Utholdenhet sympati/empati

[Anonym bruker]

Hvordan klarer dere å forholde dere til venner som har det vanskelig over tid? Jeg har en venninne som har en ex det er vanskelig å samarbeide med. Dette har pågått lenge (ca 10 år) og kommer til å pågå i mange år til. Hun nekter å innfinne seg med slik han er og planlegge med det. Hun planlegger med slik han burde vært. Dette skaper ikke bare problemer for henne og barna, men mange rundt som må redde diverse situasjoner på kort varsel fordi planen hennes er helt urealistisk. Det er ikke snakk om å svelge kameler eller velge kamper. Her går hun i krigen for hver minste ting. Dette øker jo de frustrerende situasjonene for henne. 

Hun har også et stort behov for å snakke om det. I perioder kan hun ringe flere ganger i uken. På treff med venner er det stort sett bare dette som er tema. Hun ringer sjelden eller aldri når noe bra har skjedd. 

Jeg har selv et liv som for mange år siden ble snudd litt på hodet av alvorlig, kronisk sykdom i nær familie. Jeg har en mye pårørendeansvar, også for andre, og alvorlig sykdom og død. Jeg får liksom nok dårlige nyheter nært på og kjenner at jeg begynner å gå i metning. Kanskje mest for hennes motstand mot å forholde seg til situasjon og hennes motstand mot å endre på noe. Samtalene og hennes frustrasjon går liksom på repeat. Samtidig har hun en vanskelig og egosentrert eks. Det er jo synd på henne. Jeg liker ikke det at jeg føler jeg har gått i metning. Jeg ønsker jo å være der for henne og jeg liker ikke helt at jeg har begynt å kjenne på en irritasjon og frustrasjon over denne motstanden mot endring. 

Hvordan klarer dere å forholde dere til venner som har det vanskelig over tid? 
(Jeg er mest interessert i andres erfaring fremfor å diskutere min situasjon)

Anonymkode: c1827...f1f

[Anonym bruker]

Jeg sier fra på en fin måte. På en slik måte at venninnen min ikke merker at jeg er irritert. Jeg finner en slags løsning og gir henne råd og så synes hun at hun fikk et godt råd. Jeg er ikke en person som går og bærer inne med ting og tanke og jeg er ikke feig og stikker av fra mennesker rundt meg. Skjerp deg og vær en god venn.

Anonymkode: 5c1c4...058

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen, HI, men mindre ekstremt. Jeg har noen venninner som har det veldig tøft, og det er nesten alltid en stor del av samtaletema. Jeg selv står i en mindre dramatisk men også veldig krevende livssituasjon som jeg tenker mye på, men egentlig ikke vil snakke så mye om, fordi det er for vondt. Jeg har også en jobb som krever mye emosjonell tilstedeværelse. Så jeg kunne av og til ønske at vi ikke pratet så mye om problemene deres og bare hadde fokus på å ha det koselig, for det er egentlig det jeg trenger. Men det ville jo være egoistisk av meg å si. Så det kan være litt slirsomt.

Jeg har dessverre ingen råd til deg, men tenker at du må ha lov til å føle som du gjør og å sette grenser rundt deg selv. 

Anonymkode: 9152b...506

[Anonym bruker]

Jeg har nok en dårlig måte å reagere på, men jeg trekker meg unna. Etter lang tid «vet» jeg at personen ikke kommer til å endre seg, og at jeg i mitt liv må gjøre de begrensningene jeg trenger for å funke i de relasjonene som er viktigst. 

Anonymkode: 985f5...7ea