Jeg føler meg på vei mot stupet

[Anonym bruker]

Jeg får nesten ikke snakket med fastlegen om noe. Jeg har hatt vedvarende helseutfordringer siden august. Det går ikke en uke uten at jeg er på grenseland for syk til å jobbe. Dette dreier seg ifølge legen om midlertidige fysiske problemer.

Jeg hangler og hangler, har feber, smerter ol. Jeg får mye korttidsfravær og ligger bakpå med småsure kolleger, forståelig nok.

Etter barn har verdiene mine tatt helomvending. Jeg vil ikke ha så mange ting, hvis prisen å betale er å ALDRI ha fri. Jeg synes livet er til å spy av slik småvarnslivet er.

Når jeg kommer på jobb, har jeh avdelingsleder på nakken, bokstavelig talt. Det er ikke snakk om å ta pauser. Det er knapt tid til dopauser. I går var jeg syk, hadde kraftig mensstruasjon og kom på jobb etter 2 timer søvn. På grunn av sykefravær, hadde jeg ikke  spurt vedr. påskeferie i god tid. Jeg må derfor jobbe og kan ikke være med familien min. Jeg la meg på toalettet i går, for holdt på å svime av.

Jeg har to muligheter:

Forsøke en gang til med fastlegen og få en langtidssykemelding. Deretter kan jeg vurdere å trappe ned og jobbe redusert

Søke om å jobbe redusert

Søke jobber med mindre stress og mer avstand til leder

Ingen anbefaler meg å jobbe redusert. Fastlegen vil ikke det. Fagforbundet advarer meg. Alle forum advarer meg. Familien advarer meg, men jeg hater livet uten noe fritid. Det er mulig jeg er for sliten til å tenke rasjonelt.
 

 

Anonymkode: bf514...ec9

[Anonym bruker]

Du må ikke gå ned i stilling om du er syk, hvis du da ikke blir 100% frisk igjen har du bæsjet på leggen.

Jeg gikk ned til 70% stilling, også ble jeg sykere og endte etterhvert på aap. Den ble da beregnet fra 70% lønn. Det var vanskelig å holde hodet over vannet økonomisk da ja. Aap på drøye 60% av en 70% lønn, det ble ikke rare greiene. Jeg skulle aldri gått ned i stilling.

Men man tror jo ikke man skal bli alvorlig syk. Jeg slet "bare" med småtterier egentlig, stoffskiftet og endo, trodde belastningen ble litt for høy i småbarnsperioden så jeg tenkte jeg bare skulle jobbe redusert en stund. Så fikk jeg kreft. Er kreftfri nå, men belastningen på kroppen med senskader etter behandling i tillegg til det jeg hadde fra før gjør at jeg er ufør i dag. 

Det høres ut som du i tillegg til fysisk sykdom sliter psykisk, og belastningen blir for høy for deg. Synes absolutt du skal snakke med legen igjen. Ta opp dette med psyken din, at du ikke orker mer, at du trenger hjelp for å få hodet over vannet igjen. En gradert sykemelding en periode kan være en del av opplegget, men du må antagelig snakke med en terapeut også. Livet er slitsomt i faser av livet, men det skal jo være håndterbart.

 

Anonymkode: b826e...721

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Du må ikke gå ned i stilling om du er syk, hvis du da ikke blir 100% frisk igjen har du bæsjet på leggen.

Jeg gikk ned til 70% stilling, også ble jeg sykere og endte etterhvert på aap. Den ble da beregnet fra 70% lønn. Det var vanskelig å holde hodet over vannet økonomisk da ja. Aap på drøye 60% av en 70% lønn, det ble ikke rare greiene. Jeg skulle aldri gått ned i stilling.

Men man tror jo ikke man skal bli alvorlig syk. Jeg slet "bare" med småtterier egentlig, stoffskiftet og endo, trodde belastningen ble litt for høy i småbarnsperioden så jeg tenkte jeg bare skulle jobbe redusert en stund. Så fikk jeg kreft. Er kreftfri nå, men belastningen på kroppen med senskader etter behandling i tillegg til det jeg hadde fra før gjør at jeg er ufør i dag. 

Det høres ut som du i tillegg til fysisk sykdom sliter psykisk, og belastningen blir for høy for deg. Synes absolutt du skal snakke med legen igjen. Ta opp dette med psyken din, at du ikke orker mer, at du trenger hjelp for å få hodet over vannet igjen. En gradert sykemelding en periode kan være en del av opplegget, men du må antagelig snakke med en terapeut også. Livet er slitsomt i faser av livet, men det skal jo være håndterbart.

 

Anonymkode: b826e...721

Takk for veldig gode råd! Dette hadde jeg ikke tenkt på! 
 

Håper det går bra med deg nå

Anonymkode: bf514...ec9

[Anonym bruker]

Småbarnslivet er tøft!

Det første du bør gjøre er å finne ut hva som tar alle kreftene dine, hva som er belastningen, hva du kan redusere på osv. For høy belastning over tid gir gjerne følelsen av å være småsyk; feber, smerter, trøtthet osv. ja, det er forbigående. Men det forutsetter at du tar grep om eget liv. 
 

 

Anonymkode: bc139...40f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Småbarnslivet er tøft!

Det første du bør gjøre er å finne ut hva som tar alle kreftene dine, hva som er belastningen, hva du kan redusere på osv. For høy belastning over tid gir gjerne følelsen av å være småsyk; feber, smerter, trøtthet osv. ja, det er forbigående. Men det forutsetter at du tar grep om eget liv. 
 

 

Anonymkode: bc139...40f

Takk for tips. Jeg tror det som tar krefter er følelsen av at livet går forbi meg uten at jeg gjør ting som er viktige for meg. Jeg er introvert, aldri hatt masse kapasitet og energi, men trengt å ha det rolig rundt meg. Følelsen av at andre eier meg 37,5 timer per uke, den sliter jeg med. Den følelsen hadde jeg før barn også. Vet at livet for de aller fleste er slik. I tillegg er er jeg fysisk begrenset, og da tapper småbarnslivet meg fullstendig. Det er aldri avlastning og gamle foreldre. Jeg drømmer om å kunne gjøre noe av det jeg liker, som å stelle i hagen, ta en tur til frisøren, trene litt og se dagslys. Dette gjør meg selvsikker nedstemt, men jeg er vant med, og opplært til at livet er slik, så holder alltods ut. Men skal livet kun bestå av å holde ut. Jeg vet ikke

Anonymkode: bf514...ec9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Takk for tips. Jeg tror det som tar krefter er følelsen av at livet går forbi meg uten at jeg gjør ting som er viktige for meg. Jeg er introvert, aldri hatt masse kapasitet og energi, men trengt å ha det rolig rundt meg. Følelsen av at andre eier meg 37,5 timer per uke, den sliter jeg med. Den følelsen hadde jeg før barn også. Vet at livet for de aller fleste er slik. I tillegg er er jeg fysisk begrenset, og da tapper småbarnslivet meg fullstendig. Det er aldri avlastning og gamle foreldre. Jeg drømmer om å kunne gjøre noe av det jeg liker, som å stelle i hagen, ta en tur til frisøren, trene litt og se dagslys. Dette gjør meg selvsikker nedstemt, men jeg er vant med, og opplært til at livet er slik, så holder alltods ut. Men skal livet kun bestå av å holde ut. Jeg vet ikke

Anonymkode: bf514...ec9

Men dette er jo billigere å kjøpe seg ut av enn å gå ned i stilling.

Da jeg var ung het det trillepike, det er det vel ingenting som heter lenger, men verden er virkelig full av 16-17 åringer som ikke får jobb før de er 18, men som gjerne vil tjene noen ekstra lommepenger.

Naboen vår har to barn, og mannen jobber i nordsjøen. De to ukene han er ute er min datter "bakvakt" for den mammaen. Lav terskel for å spørre, helt greit om det ikke passer. Men datteren min sier sjelden nei. Det er gjerne bare en time eller to, mens mammaen løper seg en tur eller har noen ærend. Noen ganger tar datteren min barna ut på trampoline eller til lekeplassen, så mammaen får huset for seg selv en time.

Prøv noe sånt.

Anonymkode: b826e...721

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Takk for tips. Jeg tror det som tar krefter er følelsen av at livet går forbi meg uten at jeg gjør ting som er viktige for meg. Jeg er introvert, aldri hatt masse kapasitet og energi, men trengt å ha det rolig rundt meg. Følelsen av at andre eier meg 37,5 timer per uke, den sliter jeg med. Den følelsen hadde jeg før barn også. Vet at livet for de aller fleste er slik. I tillegg er er jeg fysisk begrenset, og da tapper småbarnslivet meg fullstendig. Det er aldri avlastning og gamle foreldre. Jeg drømmer om å kunne gjøre noe av det jeg liker, som å stelle i hagen, ta en tur til frisøren, trene litt og se dagslys. Dette gjør meg selvsikker nedstemt, men jeg er vant med, og opplært til at livet er slik, så holder alltods ut. Men skal livet kun bestå av å holde ut. Jeg vet ikke

Anonymkode: bf514...ec9

Tror det er mange , om ikke alle, som føler dette. Hva kan man gjøre selv? 

Jeg var i en ulykke, sover mesteparten av døgnet, er med barna fra de kommer hjem fra skolen og legger meg samtidig med dem. 

Føler jeg har sovet bort hele livet. Hatt det slik i 20 år. Nå er det så ille at jeg bare er inne. Er ute et par ganger i mnd bare. Ingen venner. Alt handler om å være med barna. 

Hva kan man gjøre selv? Man kan legge seg ned og deppe. Eller prøve å snu det. 

Det jeg har begynt med, er å google på YouTube. Healing trauma hypnose eller noe. Sovner hver gang, og våkner blid og fornøyd. Gjør noe med underbevisstheten.  Gi det en sjans. 

 

Anonymkode: 0fddb...8c2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk for tips. Jeg tror det som tar krefter er følelsen av at livet går forbi meg uten at jeg gjør ting som er viktige for meg. Jeg er introvert, aldri hatt masse kapasitet og energi, men trengt å ha det rolig rundt meg. Følelsen av at andre eier meg 37,5 timer per uke, den sliter jeg med. Den følelsen hadde jeg før barn også. Vet at livet for de aller fleste er slik. I tillegg er er jeg fysisk begrenset, og da tapper småbarnslivet meg fullstendig. Det er aldri avlastning og gamle foreldre. Jeg drømmer om å kunne gjøre noe av det jeg liker, som å stelle i hagen, ta en tur til frisøren, trene litt og se dagslys. Dette gjør meg selvsikker nedstemt, men jeg er vant med, og opplært til at livet er slik, så holder alltods ut. Men skal livet kun bestå av å holde ut. Jeg vet ikke

Anonymkode: bf514...ec9

Men dette er jo ting du kan gjøre noe med!

Hvis du ikke ønsker å «eies» av arbeidsgiver 37,5 timer i uka så kan du gå ned i stilling. Kanskje bare for en periode. Det er helt normalt og svært mange småbarnsforeldre gjør det. 
 

Det er mange småbarnsforeldre som aldri har noen avlastning. Dette kan løses ved å organisere livet slik at dere begge får noe fritid hver. Eller dere kan skaffe barnevakt. Det er mange ungdommer som ønsker seg slike jobber. 

Anonymkode: bc139...40f

[Anonym bruker]

Er deg ikke noen far inne i bildet? Dere trenger jo ikke være til stede begge to hele tiden. Hvorfor kan ikke han passe barn innimellom mens du gjør det du har lyst til og så passer du alene andre ganger mens han gjør det han har lyst til.

Anonymkode: a32f5...186

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Er deg ikke noen far inne i bildet? Dere trenger jo ikke være til stede begge to hele tiden. Hvorfor kan ikke han passe barn innimellom mens du gjør det du har lyst til og så passer du alene andre ganger mens han gjør det han har lyst til.

Anonymkode: a32f5...186

Fordi tid er en meget knapp ressurs for oss begge, og begge er like desperate etter å ha hendene fri, realisere litt planer etc., så det blir veldige ofte krangler ut av det. Får fort « men jeg hadde tross alt hele gårdagen» etc. En annen ting er at jeg ønsker ikke enda mindre tid med familien, men mindre tid på jobb.

Anonymkode: bf514...ec9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Fordi tid er en meget knapp ressurs for oss begge, og begge er like desperate etter å ha hendene fri, realisere litt planer etc., så det blir veldige ofte krangler ut av det. Får fort « men jeg hadde tross alt hele gårdagen» etc. En annen ting er at jeg ønsker ikke enda mindre tid med familien, men mindre tid på jobb.

Anonymkode: bf514...ec9

Høres ut som dere har malt dere selv inn i et hjørne, da blir det vanskelig å se løsninger.

Jobb må vi jo ja for å tjene penger til livsopphold, og i småbarnsfasen er det få friminutt fra kravene både jobb og familie krever.

Prøv å sette dere ned i fredstid, f.eks en søndag ettermiddag, og få overblikk sammen.

Hva kan dere kjøpe dere fri fra, matlevering, vaskehjelp, fast barnevakt en ettermiddag i uka osv. Hva vil dere prioritere? For å få ned stresset og kravet i hverdagen.

Så kan dere snakke om egne "friminutt". Når kan hver av dere trekke dere unna og få litt pusterom?

En kveld hver i uka? Faste kvelder?

Har barna begynt med fritidsaktiviteter? Jeg kjører og henter på turning f.eks. Har med bikkja i bilen og går tur i skogen mens datteren min turner. Da er gubben hjemme med de andre ungene mens jeg har litt alenetid i skogen.

Anonymkode: b826e...721