Alle er på nr. 2, men ikke vi. Flere?

[Anonym bruker]

Alt var så fint og rolig inntil den ene moren etter den andre dukket opp med mage i barnehagen. Alle skal ha sin nr. 2, og alle ser ut til å ha timet dette med termin omtrent samtidig og alt er perfekt i forhold til barnehageoppstart. Alle får søsken i samme barnehage, men ikke vårt barn. Og det gjør meg trist. Igjen må jeg føle på det med å ikke kunne få barn på en normal og enkel måte.
 

Vi ville være one and done. En er egentlig nok for meg og definitivt for min samboer. Presset har allerede ligget litt over meg, og vi har forsøkt naturlig siden september, men vi vet at det ikke går. Mannen vet at vi ikke bruker beskyttelse og er klar over at det med en minimal sannsynlighet kan bli barn av det. Tanken på IVF er helt ok for min del, men ikke for mannen. Han er ferdig med barn med mindre vi blir gravide naturlig. Vi er uforklarlig infertile med kun 2 spontanaborter bak oss ved natulige forsøk over 2 lange år. Egg har jeg flust av tross alder og verdiene har vært fine. Mannen er det ikke noe galt med. Vi er ganske grundig utredet. Gynekologen mener jeg har veldig fine eggreserver, godt over snittet og at vi vil lykkes med IVF igjen, med høy sannsynlighet og at høsting heller ikke er noe problem. Hun tror det er noe immunologisk bak infertiliteten, men gjetter. Jeg trodde jeg var ferdig med å gruble på dette, men nå kjenner jeg på misunnelsen igjen og tankene kommer…hvorfor kan ikke jeg…

Jeg forsøker å forsone meg med at det var det ene barnet jeg så kjært ville ha, og at jeg  ikke har støtten, hjelpen, tålmodigheten, eller helsen til nr. 2. 

Hadde nummer 1 vært en enkel baby, hadde vi nok vært på IVF behandling for lengst for nummer 2, men det har vært et kraftfullt barn med refluks, spisevegring, ammevegring og en hinsides trassalder med våkennetter hele veien som pågår fortsatt. Fødselen var grusom og jeg fikk fødselsdepresjon. Jeg solgte alt av babyting, for så ferdig var jeg.
 

Vil virkelig alle ha barn nr 2? Eller føler alle på presset og gir etter fordi to tette er normalen?

 

Anonymkode: ca8f4...c80

[Anonym bruker]

Selvsagt vil ikke alle ha nr 2, men det er vel ofte slik at om man først har bestemt seg for å få barn i et forhold så ser man verdien av å ha søsken.

Når det er sagt så kjenner jeg flere som har ett barn, både av valg og fordi de ikke blir gravide, og de barna har det på ingen måte dårlig. Om noe så får de full oppmerksomhet, økonomien er bedre og foreldrene har ofte større overskudd. 

Det beste rådet når det ikke er noen klar medisinsk grunn til manglende befruktning er jo å slappe av og ikke stresse med tanken på å bli gravid. Så enkelt å si, men nesten umulig å gjennomføre. Men jeg har sett det flere ganger, når man har akseptert sin skjebne, senket skuldrene og lever det livet man har så dukker det opp en liten luring ❤️

Siden mannen ikke vil benytte IVF så er det jo å fortsette å håpe på den naturlige måten uten å la ønsket om ett barn til ta helt overhånd. 

De beste ønsker ❤️ 

Anonymkode: e501e...528

[Anonym bruker]

Jeg ville ha mange barn, og har fire, så min nummer to var definitivt planlagt og ønsket, ja. Men jeg vet også om flere som har ett barn av folk som er i parforhold med samme partner som er forelder til barnet de har. Noen få, som jeg vet om, av samme grunn som dere, men de fleste sier i hvert fall at det er deres valg. De ønsker seg rett og slett ikke flere og synes ett barn er perfekt. Og så vet jeg om noen som ombestemte seg etter mange år, eller plutselig ble gravid igjen mot alle odds. Min barndomsvenninne er nummer to av tre. Det som er spesielt der er at alle tre har samme foreldre, men det er 11 år mellom venninnen min og storesøsteren  og 14 år mellom henne og lillesøsteren. De kunne nemlig heller ikke få barn, fikk de vite, men så dukket det opp tre overraskelser. 

At det er slik der du bor, er nok litt tilfeldig. Det er ikke ofte at så mange blir gravid akkurat samtidig. Jeg har i hvert ikke opplevd det med noen av mine fire. Altså at alle andre fikk barn på likt.

Anonymkode: c01e0...6f4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Alt var så fint og rolig inntil den ene moren etter den andre dukket opp med mage i barnehagen. Alle skal ha sin nr. 2, og alle ser ut til å ha timet dette med termin omtrent samtidig og alt er perfekt i forhold til barnehageoppstart. Alle får søsken i samme barnehage, men ikke vårt barn. Og det gjør meg trist. Igjen må jeg føle på det med å ikke kunne få barn på en normal og enkel måte.
 

Vi ville være one and done. En er egentlig nok for meg og definitivt for min samboer. Presset har allerede ligget litt over meg, og vi har forsøkt naturlig siden september, men vi vet at det ikke går. Mannen vet at vi ikke bruker beskyttelse og er klar over at det med en minimal sannsynlighet kan bli barn av det. Tanken på IVF er helt ok for min del, men ikke for mannen. Han er ferdig med barn med mindre vi blir gravide naturlig. Vi er uforklarlig infertile med kun 2 spontanaborter bak oss ved natulige forsøk over 2 lange år. Egg har jeg flust av tross alder og verdiene har vært fine. Mannen er det ikke noe galt med. Vi er ganske grundig utredet. Gynekologen mener jeg har veldig fine eggreserver, godt over snittet og at vi vil lykkes med IVF igjen, med høy sannsynlighet og at høsting heller ikke er noe problem. Hun tror det er noe immunologisk bak infertiliteten, men gjetter. Jeg trodde jeg var ferdig med å gruble på dette, men nå kjenner jeg på misunnelsen igjen og tankene kommer…hvorfor kan ikke jeg…

Jeg forsøker å forsone meg med at det var det ene barnet jeg så kjært ville ha, og at jeg  ikke har støtten, hjelpen, tålmodigheten, eller helsen til nr. 2. 

Hadde nummer 1 vært en enkel baby, hadde vi nok vært på IVF behandling for lengst for nummer 2, men det har vært et kraftfullt barn med refluks, spisevegring, ammevegring og en hinsides trassalder med våkennetter hele veien som pågår fortsatt. Fødselen var grusom og jeg fikk fødselsdepresjon. Jeg solgte alt av babyting, for så ferdig var jeg.
 

Vil virkelig alle ha barn nr 2? Eller føler alle på presset og gir etter fordi to tette er normalen?

 

Anonymkode: ca8f4...c80

Nei, alle vil ikke ha mer en 1 barn. Noen har og 5-10 år mellom nr 1 og 2. 

Dette er noe dere selv må finne utav, er jo hva dere vil, ikke alle andre

Anonymkode: 775a5...c47

[Anonym bruker]

Jeg har to barn og ville ha og planla to (selv om jeg hadde en liknende opplevelse som deg av at jeg var utslitt etter småbarnstiden med første). Jeg er glad for å ha fått to i ettertid, de har stor glede av hverandre.  

Men: Egentlig spiller det jo ingen rolle for deg hvordan andre føler det? Du trenger ikke få to barn selv om mange andre har sine grunner til å få det. Spørsmålet er jo hva som er riktig for deg, og å akseptere og leve godt med livet slik det blir? 

De jeg kjenner som er enebarn, har hatt en annerledes, men helt fin oppvekst. Det oppstår ofte et nært bånd, på godt og vondt, mellom foreldrene og det ene barnet som får all oppmerksomheten. Enebarna jeg kjenner er sosiale og utadvendte og lever gode liv. 

Anonymkode: 70a4d...964

[Anonym bruker]

Det finnes en million svar på dette, ingen familie er 100% lik.

I min nærmeste omgangskrets er det to som har et barn. Ene ville gjerne ha flere, men sliter med å bli gravid og når hun har blitt det har hun mistet. Hun har mistet 5 ganger da de gav opp og innfant seg med at det ble bare en.

Andre valgte vekk flere barn da de første har store utfordringer. Bl.a er han kraftig autistisk, utagerende, dårlig språk osv. Siden det er mye autisme, adhd o.l i begge familier og man vet det er arvelig ville de ikke sette flere barn til verden.

Barna mine har også venner som er enebarn, men der vet jeg ikke hvorfor da. 

Jeg tenker at man skal gi naturen mer tiltro. Dere får ikke barn sammen uten å finne noen åpenbar grunn. Da er det kanskje ikke meningen gemene deres passer så godt sammen og naturen avviser en befruktning og det må vi akseptere. Det er ikke alt vi skal overstyre.

Dere har fått et barn, da beholdt kroppen ditt et befruktet egg som ble bra. Kanskje skjer det igjen, kanskje ikke, og jeg ville aldri presser på der altså.

Vi får de kortene vi får i livet, og må spille de så godt vi kan. Dere har et barn, legg tilrette for gode relasjoner med hans kompiser, søskenbarn osv. Han kommer til å få en super oppvekst med foreldre som har både tid og råd til å følge opp. Han kan ta med venner på ferie o.l og kommer ikke mangle noen ting.

Ikke begrav deg i negative tanker, livet deres blir bra selv om dere ikke har flere barn.

Anonymkode: ccf58...6a8

[Anonym bruker]

Det føles sikkert slik for deg som står midt i det. Når du får nr 2 en gang kan det være mange som er i gang med nr3 eller andre gravide du møter. Bare nyt tiden med ett barn. 

Anonymkode: adca7...7a8

[Anonym bruker]

Vi fikk en lillesøster på naturlig måte, 4 år etter vårt IVF barn. Vi hadde også forsonet oss med ett barn, for vi ville ikke gå gjennom IVF-prosessen en gang til, etter 5 utrolig slitsomme forsøk. Om man skal ha ett eller flere barn må dere kjenne på selv, men håper dere finner roen og gleden i det som blir utfallet for dere. Lykke til!

Anonymkode: 53a39...a36

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn og elsker at jeg ikke har flere. Nå er jeg alene, så litt annerledes, for jeg kunne aldri i livet tenke meg å være alene med flere. Også har jeg 3 kroniske diagnoser som gjør hverdagen litt tøffere enn for "normale" folk, så ett barn er nok. 

Broren min har 3. Jeg opplever fordeler og ulemper med begge deler. Sønnen og jeg reiser masse på helgeturer og opplevelser som parker, museer, gårdsbesøk og andre aktiviteter pluss lengre ferier flere ganger i året. Det har ikke bror med familie råd til. 

Jeg klarer meg med en liten bil, leilighet og mindre mat. De har mye større utgifter på alt. Jeg har masse tid til sønnen, de må evt dele seg for å få alenetid med ett eller flere barn. 

De har søsken å bryne seg på, på godt og vondt. Det har ikke min i hverdagen. Han har halv- og stesøsken hos pappaen og har nære forhold med dem, men de er jo ikke sammen i hverdagen. Han har derimot veldig tette bånd til flere av søskenbarna sine som bor i nærheten. 

Jeg kjenner mange med ett barn og felles for dem alle, er at det er selvvalgt. De ser verdien i å ha tidsmessig og økonomisk overskudd og sørger heller for nære bånd til andre barn i familien, så de har det som ungdom og voksen. 

Anonymkode: b7abf...789

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har ett barn og elsker at jeg ikke har flere. Nå er jeg alene, så litt annerledes, for jeg kunne aldri i livet tenke meg å være alene med flere. Også har jeg 3 kroniske diagnoser som gjør hverdagen litt tøffere enn for "normale" folk, så ett barn er nok. 

Broren min har 3. Jeg opplever fordeler og ulemper med begge deler. Sønnen og jeg reiser masse på helgeturer og opplevelser som parker, museer, gårdsbesøk og andre aktiviteter pluss lengre ferier flere ganger i året. Det har ikke bror med familie råd til. 

Jeg klarer meg med en liten bil, leilighet og mindre mat. De har mye større utgifter på alt. Jeg har masse tid til sønnen, de må evt dele seg for å få alenetid med ett eller flere barn. 

De har søsken å bryne seg på, på godt og vondt. Det har ikke min i hverdagen. Han har halv- og stesøsken hos pappaen og har nære forhold med dem, men de er jo ikke sammen i hverdagen. Han har derimot veldig tette bånd til flere av søskenbarna sine som bor i nærheten. 

Jeg kjenner mange med ett barn og felles for dem alle, er at det er selvvalgt. De ser verdien i å ha tidsmessig og økonomisk overskudd og sørger heller for nære bånd til andre barn i familien, så de har det som ungdom og voksen. 

Anonymkode: b7abf...789

Vil legge til at min egen teori er at det er mindre sjanse for skilsmisse når man har ett barn kontra flere. Det er lettere å pleie parforholdet og få barnevakt så man kan få alenetid sammen. 

Anonymkode: b7abf...789

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 25.4.2025 den 8.57):

Alt var så fint og rolig inntil den ene moren etter den andre dukket opp med mage i barnehagen. Alle skal ha sin nr. 2, og alle ser ut til å ha timet dette med termin omtrent samtidig og alt er perfekt i forhold til barnehageoppstart. Alle får søsken i samme barnehage, men ikke vårt barn. Og det gjør meg trist. Igjen må jeg føle på det med å ikke kunne få barn på en normal og enkel måte.
 

Vi ville være one and done. En er egentlig nok for meg og definitivt for min samboer. Presset har allerede ligget litt over meg, og vi har forsøkt naturlig siden september, men vi vet at det ikke går. Mannen vet at vi ikke bruker beskyttelse og er klar over at det med en minimal sannsynlighet kan bli barn av det. Tanken på IVF er helt ok for min del, men ikke for mannen. Han er ferdig med barn med mindre vi blir gravide naturlig. Vi er uforklarlig infertile med kun 2 spontanaborter bak oss ved natulige forsøk over 2 lange år. Egg har jeg flust av tross alder og verdiene har vært fine. Mannen er det ikke noe galt med. Vi er ganske grundig utredet. Gynekologen mener jeg har veldig fine eggreserver, godt over snittet og at vi vil lykkes med IVF igjen, med høy sannsynlighet og at høsting heller ikke er noe problem. Hun tror det er noe immunologisk bak infertiliteten, men gjetter. Jeg trodde jeg var ferdig med å gruble på dette, men nå kjenner jeg på misunnelsen igjen og tankene kommer…hvorfor kan ikke jeg…

Jeg forsøker å forsone meg med at det var det ene barnet jeg så kjært ville ha, og at jeg  ikke har støtten, hjelpen, tålmodigheten, eller helsen til nr. 2. 

Hadde nummer 1 vært en enkel baby, hadde vi nok vært på IVF behandling for lengst for nummer 2, men det har vært et kraftfullt barn med refluks, spisevegring, ammevegring og en hinsides trassalder med våkennetter hele veien som pågår fortsatt. Fødselen var grusom og jeg fikk fødselsdepresjon. Jeg solgte alt av babyting, for så ferdig var jeg.
 

Vil virkelig alle ha barn nr 2? Eller føler alle på presset og gir etter fordi to tette er normalen?

 

Anonymkode: ca8f4...c80

Skjønner at det er vanskelig for deg og at følelsene går litt opp og ned når du ser flere av de andre mammaene med gravidmage nå. Om alle ønsker seg en nr 2? Nei, alle gjør ikke det. Det er en del som er fornøyd etter en, men det er nok ganske vanlig å ønske flere. Jeg tror det ligger litt biologisk i oss og at det kan også være ting som et ønske om å gi barnet søsken, ønske om å få bli foreldre til begge kjønn.

Men det jeg egentlig ville si er at her kom det også en veldig krevende baby (krevende videre også) først. Refluks, ekstreme søvnvansker, atferdsvansker og lærevansker og noen fysiske utfordringer som har krevd mye utredning, oppfølging og et par operasjoner. Vi var derfor lenge i tvil om vi ønsket/hadde kapasitet til en til og vi var bekymret for at nr 2 skulle ha de samme diagnosene og utfordringene. Vi valgte å få nr 2 etterhvert (ikke to tette både pga vi hadde ikke kapasitet før eldste ble litt større og pga assistert befruktning). Men da nr 2 kom så ble det en veldig annerledes erfaring for hun hadde ingen av de utfordringene, hun spiste og sov godt og var veldig tilfreds. 

Anonymkode: c117a...0b9