Hvordan reagerer din mann

[Anonym bruker]

Hvordan reagerer din mann i disse ulike settingene:

Dere skal kjøre sammen til noe og dere setter dere inn i bilen og han oser parfyme. Han vet at du ikke tåler sterke lukter og mye parfyme så godt, da blir det hodevondt. Du kommenterer at han har litt mye parfyme på og at det gjør bilturen vanskelig (og implisitt alt etterpå også pga mulig hodepine). Hva sier/gjør han? 

Du tar opp noe som plager deg litt, noe han har sagt eller gjort, kanskje flere ganger som du ikke liker. Hvordan responderer han? 

Du kommer hjem fra jobb og er skikkelig slapp og sliten og forteller ham dette, hva sier/gjør han?

Grunnen til at jeg spør er at jeg tror det er noe feil med hvordan min svarer. Jeg har trodd at det er jeg som er vanskelig/kravstor osv, men etter å ha snakket med flere så begynner jeg å lure på om det er ham.

Det med parfymen så blir min bare sur og sint og oppgitt om jeg sier noe, himler med øynene og gir meg klart inntrykk av at han synes jeg er vanskelig og snakker så kanskje ikke mer med meg på hele turen. Jeg snakket med en bekjent og hun sa at i en liknende setting hadde hennes mann unnskyldt seg for å ha hatt på for mye og så gått og vasket av det verste. For meg er jo noe slikt utenkelig.

Om jeg tar opp noe som plager meg blir jeg alltid møtt med forsvar og så personangrep på meg. Og han får klart fram at jeg ikke er riktig frisk som oppfører meg slik. Oppførselen fra meg som er feil er da reaksjon (sinne, frustrasjon eller tårer) på at han skjeller meg ut for å ha sagt noe til ham.

Og er ikke jeg i form så er han alltid hakket verre. Hører om menn som da sier hun kan gå å legge seg litt så fikser han "alt". Utenkelig, her ender det med at han hviler siden han jo er verre enn meg... 

Altså, jeg har nå i årevis gått på eggeskall rundt ham fordi han blir så fort sur, og han har jo fått meg til å tro at det er fordi jeg er så vanskelig å ha med å gjøre. Føler at jeg snart ikke vet opp og ned på noe.

Anonymkode: 7bf21...b81

[Anonym bruker]

Det første tilfellet (lukt i bil) ville ikke ha skjedd etter første gangen jeg sa fra.

Det andre - han ville ha lyttet og så hadde vi hatt en samtale rundt hvordan fikse så begge kan være fornøyde. Og slikt finner vi som regel ut uten at jeg (eller han) må ta opp noe mange ganger.

Det tredje - han ville sagt jeg kunne legge meg nedpå mens han laget middag, eller spurt om han kunne gjøre noe for å hjelpe meg.

 

Måten din mann behandler deg anser jeg som sadistisk. Han utfører en form for psykisk mishandling av deg.

Dette er et forhold du bør komme deg ut av, for hans vilje til å endre seg og ta hensyn til deg, den synes å være ikke-eksisterende. Da er det ingenting som kan få forholdet til å fungere igjen. Uansett har du over så lang tid blitt utsatt for psykisk vold at du aldri kan få det bra med denne mannen, for selv om han endret seg litt eller mye så ville du ha fortsatt å gå på nåler rundt ham og bare ventet på neste gang han vil utøve psykisk vold mot deg.

Skal man dele livet med en partner så skal det være et forhold som gir mer enn det tar. Hos deg har han tatt i årevis, og han er svært egoistisk, så egoistisk at han bikker over i det sadistiske, og han utøver psykisk vold mot deg.

 

Kom deg ut av dette forholdet, det vil være bedre for deg og bedre for ev. barn også!

❤️

Anonymkode: 84ac3...905

[Anonym bruker]

Likt som din. Fryktelig fornærmet! 
Dårlig dag på jobb, det vil han ikke høre noe om i det hele tatt. Jeg må ikke tynge han med problemer. Er han syk, er nok jeg hakket verre. Der er han flink.

Tar jeg opp noe som plager meg, er det meg det er noe galt med og han går til personangrep. 
 

Har jeg gjort noe lurt selv, som å kontakte en advokat vedr. en problemstilling, vil han kritisere meg for å ha vinklet det feil. Har jeg en håpløs jobbsituasjon, himles det med øynene og aldri kan han relatere til noe.

Anonymkode: 2175b...96d

[Anonym bruker]

Han hadde beklaget for at han tok for mye på. Er jeg syk så tar han seg av alt og ber meg hvile. Alle kan svare litt frekt om de er slitne, men virker som dette er normalen for mannen din. Høres ut som faren min, alt må gå etter hans pipe. 

Anonymkode: 4d6c5...976

[Anonym bruker]

Mannen min vet at jeg får migrene av for mye lukt så han bruker ikke parfyme, han bruker bare deo-stick med lukt.

Kan egentlig ikke huske når jeg sist måtte ta opp noe jeg var misfornøyd med, men vi er såpass samkjørte at vi snakker om ting underveis liksom. Vi er ikke perfekte noen av oss, men vi ønsker jo begge at den andre skal ha det bra, så ting løser seg som regel greit. Vi trenger ikke krangle om ting.

Er en av oss i dårlig form tar jo den andre hensyn til det, går begge veier det. 

Det høres ikke ut som dere har et godt forhold. Et fohold hvor man føler seg respektert og sett, hvor man har omsorg for hverandre.

Jeg sier ikke at mannen din har all skyld og du ingen, for jeg kjenner dere ikke og aner ikke hvordan dynamikken mellom dere er. Men dere har kjørt dere fast i et mønster som ikke er bra, det er helt sikkert.

 

 

Anonymkode: 76fd5...465

[Anonym bruker]

Likt som din, bortsett fra hvis jeg er sliten etter jobb, da kommer han stort sett med sjokolade, eller lar meg hvile. Men han hører ikke på meg. Jeg mistet alle følelser og respekt for han for lenge siden, han jo ikke noe av det for meg.

Anonymkode: 642ce...8b3

[the amazing spidermamma]

Hi, det er så enkelt (og så vanskelig) som dette : 

Et forhold bør være slik at man ønsker det beste for den andre. Man vil at den andre skal ha det bra. 

Det høres ikke ut som om mannen din bryr seg om at du har det bra. 

[Anonym bruker]

Det der er ikke bra oppførsel av en voksen mann..

Jeg hadde en sånn. Men jeg kom meg heldigvis til slutt ut av det etter åtte år og fullstendig smash av selvtillit og selvrespekt. Nå er jeg sammen med en som tar hensyn, tar vare på og svarer meg med respekt. Det tok tid å venne seg til, jeg forventet alltid det verste. 

Du kan ikke fortsette å være sammen med en som hele tiden får deg til å føle deg vanskelig og går til personangrep på deg, det ødelegger deg helt. 
❤️

Anonymkode: a3df8...0d5

[Anonym bruker]

Kjære HI. Du blir utsatt for psykisk vold. Livet skal ikke være som å gå på eggeglass. Hjemmet skal være din trygge base og det stedet du kan slappe fullstendig av. Han vil ikke bli bedre av parterapi eller noe annet.
 

Han er mannen din. Han skal være din trygghet, den som har ryggen din når du vakler. Den som unner deg det beste. Den som tar i et ekstra tak når du er sliten. Den som ser dine behov og setter deg først. Det du beskriver har brutt deg ned, siden du kan tro at dette er normalt. Les litt om narsissisme og narsissistisk personlighetsforstyrrelse, evt også emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Se om du kjenner igjen mannen din. Livet kan føles godt og det kan føles fritt. Når man lever med en slik mann, tror man til slutt at et slikt liv er normalen og man tror at det er normalt å føle seg urolig hele tiden. Dette bryter deg ned sakte, men sikkert. 
 

Stor klem til deg❤️

Anonymkode: 26701...150

[Anonym bruker]

the amazing spidermamma skrev (5 timer siden):

Hi, det er så enkelt (og så vanskelig) som dette : 

Et forhold bør være slik at man ønsker det beste for den andre. Man vil at den andre skal ha det bra. 

Det høres ikke ut som om mannen din bryr seg om at du har det bra. 

👆🏻

Det er egentlig eneste svaret på spørsmålene. 
 

Det jeg lurer på, når du i åresvis har opplevd dette. Hva fikk deg til å nå stille spørsmålet til en venn og her inne? Det er bra at du gjorde det, jeg tror både du og jeg vet, dette er ikke normal reaksjon i et likestilt forhold. Hva skal til for at du kan komme deg ut av forholdet? Har du noen nære som kan hjelpe deg med det? 

Anonymkode: 53fe4...978

[Anonym bruker]

Jeg tror at du har skrevet her inne før om dette? I så fall har du startet på prosessen ved å innse at du ikke blir behandlet greit og at du fortjener så mye bedre. 
 

Har du tanker om å bryte forhindre, og hva stopper deg i såfall fra å gjennomføre?

Krisesenter kan være en god støttespiller også for dem som er utsatt for psykisk mishandling, som det kan se ut som du blir. Du trenger ikke å flytte inn der hvis du ikke ønsker/trenger det, men de kan være gode å støtte seg på. 
 

Ellers har du jo venninner som nok ønsker å hjelpe deg, både emosjonelt og praktisk. 
 

Du er verd å ha et liv uten å føle deg så dårlig og jeg håper at du finner styrken til å bryte den dårlige situasjonen du er i nå. 

Anonymkode: 28298...0eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

👆🏻

Det er egentlig eneste svaret på spørsmålene. 
 

Det jeg lurer på, når du i åresvis har opplevd dette. Hva fikk deg til å nå stille spørsmålet til en venn og her inne? Det er bra at du gjorde det, jeg tror både du og jeg vet, dette er ikke normal reaksjon i et likestilt forhold. Hva skal til for at du kan komme deg ut av forholdet? Har du noen nære som kan hjelpe deg med det? 

Anonymkode: 53fe4...978

Begynte å stille spørsmål etter at jeg tilfeldigvis kom i snakk med ei bekjent dame som skravler mye og hun kom med er par historier som hadde skjedd mellom henne og mannen. I begge så behandlet han henne med respekt og var hensynsfull og unnskyldte seg. Når hun fortalte historiene holdt jeg nærmest pusten og så for meg slutten og kjeften hun fikk, men de endte jo helt annerledes enn jeg så for meg og er vant til. Så begynte jeg å tenke at kanskje der er sannhet skal være og at ikke jeg er problemet likevel. Google også endel og ser jo at slik jeg blir behandlet ikke er normalen. Men etter nesten 20 år med dette er det jo sånn jeg tror der skal være. Det skal siesta min pappa også hadde tendenser til samme type behandling av min mamma så jeg er jo "oppdratt" sånn også. 

Anonymkode: 7bf21...b81

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Kjære HI. Du blir utsatt for psykisk vold. Livet skal ikke være som å gå på eggeglass. Hjemmet skal være din trygge base og det stedet du kan slappe fullstendig av. Han vil ikke bli bedre av parterapi eller noe annet.
 

Han er mannen din. Han skal være din trygghet, den som har ryggen din når du vakler. Den som unner deg det beste. Den som tar i et ekstra tak når du er sliten. Den som ser dine behov og setter deg først. Det du beskriver har brutt deg ned, siden du kan tro at dette er normalt. Les litt om narsissisme og narsissistisk personlighetsforstyrrelse, evt også emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Se om du kjenner igjen mannen din. Livet kan føles godt og det kan føles fritt. Når man lever med en slik mann, tror man til slutt at et slikt liv er normalen og man tror at det er normalt å føle seg urolig hele tiden. Dette bryter deg ned sakte, men sikkert. 
 

Stor klem til deg❤️

Anonymkode: 26701...150

Men hvis jeg går fraham må jo barna bo alene med ham halve tiden. Jeg er så redd at han vil behandle dem dårlig. 

Anonymkode: 7bf21...b81

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men hvis jeg går fraham må jo barna bo alene med ham halve tiden. Jeg er så redd at han vil behandle dem dårlig. 

Anonymkode: 7bf21...b81

Men nå opplever barna dårlig behandling 100% av tiden og tror verden skal være som dette 

Om dere går fra hverandre og har 50/50 vil barna bli behandlet bra halve tiden og dårlig halve tiden og kan som voksne bestemme hvordan de vil leve livet på en helt annen måte enn med de erfaringene de har nå.

Anonymkode: 76fd5...465

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Begynte å stille spørsmål etter at jeg tilfeldigvis kom i snakk med ei bekjent dame som skravler mye og hun kom med er par historier som hadde skjedd mellom henne og mannen. I begge så behandlet han henne med respekt og var hensynsfull og unnskyldte seg. Når hun fortalte historiene holdt jeg nærmest pusten og så for meg slutten og kjeften hun fikk, men de endte jo helt annerledes enn jeg så for meg og er vant til. Så begynte jeg å tenke at kanskje der er sannhet skal være og at ikke jeg er problemet likevel. Google også endel og ser jo at slik jeg blir behandlet ikke er normalen. Men etter nesten 20 år med dette er det jo sånn jeg tror der skal være. Det skal siesta min pappa også hadde tendenser til samme type behandling av min mamma så jeg er jo "oppdratt" sånn også. 

Anonymkode: 7bf21...b81

Og nå utsetter du dine egne barn for samme arvesynd. 
 

Og er du sikker på at han vil ha barna halvparten av tiden? Hvor gamle er de?

Anonymkode: 28298...0eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men nå opplever barna dårlig behandling 100% av tiden og tror verden skal være som dette 

Om dere går fra hverandre og har 50/50 vil barna bli behandlet bra halve tiden og dårlig halve tiden og kan som voksne bestemme hvordan de vil leve livet på en helt annen måte enn med de erfaringene de har nå.

Anonymkode: 76fd5...465

Det som anonym 465 her skriver er viktig, Ts!

Din far utøvde en form for psykisk vold mot din mor.

Du valgte en mann som din far, en mann som har mishandlet deg psykisk i 20 år.

Om du ikke nå bryter dette mønsteret så er det store sjanser for at en eller flere av dine barn enten også vil finne seg en voldelig partner, eller bli den voldelige personen i sine forhold.

DU har makt til å bryte dette mønsteret. Men da må du gjøre noe NÅ, slik at dine barn får oppleve at deres mor står opp mot den psykiske mishandlingen du (og dermed også indirekte barna) blir utsatt for. Ved å bli i forholdet lærer du dine barn at dette er normalen, at psykisk mishandling er det som er rett i et forhold.

Går du nå så vil barna dine lære at de ikke skal og ikke trenger å leve med psykisk vold!

I tillegg vil du minst 50 % av tiden kunne tilby dem et ikke-voldelig hjem, en trygg havn.

Jo eldre barna dine blir, jo mer vil de også ha å si om hvor de vil bo, så om deres far er ufine mot dem, da kan de selv bestemme å ikke bo der, bo der mindre - og du vil kunne støtte dem i det, fordi du har en trygg havn i ditt eget hjem å tilby dem, og du kan få støtteapparatet inn for å hjelpe også, om det skulle bli nødvendig.

Hvis du blir der så vil ikke barna dine ha noe valg, de kan ikke komme seg unna den volden de er vitner til i eget hjem.

Gi barna dine et valg, gi barna dine en trygg havn, gi deg selv en sjanse - gå fra den voldelige mannen! ❤️

Anonymkode: 84ac3...905

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Det som anonym 465 her skriver er viktig, Ts!

Din far utøvde en form for psykisk vold mot din mor.

Du valgte en mann som din far, en mann som har mishandlet deg psykisk i 20 år.

Om du ikke nå bryter dette mønsteret så er det store sjanser for at en eller flere av dine barn enten også vil finne seg en voldelig partner, eller bli den voldelige personen i sine forhold.

DU har makt til å bryte dette mønsteret. Men da må du gjøre noe NÅ, slik at dine barn får oppleve at deres mor står opp mot den psykiske mishandlingen du (og dermed også indirekte barna) blir utsatt for. Ved å bli i forholdet lærer du dine barn at dette er normalen, at psykisk mishandling er det som er rett i et forhold.

Går du nå så vil barna dine lære at de ikke skal og ikke trenger å leve med psykisk vold!

I tillegg vil du minst 50 % av tiden kunne tilby dem et ikke-voldelig hjem, en trygg havn.

Jo eldre barna dine blir, jo mer vil de også ha å si om hvor de vil bo, så om deres far er ufine mot dem, da kan de selv bestemme å ikke bo der, bo der mindre - og du vil kunne støtte dem i det, fordi du har en trygg havn i ditt eget hjem å tilby dem, og du kan få støtteapparatet inn for å hjelpe også, om det skulle bli nødvendig.

Hvis du blir der så vil ikke barna dine ha noe valg, de kan ikke komme seg unna den volden de er vitner til i eget hjem.

Gi barna dine et valg, gi barna dine en trygg havn, gi deg selv en sjanse - gå fra den voldelige mannen! ❤️

Anonymkode: 84ac3...905

De vil jo ikke se at jeg går for å slippe psykisk vold, de vil jo kun se at mamma ødelegger familien og "livet" deres. Jeg kan jo ikke fortelle dem hvordan han er mot meg.

Anonymkode: 7bf21...b81

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

De vil jo ikke se at jeg går for å slippe psykisk vold, de vil jo kun se at mamma ødelegger familien og "livet" deres. Jeg kan jo ikke fortelle dem hvordan han er mot meg.

Anonymkode: 7bf21...b81

Men de vil etterhvert se selv hvordan du blir behandlet, du sier jo selv at du så hvordan din far var. 

Anonymkode: 28298...0eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Men hvis jeg går fraham må jo barna bo alene med ham halve tiden. Jeg er så redd at han vil behandle dem dårlig. 

Anonymkode: 7bf21...b81

De må jo ikke bo med han halve tiden? Jeg har barnet mitt 100%. Uansett så er 50% bedre enn 100%. Er du sikker på at han vil ha dem 50% da? Barna dine fortjener å se en mamma som tar vare på seg selv og som ikke finner seg i å bli tråkket på og kjeftet på. Er det det du vil lære barna?
 

Hvor gamle er de? Når de blir større vil de nok selv velge det hjemmet hvor de har det bra. En mann som din kan fort bli overveldet av å ha barna alene også og dermed gå med på at de skal være mer jo deg. Jeg skjønner at det er et vanskelig skritt å ta. Jeg har vært der selv og skulle gått lenge før. 

Anonymkode: 26701...150

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

De må jo ikke bo med han halve tiden? Jeg har barnet mitt 100%. Uansett så er 50% bedre enn 100%. Er du sikker på at han vil ha dem 50% da? Barna dine fortjener å se en mamma som tar vare på seg selv og som ikke finner seg i å bli tråkket på og kjeftet på. Er det det du vil lære barna?
 

Hvor gamle er de? Når de blir større vil de nok selv velge det hjemmet hvor de har det bra. En mann som din kan fort bli overveldet av å ha barna alene også og dermed gå med på at de skal være mer jo deg. Jeg skjønner at det er et vanskelig skritt å ta. Jeg har vært der selv og skulle gått lenge før. 

Anonymkode: 26701...150

Jeg vil også si at krisesenteret er et bra sted å starte. Det er lavterskeltilbud. Du kan gå dit alene og du får råd og de hjelper deg gjennom bruddet. 

Anonymkode: 26701...150

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Men de vil etterhvert se selv hvordan du blir behandlet, du sier jo selv at du så hvordan din far var. 

Anonymkode: 28298...0eb

Ja, det er sant. Men han skjulte det aldri da. Min mann passer på å skjule denne siden av seg for andre, når ungene er til stede er det jo alltid han som er offeret og jeg er vanskelig. Det er jo det de ser og hører da, at jeg er vanskelig mot pappa 

Anonymkode: 7bf21...b81

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Ja, det er sant. Men han skjulte det aldri da. Min mann passer på å skjule denne siden av seg for andre, når ungene er til stede er det jo alltid han som er offeret og jeg er vanskelig. Det er jo det de ser og hører da, at jeg er vanskelig mot pappa 

Anonymkode: 7bf21...b81

Kjenner meg så innmari igjen 😣 Barn klarer ikke å lese undertonen i det som blir sagt, kun det som sies. Men de får med seg mye mer enn du tror likevel. Og jeg tror at de kommer til å få en mye bedre mamma om du klarer å komme deg unna. Slik var det her. Fordi jeg hadde «uskrevne regler» jeg måtte forholde meg til ovenfor han så opplevde barna en mor som aldri kunne gjøre det som var best for dem, kun for han. Den «fight or flight» responsen du snakker om over bør du google. Google også «gaslightning» og «narcissistic victim syndrome». Man går i en tåke fram til man kommer seg ut, det er helt utrolig å se tilbake på hva jeg godtok og hva jeg trodde var normalt da jeg stod i det.

Anonymkode: a3df8...0d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Begynte å stille spørsmål etter at jeg tilfeldigvis kom i snakk med ei bekjent dame som skravler mye og hun kom med er par historier som hadde skjedd mellom henne og mannen. I begge så behandlet han henne med respekt og var hensynsfull og unnskyldte seg. Når hun fortalte historiene holdt jeg nærmest pusten og så for meg slutten og kjeften hun fikk, men de endte jo helt annerledes enn jeg så for meg og er vant til. Så begynte jeg å tenke at kanskje der er sannhet skal være og at ikke jeg er problemet likevel. Google også endel og ser jo at slik jeg blir behandlet ikke er normalen. Men etter nesten 20 år med dette er det jo sånn jeg tror der skal være. Det skal siesta min pappa også hadde tendenser til samme type behandling av min mamma så jeg er jo "oppdratt" sånn også. 

Anonymkode: 7bf21...b81

Da forstår jeg. Det er mange år med psykisk vold å snu. Kontakt krisesenteret, som en over skriver, de kan også veilede og bistå. Med din historie er det viktig med et støtteapparat. For slik jeg ser svarene dine, viser de at selv om det for meg og andre er soleklart og opplagt, har du allerede påtatt deg skyld og ansvar for andres handling.
 

Du har ikke gjort noe galt. Dette er ikke din skyld. Du skal ikke stå i dette alene, så akkurat nå må du være modig. Du må fortelle noen som kan hjelpe deg at du trenger hjelp. 

Anonymkode: 53fe4...978