Folk som ikke hilser

[Anonym bruker]

Hei

Lurte på om dette var vanlig for dere og? Når jeg er ute å går f.eks og ser en bekjent/gammel venn så er det ikke alltid de hilser tilbake når jeg sier hei og smiler f.eks. Eller så ser de ned/tar opp mobilen isteden når jeg sier noe til dem. Vi trenger ikke stoppe og snakke, men å hilse er helt vanlig folkeskikk syntes jeg.

Anonymkode: 0fe89...fdb

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke vanlig 

Noe sånt hadde jeg tatt personlig og fått meg til å selvransake litt altså, hva er det med deg som får folk til å skygge banen?

Anonymkode: 418c5...6f0

[Anonym bruker]

Jeg er veldig dårlig til å kjenne igjen folk, til og med min nærmeste familie. Det kan godt hende jeg ikke hilser hvis jeg møter kjente, men jeg hilser bestandig tilbake til de som hilser på meg, så sant jeg ser det. Det er bare ikke bestandig jeg vet hvem jeg har hilst på.

Anonymkode: c5298...18b

[Anonym bruker]

Jeg hilser som regel, tror jeg, men jeg vet at jeg ikke alltid gjør det. Ikke fordi jeg ikke vil eller mangler oppdragelse, men fordi jeg er så fortapt i mine egne tanker at jeg rett og slett ikke ser at den andre er en bekjent eller at vedkommende hilser. Grunnen til at jeg vet at jeg ikke alltid hilser, er fordi jeg har blitt gjort oppmerksom på det i ettertid, ellers hadde jeg trodd at jeg alltid hilser tilbake. 

Anonymkode: 1caf5...45b

[Anonym bruker]

Jeg hilser til og med på ukjente (ikke alle selvfølgelig), og opplever veldig sjeldent til aldri å ikke få minst et hei tilbake. 

Er det kjente som ikke hilser tilbake, er jeg frekk nok til å si noe som "åja, du gjør deg kostbar i dag", men et stort glimt i øyet.

Anonymkode: d072b...fc4

[Anonym bruker]

Det er ikke vanlig å ikke hilse tilbake. Det er mye vanligere å ikke hilse. Det vil si å ta opp mobilen, se en annen vei, se ned på skoene og late som man ikke ser personen, men blir det hilset så hilser man selvsagt tilbake. 

Jeg var en av dem som lenge ikke hilset. Så jeg en bekjent eller en jeg visste hvem var fra skoletiden ble jeg veldig usikker. Det var veldig ubehagelig. Da føltes det som det sikreste å late som jeg ikke så personen. Jeg vet jo hvorfor jeg var slik og jeg gjør det ikke lenger, men det satt lenge i.

Årsaken hos meg var utfrysing og utestengelse fra midten av barneskolen og ut ungdomsskolen (og fra enkelte inn i vgs). Jeg ble hele tiden fortalt at jeg ikke hadde noen verdi type "hvem er du som tror du kan hilse på eller snakke med oss eller andre".  Noen våget ikke hilse på og snakke med meg fordi jeg hadde så lav status og de var redd for å havne i samme kategori. I tillegg ble jeg lurt opp i vanskelige situasjoner og det var alltid noen som så etter svakheter de kunne bruke. Jeg kunne ikke stole på noen for jeg visste aldri hvem som ble brukt til å lure meg. Da var det lurest å være usynlig, ikke ta plass, ikke uttrykke egne meninger eller si noe først. Jeg hadde venner og var ikke ensom. Venner hilste jeg på, men jeg visste aldri hvem jeg kunne hilse på av andre for det kunne få konsekvenser om det ble feil.

Dette satt i lenge og påvirket også relasjoner jeg fikk etterpå. Selv om de ikke hadde vært med på noe slikt var hilsing for meg blitt utrygt. Nå er jeg trygg i meg selv og hilser på de jeg får med meg at jeg går forbi

Anonymkode: 40458...1d1

[Anonym bruker]

Det er ikke vanlig, og selvsagt uhøflig. 

Samtidig - gi gjerne litt slækk. Noen av oss er ekstremt dårlige på ansiktsgjenkjenning. Senest i går ble jeg hilst blidt på med et "så hyggelig å se deg igjen!" og aner ikke hvem mennesket var. Jeg hilste selvsagt tilbake, men det er jo kleint. 

Anonymkode: d6876...cea

[Anonym bruker]

Jeg går ofte min egen verden og fårikke med meg alt. Så kan nok hende jeg ikke hilser alltid. Tror jrg får med meg om noen sier hei og svarer da. Unngår noen slik du beskrev siden jeg vet disse er sånn at de vil stoppe og snakke om "været". Det gidder jeg ikke med dem.

Anonymkode: f5c57...813