer ikke"/"får angst" etc. Vi gjorde det vi måtte og det vi skulle. 

I mitt hjem er det mye likt slik jeg vokste opp. Vi viser folkeskikk ved å åpne døra når det ringer på, vi kjenner naboene, vi tar telefonen og jeg har alltid kaffe om noen skulle stikke innom. Her er folk velkommen:)

Ungene mine må bidra, de må "stå i det" og jeg rydder ikke opp etter dem. De må øve seg og kjenne gleden av mestring, slik vi gjorde det, når de får til. Jeg forventer at de yter på skolen, gjør det som forventes, oppfører seg som folk og gjennomfører selv om noe er ubehagelig eller gir nervøsitet. Det er normale følelser å kjenne på. 

Anonymkode: 3aec2...16f

Akkurat slik du beskriver hverdagen din nå er jo normalen for de fleste. Jeg vet ikke hvem hi henviser til når hn mener at barn og unge ikke møtes fysisk, at man ikke unner hverandre gode ting eller at foreldre bare ligger på sofaen og ikke deltar i verken egne barn sine liv eller er sosiale selv. 

Anonymkode: 567ba...62d