Er dette angst?

[Anonym bruker]

Jeg vil si at jeg har hatt et liv med traumer, omsorgssvikt i hjemmet med mor som drev med rus. Ikke tung rus, men nok til at hun ikke var tilstede. Flyttet ut av dette og inn med mann som har psykisk misbrukt meg i veldig mange år. Jeg kom meg endelig bort, og møtte verdens beste mann, som nå er min samboer. Men jeg merker jeg sliter, og det blir ikke bedre. Årene jeg bodde med eksmannen er som et svakt minne, har hørt dette er en “overlevelsesmekanisme”, men følelsen av frykt sitter fremdeles i kroppen. Ikke sammen med min nye samboer, men hver eneste gang eksen tar kontakt (vi har barn sammen). Da blir jeg redd og urolig. Men nå har det begynt å gå utover dette også. Spesielt hvis jeg er alene. Da har jeg en veldig urolig følelse i kroppen, jeg føler meg eksponert og jeg blir redd for alt. Jeg bekymrer meg over hver minste lille ting, og hodet mitt er aldri fri for bekymringer. Jeg gråter lett og er redd for at ting skal skje. Hva er dette?

Anonymkode: 4603e...944

[Anonym bruker]

Klem til deg. Du har nok såpass mye ubearbeidet i oppveksten og voksenlivet ditt at du kunne trenge en psykolog og å bruke tid på å komme i balanse i resten av livet. Det er verd det.

Anonymkode: 1c014...184

[Anonym bruker]

Det er nok en form for angst ja, mye bagasje som ligger der og påvirket hverdagen din.

Jeg ville helt klart oppsøkt hjelp.  

Du er jo det man kaller et løvetannbarn, et barn som har klart seg greit tross dårlige vilkår. Men det setter spor, og selv løvetannbarn trenger hjelp til bearbeiding.

 

Anonymkode: 760e5...486

[Anonym bruker]

Ja, det høres ut som angst. Du har vært gjennom mye, både i oppveksten og senere. Hvis du har mulighet til å få hjelp av psykolog, er min erfaring at det definitivt er verdt det. 

Jeg har selv hatt en traumatisk oppvekst. Det store symptom-trykket, med angst og påtrengende traumatiske minner, kom etter at jeg fant meg en trygg kjæreste/livspartner, og egentlig burde hatt det mye bedre. Men det funker ikke sånn. Det er litt som med traumer fra krig: mens krigen fortsatt pågår har ikke hjernen kapasitet til å reagere på det som skjer, den er bare i overlevelsesmodus. Angst, mareritt, flashbacks osv kommer etter krigen, når det har blitt tryggere. På den lyse siden: Nå som du har det tryggere og mer stabilt, og har mer symptomer, ligger forholdene også til rette for å bearbeide og behandle.

Det er ikke lett å få psykolog-hjelp, men det finnes muligheter. Lettest er det selvsagt hvis du skulle ha mulighet til å betale selv. Mot traumatiske minner vil jeg anbefale EMDR-behandling (der trenger du heller ikke så mange behandlinger for å få effekt). 

Hvis psykolog ikke er en mulighet for deg, finnes det også andre veier. Pusteøvelser, yoga og Tai Chi har over tid hjulpet meg masse med å regulere angsten min. Og det har også mange helsefordeler, og hjelper på livskvaliteten ellers. 

Jeg ønsker deg god bedring og alt det beste. 

Anonymkode: fe04f...472