Rekordmange unge på AAP, trinnet før ufør, hva tenker dere?

[Anonym bruker]

I går kom nyheten om at det var en økning på 7,2 prosent på mennesker på AAP, rekordmange unge mennesker. Noen vil komme i arbeid igjen, men mange vil få ufør-pensjon, ofte resten av livet. Dette er ikke en post som skal polarisere og be folk skjerpe seg, men mer en undring rundt hvordan vi som land skal forholde oss til en stadig sykere befolkning og at skattepengene våre må besørge velferd for fler og fler som ikke kan jobbe.

Hvordan skal vi løse dette videre? Hvordan få flere i jobb i lavterskel-situasjoner? Vi har jo rett og slett ikke råd til å brødfø flere og flere når vi bare blir færre og færre som arbeider og betaler skatt i forhold til eldrebølgen og de syke.

Anonymkode: aebd5...59b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

I går kom nyheten om at det var en økning på 7,2 prosent på mennesker på AAP, rekordmange unge mennesker. Noen vil komme i arbeid igjen, men mange vil få ufør-pensjon, ofte resten av livet. Dette er ikke en post som skal polarisere og be folk skjerpe seg, men mer en undring rundt hvordan vi som land skal forholde oss til en stadig sykere befolkning og at skattepengene våre må besørge velferd for fler og fler som ikke kan jobbe.

Hvordan skal vi løse dette videre? Hvordan få flere i jobb i lavterskel-situasjoner? Vi har jo rett og slett ikke råd til å brødfø flere og flere når vi bare blir færre og færre som arbeider og betaler skatt i forhold til eldrebølgen og de syke.

Anonymkode: aebd5...59b

Hva er egentlig problemet ut fra hovedinnlegget ditt?

"Brødfø flere"? Er det det som er problemet? Hva med å gi folk jobb i stedet for å "brødfø"? Da må du ansette noen som ikke er 100% frisk. De fleste arbeidsplasser har ikke mulighet til det. Er det den sykes feil? Hva er alternativet til å ikke ha disse syke i arbeid og heller ikke "brødfø" de tenker du? Da må de jo stjele, begå innbrudd og gjøre andre kriminelle handlinger for å klare å få endene til å møtes. Er det et alternativ tenker du? Slik at du slipper å "brødfø" noen som er syk. Som en dag kan være deg. Selv et lettere virus som gjør at du må være hjemme et par dager er å "brødfø" deg. Du vil heller at du skal gå pengelens de dager du er for syk til å komme på jobb? Slik som i USA?

Anonymkode: 63eb5...9c4

[Anonym bruker]

Må lønne seg mer å jobbe. For eksempel ved å gi alle borgerlønn, spare penger på administrasjon, og alt en tjener kommer på toppen, slik at folk får lyst til å jobbe. Tenker mange hadde fått til noe da. Og uansett ville alle fått penger til å dekke basale behov.

Anonymkode: a7805...8e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

I går kom nyheten om at det var en økning på 7,2 prosent på mennesker på AAP, rekordmange unge mennesker. Noen vil komme i arbeid igjen, men mange vil få ufør-pensjon, ofte resten av livet. Dette er ikke en post som skal polarisere og be folk skjerpe seg, men mer en undring rundt hvordan vi som land skal forholde oss til en stadig sykere befolkning og at skattepengene våre må besørge velferd for fler og fler som ikke kan jobbe.

Hvordan skal vi løse dette videre? Hvordan få flere i jobb i lavterskel-situasjoner? Vi har jo rett og slett ikke råd til å brødfø flere og flere når vi bare blir færre og færre som arbeider og betaler skatt i forhold til eldrebølgen og de syke.

Anonymkode: aebd5...59b

Jeg er også bekymret og irritert over dette. Jeg har stått i utallig mange kjipe jobber, hatt kjipe ledere og tatt en utdannelse jeg ikke brenner for, nettopp for å få arbeid. Noe annet har vært totalt utenkelig. Jeg tror de fleste tenker at jobb er et nødvendig onde. Jeg tror noe av nøkkelen er å forsøke innført 6 timers arbeidsdag for alle. Jeg tviler på at produktiviteten går drastisk ned.

Anonymkode: e8b81...ac6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Hva er egentlig problemet ut fra hovedinnlegget ditt?

"Brødfø flere"? Er det det som er problemet? Hva med å gi folk jobb i stedet for å "brødfø"? Da må du ansette noen som ikke er 100% frisk. De fleste arbeidsplasser har ikke mulighet til det. Er det den sykes feil? Hva er alternativet til å ikke ha disse syke i arbeid og heller ikke "brødfø" de tenker du? Da må de jo stjele, begå innbrudd og gjøre andre kriminelle handlinger for å klare å få endene til å møtes. Er det et alternativ tenker du? Slik at du slipper å "brødfø" noen som er syk. Som en dag kan være deg. Selv et lettere virus som gjør at du må være hjemme et par dager er å "brødfø" deg. Du vil heller at du skal gå pengelens de dager du er for syk til å komme på jobb? Slik som i USA?

Anonymkode: 63eb5...9c4

Jeg er 100% for et velferdssystem som ivaretar alle. Det kan bli meg likeså sannsynlig som deg. Poenget er ikke å moralisere. De som betaler skatt brødfør jo de som ikke jobber (uansett grunn, om de er pensjonister eller syk av ulike årsaker). det er jo et faktum, ikke retorikk. Når det blir en overvekt av folk som ikke jobber og betaler skatt ift andelen pensjonister og syke, har vi et samfunnsøkonomisk problem. Vi kan bruke av oljefondet, og det har jo allerede skjedd i nødsfall (finanskrisen, korona), men i det lange løp må vi skape en bærekraftig økonomisk modell. 

Jeg ønsker meg absolutt ikke amerikanske tilstande, jeg bare lurer på hvodan vi, som samfunn skal løses det!

Å få flere arbeidsgivere til å gi folk som ikke kan jobbe 100%, en sjanse i jobb, er en viktig vei

Anonymkode: aebd5...59b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Må lønne seg mer å jobbe. For eksempel ved å gi alle borgerlønn, spare penger på administrasjon, og alt en tjener kommer på toppen, slik at folk får lyst til å jobbe. Tenker mange hadde fått til noe da. Og uansett ville alle fått penger til å dekke basale behov.

Anonymkode: a7805...8e6

Jeg tror også borgerlønn kunne vært utrolig interessant å utforske. Vet du noen land som har det, eller er det en slags utopisk modell alle snakker om?

Anonymkode: aebd5...59b

[Anonym bruker]

I dag er det nesten umulig å få nødvendig hjelp innen psykiatri, så sant en ikke er suicidale.

Jeg tror mye av grunnen til at unge havner utenfor ligger her.

Hadde en satset mer på dette feltet tror jeg vi hadde sett en enorm endring.

Anonymkode: c0dab...d37

[Anonym bruker]

Jeg tror man starter i feil ende ved å først se på det når folk har havnet på forskjellige ytelser. Problemet oppstår i vent på hjelp; psykiatrien er det nesten ikke kapasitet i, ved f.eks ortopedisk kirurgi er det laaange ventetider, det er ikke særlig bedre innen andre spesialiteter heller. Helsevesenet må opprustes slik at flere kan få hjelp FØR de blir sykere enn nødvendig.

Anonymkode: 1d5b7...996

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Må lønne seg mer å jobbe. For eksempel ved å gi alle borgerlønn, spare penger på administrasjon, og alt en tjener kommer på toppen, slik at folk får lyst til å jobbe. Tenker mange hadde fått til noe da. Og uansett ville alle fått penger til å dekke basale behov.

Anonymkode: a7805...8e6

Jeg skjønner ikke hvor denne forestillingen om at de ikke lønner seg å jobbe kommer fra,

Anonymkode: e82f4...853

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

I dag er det nesten umulig å få nødvendig hjelp innen psykiatri, så sant en ikke er suicidale.

Jeg tror mye av grunnen til at unge havner utenfor ligger her.

Hadde en satset mer på dette feltet tror jeg vi hadde sett en enorm endring.

Anonymkode: c0dab...d37

Tror du virkelig at en stor andel av de som er på AAP hører til innenfor psykiatrien? Da er uansett spørsmålet: hvorfor havner så utrolig mange nordmenn der?

Uansett er ikke dette bærekraftig på sikt. Man kan skylde på helsekøer så mye man vil, vi har et av verdens beste helsesystemer, men nordmenn er så syke og «syke» at det aldri noen sinne vil bli kapasitet til å ta imot alle. Så fort kapasiteten øker kommer det enda flere til som mener seg berettiget helsehjelp. Samtidig tar man NULL ansvar for egen helse. Blant annet fortsetter vi å være digitale slaver til tross for at vi vet hvor dårlig dette er for den psykiske helsa vår.

 

Anonymkode: 6305e...5d7

[Anonym bruker]

Et tankeeksperiment: om vi hadde et samfunn uten sykelønn eller andre goder, ville flere greid å jobbe da? Hvis den som ikke greide å skaffe seg mat på bordet selv, måtte leve på familie eller "på legd"? Jeg tror mange av de som i dag er "for syke til å jobbe", da likevel ville greid å jobbe.

Og jeg må være ærlig å si at det er litt provoserende å høre uføre si at de skal jo kunne leve også, at det er derfor de ikke kan jobbe, for da greier de ingenting annet. Nei? Det er vel vanlig å ikke ha så fryktelig mye overskudd etter jobb? Når jeg ser på de jeg vet om som er uføre, gå på kafé, fjellturer, ut å danse o.l stadig vekk, streifer tanken meg at jaggu hadde de greid å skaffe mat på bordet selv!

Anonymkode: 9db69...f69

[Anonym bruker]

For å få bort yngre uføre tror jeg helt enkelt at det å innføre flere yrkesfag på skolen ville løst mye. I dag er det blitt et stort press på karakterer og det å være flinkest i klassen, men det blir aldri bar nok uansett. I stede kunne man ha flere retninger hvor det ikke er samme karakter presset at en spiker i planken er ok selv om den står litt skjevt. 

Jeg tror dessverre mange unge som kommer ut i arbeidslivet blir overveldet over hvordan ting er i praksis eller de er redd for å 'ta' jobber de tror de ikke er god nok til. I tillegg så har man jo en gruppe som synes det er helt greit å gå på trygd en stund til de har fått 'slappet' av før de må begynne å jobbe. 

Greit at arbeidsgiver må på banen, men det er ikke vanskelig å finne deltidsjobber heller: butikkansatt, support, bar, vekter, sykkelbud, telefonintervju, besøkstjeneste, resepsjon osv. 

Anonymkode: 2a1d1...a1f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tror man starter i feil ende ved å først se på det når folk har havnet på forskjellige ytelser. Problemet oppstår i vent på hjelp; psykiatrien er det nesten ikke kapasitet i, ved f.eks ortopedisk kirurgi er det laaange ventetider, det er ikke særlig bedre innen andre spesialiteter heller. Helsevesenet må opprustes slik at flere kan få hjelp FØR de blir sykere enn nødvendig.

Anonymkode: 1d5b7...996

Helt enig!

Nå skrytes det f.eks. av at ventelister her og der i helsevesenet har gått ned. Faktum er at sykehusene har sprengjobbet for å ta inn pasienter på første polikliniske time, fordi ved å gjøre det, så slipper hvert sykehus å bryte frister, og dermed tape penger, slik systemet er lagt opp.

På papiret og i media ser jo alt veldig bra ut når de offisielle ventelistene (hvor man har rettigheter som pasient) går ned. Problemet er bare at sykehusene ikke har større kapasitet, så når man har fått en første poliklinisk time, så blir man overført til sykehusets egen, interne venteliste. Denne interne ventelisten er ikke offentlig. I de offentlige ventelistene ser det ut som om man har fått resultater fordi færre står på de offisielle ventelistene. Sannheten er bare at pasienter er flyttet fra den offisielle ventelisten til en intern venteliste, hvor pasientene (bortsett fra få pasientgrupper) ikke lenger er synlige, og heller ikke har noen rettigheter. Og mens man står på den listen, så kan både mange måneder og faktisk mange år gå før man ev. får riktig helsehjelp. 

Og i mellomtiden blir folk sykere, mister jobbene sine - mens politikerne slår seg selv på brystkassa og skryter av hvor god jobb de er som får ned ventelistene i helsevesenet...

 

Så helsevesenet MÅ legges om, Helseforetakmodellen fungerer ikke, man kan ikke drive helsevesenet som en bedrift, når "inntektene" av driften kommer alle andre steder enn i helsevesene, nemlig ute i samfunnet, hvor flere kan jobbe, flere kan holde seg i jobb, flere får riktig behandling til riktig tid, færre blir langtidssykemeldte, færre på stønader, færre uføretrygdede.

 

 

Men, jeg tror det er på tide at vi også går enda lenger, for det hjelper ikke bare å ruste opp og legge om helsevesenet! Folk må drilles i at helse og det å ta vare på egen og kommende generasjoners helse, det er noe som begynner med en selv.

Mor og fars kosthold og livsstil påvirker barnets livshelse. Selv besteforeldre og generasjoner før sin helse påvirker ditt barn. Da må folk faktisk gjøre en innsats med egen helse før de får barn. Og når man har fått barn, så må man fortsette å både ta vare på egen helse og lære barnet til å ta vare på egen helse. Da kan man ikke parkere barn foran en skjerm og fore dem med ultraprosessert mat. Da må man sørge for at en selv og barna har en fysisk aktiv livsstil, og at det læres inn som en selvfølge, på samme måte som det læres at det å lage og spise sunt og variert og droppe godteri og snacks midt i ukene er en selvfølge.

Kunnskap om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet må mye mer inn i skolen, og det må også kunne stilles krav til at hver enkelt faktisk følger opp dette ellers.

Man må nok også tilbake til et samfunn hvor det blir mer normalt, enn det mange steder er nå, å ha mer kontakt med lokalsamfunnet, hvor folk tar vare på hverandre i hverdagen, gjør ting sammen.

For hver krone samfunnet bruker på forebyggende arbeid sparer vi mellom 10 og 20 kroner i behandling!

I dag bruker det norske helsevesenet 97 av 100 kroner på behandling...

Anonymkode: 0f6d7...76e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Helt enig!

Nå skrytes det f.eks. av at ventelister her og der i helsevesenet har gått ned. Faktum er at sykehusene har sprengjobbet for å ta inn pasienter på første polikliniske time, fordi ved å gjøre det, så slipper hvert sykehus å bryte frister, og dermed tape penger, slik systemet er lagt opp.

På papiret og i media ser jo alt veldig bra ut når de offisielle ventelistene (hvor man har rettigheter som pasient) går ned. Problemet er bare at sykehusene ikke har større kapasitet, så når man har fått en første poliklinisk time, så blir man overført til sykehusets egen, interne venteliste. Denne interne ventelisten er ikke offentlig. I de offentlige ventelistene ser det ut som om man har fått resultater fordi færre står på de offisielle ventelistene. Sannheten er bare at pasienter er flyttet fra den offisielle ventelisten til en intern venteliste, hvor pasientene (bortsett fra få pasientgrupper) ikke lenger er synlige, og heller ikke har noen rettigheter. Og mens man står på den listen, så kan både mange måneder og faktisk mange år gå før man ev. får riktig helsehjelp. 

Og i mellomtiden blir folk sykere, mister jobbene sine - mens politikerne slår seg selv på brystkassa og skryter av hvor god jobb de er som får ned ventelistene i helsevesenet...

 

Så helsevesenet MÅ legges om, Helseforetakmodellen fungerer ikke, man kan ikke drive helsevesenet som en bedrift, når "inntektene" av driften kommer alle andre steder enn i helsevesene, nemlig ute i samfunnet, hvor flere kan jobbe, flere kan holde seg i jobb, flere får riktig behandling til riktig tid, færre blir langtidssykemeldte, færre på stønader, færre uføretrygdede.

 

 

Men, jeg tror det er på tide at vi også går enda lenger, for det hjelper ikke bare å ruste opp og legge om helsevesenet! Folk må drilles i at helse og det å ta vare på egen og kommende generasjoners helse, det er noe som begynner med en selv.

Mor og fars kosthold og livsstil påvirker barnets livshelse. Selv besteforeldre og generasjoner før sin helse påvirker ditt barn. Da må folk faktisk gjøre en innsats med egen helse før de får barn. Og når man har fått barn, så må man fortsette å både ta vare på egen helse og lære barnet til å ta vare på egen helse. Da kan man ikke parkere barn foran en skjerm og fore dem med ultraprosessert mat. Da må man sørge for at en selv og barna har en fysisk aktiv livsstil, og at det læres inn som en selvfølge, på samme måte som det læres at det å lage og spise sunt og variert og droppe godteri og snacks midt i ukene er en selvfølge.

Kunnskap om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet må mye mer inn i skolen, og det må også kunne stilles krav til at hver enkelt faktisk følger opp dette ellers.

Man må nok også tilbake til et samfunn hvor det blir mer normalt, enn det mange steder er nå, å ha mer kontakt med lokalsamfunnet, hvor folk tar vare på hverandre i hverdagen, gjør ting sammen.

For hver krone samfunnet bruker på forebyggende arbeid sparer vi mellom 10 og 20 kroner i behandling!

I dag bruker det norske helsevesenet 97 av 100 kroner på behandling...

Anonymkode: 0f6d7...76e

Faget mat og helse finnes allerede i skolen. Det er ikke det at folk ikke VET hvilken mat som er sunn og ikke. Det mangler heller ikke på informasjon, og hvis man ikke kan lage mat mangler det ikke bøker, videoer osv osv. Men folk må GIDDE. Ta litt ansvar selv, ikke bare skylde på helsevesenet, skolen, naboen og what not. Det er vel få som har så gode forutsetninger til å beholde en god helse som nordmenn, likevel er vi verdens mest sykelige folkeslag.

Anonymkode: 6305e...5d7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Et tankeeksperiment: om vi hadde et samfunn uten sykelønn eller andre goder, ville flere greid å jobbe da? Hvis den som ikke greide å skaffe seg mat på bordet selv, måtte leve på familie eller "på legd"? Jeg tror mange av de som i dag er "for syke til å jobbe", da likevel ville greid å jobbe.

Og jeg må være ærlig å si at det er litt provoserende å høre uføre si at de skal jo kunne leve også, at det er derfor de ikke kan jobbe, for da greier de ingenting annet. Nei? Det er vel vanlig å ikke ha så fryktelig mye overskudd etter jobb? Når jeg ser på de jeg vet om som er uføre, gå på kafé, fjellturer, ut å danse o.l stadig vekk, streifer tanken meg at jaggu hadde de greid å skaffe mat på bordet selv!

Anonymkode: 9db69...f69

Like mange ville greid å jobbe som i dag. Problemet er ikke at folk "ikke gidder å jobbe", de aller fleste som er uføre ønsker heller å være i arbeid fremfor å være utenfor arbeidslivet. Problemet er at nesten ingen vil ansette noen som er alvorlig syk. Noen som kan jobbe mandag, halve tirsdag, ikke onsdag, siste halvparten av torsdag og fredag formiddag, og så like tilfeldige dager neste uke, får ikke arbeid. Vedkommende kan jobbe like meget om vedkommende får uførepensjon eller ei. Det er arbeidsgivere som ikke vil ansette som er problemet her.

Anonymkode: 63eb5...9c4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

For å få bort yngre uføre tror jeg helt enkelt at det å innføre flere yrkesfag på skolen ville løst mye. I dag er det blitt et stort press på karakterer og det å være flinkest i klassen, men det blir aldri bar nok uansett. I stede kunne man ha flere retninger hvor det ikke er samme karakter presset at en spiker i planken er ok selv om den står litt skjevt. 

Jeg tror dessverre mange unge som kommer ut i arbeidslivet blir overveldet over hvordan ting er i praksis eller de er redd for å 'ta' jobber de tror de ikke er god nok til. I tillegg så har man jo en gruppe som synes det er helt greit å gå på trygd en stund til de har fått 'slappet' av før de må begynne å jobbe. 

Greit at arbeidsgiver må på banen, men det er ikke vanskelig å finne deltidsjobber heller: butikkansatt, support, bar, vekter, sykkelbud, telefonintervju, besøkstjeneste, resepsjon osv. 

Anonymkode: 2a1d1...a1f

Veldig godt poeng! Helt enig. Før i tiden, på 50-60-80-90-tallet kunne ungdommer få jobb litt her og der og på så måte få en fot innenfor døren i arbeidslivet fra tidlig av. I dag må det lang erfaring til med dokumenterte kunnskaper for å kunne få mange av de småjobbene som ungdommer før fikk uten annen kvalifikasjon enn arbeidslyst.

Anonymkode: 63eb5...9c4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva er egentlig problemet ut fra hovedinnlegget ditt?

"Brødfø flere"? Er det det som er problemet? Hva med å gi folk jobb i stedet for å "brødfø"? Da må du ansette noen som ikke er 100% frisk. De fleste arbeidsplasser har ikke mulighet til det. Er det den sykes feil? Hva er alternativet til å ikke ha disse syke i arbeid og heller ikke "brødfø" de tenker du? Da må de jo stjele, begå innbrudd og gjøre andre kriminelle handlinger for å klare å få endene til å møtes. Er det et alternativ tenker du? Slik at du slipper å "brødfø" noen som er syk. Som en dag kan være deg. Selv et lettere virus som gjør at du må være hjemme et par dager er å "brødfø" deg. Du vil heller at du skal gå pengelens de dager du er for syk til å komme på jobb? Slik som i USA?

Anonymkode: 63eb5...9c4

TS stilte et helt legitimt spørsmål, og innlegget hennes var ikke dømmende eller unødvendig kjipt. Dette er et felles samfunnsproblem som vi må kunne drøfte, noe hun la opp til, på en helt ok måte. 

Anonymkode: b28a0...ffa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

TS stilte et helt legitimt spørsmål, og innlegget hennes var ikke dømmende eller unødvendig kjipt. Dette er et felles samfunnsproblem som vi må kunne drøfte, noe hun la opp til, på en helt ok måte. 

Anonymkode: b28a0...ffa

Hvorfor gjør du da ikke det? Hvorfor denne metadebatten, debatt om debatten, i stedet for å gå etter ballen, hvor skal uføre jobbe når ingen vil ansette dem?

Anonymkode: 63eb5...9c4

[Anonym bruker]

Dette er en viktig og kompleks problemstilling. Økningen i antall unge på AAP er ikke bare et tall – det er et tegn på noe større: Et arbeidsliv, et utdanningssystem og et samfunn som i økende grad ikke klarer å fange opp og inkludere dem som faller litt utenfor normen.

For å snu denne utviklingen trenger vi flere tiltak på flere nivåer:

1. Løsningsorientert:

Vi må gjøre det lettere å komme i arbeid selv om man ikke er “100 % jobbklar”. Lavterskeljobber, tilrettelagte arbeidsplasser og tett samarbeid mellom NAV og arbeidsgivere er avgjørende. Mange sitter på ressurser og vilje til å bidra – men systemet legger ikke til rette for det.

2. Systemkritisk:

Spørsmålet er ikke bare “hvordan få folk i jobb”, men også hvorfor folk faller ut. Arbeidslivet har blitt stadig mer kravstort og lite fleksibelt. Det er lite rom for dem som ikke passer perfekt inn – og da er det kanskje systemet som trenger tilpasning, ikke bare individene.

3. Empatisk:

Bak AAP-tallene finnes det mennesker som har forsøkt alt – utdanning, behandling, tiltak – men som fortsatt ikke klarer å stå i et vanlig arbeidsliv. Mange unge sliter psykisk, og vi trenger å møte dem med forståelse og støtte, ikke mistenkeliggjøring. Dette handler ikke om “vilje”, men om reell kapasitet og helsesituasjon.

4. Politisk og prinsipiell:

Til syvende og sist er dette et samfunnsvalg. Skal vi ha et inkluderende velferdssystem, eller skal vi skyve enda flere ut og la dem bli stående alene? Det vil koste å satse på forebygging, helse og fleksibilitet – men det vil koste mer å la være. Både økonomisk og menneskelig.

Og nei – dette handler ikke om å “brødfø flere”. Det handler om å gi folk mulighet til å bidra på sine egne premisser. De fleste vil det – om vi bare gjør det mulig.

Anonymkode: ad77d...475

[Optatium]

Uavhengig av ventetider, køer, karakterpress osv, er faktum dette: nordmenn er sykere enn andre, sammenlignbare land. Med tanke på at vi har et bedre helsesystem og utdanningssystem enn mange land, er det mye som tyder på at det er vi som er problemet. Løsningen har jeg ikke, men jeg ser at et sted vi kan hente inn handler om krav til arbeidstakere. Man burde ikke få sykemelding for fem uker av gangen fordi man er sliten, forskning viser at vi behandler utbrenthet og slitenhet feil. Det er ingen menneskerett å jobbe 100%, orker du bare 70, så er det kanskje det du må gjøre om ikke annet for en periode. Vi har flere og bedre goder for å lage barn enn før, men sliter oss ut fordi vi skal servere ungene til en hver tid, lager uselvstendige barn, og samtidig skal realisere oss selv. Det går rett og slett ikke opp. Vi er blitt ganske bortskjemte og hva som er akseptabel levestandard i Norge er mye høyere enn a mange andre steder. På toppen av høye boligpriser, gjør dette det vanskelig for folk å jobbe mindre enn 100. 
 

Poenget mitt er at det er mulig. Man kan bosette seg et sted som er billigere, jobbe 70% og føle at man mestrer livet litt bedre, men da på bekostning av syden hvert år og slalåm i påsken. 

[Optatium]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Dette er en viktig og kompleks problemstilling. Økningen i antall unge på AAP er ikke bare et tall – det er et tegn på noe større: Et arbeidsliv, et utdanningssystem og et samfunn som i økende grad ikke klarer å fange opp og inkludere dem som faller litt utenfor normen.

For å snu denne utviklingen trenger vi flere tiltak på flere nivåer:

1. Løsningsorientert:

Vi må gjøre det lettere å komme i arbeid selv om man ikke er “100 % jobbklar”. Lavterskeljobber, tilrettelagte arbeidsplasser og tett samarbeid mellom NAV og arbeidsgivere er avgjørende. Mange sitter på ressurser og vilje til å bidra – men systemet legger ikke til rette for det.

2. Systemkritisk:

Spørsmålet er ikke bare “hvordan få folk i jobb”, men også hvorfor folk faller ut. Arbeidslivet har blitt stadig mer kravstort og lite fleksibelt. Det er lite rom for dem som ikke passer perfekt inn – og da er det kanskje systemet som trenger tilpasning, ikke bare individene.

3. Empatisk:

Bak AAP-tallene finnes det mennesker som har forsøkt alt – utdanning, behandling, tiltak – men som fortsatt ikke klarer å stå i et vanlig arbeidsliv. Mange unge sliter psykisk, og vi trenger å møte dem med forståelse og støtte, ikke mistenkeliggjøring. Dette handler ikke om “vilje”, men om reell kapasitet og helsesituasjon.

4. Politisk og prinsipiell:

Til syvende og sist er dette et samfunnsvalg. Skal vi ha et inkluderende velferdssystem, eller skal vi skyve enda flere ut og la dem bli stående alene? Det vil koste å satse på forebygging, helse og fleksibilitet – men det vil koste mer å la være. Både økonomisk og menneskelig.

Og nei – dette handler ikke om å “brødfø flere”. Det handler om å gi folk mulighet til å bidra på sine egne premisser. De fleste vil det – om vi bare gjør det mulig.

Anonymkode: ad77d...475

Enig i mye av det du skriver, men ikke angående arbeidslivet. Aldri har en arbeidstaker hatt så mange rettigheter og arbeidsgiver hatt så mange plikter, det er velferdspermisjoner og tilrettelegging overalt. Men det er enklere å være arbeidsgiver å ansette noen i deltid og vite at man har den, fremfor en i 100 som er borte halvparten av tida. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Like mange ville greid å jobbe som i dag. Problemet er ikke at folk "ikke gidder å jobbe", de aller fleste som er uføre ønsker heller å være i arbeid fremfor å være utenfor arbeidslivet. Problemet er at nesten ingen vil ansette noen som er alvorlig syk. Noen som kan jobbe mandag, halve tirsdag, ikke onsdag, siste halvparten av torsdag og fredag formiddag, og så like tilfeldige dager neste uke, får ikke arbeid. Vedkommende kan jobbe like meget om vedkommende får uførepensjon eller ei. Det er arbeidsgivere som ikke vil ansette som er problemet her.

Anonymkode: 63eb5...9c4

Har du utført en spørreundersøkelse siden du vet at de 'aller fleste' uføre heller ville jobbet? 

Man må jo tåle at det blir stilt krav til en. Så klart man ikke kan ansette 3 personer hvor alle tre kun er frisk onsdagen. Vet man at man skal på jobb tirsdagen så må man ikke planlegge altfor mye for mandagen. 

Anonymkode: 2a1d1...a1f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (56 minutter siden):

Et tankeeksperiment: om vi hadde et samfunn uten sykelønn eller andre goder, ville flere greid å jobbe da? Hvis den som ikke greide å skaffe seg mat på bordet selv, måtte leve på familie eller "på legd"? Jeg tror mange av de som i dag er "for syke til å jobbe", da likevel ville greid å jobbe.

Og jeg må være ærlig å si at det er litt provoserende å høre uføre si at de skal jo kunne leve også, at det er derfor de ikke kan jobbe, for da greier de ingenting annet. Nei? Det er vel vanlig å ikke ha så fryktelig mye overskudd etter jobb? Når jeg ser på de jeg vet om som er uføre, gå på kafé, fjellturer, ut å danse o.l stadig vekk, streifer tanken meg at jaggu hadde de greid å skaffe mat på bordet selv!

Anonymkode: 9db69...f69

Sier meg veldig enig. Tenker kriteriene må opp. Satt for en tid tilbake i en bursdag der flere av en eller annen grunn ikke var i arbeid, men de kommer og er brune etter flere timer i solveggen, på turer i skog og mark, strikket gensere til hele familien, spilt sjakk til langt på kveld. De lider ikke av noe alvorlig heller. Alle disse betaler jeg for, var tanken. En av de hadde helt klart en legitim grunn og fikk ikke arbeidet. Men å være så sprek av du kan være i full fysisk aktivitet daglig, besøke venner og familie, bake boller, holde deg oppdatert på nyheter, skrive julekort. Noe kan de jo bidra med

Anonymkode: e8b81...ac6

[Anonym bruker]

Optatium skrev (3 minutter siden):

Enig i mye av det du skriver, men ikke angående arbeidslivet. Aldri har en arbeidstaker hatt så mange rettigheter og arbeidsgiver hatt så mange plikter, det er velferdspermisjoner og tilrettelegging overalt. Men det er enklere å være arbeidsgiver å ansette noen i deltid og vite at man har den, fremfor en i 100 som er borte halvparten av tida. 

Jeg ser absolutt poenget ditt. Arbeidstakere har fått flere rettigheter de siste årene, og tilrettelegging finnes på papiret. Men samtidig opplever mange at disse rettighetene ikke alltid fungerer i praksis – særlig i små virksomheter der drift og økonomi er sårbar, eller der det mangler reell forståelse for hva det vil si å ha nedsatt funksjonsevne eller psykiske utfordringer.

Det er nettopp derfor mange med helseutfordringer blir sittende fast i systemet. Ikke nødvendigvis fordi de ikke vil jobbe, men fordi de ikke passer inn i det tempoet, presset eller strukturen som preger mange arbeidsplasser i dag – og fordi fleksibiliteten ofte krever mer enn det en arbeidsgiver kan eller vil strekke seg til.

Så jeg tror vi begge har rett – på hver vår side av bordet. Det finnes vilje og ordninger, men vi er fortsatt langt unna et arbeidsliv som rommer flere typer arbeidsevne på en bærekraftig måte.

Anonymkode: ad77d...475

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Sier meg veldig enig. Tenker kriteriene må opp. Satt for en tid tilbake i en bursdag der flere av en eller annen grunn ikke var i arbeid, men de kommer og er brune etter flere timer i solveggen, på turer i skog og mark, strikket gensere til hele familien, spilt sjakk til langt på kveld. De lider ikke av noe alvorlig heller. Alle disse betaler jeg for, var tanken. En av de hadde helt klart en legitim grunn og fikk ikke arbeidet. Men å være så sprek av du kan være i full fysisk aktivitet daglig, besøke venner og familie, bake boller, holde deg oppdatert på nyheter, skrive julekort. Noe kan de jo bidra med

Anonymkode: e8b81...ac6

Er det virkelig dette nivået vi skal legge oss på – at mennesker som er syke eller uføre ikke burde sole seg, strikke gensere eller besøke familie? Skal de isolere seg totalt for å bevise at de er syke nok i dine øyne?

Tenk deg at du selv blir rammet av intens leddgikt. Du klarer ikke stå i jobb lenger – kroppen svikter, men hodet fungerer, og du forsøker å leve et liv med verdighet og små gleder. Skal du da skamme deg over å sitte i solveggen eller være sosial? Skal du isolere deg så ingen mistenker deg for å “ha det for bra”?

Det er en farlig og kald retning samfunnet tar når vi begynner å måle noens rett til støtte ut fra hvor “friske” de ser ut i bursdagsselskap eller hvor brune de er i ansiktet. De som lever med usynlige sykdommer har ofte store svingninger i funksjon. Det du ser i et øyeblikk, sier ingenting om hvordan de egentlig har det.

Ingen skal måtte rettferdiggjøre sin sykdom gjennom å fremstå miserable hele tiden.

Det er på tide å vise medmenneskelighet fremfor mistenksomhet. Et velferdssamfunn handler om trygghet – også for deg, den dagen du kanskje selv trenger det.

Anonymkode: ad77d...475