Vekt og livskvalitet

[Anonym bruker]

Dette er et tema som jeg opplever som litt både betent og dobbeltmoralsk på et vis. På den ene siden virker det helt innafor å ønske en vektnedgang og gjennomføre dette, og bli gratulert hvis man lykkes. Samtidig er det også sterke signaler om at man, spesielt som voksen kvinne på 30+ og med flere barnefødsler bak seg, bør være moden nok til å like og akseptere kroppen som den er hvis man har noen kilo for mye. Da skal man være trygg på seg selv og ikke være opptatt av sånne bagateller og overflatiske ting som kropp. Med mindre det er på grunn av helse da, for da er det litt lov likevel. 

Nå har jeg gått nesten hele skalaen. Normalvektig som barn, tenåring og ung voksen. På grensen til overvekt etter første barn. Akkurat over grensen til undervekt etter andre barn på grunn av sykdom. Deretter på grensen til overvekt igjen etter tredje og fjerde barn, ganske stabilt i en 7-8 år, og så litt og litt opp. Til jeg for to år siden lå stabilt på fedme og hadde gjort det i et par år. Da fikk jeg behandling for noe annet, men som en kjekk bivirkning at kiloene raste av meg. 33 kg på 1 år, og det har holdt seg helt stabilt siden. Så nå er jeg omtrent så gjennomsnittlig normalvektig som jeg kan bli, faktisk litt under.

På det tyngste måtte jeg ha klær i xxl, nå bruker jeg s. På det tyngste prøvde jeg å gå ned i vekt, men klarte det ikke. Jeg prøvde å se på meg selv i speilet og forsikre meg selv om at jeg så da ganske bra ut likevel, at med timeglassfigur tåler man noen kilo for mye godt. Jeg forsøkte å være kroppspositivistisk alt jeg kunne. Problemet var at det ikke hjalp. Jeg følte meg fremmed og ukomfortabel i min egen kropp. Slik jeg følte meg og slik jeg så ut passet ikke sammen. Jeg følte vemmelse over følelsen av fettvalker når jeg bøyde meg. Å prøve klær gjorde meg nedenfor, og jeg skammet meg rett og slett over at jeg ikke klarte å få kontroll over matinntaket mitt. At alle tydelig kunne se at jeg ikke hadde selvkontroll. Det merkelige er at jeg ikke tenkte, eller tenker, slik om andre overvektige, kun meg selv.

Så da kiloene forsvant og jeg nå er stabil på omtrent samme vekt som da jeg var tenåring, er livskvaliteten min rett og slett utrolig mye bedre! Da tenker jeg ikke bare på at en del fysiske ting er enklere, som å gå turer, søvn osv., men faktisk mest på det psykiske. Jeg føler meg hjemme i meg selv igjen, komfortabel med min egen kropp, jeg føler meg rett og slett som meg selv. Nå trenger jeg ikke å gjemme meg eller skamme meg, jeg føler ikke ubehag av valker og fett, bare vanlig, normal, meg. Er det flere som har det slik? At vekten faktisk har veldig mye å si for egen livskvalitet, selv om man er både 30 og 40+?

 

 

Anonymkode: 66d32...93f

[Anonym bruker]

Wow, det var enorm variasjon, bra jobba å ta av så mye! (selv om det var medisin)

Jeg ser på vekt som selvkontroll, og skammer meg over at jeg tenker det. Tenker det om meg selv, og andre. Mer matter of fact enn dømmende, vil jeg si. Vi er jo sosialisert inn i dette kroppsbilde som samfunn. Tenk i tidligere tider, da runde former og bleke, fete kropper var status og skjønnhet.

Det er utrolig vanskelig å holde vekta etter overgangsalder, noe jeg erfarer nå. Jeg må spise mindre og sjeldnere, og virkelig passe på. Så det er streng selvkontroll. Men, lever godt med det. Alternativet, å ese ut, er uutålelig for meg.

Jeg trives i egen kropp når jeg er slank og veltrent. Tror dog ikke at det bare er påvirkning fra samfunnet, men jeg reflekterer jo over det.

Anonymkode: 86116...012

[Anonym bruker]

Definitivt. Noen år trodde jeg at jeg måtte lære meg å leve med det og utseendet var ikke det som plagde meg mest. Nå er jeg 45kg lettere enn maks og livet er på mange måter så mye enklere når en ikke drasser på mer enn man må. Utseendemessig så jeg nok enda litt freshere ut etter 35 kg men det er ikke hovedfokus.

 

Det stilles urimelige krav til oss, for å sitere barbiefilmen:

«You have to be thin, but not too thin. And you can never say you want to be thin. You have to say you want to be healthy, but also you have to be thin.»

 

Anonymkode: a6171...b1f

[Anonym bruker]

Enig med ts. Vekt og velvære hører veldig sammen. Kroppen er fantastisk fin, og fantastisk viktig. For kvinner burde det vært et spesielt tilpasset tilbud som tar hensyn til barnefødsler og livsstil. Alt for mange kvinner må klare seg selv, og akseptere stor vektøkning pga barnefødsler. Det er ikke akseptabelt. Dette burde bli tatt på alvor. Det er ikke helt ok og naturlig å bli feit etter fødsler. Alt for mange kvinner må ofre seg for barna, og gjør det, ofte av resignasjon. Det er helt unødvendig. En bedre oppfølging angående vekt ville gjort livet mye bedre for mødre. Og deretter barna. Også for barnefar er det viktig at mor føler seg bra og ikke som en overvektig fødemaskin.

Anonymkode: 71b0f...69f

[Anonym bruker]

Veldig interessant tema! Og gode refleksjoner- jeg tror de fleste havner som deg. Vektnedgang og «normalvekt» type pluss minus 10-15 kg gir et godt liv/ god livskvalitet. Og jeg er enig i at kroppspositivismen vi ser i media og SOME nå har gått alt for langt. 
 

Men i egen refleksjon; jeg har alltid vært tjukk, blid og populær. Jeg var frisk og rask helt til og med barn nr tre. Vekten steg jamt og trutt fra graviditet nr en, via to og tre, og husk at utgangspunktet mitt var tjukk og blid unge også. Ergo var matchvekten ganske høy etter barn nr tre. Jeg var likevel sterk, frisk, på en god plass i karrieren min, smart og pent kledd, mange venner, festens midtpunkt osv. hadde god selvtillit og godt humør. Av ulike grunner (sykdom, og alder) så begynte vekten å sige nedover og jeg har over år gått ned mye i vekt. Nå er BMien rett under 20. selvtilliten er på bunn, humøret er i beste fall variabelt, jeg har mange «vondter» og føler meg svak og sliten. Jeg er frisk( tett og godt fulgt opp etter sykdommen) sikkert friskere enn jeg hadde vært med all overvekten jeg bar på- men livskvaliteten min er ikke bedre. Og ja- det kan selvsagt ha med at jeg er eldre å gjøre også….. men likevel, ser en skriver her oppe at hun føler seg vel og på plass i kroppen. Jeg gjør ikke det, jeg «kjenner» ikke denne kroppen og resten stemmer ikke…. All fornuft tilsier økt og forbedret livskvalitet, all fakta og erfaring det motsatte. Og for ordens skyld, jeg er fortsatt i et godt karrieremessig spor, har det trygt og godt, ingen traumer, de samme vennene osv osv. sååå ikke vet jeg…. Om tynn alltid er lik bedre livskvalitet? 

Anonymkode: 18c77...838

[Anonym bruker]

Jeg tror at man har bedre fysisk livskvalitet hvis man ikke er veldig overvektig eller i fedmekategori. For det er tungt for kroppen å være tykk, før eller siden så blir man innhentet av slitasjen det blir på kroppen. Jeg er veldig overvektig, på vei ned i vekt, og merker at ting blir lettere fysisk ettersom jeg går ned. Men om jeg vil få en bedre psykisk livskvalitet er ikke sikkert.

Anonymkode: a6f80...b06

[Anonym bruker]

Det er klart velvære og helse er knytta til vekt. Med økt vekt øker risikoen for vondter og dårlig helse.

Anonymkode: 41015...1fd