Autisme i voksen alder

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Som mange sier, autisme betyr ikke mangel på empati. 

Imidlertid kan mentaliseringsevnen være nedsatt, og ja - denne kan trenes. Også hos voksne.

Mitt autistiske barn har godt utbytte av å hele livet ha fått forklart hva som ligger bak folks reaksjoner. Hun resonnerer eller spør ofte om dette med begreper jeg gjenkjenner fra hvordan vi har forklart henne. 

Anonymkode: 55e54...f4c

Neida, og det var heller ikke min intensjon å påstå. Men mannen min er tilsynelatende empatiløs og jeg syns det er fryktelig frustrerende. Jeg har forklart i årevis «når du gjør sånn blir jeg lei meg», han sier han forstår og gjentar det samme dagen etter. Da er han bare dum, da?? Jeg er så frustrert at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Neida, og det var heller ikke min intensjon å påstå. Men mannen min er tilsynelatende empatiløs og jeg syns det er fryktelig frustrerende. Jeg har forklart i årevis «når du gjør sånn blir jeg lei meg», han sier han forstår og gjentar det samme dagen etter. Da er han bare dum, da?? Jeg er så frustrert at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg 

Anonymkode: 5f019...f77

Jeg vet ikke hva han er. Menn kan ofte streve mer med dette enn kvinner. Jeg har Asperger og ingen problemer med empati, men kan streve med å oppfatte mer subtile signaler om hvordan folk har det. Hvis de sier det i klartekst er det uproblematisk. Samme opplevelse av barnet med autisme. 

Er du lei deg? "Nei, det er ingenting!" OK, liksom. Selv om uttalelsen kommer med åpenbart nedfor tonefall og uttrykk. 

Han høres svært vanskelig ut å leve med.

Anonymkode: 55e54...f4c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Har du tips til noen?🫶

Anonymkode: 5f019...f77

https://www.facebook.com/groups/1179458556326198/?ref=share

Anonymkode: 3f8a9...d7c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg vet ikke hva han er. Menn kan ofte streve mer med dette enn kvinner. Jeg har Asperger og ingen problemer med empati, men kan streve med å oppfatte mer subtile signaler om hvordan folk har det. Hvis de sier det i klartekst er det uproblematisk. Samme opplevelse av barnet med autisme. 

Er du lei deg? "Nei, det er ingenting!" OK, liksom. Selv om uttalelsen kommer med åpenbart nedfor tonefall og uttrykk. 

Han høres svært vanskelig ut å leve med.

Anonymkode: 55e54...f4c

Ja det er vanskelig. Jeg er direkte. Har sluttet å hinte for lenge siden. Men det når ikke inn 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

https://www.facebook.com/groups/1179458556326198/?ref=share

Anonymkode: 3f8a9...d7c

Takk🙏

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Takk🙏

Anonymkode: 5f019...f77

Bare hyggelig ❤️

Anonymkode: 3f8a9...d7c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Neida, og det var heller ikke min intensjon å påstå. Men mannen min er tilsynelatende empatiløs og jeg syns det er fryktelig frustrerende. Jeg har forklart i årevis «når du gjør sånn blir jeg lei meg», han sier han forstår og gjentar det samme dagen etter. Da er han bare dum, da?? Jeg er så frustrert at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg 

Anonymkode: 5f019...f77

Da synest jeg du skal gå. Gå fra ham og finn igjen deg selv.

Du sier du har holdt på slik i mange år uten at det er en endring å skimte, du sier du mister deg selv langs veien. 

Hva gjør at du fortsatt er sammen med ham?

(om du ser bort i fra at du sikkert synest synd i ham og derfor vil forstå deg ihjel (bokstavleig talt)  på ham da... )  

Anonymkode: 43617...a70

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Da synest jeg du skal gå. Gå fra ham og finn igjen deg selv.

Du sier du har holdt på slik i mange år uten at det er en endring å skimte, du sier du mister deg selv langs veien. 

Hva gjør at du fortsatt er sammen med ham?

(om du ser bort i fra at du sikkert synest synd i ham og derfor vil forstå deg ihjel (bokstavleig talt)  på ham da... )  

Anonymkode: 43617...a70

Fordi jeg har dårlig samvittighet ja. Fordi jeg vet det ikke handler om vilje, men evne. Fordi vi har barn sammen og pga økonomi. Hadde han fortstått at vi hadde hatt det bedre hver for oss så hadde det vært så mye enklere. 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Jeg er autist og for min egen del vil jeg si at jeg ofte har mer empati og omtanke enn de fleste andre.
Problemet for meg (på alle områder i livet) er at andre tolker det jeg gjør/sier ut i fra sitt eget tankemønster - som jo er ganske annerledes enn mitt. Og for meg tar det tid å prosessere alt, derfor kan første reaksjon på ting kan bli litt «rar». Så jeg prøver å la vær å reagere umiddelbart (folk misforstår gjerne min direkte tilbakemelding, fordi de ikke «ser» hva som ligger bak. Og bare det at jeg ikke klarer å reagere med en gang, er jo mistenksomt i seg selv…), samtidig som jeg prøver å tenke fort men nøye over alle innfallsvinkler og tidligere erfaringer,  samtidig som jeg må prøve å tolke den/de andres mening og intensjon (ting blir jo ikke sagt direkte, og noen ganger sier folk ting bare for å teste andre - se om den andre reagerer «riktig» på en måte) og forme min reaksjon etter erfaring fra lignende situasjoner (har blitt misforstått og lagt for hat mange ganger), samtidig som jeg må prøve å kjøpe meg selv litt tid for å prosessere. Noen ganger blir det «feil» uansett,  og jeg opplever det som at det går en gardin ned mellom oss. Den/de andre dømmer meg tvert, selv om jeg oppfatter at de har helt snudd på hodet det jeg har ment å uttrykke. Hvis man prøver å forklare hvordan man mente det, så blir man avvist fordi man bare kommer med «bortforklaringer og unnskyldninger». Jeg får rett og slett ikke forklare hvordan jeg mente det, døra er stengt og man er stemplet som ond og fæl. Når faktum er at de/den andre har misforstått meg.  Og jeg har blitt avskyelig…. Det er som å leve i et mareritt, hvor man konstant prøver å unngå å bli misforstått og hatet. 
Så problemet er jo at man misforstår/mistolker hverandre da. Folk vil ikke ha min empati slik jeg uttrykker den. De blir iblant  «bare» irriterte, og syns jeg er slitsom som ikke gjør det på den måten de vil ha det…. Det er fryktelig synd, at det er som om vi snakker to helt forskjellige språk og må kommunisere via en dårlig utgave av google translate. 
Sånn er det ihvertfall for meg. 
 

Anonymkode: 57cc9...206

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er autist og for min egen del vil jeg si at jeg ofte har mer empati og omtanke enn de fleste andre.
Problemet for meg (på alle områder i livet) er at andre tolker det jeg gjør/sier ut i fra sitt eget tankemønster - som jo er ganske annerledes enn mitt. Og for meg tar det tid å prosessere alt, derfor kan første reaksjon på ting kan bli litt «rar». Så jeg prøver å la vær å reagere umiddelbart (folk misforstår gjerne min direkte tilbakemelding, fordi de ikke «ser» hva som ligger bak. Og bare det at jeg ikke klarer å reagere med en gang, er jo mistenksomt i seg selv…), samtidig som jeg prøver å tenke fort men nøye over alle innfallsvinkler og tidligere erfaringer,  samtidig som jeg må prøve å tolke den/de andres mening og intensjon (ting blir jo ikke sagt direkte, og noen ganger sier folk ting bare for å teste andre - se om den andre reagerer «riktig» på en måte) og forme min reaksjon etter erfaring fra lignende situasjoner (har blitt misforstått og lagt for hat mange ganger), samtidig som jeg må prøve å kjøpe meg selv litt tid for å prosessere. Noen ganger blir det «feil» uansett,  og jeg opplever det som at det går en gardin ned mellom oss. Den/de andre dømmer meg tvert, selv om jeg oppfatter at de har helt snudd på hodet det jeg har ment å uttrykke. Hvis man prøver å forklare hvordan man mente det, så blir man avvist fordi man bare kommer med «bortforklaringer og unnskyldninger». Jeg får rett og slett ikke forklare hvordan jeg mente det, døra er stengt og man er stemplet som ond og fæl. Når faktum er at de/den andre har misforstått meg.  Og jeg har blitt avskyelig…. Det er som å leve i et mareritt, hvor man konstant prøver å unngå å bli misforstått og hatet. 
Så problemet er jo at man misforstår/mistolker hverandre da. Folk vil ikke ha min empati slik jeg uttrykker den. De blir iblant  «bare» irriterte, og syns jeg er slitsom som ikke gjør det på den måten de vil ha det…. Det er fryktelig synd, at det er som om vi snakker to helt forskjellige språk og må kommunisere via en dårlig utgave av google translate. 
Sånn er det ihvertfall for meg. 
 

Anonymkode: 57cc9...206

Så leit å høre om dine negative erfaringer. 

I vårt tilfelle så vet jeg, og jeg er tålmodig, jeg lytter og forstår. Men jeg har også behov som trenger å dekkes og det er her vi kommer litt til kort. 
 

Er det ikke mulig å lære seg andres behov? Om jeg sier «når jeg er sliten trenger jeg at du tar barnet med ut», hvorfor læres ikke dette? Eller jeg sier at jeg trenger å komme hjem til ferdig middag én gang i uka. Hvorfor skjer ikke det? Og hvorfor er det ingen forståelse når jeg sier at jeg blir skuffa av fraværet?

Jeg forstår at ting er anderledes, jeg forstår bare ikke hvordan det ikke går an å lære 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Så leit å høre om dine negative erfaringer. 

I vårt tilfelle så vet jeg, og jeg er tålmodig, jeg lytter og forstår. Men jeg har også behov som trenger å dekkes og det er her vi kommer litt til kort. 
 

Er det ikke mulig å lære seg andres behov? Om jeg sier «når jeg er sliten trenger jeg at du tar barnet med ut», hvorfor læres ikke dette? Eller jeg sier at jeg trenger å komme hjem til ferdig middag én gang i uka. Hvorfor skjer ikke det? Og hvorfor er det ingen forståelse når jeg sier at jeg blir skuffa av fraværet?

Jeg forstår at ting er anderledes, jeg forstår bare ikke hvordan det ikke går an å lære 

Anonymkode: 5f019...f77

Seriøst!  Det blir ikke bedre! ! Du må forholde deg til din mann, han er sånn!  Nytter ikke å endre han! Han kommer ikke til å endre seg hvis ikke han selv ønsker det ! 

Du sliter deg ut med å forstå han ihjel!  Det gjorde jeg! Lærte meg ALT om autisme, forgjeves!  Han er utakknemlig og fremdeles samme dritt! Nå sirt han: Du vet ko alt om meg og autisme!  Når skal han lære om meg???? ALdriiiiiii 

Anonymkode: 3f8a9...d7c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Seriøst!  Det blir ikke bedre! ! Du må forholde deg til din mann, han er sånn!  Nytter ikke å endre han! Han kommer ikke til å endre seg hvis ikke han selv ønsker det ! 

Du sliter deg ut med å forstå han ihjel!  Det gjorde jeg! Lærte meg ALT om autisme, forgjeves!  Han er utakknemlig og fremdeles samme dritt! Nå sirt han: Du vet ko alt om meg og autisme!  Når skal han lære om meg???? ALdriiiiiii 

Anonymkode: 3f8a9...d7c

Ja, innerst inne vet jeg jo det… men det er vondt og vanskelig. Jeg kommer aldri til å få mine behov dekt og det er vanskelig å svelge. Han er en ålreit fyr, men ikke som min livsledsager. Det hadde vært enklere å håndtere om jeg visste det var fordi han ville meg vondt 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Så leit å høre om dine negative erfaringer. 

I vårt tilfelle så vet jeg, og jeg er tålmodig, jeg lytter og forstår. Men jeg har også behov som trenger å dekkes og det er her vi kommer litt til kort. 
 

Er det ikke mulig å lære seg andres behov? Om jeg sier «når jeg er sliten trenger jeg at du tar barnet med ut», hvorfor læres ikke dette? Eller jeg sier at jeg trenger å komme hjem til ferdig middag én gang i uka. Hvorfor skjer ikke det? Og hvorfor er det ingen forståelse når jeg sier at jeg blir skuffa av fraværet?

Jeg forstår at ting er anderledes, jeg forstår bare ikke hvordan det ikke går an å lære 

Anonymkode: 5f019...f77

Kanskje problemet er hvis du sier «NÅR jeg er sliten, trenger jeg at du tar med barnet ut» - han har ikke kapasitet til å sense når du er sliten…. Gjør han det fortsatt ikke hvis du sier: «NÅ er jeg sliten, jeg TRENGER at du tar med barnet ut i minst to timer med en gang etter vi har spist»? Eller: «I morgen trenger jeg at du lager middag. Så kan du planlegge og handle i ettermiddag/kveld til det»? Han tenker ikke på det i det daglige, at du har sagt det. Og hvilken dag passer det for deg at han gjør det, egentlig? Hva om du allerede har planlagt noe?  Mulig du faktisk må si hva du ønsker at han skal lage også, at selve valget er vanskelig fordi han ikke vet hva resten av familien har lyst på… 

 

Er du sikker på at han ikke forstår deg når du sier du er skuffa over fraværet? Er du sikker på at han ikke egentlig er dypt fortvilet og har mye selvhat, men ikke vil vise det fordi han ikke syns han fortjener at noen vet det. Det er jo HAN som skaper problemene. Tror du ikke han vet det? (Må presisere at dette er faktiske spørsmål fra meg, ikke en måte å si at det ER sånn).

Anonymkode: 57cc9...206

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje problemet er hvis du sier «NÅR jeg er sliten, trenger jeg at du tar med barnet ut» - han har ikke kapasitet til å sense når du er sliten…. Gjør han det fortsatt ikke hvis du sier: «NÅ er jeg sliten, jeg TRENGER at du tar med barnet ut i minst to timer med en gang etter vi har spist»? Eller: «I morgen trenger jeg at du lager middag. Så kan du planlegge og handle i ettermiddag/kveld til det»? Han tenker ikke på det i det daglige, at du har sagt det. Og hvilken dag passer det for deg at han gjør det, egentlig? Hva om du allerede har planlagt noe?  Mulig du faktisk må si hva du ønsker at han skal lage også, at selve valget er vanskelig fordi han ikke vet hva resten av familien har lyst på… 

 

Er du sikker på at han ikke forstår deg når du sier du er skuffa over fraværet? Er du sikker på at han ikke egentlig er dypt fortvilet og har mye selvhat, men ikke vil vise det fordi han ikke syns han fortjener at noen vet det. Det er jo HAN som skaper problemene. Tror du ikke han vet det? (Må presisere at dette er faktiske spørsmål fra meg, ikke en måte å si at det ER sånn).

Anonymkode: 57cc9...206

Jeg kan f.eks. si at jeg har behov for fred når jeg er sliten og at han da kan ta med barna ut. Da kan jeg si «idag er jeg skikkelig sliten» og håpe at han da skjønner hva det innebærer. Jeg innser jo at jeg nok må si det tydelig hver eneste gang, men stort sett har han en eller annen grunn for å la være. Vi har snakka dette temaet ihjel, men ingenting blir bedre. Hans eneste fokus i samtalene er hvor ubrukelig han er, hvor lite han får til og alt han ikke klarer. Han ber meg om hjelp og veiledning, men når jeg gir det tar han ikke i mot. Hans default er å si nei, eller være generelt negativ. Jeg har bedt han fokusere på positive ting, han sier han skal det, og ved neste anledning er han sur igjen. 

Jeg skjønner at om dette skal fungere så må jeg forstå han og se verden med hans øyne. Men det er veldig veldig vanskelig for meg å hele tiden være en leder. Jeg trenger å bli ledet. Og jeg trenger virkelig kommunikasjon, omsorg og forståelse 

det er en håpløs situasjon jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ut av uten at det går utover barna 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg kan f.eks. si at jeg har behov for fred når jeg er sliten og at han da kan ta med barna ut. Da kan jeg si «idag er jeg skikkelig sliten» og håpe at han da skjønner hva det innebærer. Jeg innser jo at jeg nok må si det tydelig hver eneste gang, men stort sett har han en eller annen grunn for å la være. Vi har snakka dette temaet ihjel, men ingenting blir bedre. Hans eneste fokus i samtalene er hvor ubrukelig han er, hvor lite han får til og alt han ikke klarer. Han ber meg om hjelp og veiledning, men når jeg gir det tar han ikke i mot. Hans default er å si nei, eller være generelt negativ. Jeg har bedt han fokusere på positive ting, han sier han skal det, og ved neste anledning er han sur igjen. 

Jeg skjønner at om dette skal fungere så må jeg forstå han og se verden med hans øyne. Men det er veldig veldig vanskelig for meg å hele tiden være en leder. Jeg trenger å bli ledet. Og jeg trenger virkelig kommunikasjon, omsorg og forståelse 

det er en håpløs situasjon jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ut av uten at det går utover barna 

Anonymkode: 5f019...f77

Jeg tror nok du må direkte be han om det du ønsker ja - og det med overganger eller endring i planer kan også være vanskelig dessverre. Det var derfor jeg skrev (som eksempel) at du kunne si at han skulle ta med barnet ut når dere hadde spist; slutten på en aktivitet, og ut sammen barnet før han rekker å begynne på noe annet. Og å forberede han på det. Skjønner at det er fryktelig slitsomt for deg, og at det føles som en uoverkommelig oppgave å skulle lede en partner som er autist. For meg personlig er det også fryktelig slitsomt å være på den «andre» siden. Uansett hva jeg gjør eller sier, eller hvordan jeg gjør eller sier det, blir det ofte misforstått. Folk forventer at jeg skal gjøre ting på «deres» måte. Spør jeg spørsmål som hjelper meg å forstå, er jeg masete, nysgjerrig, eller dum.  Jeg opplever at andre ikke forteller meg ting som for meg er veldig relevant, men som folk flest tydeligvis klarer å lese mellom linjene. Så blir de sinte når jeg gjør feil (i deres øyne). Kan jeg ta hele styringa og organiseringa på noe, fungerer det fint - kanskje til og med bedre (jeg ser konstant etter forbedringer). Men dessverre, når jeg skal samarbeide med andre, skjærer det seg ofte fordi jeg har en ide om hvordan å gjøre det på best måte, og de andre forventer at jeg skal gjøre det slik de mener det skal gjøres (og som jeg ikke forstår både fordi jeg ikke ser logikken i måten, jeg har ikke fått all -for meg -relevant info, og jeg ikke får svar på spørsmålene mine da andre syns de er unødvendige og at jeg bare gjør meg vanskelig). Så, på hjemmebane, så blir det også utfordrende å samarbeide. Å ha deler av ansvaret betyr gjerne at det jeg gjør blir feil i andres øyne. Jeg backer ut når min mann planlegger noe (noe som selvfølgelig også blir feil for da er jeg passiv…), og jeg foretrekker å planlegge alene hvis jeg planlegger noe. Er min mann ute og reiser fungerer hverdagen her hjemme stort sett helt utmerket. Da kan jeg være «leder» slik jeg mener det best. Ingen kritiserer eller blander seg oppi hvordan det blir gjort. Eller når. 
Jeg fungerer altså godt. Men ikke akkurat som andre kanskje ville gjort det.. Kanskje er det slik for din mann også?  At han KAN lede, men ikke halvveis, eller på andres premisser, eller under et kritisk blikk fra andre. 

 

Anonymkode: 57cc9...206

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tror nok du må direkte be han om det du ønsker ja - og det med overganger eller endring i planer kan også være vanskelig dessverre. Det var derfor jeg skrev (som eksempel) at du kunne si at han skulle ta med barnet ut når dere hadde spist; slutten på en aktivitet, og ut sammen barnet før han rekker å begynne på noe annet. Og å forberede han på det. Skjønner at det er fryktelig slitsomt for deg, og at det føles som en uoverkommelig oppgave å skulle lede en partner som er autist. For meg personlig er det også fryktelig slitsomt å være på den «andre» siden. Uansett hva jeg gjør eller sier, eller hvordan jeg gjør eller sier det, blir det ofte misforstått. Folk forventer at jeg skal gjøre ting på «deres» måte. Spør jeg spørsmål som hjelper meg å forstå, er jeg masete, nysgjerrig, eller dum.  Jeg opplever at andre ikke forteller meg ting som for meg er veldig relevant, men som folk flest tydeligvis klarer å lese mellom linjene. Så blir de sinte når jeg gjør feil (i deres øyne). Kan jeg ta hele styringa og organiseringa på noe, fungerer det fint - kanskje til og med bedre (jeg ser konstant etter forbedringer). Men dessverre, når jeg skal samarbeide med andre, skjærer det seg ofte fordi jeg har en ide om hvordan å gjøre det på best måte, og de andre forventer at jeg skal gjøre det slik de mener det skal gjøres (og som jeg ikke forstår både fordi jeg ikke ser logikken i måten, jeg har ikke fått all -for meg -relevant info, og jeg ikke får svar på spørsmålene mine da andre syns de er unødvendige og at jeg bare gjør meg vanskelig). Så, på hjemmebane, så blir det også utfordrende å samarbeide. Å ha deler av ansvaret betyr gjerne at det jeg gjør blir feil i andres øyne. Jeg backer ut når min mann planlegger noe (noe som selvfølgelig også blir feil for da er jeg passiv…), og jeg foretrekker å planlegge alene hvis jeg planlegger noe. Er min mann ute og reiser fungerer hverdagen her hjemme stort sett helt utmerket. Da kan jeg være «leder» slik jeg mener det best. Ingen kritiserer eller blander seg oppi hvordan det blir gjort. Eller når. 
Jeg fungerer altså godt. Men ikke akkurat som andre kanskje ville gjort det.. Kanskje er det slik for din mann også?  At han KAN lede, men ikke halvveis, eller på andres premisser, eller under et kritisk blikk fra andre. 

 

Anonymkode: 57cc9...206

Du har nok rett i mye av det du sier. Men han mangler total gjennomføringsevne. Han begynner sjeldent på noe; og hvis han gjør gjennomfører han aldri. Uavhengig av om jeg er en del av det eller ikke. 

Jeg forstår at å bli misforstått hele tiden er vanskelig. Men han spør aldri om noe, han ønsker ikke å forklare meg hva han tenker, han formulerer seg på én måte og forventer at jeg skjønner at han egentlig mente noe annet… hvis han sier «kanskje jeg kan det» og så svarer jeg med at «du må; ikke bare kanskje», så mente han at han skal, han bare formulerer seg feil… jeg får han ikke til å være tydelig i kommunikasjon. Jeg lytter og jeg prøver og prøver og jeg forstår at han blir frustrert. Men jeg har levd med dette så lenge at jeg har ikke tålmodighet igjen 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Poenget er vel uansett at det er svært utfordrende for begge parter, dessverre. Men det er gjerne vi autister som blir beskrevet som vanskelige, uten empati, og uten forståelse. Men vi er bare forskjellige, og vi autister sliter også med hvordan VI blir møtt… Frustrerende at vi alle ønsker det samme, men at det skal være så vanskelig å forstå hverandre. 

Anonymkode: 57cc9...206

[Anonym bruker]

Jeg har fire stykker med autisme i min storfamilie, to menn og to damer. Min erfaring er at damene takler bedre forståelsen av å virke annerledes. De er mer åpne om det, snakker om det og spør på en måte som er lett å håndtere.

Når reaksjonen fra dem starter med at de spør: "Hvordan er det forventet at jeg skal reagere på dette?" gjør samtalen videre veldig mye enklere for alle. 

De to damene har begge kjærester, men begge er særboere, og begge har valgt å ikke få barn. Helt bevisst fordi man vet at autsismespekterforstyrrelser er arvelig, og det er vanskelig å være en foreldre med autsime og kanskje til og med ta vare på et barn med autisme.

Begge mennene har barn, men begge er skilt, og begge har bare samvær i helger fordi de ikke mestrer å ha ansvar for barna i hverdagen. Av disse barna har to autistiske trekk uten å ha en en autistisk diagnose, ei har tourettes og en har adhd med lærevansker.

Alle disse menneskene har masse empati, veldig glad i dyr, vannvittig smarte på sine felt, flere er også kunstneristiske og kjempeflinke til alt fra å spille instrumenter til å tegne/male. 

Jeg forstår absolutt at det er vanskelig å være livspartner med noen som har autisme, fordi hjernen er skrudd sammen så annerledes enn ens egen så kommunikasjon og forståelse blir vanskelig.

Jeg har ingen broblemer med å være svigerinne eller tante, og er veldig veldig glad i disse menneskene, men jeg hadde ikke valgt noen med en autismespekterforstyrrelse til partner. 

Anonymkode: bea70...d17

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Du har nok rett i mye av det du sier. Men han mangler total gjennomføringsevne. Han begynner sjeldent på noe; og hvis han gjør gjennomfører han aldri. Uavhengig av om jeg er en del av det eller ikke. 

Jeg forstår at å bli misforstått hele tiden er vanskelig. Men han spør aldri om noe, han ønsker ikke å forklare meg hva han tenker, han formulerer seg på én måte og forventer at jeg skjønner at han egentlig mente noe annet… hvis han sier «kanskje jeg kan det» og så svarer jeg med at «du må; ikke bare kanskje», så mente han at han skal, han bare formulerer seg feil… jeg får han ikke til å være tydelig i kommunikasjon. Jeg lytter og jeg prøver og prøver og jeg forstår at han blir frustrert. Men jeg har levd med dette så lenge at jeg har ikke tålmodighet igjen 

Anonymkode: 5f019...f77

Ja jeg forstår at det er vanskelig for deg å forstå han. Og at han ikke bidrar. At det er forvirrende og frustrerende, og kanskje fungerer det bedre hver for dere. Jeg er inne i en litt lik prosess, men motsatt. Jeg er blitt så liten og murene mine har blitt så høye av å bli misforstått, at jeg vet ikke hvordan vi skal klare det. Men jeg er jo veldig glad i han, og vil ikke ødelegge for barna…

Anonymkode: 57cc9...206

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Ja jeg forstår at det er vanskelig for deg å forstå han. Og at han ikke bidrar. At det er forvirrende og frustrerende, og kanskje fungerer det bedre hver for dere. Jeg er inne i en litt lik prosess, men motsatt. Jeg er blitt så liten og murene mine har blitt så høye av å bli misforstått, at jeg vet ikke hvordan vi skal klare det. Men jeg er jo veldig glad i han, og vil ikke ødelegge for barna…

Anonymkode: 57cc9...206

Det er kjempetungt for begge, det er jeg ikke fremmed for. Skulle bare ønske han og skjønte at det er håpløst. Mye enklere når man er enig. Han har nemlig bedyret at dersom vi går fra hverandre har han ingen intensjoner om å være hyggelig mot meg. Jeg skjønner at det nok er en forsvarsmekanisme, men faren til mitt eldste barn lagde ett helvete da jeg gikk og fortsatte med det. Droppa ungen i 7 år pga meg, rettssaker til 250.000 kroner osv, så det er en voldsom trigger for meg. Som jeg har forklart. Som han i fredstid sier han forstår. Men så er vi pån igjen neste gang…

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har fire stykker med autisme i min storfamilie, to menn og to damer. Min erfaring er at damene takler bedre forståelsen av å virke annerledes. De er mer åpne om det, snakker om det og spør på en måte som er lett å håndtere.

Når reaksjonen fra dem starter med at de spør: "Hvordan er det forventet at jeg skal reagere på dette?" gjør samtalen videre veldig mye enklere for alle. 

De to damene har begge kjærester, men begge er særboere, og begge har valgt å ikke få barn. Helt bevisst fordi man vet at autsismespekterforstyrrelser er arvelig, og det er vanskelig å være en foreldre med autsime og kanskje til og med ta vare på et barn med autisme.

Begge mennene har barn, men begge er skilt, og begge har bare samvær i helger fordi de ikke mestrer å ha ansvar for barna i hverdagen. Av disse barna har to autistiske trekk uten å ha en en autistisk diagnose, ei har tourettes og en har adhd med lærevansker.

Alle disse menneskene har masse empati, veldig glad i dyr, vannvittig smarte på sine felt, flere er også kunstneristiske og kjempeflinke til alt fra å spille instrumenter til å tegne/male. 

Jeg forstår absolutt at det er vanskelig å være livspartner med noen som har autisme, fordi hjernen er skrudd sammen så annerledes enn ens egen så kommunikasjon og forståelse blir vanskelig.

Jeg har ingen broblemer med å være svigerinne eller tante, og er veldig veldig glad i disse menneskene, men jeg hadde ikke valgt noen med en autismespekterforstyrrelse til partner. 

Anonymkode: bea70...d17

Det du sier om kvinnene og dems evne til å stille seg undrende til ting er nok en avgjørende faktor for at det er enklere å kommunisere med dem, ja…

Hadde jeg visst at mannen hadde denne diagnosen hadde jeg aldri valgt han. Men denne har han fått nå, i godt voksen alder etter at jeg har prøvd å forstå han ihjel i altfor lang tid 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Poenget er vel uansett at det er svært utfordrende for begge parter, dessverre. Men det er gjerne vi autister som blir beskrevet som vanskelige, uten empati, og uten forståelse. Men vi er bare forskjellige, og vi autister sliter også med hvordan VI blir møtt… Frustrerende at vi alle ønsker det samme, men at det skal være så vanskelig å forstå hverandre. 

Anonymkode: 57cc9...206

Det forstår jeg godt. Og jeg tenker at det hadde gått an å finne ut av veien videre sammen, men det innebærer jo selvsagt at han også er åpen for den type kommunikasjon. Og det er han dessverre ikke. 
Mine forventninger har gått fra skyhøye til ekstremt små, men akkurat det med å bli møtt og sett tror jeg ikke jeg klarer å gi slipp på 

Anonymkode: 5f019...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Det du sier om kvinnene og dems evne til å stille seg undrende til ting er nok en avgjørende faktor for at det er enklere å kommunisere med dem, ja…

Hadde jeg visst at mannen hadde denne diagnosen hadde jeg aldri valgt han. Men denne har han fått nå, i godt voksen alder etter at jeg har prøvd å forstå han ihjel i altfor lang tid 

Anonymkode: 5f019...f77

Mine observasjoner er også at det kan være lettere å ha med en kvinnelig autist å gjøre, enn en mann… prøver å ikke bli farget av at jeg er kvinne selv… 

Jeg mener at jeg har arvet min autisme fra min fars familie, men ingen der vil høre snakk om det. Men jeg skjønner virkelig  ikke at damene til de mennene holder ut… Man må jo uansett jobbe med seg selv for å bli bedre, og det mener jeg at jeg gjør. Jeg kan ikke (selv om jeg legger min beste velvilje til) se at de gjør det. De har absolutt gode sider, men de verste og mest truende/vonde toppene blir ikke bedre, dessverre. Og de ønsker ikke å høre om hvordan de blir sett og opplevd utenfra. 
 

Anonymkode: 57cc9...206

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Det du sier om kvinnene og dems evne til å stille seg undrende til ting er nok en avgjørende faktor for at det er enklere å kommunisere med dem, ja…

Hadde jeg visst at mannen hadde denne diagnosen hadde jeg aldri valgt han. Men denne har han fått nå, i godt voksen alder etter at jeg har prøvd å forstå han ihjel i altfor lang tid 

Anonymkode: 5f019...f77

Greia er vel at mange menn lever greit med sine utfordringer så lenge de ikke har andre de må ivareta. De er gjerne veldig intelligente på felt som interesserer dem, får gode jobber osv 

Men når de får barn og en hel familie som stiller krav til dem på hjemmebane blir det for overveldende.

Som ekskonen til en av mennene i min familie sier så så hun jo at han hadde noen særheter da de ble sammen, men det gjorde ingenting da det var bare de to. Han var søt og hun for ung til å forstå at dette kunne bli problematisk på sikt. For problematisk ble det egentlig først da de fikk barn. Barn er uforutsigbare og rare på en måte som ble vanskelig å forene med den voksne mannen med autisme. Han hadde heller ingen diagnose da de ble sammen, han ble utredet etter at de fikk barn med lignende utfordringer, for det er jo arvelig dette.

Skjønner godt hvor vanskelig dette er for deg, og om du kan leve med det er egentlig bare opp til deg selv å finne ut av. Han blir ikke annerledes, kan du leve med det?

Anonymkode: bea70...d17

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Mine observasjoner er også at det kan være lettere å ha med en kvinnelig autist å gjøre, enn en mann… prøver å ikke bli farget av at jeg er kvinne selv… 

Jeg mener at jeg har arvet min autisme fra min fars familie, men ingen der vil høre snakk om det. Men jeg skjønner virkelig  ikke at damene til de mennene holder ut… Man må jo uansett jobbe med seg selv for å bli bedre, og det mener jeg at jeg gjør. Jeg kan ikke (selv om jeg legger min beste velvilje til) se at de gjør det. De har absolutt gode sider, men de verste og mest truende/vonde toppene blir ikke bedre, dessverre. Og de ønsker ikke å høre om hvordan de blir sett og opplevd utenfra. 
 

Anonymkode: 57cc9...206

Nei, det var vel en annen generasjon den tida som ikke vil høre snakk om sånt… jeg tenker at så lenge man jobber med seg selv og ser sine egne utfordringer (diagnoser eller ei) så er jo veldig mye gjort!

Anonymkode: 5f019...f77