Jeg vil gå fra mannen min. Er dette helt vill grunn?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg vil avslutte ekteskapet. Jeg er bare tom for følelser for ham. Det er for så vidt ikke noen spesiell grunn, han er ikke slem mot meg eller barna, men jeg har mistet gnisten helt. Det er bare unger, jobb og hverdag hele tiden! Jeg kjenner jeg er så lei! 

Er nå på et sted der jeg kjenner meg nærmest panisk etter alene-tid. Både fra mannen og ungene faktisk. Jeg vet jo at jeg ikke kan rømme fra dem, men jeg trenger bare en liten pause. Det er mas og kav hele tiden, løper fra den ene til den andre aktiviteten. Selv har jeg også mye jeg holder på med. Det er rett og slett litt overload, og jeg trenger noe annet. 

Er det andre her som har kjent det sånn som meg, og som har flyttet ut? 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

[Anonym bruker]

Ja, det er faktisk en «helt vill grunn» - etter min mening. 
 

Dere kan jobbe mer med å senke kravene, redusere aktivitetsnivået og gi hverandre egentid

Anonymkode: e48de...2f6

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna?

Det er jo en grunn til at det er mest skilsmisser i fasen av livet med ganske små barn. Det er overveldende, man blir sliten og da kjenner man plutselig ikke de gode følelsene lenger.

Jeg synes dere først må prøve å legge kabalen på nytt. Snakke sammen i fredstid.

Kan dere få barnevakt en natt, besteforeldre e.l. og bare være sammen. Ingen planer, oppussing, rydding e.l., bare spise god mat og snakke sammen.

Fortell hvor sliten du er av hverdagsjaget og at du desperat trenger en pause og litt alenetid.

Det er jo forskjellig hvordan par løser dette, vaskehjelp, en frikveld hver i uka, samkjøring med andre foreldre til barnas aktiviteter osv.

Vi samkjørte med en nabo her hvor vi istedenfor å ta en vei hver tok begge veier en dag hver. Da har man helt "fri" når man ikke har kjøring.

Anonymkode: 96a5f...c95

[Anonym bruker]

Ja, det er en vill grunn. Du har satt barn til verden. Du kaster ikke tryggheten deres og verden slik de kjenner den over ripa fordi du kjeder deg. 

Anonymkode: 4d833...962

[MissSaigon]

Hva tenker du blir bedre når du blir alene? Du vil få "pause" fra barna, men du må stå 100 % for all oppfølging, husarbeid og aktiviteter den tiden du har dem. 

Har du ingen følelser for mannen? Hva tenker du om å aldri sitte i armkroken, ikke ha han å spille på de dagene som er litt ekstra blæh, ikke reise på ferie sammen +++

Siden du spør så syns jeg at det er en tynn grunn til å bryte opp barnas hjem. Hvis du ikke alt har gjort det bør du ta en samtale med han, forklare at du føler deg overveldet og at du trenger noen små lommer med egentid. Har du noen sjans til å reise litt bort, bare du? Enten på hotell, hytte eller telt for den del. 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan reise på hytta hvis jeg vil. Men da blir det vanskelig å stå i jobb og følge opp det daglige, i og med at det er litt lang reisevei. 

Jeg kjenner bare at jeg er så irritert på hele mannen. Han gir meg så lite. Jeg vet liksom ikke heller hva jeg skal si til han som grunn for at jeg vil dra fra han. Han fortjener jo en forklaring. Men det at jeg er gått tom er jo en forklaring det også da. 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg vil avslutte ekteskapet. Jeg er bare tom for følelser for ham. Det er for så vidt ikke noen spesiell grunn, han er ikke slem mot meg eller barna, men jeg har mistet gnisten helt. Det er bare unger, jobb og hverdag hele tiden! Jeg kjenner jeg er så lei! 

Er nå på et sted der jeg kjenner meg nærmest panisk etter alene-tid. Både fra mannen og ungene faktisk. Jeg vet jo at jeg ikke kan rømme fra dem, men jeg trenger bare en liten pause. Det er mas og kav hele tiden, løper fra den ene til den andre aktiviteten. Selv har jeg også mye jeg holder på med. Det er rett og slett litt overload, og jeg trenger noe annet. 

Er det andre her som har kjent det sånn som meg, og som har flyttet ut? 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

Så du takler ikke et vanlig A4-liv ånn som alle oss andre... Ja, det er en vill og egoistisk grunn. 

Anonymkode: 94c66...d51

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg kan reise på hytta hvis jeg vil. Men da blir det vanskelig å stå i jobb og følge opp det daglige, i og med at det er litt lang reisevei. 

Jeg kjenner bare at jeg er så irritert på hele mannen. Han gir meg så lite. Jeg vet liksom ikke heller hva jeg skal si til han som grunn for at jeg vil dra fra han. Han fortjener jo en forklaring. Men det at jeg er gått tom er jo en forklaring det også da. 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

Det er jo du som er problemet. Ikke han. 

Anonymkode: 94c66...d51

[Sommerkroppen 2029]

Du skriver at du har hytte. Sykemeld deg et par uker og søk ro helt alene på hytta. Tenk nøye gjennom valget du ender opp med. Barna har du uansett, om da 50/50. Men du blir alene om økonomien, ferier, opplevelser, osv. 

Jeg hadde en periode et par venninner som ble single. Det påvirket meg faktisk. Jeg syns det virket så befriende å ikke ha en mann å forholde seg til. Jeg ble rett og slett litt blendet. Det jeg så i ettertid, var at de begge slet økonomisk og at forholdet til eksen var dårlig. De klarte ikke å samarbeide om barna på en god måte. Nå vet jeg jo ikke hvor gamle ungene dine er, og det kan godt være at dere klarer å samarbeide fint. Men det skal ikke så mye til tror jeg, før det kan bli utfordrende. Hva om han finner en ny? Hva om du finner en ny? Jeg ville ha tenkt grundig gjennom neste steg her. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg vil avslutte ekteskapet. Jeg er bare tom for følelser for ham. Det er for så vidt ikke noen spesiell grunn, han er ikke slem mot meg eller barna, men jeg har mistet gnisten helt. Det er bare unger, jobb og hverdag hele tiden! Jeg kjenner jeg er så lei! 

Er nå på et sted der jeg kjenner meg nærmest panisk etter alene-tid. Både fra mannen og ungene faktisk. Jeg vet jo at jeg ikke kan rømme fra dem, men jeg trenger bare en liten pause. Det er mas og kav hele tiden, løper fra den ene til den andre aktiviteten. Selv har jeg også mye jeg holder på med. Det er rett og slett litt overload, og jeg trenger noe annet. 

Er det andre her som har kjent det sånn som meg, og som har flyttet ut? 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

Er du utbrent eller deprimert? Hvis dere har barn så bør dere forsøke å få hjelp med parterapi. 

Anonymkode: 5b35d...c41

[Anonym bruker]

Ja, for det høres ikke ut som om det er forholdet til mannen din som er det egentlige problemet. Da synes jeg det er rart å rive i stykker familien.

Anonymkode: 65405...262

[Anonym bruker]

Høres mere ut som du trenger enten en sykemelding eller en oppvåkning. Livet er sånn for stort sett alle av oss. Å tro at følelsene skal bruse i alle år er urealistisk. Når man har satt barn til verden så skylder man de å prøve alt.

Anonymkode: 12892...45a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg vil avslutte ekteskapet. Jeg er bare tom for følelser for ham. Det er for så vidt ikke noen spesiell grunn, han er ikke slem mot meg eller barna, men jeg har mistet gnisten helt. Det er bare unger, jobb og hverdag hele tiden! Jeg kjenner jeg er så lei! 

Er nå på et sted der jeg kjenner meg nærmest panisk etter alene-tid. Både fra mannen og ungene faktisk. Jeg vet jo at jeg ikke kan rømme fra dem, men jeg trenger bare en liten pause. Det er mas og kav hele tiden, løper fra den ene til den andre aktiviteten. Selv har jeg også mye jeg holder på med. Det er rett og slett litt overload, og jeg trenger noe annet. 

Er det andre her som har kjent det sånn som meg, og som har flyttet ut? 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

Idiotisk å skille seg av den grunn. Du kommer til å angre. Barna kommer til å hate deg. Skal du finne den en ny? Tenk langsiktig...  Skal dere finne dere nye å leve med? Dette får innvirkning for alle resten av alles liv. 

Jeg ser ikke mine foreldre lenger. De er opptatte med sine nye familier. Null interessert i mine barn og barnebarn. Barna her liker ikke de nye kjærestene heller,  så det går bra. Men veldig leit. 

Mas og krav er likt for alle. 

Hva med å ta deg en ukes ferie?  Alene eller sammen med ei venninne? 

 

Anonymkode: 8bd6e...c01

[Anonym bruker]

Hvis du ikke har følelser for mannen lengre, så synes jeg absolutt ikke det er en "vill" grunn!

Anonymkode: 7bc61...214

[Anonym bruker]

Ja, jeg synes det. Dette livet er valgt, det går utover flere enn deg selv at du synes det ble mer enn hva du så for deg. 
 

En pause i ro og fred for deg selv, helt greit. Å sette grenser slik at dere ikke blir spist opp i denne perioden (ganske vanlig for å ha sagt det), helt i orden. 
 

Det kan godt være du ikke er den eneste som kjenner på dette, men hvilke muligheter gir du mannen din som kanskje står i det når du bare gikk lei av livet du også valgte? Javel, så ble han kjedelig. Det ble sikkert du også. Det var vel noe som gjorde at du valgte å få dette livet med akkurat han? 

Anonymkode: 3175b...9f3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg vil avslutte ekteskapet. Jeg er bare tom for følelser for ham. Det er for så vidt ikke noen spesiell grunn, han er ikke slem mot meg eller barna, men jeg har mistet gnisten helt. Det er bare unger, jobb og hverdag hele tiden! Jeg kjenner jeg er så lei! 

Er nå på et sted der jeg kjenner meg nærmest panisk etter alene-tid. Både fra mannen og ungene faktisk. Jeg vet jo at jeg ikke kan rømme fra dem, men jeg trenger bare en liten pause. Det er mas og kav hele tiden, løper fra den ene til den andre aktiviteten. Selv har jeg også mye jeg holder på med. Det er rett og slett litt overload, og jeg trenger noe annet. 

Er det andre her som har kjent det sånn som meg, og som har flyttet ut? 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

jeg tenker at dere bør ha mer tid til hverandre og se om dere finne gnisten igjen før dere går fra hverandre

Anonymkode: 763df...1c4

[Anonym bruker]

Typisk dagens oppvoksende generasjon. 
Buhu jeg er så sliten og lei, så skiller man seg. 
Du bare gir opp du, og det har du ikke lov til når du har barn!!!

Anonymkode: 0e828...a1b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg vil avslutte ekteskapet. Jeg er bare tom for følelser for ham. Det er for så vidt ikke noen spesiell grunn, han er ikke slem mot meg eller barna, men jeg har mistet gnisten helt. Det er bare unger, jobb og hverdag hele tiden! Jeg kjenner jeg er så lei! 

Er nå på et sted der jeg kjenner meg nærmest panisk etter alene-tid. Både fra mannen og ungene faktisk. Jeg vet jo at jeg ikke kan rømme fra dem, men jeg trenger bare en liten pause. Det er mas og kav hele tiden, løper fra den ene til den andre aktiviteten. Selv har jeg også mye jeg holder på med. Det er rett og slett litt overload, og jeg trenger noe annet. 

Er det andre her som har kjent det sånn som meg, og som har flyttet ut? 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

Ikke rart det er mange så går ifra hverandre, viss dette er en grunn! Normalt jobber en med dette og prøver å prate litt sammen. Du kan f eks ta en langhelg på hytta alene, kan vær han og trenger dette! Jeg kan sitte i bilen etter jobb og bare slappe av, i garasjen. 
Alle trenger en timeout og alenetid, men ikke la det gå ut over barna eller ødelegg for deg selv nå!

Anonymkode: 78837...5ad

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Høres mere ut som du trenger enten en sykemelding eller en oppvåkning. Livet er sånn for stort sett alle av oss. Å tro at følelsene skal bruse i alle år er urealistisk. Når man har satt barn til verden så skylder man de å prøve alt.

Anonymkode: 12892...45a

Man tar ikke sykemelding av denne grunn, ikke rart det er mye utgifter for norge, viss alle skulle tatt ut sykemelding for dette. 

Anonymkode: 78837...5ad

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Man tar ikke sykemelding av denne grunn, ikke rart det er mye utgifter for norge, viss alle skulle tatt ut sykemelding for dette. 

Anonymkode: 78837...5ad

Veldig enig. Ta fri en fredag og sett deg i bilen etter jobb på torsdag, så får du en oval helg på hytta alene.

Når du kommer hjem må dere sammen legge en slagplan. Hva nå til for å få litt mer glede i hverdagen, hva må til for å få små friminutt alene?

Kan fortelle hva vi gjør. Vi hadde egentlig en intensjon om å ta en weekend i året vi to, men det ble vanskeligere med barnevakt enn vi hadde tenkt. Så vi tar en weekend hver med noen andre. Jeg med søsteren min, han med fotballkompisene sine. Så har vi hvert år en tur på stand up sammen med et vennepar. Helaften med middag og latterkrampe, mens tenåringen i nabohuset er barnevakt.

Daglige friminutt har vi med bikkja, vi bytter på å gå med den. En time i skogen alene, fantastisk.

Anonymkode: 96a5f...c95

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Typisk dagens oppvoksende generasjon. 
Buhu jeg er så sliten og lei, så skiller man seg. 
Du bare gir opp du, og det har du ikke lov til når du har barn!!!

Anonymkode: 0e828...a1b

Enig, tragisk, feigt og ynkelig. 

Anonymkode: 94c66...d51

[Polly-Esther]

Jeg har noen venninner som har skilt seg (av meget god grunn!!), og det er virkelig ikke å anbefale, om en ikke må. Det første og mest åpenbare er jo barna. Det er stressende og vondt for dem. Det er ikke noen vei rundt det. Samarbeid rundt barna med barnefar blir også ofte langt vanskeligere enn en hadde forestilt seg. De fleste får også en mye trangere økonomi. Du må kjøpe bolig og ta store økonomiske beslutninger alene. Annenhver jul, påske og nyttårsaften savner du barna. 

Jeg synes dere skal prøve samtaler på familievernkontoret. Og som flere over her nevner senke kravene og gi hverandre mer tid. Er det ikke jævlig teit hvis ekteskapet går dukken, fordi det er for mye kjøring til fotball og støvsuging under trappen? Hva er viktigst at the end of the day?

[Anonym bruker]

Så et intervju med Michelle Obama, hvor det var snakk om hvordan man skal lykkes i et ekteskap. Hun sa noe som jeg kjenner meg igjen i; hvis man har vært gift i 40 år, så har minst ti av dem vært shit, hvor du rett og slett ikke liker ektefellen din.

Vi runder 30 år som par til neste år, og det har vært noen år, særlig da ungene var små, hvor det føltes som at vi ikke hadde så mye til felles. Men det er ikke så rart, for mengdetreningen på å være et par ble erstattet med mengdetrening på å være foreldre. Både fordi det er travelt, men også fordi ungene er så tett på kropp og sjel, både fysisk og psykisk, at jeg hadde ikke behov for nærhet fra noen andre.

Men så vokser ungene til, og de vil på ingen måte henge på fanget lenger. Jeg føler jeg har vunnet i lotto hver gang min 15-åring legger seg tett inntil meg når vi ser på film sammen 😅 Så nå har behovet for både nærhet og tid til å henge sammen med mannen meldt seg igjen.

Men man må holde litt ut innimellom, og skal forholdet overleve så fordrer det to ting.

For det første at begge vil hverandre vel, selv i dårlige tider. Ingen skal bli i et forhold hvor den andre mishandler psykisk eller fysisk. Eller er så egoistisk at de aldri gir noe til partner/barn/familie.

For det andre, det er viktig å ikke slenge ut ting i sinne som er vanskelig å leve med senere. Alle blir sinte, alle krangler heftig noen ganger i løpet av et langt samliv. Særlig i småbarnsfasen. Da må man ikke kalle hverandre så stygge ting at det blir vanskelig å glemme. 

 

Anonymkode: 4d4f8...492

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (19 timer siden):

Jeg kan reise på hytta hvis jeg vil. Men da blir det vanskelig å stå i jobb og følge opp det daglige, i og med at det er litt lang reisevei. 

Jeg kjenner bare at jeg er så irritert på hele mannen. Han gir meg så lite. Jeg vet liksom ikke heller hva jeg skal si til han som grunn for at jeg vil dra fra han. Han fortjener jo en forklaring. Men det at jeg er gått tom er jo en forklaring det også da. 

Anonymkode: 7cdcb...2b8

Jeg tror at de som går gjennom et langt samliv uten å kjenne på irritasjon ovenfor partneren sine er ganske sjeldne. Litt avhengig av hvor gamle barna deres er, men jeg syns uansett at man som foreldre plikter å "holde ut" og se om det kan være at ting endrer seg etterhvert. Terapi, sammen eller alene, kan også være en ide i denne fasen av livet. 

Husk at et brudd er noe barna vil bære med seg resten av livet. Da bør man som foreldre være helt sikker på at det er riktig før man tar steget. 

[amandine]

Anonym bruker skrev (54 minutter siden):

Så et intervju med Michelle Obama, hvor det var snakk om hvordan man skal lykkes i et ekteskap. Hun sa noe som jeg kjenner meg igjen i; hvis man har vært gift i 40 år, så har minst ti av dem vært shit, hvor du rett og slett ikke liker ektefellen din.

Vi runder 30 år som par til neste år, og det har vært noen år, særlig da ungene var små, hvor det føltes som at vi ikke hadde så mye til felles. Men det er ikke så rart, for mengdetreningen på å være et par ble erstattet med mengdetrening på å være foreldre. Både fordi det er travelt, men også fordi ungene er så tett på kropp og sjel, både fysisk og psykisk, at jeg hadde ikke behov for nærhet fra noen andre.

Men så vokser ungene til, og de vil på ingen måte henge på fanget lenger. Jeg føler jeg har vunnet i lotto hver gang min 15-åring legger seg tett inntil meg når vi ser på film sammen 😅 Så nå har behovet for både nærhet og tid til å henge sammen med mannen meldt seg igjen.

Men man må holde litt ut innimellom, og skal forholdet overleve så fordrer det to ting.

For det første at begge vil hverandre vel, selv i dårlige tider. Ingen skal bli i et forhold hvor den andre mishandler psykisk eller fysisk. Eller er så egoistisk at de aldri gir noe til partner/barn/familie.

For det andre, det er viktig å ikke slenge ut ting i sinne som er vanskelig å leve med senere. Alle blir sinte, alle krangler heftig noen ganger i løpet av et langt samliv. Særlig i småbarnsfasen. Da må man ikke kalle hverandre så stygge ting at det blir vanskelig å glemme. 

 

Anonymkode: 4d4f8...492

Jeg tror du har veldig rett i dette.

Det er jo ikke bare rosenrøde solnedganger i et langt forhold, selvfølgelig er det ikke det. Og å tro at man nødvendigvis finner grønnere gress som aleneforelder halve tiden er naivt. 
Mange går fra hverandre med god grunn, men mange går også fra hverandre uten å ha prøvd. 
Det er tider hvor det butter imot, om det er tidsklemme, småbarnsperiode, min egen perimenopause, ungenes trass og tenår eller mannens midtlivskrise, men så lenge det ikke er noe åpenbart alvorlig i veien så er set lysere tider i vente. 
Men det betinger at man ikke gir opp med en gang.

Endret 24. april av amandine