Jeg trenger litt innspill fra noen damer på dette (mann som skriver)

[Anonym bruker]

Jeg er ganske nylig blitt singel. Min kone flyttet ut for noen måneder siden, etter hennes ønske. Jeg har aldri ønsket å avslutte forholdet vårt, det er det kun hun som har. Av prinsipp som venter jeg på utspill fra henne når det kommer til mekling og eventuell separasjon. Hun har ikke sagt eller gjort noe som helst av det ennå. 

Jeg har ikke fått noen konkret grunn på hvorfor hun ikke ønsker mer, og jeg tror ikke hun har noen andre. Men det som forundrer meg stort, er hvor lite hun ønsker å ha barna våre. Vi har to barn som vi skal ha 50-50. Hun har mye barnevakt i helgene, og barna synes dette er sårt. Både i vinterferien og påskeferien spurte hun om jeg ville ha barna 100% siden det var litt "synd på meg" som ikke fikk ha dem hele uka. Vi skulle dele ferien 50-50, så det var ikke synd på meg. Det var rett og slett hun som ikke ønsket å ha dem hele tida. 

Jeg synes dette er så veldig rart, og blir overrasket over hvor dårlig hun takler ungene våre alene. Jeg synes ikke det er noe problem å følge opp den uka jeg har dem. Da er det kun barn, og det er jeg forberedt på. 

Er denne tankegangen vanlig, eller er det kun meg som tenker det er rar innstilling hos en mor? Jeg er helt klar på at far er like mye verdt altså, men man hører alltid om morsinnstikt og alt det der. 

Anonymkode: f8924...703

[Anonym bruker]

Det er uvanlig. Imidlertid er det vanskelig for noen her, som ikke kjenner henne, å spekulere i hva det kan handle om. 

Anonymkode: 281a2...04b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det er uvanlig. Imidlertid er det vanskelig for noen her, som ikke kjenner henne, å spekulere i hva det kan handle om. 

Anonymkode: 281a2...04b

Det forstår jeg. Jeg har sånn sett alltid ansett henne for å ha masse pågangsmot og energi. Hun styrer med alt mulig hele tiden, men jeg ser nå at hun prioriterer alt mulig annet enn barna. Jeg vet ikke hva som er så mye viktigere enn dem, med det er tydelig at det ikke er tid til dem. Jeg tror personlig at hun er gått på en smell og ikke vet hvordan hun skal takle den. Men hun sier jo ikke noe, og da er det vanskelig å samarbeide. 

Anonymkode: f8924...703

[Anonym bruker]

Det er rart ja. 
Hvor gamle er barna?

Ut fra hennes fravær av kommunikasjon og liten interesse for barna så tenker jeg psykiske problemer. 
Er det noen historikk her?

Hva gjør hun når barna er hos barnevakt?

Har du kommunikasjon med noen i hennes krets?

Jeg ville vært veldig på mtp kommunikasjon. Mekling og tvinge henne til samtale. 
Jeg får egentlig dårlig magefølelse mtp hennes tilstand. Hun stikker av og vil ikke prate. Det er to mulige scenarioer. En annen, eller alvorlige problemer. 
Jeg har erfaring med sistnevnte. Min venninne forlot sin mann på samme måte. Hun var bare avkoblet verden. Pratet ikke om hvorfor, annet enn at hun ikke hadde følelser. Barna var mye hos pappa og jeg vet ikke hva hun drev med. 
Dessverre endte det med selvmord. Ikke noe brev, ingenting. 
Min teori er at fødselsdepresjonen aldri slapp. Hun valgte separasjon og distanse for å «venne familien til et liv uten henne». Hun elsket ungene og trodde vel hun gjorde de en tjeneste ved å gradvis avvenne de henne. 
Dette synes jeg, men dette er min eneste erfaring med slik adferd, at det er sterke signaler om at det er fare på ferde. 
Å skille seg er ikke rart, men å ta avstand fra egne barn er et stort varsel for meg. 
Eller så er hun bare en egoistisk drittkjerring. Du kjenner hennes best, hva tror du?

Hvordan har hun vært som mamma tidligere?

For barnas skyld ville jeg ikke sluppet dette om det er slik at hun faktisk trenger hjelp. 

Anonymkode: a6f9f...db4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er ganske nylig blitt singel. Min kone flyttet ut for noen måneder siden, etter hennes ønske. Jeg har aldri ønsket å avslutte forholdet vårt, det er det kun hun som har. Av prinsipp som venter jeg på utspill fra henne når det kommer til mekling og eventuell separasjon. Hun har ikke sagt eller gjort noe som helst av det ennå. 

Jeg har ikke fått noen konkret grunn på hvorfor hun ikke ønsker mer, og jeg tror ikke hun har noen andre. Men det som forundrer meg stort, er hvor lite hun ønsker å ha barna våre. Vi har to barn som vi skal ha 50-50. Hun har mye barnevakt i helgene, og barna synes dette er sårt. Både i vinterferien og påskeferien spurte hun om jeg ville ha barna 100% siden det var litt "synd på meg" som ikke fikk ha dem hele uka. Vi skulle dele ferien 50-50, så det var ikke synd på meg. Det var rett og slett hun som ikke ønsket å ha dem hele tida. 

Jeg synes dette er så veldig rart, og blir overrasket over hvor dårlig hun takler ungene våre alene. Jeg synes ikke det er noe problem å følge opp den uka jeg har dem. Da er det kun barn, og det er jeg forberedt på. 

Er denne tankegangen vanlig, eller er det kun meg som tenker det er rar innstilling hos en mor? Jeg er helt klar på at far er like mye verdt altså, men man hører alltid om morsinnstikt og alt det der. 

Anonymkode: f8924...703

Det er jo uvanlig at det er denne veien, fedre som pleier gjøre slik.

Anonymkode: e5dff...6ac

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Det er rart ja. 
Hvor gamle er barna?

Ut fra hennes fravær av kommunikasjon og liten interesse for barna så tenker jeg psykiske problemer. 
Er det noen historikk her?

Hva gjør hun når barna er hos barnevakt?

Har du kommunikasjon med noen i hennes krets?

Jeg ville vært veldig på mtp kommunikasjon. Mekling og tvinge henne til samtale. 
Jeg får egentlig dårlig magefølelse mtp hennes tilstand. Hun stikker av og vil ikke prate. Det er to mulige scenarioer. En annen, eller alvorlige problemer. 
Jeg har erfaring med sistnevnte. Min venninne forlot sin mann på samme måte. Hun var bare avkoblet verden. Pratet ikke om hvorfor, annet enn at hun ikke hadde følelser. Barna var mye hos pappa og jeg vet ikke hva hun drev med. 
Dessverre endte det med selvmord. Ikke noe brev, ingenting. 
Min teori er at fødselsdepresjonen aldri slapp. Hun valgte separasjon og distanse for å «venne familien til et liv uten henne». Hun elsket ungene og trodde vel hun gjorde de en tjeneste ved å gradvis avvenne de henne. 
Dette synes jeg, men dette er min eneste erfaring med slik adferd, at det er sterke signaler om at det er fare på ferde. 
Å skille seg er ikke rart, men å ta avstand fra egne barn er et stort varsel for meg. 
Eller så er hun bare en egoistisk drittkjerring. Du kjenner hennes best, hva tror du?

Hvordan har hun vært som mamma tidligere?

For barnas skyld ville jeg ikke sluppet dette om det er slik at hun faktisk trenger hjelp. 

Anonymkode: a6f9f...db4

Dette var sterkt å lese, var helt likt scenario som hos oss. Jeg har tenkt at hun sliter psykisk, og har forklart det for meg selv at hun er i en form for krise. Derfor så avventer jeg litt når det kommer til seperasjons-papirer og sånt. Jeg tenker hun kan komme med det utspillet. Hun har vært veldig treig med å flytte, jeg måtte til slutt si at hun måtte komme seg ut. Det funket visst veldig fint for henne å bo sammen, sånn at jeg kunne ta alt. Jeg vet fortsatt ikke hva hun holdt på med i den tiden, men hun var aldri hjemme. 

Anonymkode: f8924...703

[Anonym bruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver. 

Jeg har slitt med en ubehandlet fødselsdepresjon som gikk over i kronisk depresjon, før jeg fikk diagnosene adhd og autisme. Jeg har vært alene siden barnet var baby og elsker virkelig barnet mitt, men hverdagen utmatter og overvelder meg. Jeg har slitt med selvmordstanker i lang tid, men vil ikke påføre barnet mitt den sorgen og skaden det vil gi. 

Hadde pappaen her vært fullt oppegående, hadde jeg nok sagt ja til å ha samvær annenhver helg og litt ekstra i ferier. Det hadde vært best for meg. 

Kanskje din eks sliter med noe av det samme og tenker at det er best at barna er mest med deg..? Jeg ville meldt min bekymring til noen i hennes familie eller venner. 

Anonymkode: 81ee6...319

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk er at hun enten er deprimert, eller hun har funnet en annen.

Du skriver selv at du tror hun har gått på en smell og at hun ikke vet hvordan hun skal takle den. Det gjør at jeg synes du skal ta det initiativet til et møte på familievernkontoret, selv om du skriver at du av prinsipp ikke vil ta initiativ til mekling/separasjon.

Nå vet vi ingenting om fortiden dere har og hun har, hvorfor du tror hun har gått på en smell. Men jeg tenker at hvis det stemmer at hun nå har gått på en smell og rømmer fra det følelsesmessig med å distansere seg fra barna og gjøre seg veldig opptatt, så er det stor risiko for at hun kan komme til å gå på en langt større smell snart.

Derfor synes jeg du - som jeg har inntrykk av er glad i henne - bør kaste din egen stolthet og prinsipper overbord, og heller vise at du er stødig, at du tar initiativ til å finne løsninger.

Siden du tror hun kan ha gått på en smell, så tenker jeg det er bekymringsfullt at hun også distanserer seg fra barna. Så jeg ville ha snakket med både fagfolk, om jeg var deg, og bedt om råd. Og jeg ville ha forsøkt å snakke med hennes nære og fortalt at du er bekymret for henne og redd for at hun har gått på en smell og at du er bekymret for at hun også synes å distansere seg så mye fra barna som hun nå har valgt å gjøre. I en slik sammenheng kan også time til parterapi, heller enn mekling, på familievernkontoret være en tilnærming som kanskje er lettere for både deg og henne å håndtere.

Oppi dette synes jeg du også skal vurdere hvordan din rolle i dette har vært. Har du støttet henne slik hun trenger forut for denne trolige "smellen" hun har gått på? Har du vært der emosjonelt for henne? Har du bidratt uoppfordret med din del av ansvar for hus, hjem, barn, det tredje skiftet? Har du vist henne at du ser henne? Har du lyttet til henne og hva som er viktig for henne? Skriver ikke dette som kritikk, men bare som en bevisstgjøring, for jeg vet ikke noe om hvordan dere har fungert sammen, hvordan dere har samarbeidet om familien, hvor nært forholdet deres har vært, hvilke ekstra utfordringer dere ev. har hatt. Jeg, og de fleste andre, tror jeg kan skrive under på at man alltid kan bli litt bedre på slike ting når man er i et forhold, det er så lett for at hvis man ikke er bevisst på slikt hele tiden, så kan man slukes av hverdagenes krav, og glemme litt hva som er viktig for å sørge for at alle har det bra.

Snakk med en fornuftig og oppegående kompis som du stoler på, snakk med familievernkontoret, snakk ev. med din lege, ev. helsestasjon om barna er små, vurder å snakke med din kones foreldre eller et søsken som står henne nært. Snakk om din kone med respekt og omtanke for å vise at du bryr deg, at du er oppriktig bekymret både for henne og barna, og vis at hvis separasjon er noe hun virkelig ønsker, så vil du selvfølgelig respektere det også og gjøre det beste ut av det, men at du ønsker å forvisse deg om at hun har andre rundt seg som hun kan støtte seg på, hvis det er slik at hun har gått på en smell.

Og for barna, støtt dem så godt du kan. Vær deres trygge og stødige bauta, den de kan snakke med om vanskelige og såre tanker og følelser nå. Lytt til dem, se dem, vis at du forstår at de synes dette er vanskelig og vondt, men sikre dem om at uansett så er du der for dem og at både du og deres mor er uendelig glade i dem enten du og mor bor sammen eller hver for dere. ❤️ 

Anonymkode: ff3e3...442

[Anonym bruker]

Jeg må for ordens skyld nevne at vi har gått til familieterapeut men det kom ingenting ut av det. Hun ville ikke snakke om noe. 

Anonymkode: f8924...703

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Mitt inntrykk er at hun enten er deprimert, eller hun har funnet en annen.

Du skriver selv at du tror hun har gått på en smell og at hun ikke vet hvordan hun skal takle den. Det gjør at jeg synes du skal ta det initiativet til et møte på familievernkontoret, selv om du skriver at du av prinsipp ikke vil ta initiativ til mekling/separasjon.

Nå vet vi ingenting om fortiden dere har og hun har, hvorfor du tror hun har gått på en smell. Men jeg tenker at hvis det stemmer at hun nå har gått på en smell og rømmer fra det følelsesmessig med å distansere seg fra barna og gjøre seg veldig opptatt, så er det stor risiko for at hun kan komme til å gå på en langt større smell snart.

Derfor synes jeg du - som jeg har inntrykk av er glad i henne - bør kaste din egen stolthet og prinsipper overbord, og heller vise at du er stødig, at du tar initiativ til å finne løsninger.

Siden du tror hun kan ha gått på en smell, så tenker jeg det er bekymringsfullt at hun også distanserer seg fra barna. Så jeg ville ha snakket med både fagfolk, om jeg var deg, og bedt om råd. Og jeg ville ha forsøkt å snakke med hennes nære og fortalt at du er bekymret for henne og redd for at hun har gått på en smell og at du er bekymret for at hun også synes å distansere seg så mye fra barna som hun nå har valgt å gjøre. I en slik sammenheng kan også time til parterapi, heller enn mekling, på familievernkontoret være en tilnærming som kanskje er lettere for både deg og henne å håndtere.

Oppi dette synes jeg du også skal vurdere hvordan din rolle i dette har vært. Har du støttet henne slik hun trenger forut for denne trolige "smellen" hun har gått på? Har du vært der emosjonelt for henne? Har du bidratt uoppfordret med din del av ansvar for hus, hjem, barn, det tredje skiftet? Har du vist henne at du ser henne? Har du lyttet til henne og hva som er viktig for henne? Skriver ikke dette som kritikk, men bare som en bevisstgjøring, for jeg vet ikke noe om hvordan dere har fungert sammen, hvordan dere har samarbeidet om familien, hvor nært forholdet deres har vært, hvilke ekstra utfordringer dere ev. har hatt. Jeg, og de fleste andre, tror jeg kan skrive under på at man alltid kan bli litt bedre på slike ting når man er i et forhold, det er så lett for at hvis man ikke er bevisst på slikt hele tiden, så kan man slukes av hverdagenes krav, og glemme litt hva som er viktig for å sørge for at alle har det bra.

Snakk med en fornuftig og oppegående kompis som du stoler på, snakk med familievernkontoret, snakk ev. med din lege, ev. helsestasjon om barna er små, vurder å snakke med din kones foreldre eller et søsken som står henne nært. Snakk om din kone med respekt og omtanke for å vise at du bryr deg, at du er oppriktig bekymret både for henne og barna, og vis at hvis separasjon er noe hun virkelig ønsker, så vil du selvfølgelig respektere det også og gjøre det beste ut av det, men at du ønsker å forvisse deg om at hun har andre rundt seg som hun kan støtte seg på, hvis det er slik at hun har gått på en smell.

Og for barna, støtt dem så godt du kan. Vær deres trygge og stødige bauta, den de kan snakke med om vanskelige og såre tanker og følelser nå. Lytt til dem, se dem, vis at du forstår at de synes dette er vanskelig og vondt, men sikre dem om at uansett så er du der for dem og at både du og deres mor er uendelig glade i dem enten du og mor bor sammen eller hver for dere. ❤️ 

Anonymkode: ff3e3...442

Vi har gått til samtale hos terapeut men hun har ikke ville snakket noe der heller. Terapeuten prøvde på mange måte å få henne i tale, uten hell. Jeg har snakket med familie og venner, og de synes også dette er veldig rart. Ingen skjønner noe som helst. 

Hun mente at jeg stilte for lite opp med tanke på ungene, det er jeg ikke enig i. Men jeg tok henne på ordet, og i mange måneder tok jeg alt. Jeg kjørte på treninger, stilte på alle foreldremøter, lagde avtaler med andre foreldre for samkjøring og samarbeid til de forskjellige aktivitetene. Jeg har hatt dem med på alt, mens hun har holdt på med sitt. Vært uttallige helger alene med dem, fordi hun har prioritert andre ting. Så jeg har virkelig stilt opp. 

Anonymkode: f8924...703

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Vi har gått til samtale hos terapeut men hun har ikke ville snakket noe der heller. Terapeuten prøvde på mange måte å få henne i tale, uten hell. Jeg har snakket med familie og venner, og de synes også dette er veldig rart. Ingen skjønner noe som helst. 

Hun mente at jeg stilte for lite opp med tanke på ungene, det er jeg ikke enig i. Men jeg tok henne på ordet, og i mange måneder tok jeg alt. Jeg kjørte på treninger, stilte på alle foreldremøter, lagde avtaler med andre foreldre for samkjøring og samarbeid til de forskjellige aktivitetene. Jeg har hatt dem med på alt, mens hun har holdt på med sitt. Vært uttallige helger alene med dem, fordi hun har prioritert andre ting. Så jeg har virkelig stilt opp. 

Anonymkode: f8924...703

Da ville jeg faktisk også ha snakket med hennes fastlege og fortalt at du er bekymret. Legen hennes kan ikke diskutere henne med deg, men det kan være viktig at legen blir klar over denne atypiske oppførselen fra hennes side, og det at hun distanserer seg som hun gjør.

Jeg ville fortsatt å snakke med familie og venner og be dem om stille opp og forsøke å få henne i tale. Ville også snakket med egen og hennes lege. Ville snakket med helsestasjon om ungene er små.

Selv om hun ikke har villet snakke i parterapi tidligere, så ville jeg tatt kontakt med familievernkontoret igjen - for din egen del. For om hun fortsetter å distansere seg så mye så vil du møte flere utfordringer med barna, og da er det greit å ha fagpersoner som støtte slik at du kan være en best mulig støtte for dem også fremover.

Er du eller andre i hennes familie/blant venner redd for at hun kan være suicidal eller bli det, så tror jeg det er viktig at noen forteller rett ut til henne at de er bekymret, spørre henne veldig direkte, og også gjøre det veldig klart at hennes barn trenger henne i livene sine ❤️ Få gjerne råd av helsepersonell hvordan du/dere kan snakke med henne om dette.

Hvis noen av dere blir redd for at hun kan være nær selvmord, ikke nøl med å umiddelbart skaffe legehjelp! Da er det legevakt og/eller politi som bør ringes akutt!

❤️ 

Anonymkode: ff3e3...442

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Da ville jeg faktisk også ha snakket med hennes fastlege og fortalt at du er bekymret. Legen hennes kan ikke diskutere henne med deg, men det kan være viktig at legen blir klar over denne atypiske oppførselen fra hennes side, og det at hun distanserer seg som hun gjør.

Jeg ville fortsatt å snakke med familie og venner og be dem om stille opp og forsøke å få henne i tale. Ville også snakket med egen og hennes lege. Ville snakket med helsestasjon om ungene er små.

Selv om hun ikke har villet snakke i parterapi tidligere, så ville jeg tatt kontakt med familievernkontoret igjen - for din egen del. For om hun fortsetter å distansere seg så mye så vil du møte flere utfordringer med barna, og da er det greit å ha fagpersoner som støtte slik at du kan være en best mulig støtte for dem også fremover.

Er du eller andre i hennes familie/blant venner redd for at hun kan være suicidal eller bli det, så tror jeg det er viktig at noen forteller rett ut til henne at de er bekymret, spørre henne veldig direkte, og også gjøre det veldig klart at hennes barn trenger henne i livene sine ❤️ Få gjerne råd av helsepersonell hvordan du/dere kan snakke med henne om dette.

Hvis noen av dere blir redd for at hun kan være nær selvmord, ikke nøl med å umiddelbart skaffe legehjelp! Da er det legevakt og/eller politi som bør ringes akutt!

❤️

Anonymkode: ff3e3...442

Takk for godt svar 

Anonymkode: f8924...703

[Anonym bruker]

Det uvanlige er at det er en mor som oppfører seg som du beskriver. Det pleier å være fedrene. Jeg tror ikke du har så mange gode valg. Enten må du akseptere situasjonen og være glad for at du får ha u Gene over 50% eller så må du sende inn krav om separasjon og få en formell avtale på plass om samvær og bidrag.

Anonymkode: ada67...7bd

[Anonym bruker]

Hvis du tror det er snakk om psykiske problemer synes jeg du skal handle i dag. 
Har hun familie/nære venner du kan kontakte?

Forklar din bekymring. Trolig er ikke du en hun vil støtte seg på men en søster eller venninne kan nå frem. 
Jeg trodde jeg bare respekterte min venninne med å gi henne tid. I perioder var hun normal, da vi traff hverandre var hun normal men så var det perioder der hun ba om fred. Jeg respekterte det, men tenker i dag at jeg ikke burde ha gjort det. Magefølelsen var at noe var galt. Hun var en dame med kontroll, stort nettverk og vakker og godt likt. Hun var sterk og målbevisst. Inni seg hadde hun et kaos av følelser. Det er jævelig å sitte med disse hva hvis, tankene. 
I ettertid så ser jeg jo hva hun gjorde. Hun skapte distanse, sørger for å ha alt på stell både jobb og privat. Hun tok en siste ferie med ungene, etter ferien merket jeg at hun var trist og forsøkte å trenge meg på.  Jeg kom ikke gjennom. Så kom telefonen. Jeg hadde da fundert litt på hva jeg kunne gjøre. Rakk ikke gjøre noe. 
Ved den minste tvil tenker jeg at det er best å agere raskt. 

Anonymkode: a6f9f...db4

[Anonym bruker]

Hvor gammel er hun? Grunnen til at jeg spør er at det er veldig mange som får en form for «midtlivskrise» rundt 40. Jeg visste ikke at det var så vanlig før jeg var i den alderen selv og så både på meg selv og andre. Kanskje hun trenger tid til å lande litt. At livet ikke ble som hun så for seg at det skulle bli. Jeg personlig tviler på at hun har funnet noen andre, da hadde hun sannsynligvis kjørt på ganske hardt med separasjon. Kan hun slite med noe annet? Alkohol, rus, spill? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 84054...0ba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Hvor gammel er hun? Grunnen til at jeg spør er at det er veldig mange som får en form for «midtlivskrise» rundt 40. Jeg visste ikke at det var så vanlig før jeg var i den alderen selv og så både på meg selv og andre. Kanskje hun trenger tid til å lande litt. At livet ikke ble som hun så for seg at det skulle bli. Jeg personlig tviler på at hun har funnet noen andre, da hadde hun sannsynligvis kjørt på ganske hardt med separasjon. Kan hun slite med noe annet? Alkohol, rus, spill? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 84054...0ba

Hun er rundt 40 ja.

Anonymkode: f8924...703

[Anonym bruker]

Jeg hadde fødselsdepresjon som aldri ga seg. Jeg gikk fra mannen, både pga det og pga utroskap fra hans side. Da dette skjedde var jeg allerede på AAP og jobbet med depresjonen. Det var veldig tøft å ha jentungen alene, selv om hun var i bhg store deler av dagen. Helgene var grusomme. Nå er jeg heldigvis der at det går mye bedre. Jeg har jentungen noe mer enn exen, pga han jobber noen faste kvelder i ukene. Min situasjon kunne endt med selvmord og jeg var farlig nære, hadde det ikke vært for fastlegen! Jeg hadde jentungen da det var min uke, men var helt nummen og tom uken etter. Nå er jeg tilbake i jobb og har overskuddet tilbake. Hadde jeg ikke vært på AAP og hatt «fri» hele tiden, hadde jeg aldri komt meg igjen og jeg hadde aldri klart å hatt jentungen 50%. 

Anonymkode: e008b...0c2

[Anonym bruker]

Jeg tenker også at det må være psykiatri.

Uansett bør du la tvilen komme henne tilgode. Du tror ikke hun er ond, men at hun har gått på en smell. Hun trenger uansett at du tar hovedansvaret for alt rundt ungene akkurat nå, hun orker ikke, uansett hva som er grunnen.

Det kan være tidlig overgangsalder også, noen kvinner blir "gale" av hormonendringene når det nærmer seg overgangen, og det forsterker ting som angst og depresjoner. 

Anonymkode: 36b5f...9ee

[Anonym bruker]

Hmmm... vansklig å si hva som kan ligge bak.

Jeg kan fortelle litt fra egen erfaring da.

Jeg var den som forlot mannen min, etter flere år uten emosjonell tilhørighet så valgte jeg å avslutte. Det var ingen dramatikk knyttet til bruddet, MEN jeg var forelsket i en annen. (selv om han ikke var det som gjorde at bruddet kom så var han absolutt en katalysator og fremskyndet det som jeg hadde tenkt på et par år allerede.)

I tiden etter flytting og sånt så slet jeg med å ha barna mine. Jeg var stresset over min nye situasjon (som jeg hadde valgt selv), jeg var stresset over forholdet til ham jeg var forelsket i fordi det ikke utviklet seg sånn som jeg hadde håpet, og alt dette gjorde at jeg synest det var vanskelig å skulle "binde meg til samvær" fordi jeg aldri visste hvilken dagsform jeg befant meg i. Jeg ville aller helst bare ligge å gråte de fleste dagene og alt var tung.

Det gikk over etterhvert som ting falt litt mer på plass og den nye hverdagen ikke bare var skummel og overveldende.

Og ja, jeg følte meg som verdens verste mamma de månedene jeg ikke klarte tanken på å ha barna i flere dager sammenhengende. Det hjalp liksom ikke på humøret DET heller.

Jeg håper det "bare "er noe sånt hos din forhenværende samboer også og at ting mtp barna ordner seg etterhvert. 

Og masse lykke til til deg, du høres ut som en kjernekar.  

Anonymkode: 574da...122

[Anonym bruker]

Det kan faktisk være så enkelt som at hun har følt seg fanget i forholdet over lang tid, og nå ønsker hun en litt utsvevende periode før det roer seg ned. Å være nysingel etter et langt forhold kan resultere i et behov for å komme seg ut og leve litt. Det varer ofte en kort periode på et år eller noe slikt, og så roer det seg ned. At det er en mor som har det sånn er like vanlig som at en mann har det. Forskjellen er bare det at det ofte er menn som tør å gjøre noe med det og at kvinner ofte holder kjeft og gjør som de «skal».

Anonymkode: 5bd63...422

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg er ganske nylig blitt singel. Min kone flyttet ut for noen måneder siden, etter hennes ønske. Jeg har aldri ønsket å avslutte forholdet vårt, det er det kun hun som har. Av prinsipp som venter jeg på utspill fra henne når det kommer til mekling og eventuell separasjon. Hun har ikke sagt eller gjort noe som helst av det ennå. 

Jeg har ikke fått noen konkret grunn på hvorfor hun ikke ønsker mer, og jeg tror ikke hun har noen andre. Men det som forundrer meg stort, er hvor lite hun ønsker å ha barna våre. Vi har to barn som vi skal ha 50-50. Hun har mye barnevakt i helgene, og barna synes dette er sårt. Både i vinterferien og påskeferien spurte hun om jeg ville ha barna 100% siden det var litt "synd på meg" som ikke fikk ha dem hele uka. Vi skulle dele ferien 50-50, så det var ikke synd på meg. Det var rett og slett hun som ikke ønsket å ha dem hele tida. 

Jeg synes dette er så veldig rart, og blir overrasket over hvor dårlig hun takler ungene våre alene. Jeg synes ikke det er noe problem å følge opp den uka jeg har dem. Da er det kun barn, og det er jeg forberedt på. 

Er denne tankegangen vanlig, eller er det kun meg som tenker det er rar innstilling hos en mor? Jeg er helt klar på at far er like mye verdt altså, men man hører alltid om morsinnstikt og alt det der. 

Anonymkode: f8924...703

Midtlivskrise? Virkelighetsflukt? Ny altoppslukende hobby og skal ta igjen det tapte? Jobber hun mye? Kommet i overgangsalderen med dårlige netter, humørsvingninger, hetetokter, tåkehode, fatigue? Er hun egentlig veldig introvert? Det kan komme i konflikt med barnas behov for oppmerksomhet. 
 

Noen ganger undertrykker man egne fundamentale behov for at familien skal holde sammen og for barnas del. 
 

Hun stoler tydeligvis på deg. Hun kan jo elske barna over alt på jord, men allikevel trenge tid for seg selv, også vet hun at de tas godt hånd om hos deg. Hun kan løfte blikket litt. Kanskje bruker hun tiden på det tredje skiftet? Kanskje kjøper hun inn ting de trenger til skole arrangementer, handler medisiner på apoteket, bestiller tannlegetimer, funderer ut hvordan barna skal gjøre det bedre i enkelte fag, hvordan hun skal få i guttungen mer grønnsaker, organisere gamle klær fordi en venninne skal arve til sine barn. Bursdagsgavene til vennnenes bursdagselskaper, hva som skal gjøre til 17. mai.

Kanskje er hun sliten av samlivsbruddet og trenger litt downtime eller kanskje kjeder hun seg med barna og vil dyrke seg selv.

Mange mulige forklaringer 

Anonymkode: 96c04...9e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det kan faktisk være så enkelt som at hun har følt seg fanget i forholdet over lang tid, og nå ønsker hun en litt utsvevende periode før det roer seg ned. Å være nysingel etter et langt forhold kan resultere i et behov for å komme seg ut og leve litt. Det varer ofte en kort periode på et år eller noe slikt, og så roer det seg ned. At det er en mor som har det sånn er like vanlig som at en mann har det. Forskjellen er bare det at det ofte er menn som tør å gjøre noe med det og at kvinner ofte holder kjeft og gjør som de «skal».

Anonymkode: 5bd63...422

Tror jeg og

Anonymkode: e8c0c...a45

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Det er uvanlig. Imidlertid er det vanskelig for noen her, som ikke kjenner henne, å spekulere i hva det kan handle om. 

Anonymkode: 281a2...04b

Enig. 

Anonymkode: 8ccf7...32d

[Sommerkroppen 2029]

Anonym bruker skrev (På 28.4.2025 den 19.31):

Det kan faktisk være så enkelt som at hun har følt seg fanget i forholdet over lang tid, og nå ønsker hun en litt utsvevende periode før det roer seg ned. Å være nysingel etter et langt forhold kan resultere i et behov for å komme seg ut og leve litt. Det varer ofte en kort periode på et år eller noe slikt, og så roer det seg ned. At det er en mor som har det sånn er like vanlig som at en mann har det. Forskjellen er bare det at det ofte er menn som tør å gjøre noe med det og at kvinner ofte holder kjeft og gjør som de «skal».

Anonymkode: 5bd63...422

Uavhengig om det er mann eller kvinne som gjør dette, så bør man uansett forholde seg 100% forpliktet til barna sine den uken man har dem. Så kan man leve så utsvevende man bare vil hele den andre uken man er barnefri.