Jeg har fått skikkelig angst - jente 16

[Anonym bruker]

Hei🤎

Jeg har plutselig fått skikkelig angst eller depresjon. Klarer ikke å gjøre lekser og gjøre det bra på skolen.

Lærerne undrer, men de vet jeg  normalt er pliktoppfyllende, så de gir meg tid til å komme seg. Skolen vet om min situasjon og jeg har snakket med helsetjenesten der.

Jeg får lyst til å gråte, og tenker nå gråter jeg og forteller mamma og pappa, så gjør jeg ikke det.

Jeg finner ingen glede og bekymrer meg unødvendig. Det føles som belastning å møte venner og familie. Har lyst til å isolere meg.

Men jeg har ikke gått under enda og kjemper videre, og klarer å late som alt er greit.

Men jeg finner ikke noe glede. 

Hvordan er det riktig å legge dette frem for mamma og pappa uten at jeg virker "svak" eller bekymrer dem for mye? 

Jeg har to eldre brødre, og mamma og pappa har hatt det tøft etter at den ene døde, og jeg tror de har påtatt seg ansvarsfulle verv/jobb så de holder seg opptatte. Det skjedde noe tragisk. 

Jeg kan ikke gjøre dem mer trist. 

 

Anonymkode: 26c6b...445

[Anonym bruker]

Det er kjempeviktig at du ber om hjelp, og det siste foreldrene dine ønsker, er at du har det sånn uten å fortelle dem det! I en familie så må man hjelpe hverandre, og samarbeide. Noen ganger må også voksne lære det faktisk…. Jeg syns ikke det er noe rart at du får en reaksjon når du har mistet en bror. Selv om du kanskje ikke setter det i sammenheng med det? Kanskje de voksne også sørger veldig mye mer enn de viser deg, og at de tror de må vise deg at de er sterke så familien ikke blir så preget. Og holde seg opptatt, som du sier. Men et så nært dødsfall ER et stort traume, og familien BLIR preget. Kanskje gjør du alle en tjeneste ved å la fasaden falle, og la familien hjelpe deg. Kanskje de andre også følger etter og viser følelsene. 
Uansett om de klarer å hjelpe deg mye eller lite, så må du fortsette å be om hjelp til du får hjelp som faktisk hjelper deg! Ikke gi deg! Det kan være mange grunner til at man er deprimert, og mange løsninger. Et lite tips på veien fra meg (som høres veldig banalt ut, men ingen har sagt at det som er banalt ikke kan være til hjelp): kjenn på ALT som er positivt gjennom dagen, og fokuser på det. Det kan være så enkelt som å høre på fuglene som kvitrer, eller at man kjenner seg trygg med venner. Og smil og vær hyggelig mot andre. Da vil de stort sett være hyggelig tilbake. Det er mye «lettere» å bli deprimert hvis andre er sure og lite hyggelig mot deg, så la smilet starte med deg.
Jeg ønsker deg riktig lykke til, og selv om jeg ikke kjenner deg så ønsker jeg av hele mitt hjerte at du skal få det bedre! 

Anonymkode: cd9ac...91a

[Tante Hufsa]

Du må ikke tenke på at dine foreldre har det vanskelig. Det er klart du skal snakke med dem. 
Det er ikke uvanlig å føle det du føler i den alderen du er nå, i tillegg så har du mistet broren din. Dette er veldig traumatisk for deg også. 
Det er beintøft å bli voksen. Det er hormoner som forandrer seg, kroppen produserer mer hormoner og denne produksjonen kan være ustabil når man er i din alder. For mye, for lite osv. Dette svinger veldig og hormoner påvirker hjernen.  
Snakk med dine foreldre, eller har du kanskje besteforeldre, tanter eller onkler å prate med?

Jeg kan love deg at dette er ikke noe som er en svakhet eller en belastning for dine foreldre. De vil du skal prate med de. 
Ellers så skal skolen ha helsesykepleier. Du kan snakke med de også, kanskje legge en plan om hvordan du kan prate med dine foreldre?
Ikke stå alene i dette kjære deg, du er ikke alene. Dette er faktisk mer normalt enn du tror og du er faktisk ganske moden og sterk som klarer å innse at du trenger hjelp og faktisk lager et innlegg her. 
Og begynner du å gråte når du prater om det så er det ikke svakhet, du har det vanskelig og når man prater om det som er vanskelig så er det helt naturlig at tårene også kommer. 

Masse lykke til. ❤️
 

[Anonym bruker]

Stakkars fine deg ❤️. Du skal ikke stå i dette alene. Som mor til en jente på din alder som har slitt lenge med det samme som deg, så vil jeg si at det eneste jeg ønsker er at jenten min skal ha det bra. Jeg vet du prøver å skjerme dine foreldre men det følsom føles best for meg er når min datter inkluderer meg og lar meg hjelpe henne. 
Jeg anbefaler deg å gi beskjed  før det vokser seg enda større. Dine foreldre er voksne og de tåler mer enn du tror. 
❤️

Anonymkode: 50930...463