Ufør - ny identitet

[oslofrk]

Etter en bilulykke for 8år siden, flere operasjoner og opptreninger, 50% uføregrad og mange runder frem og tilbake ser det ut til at jeg må akseptere 100% uføregrad. Jeg hater det så dypt og inderlig. Mye av min identitet er jo mange års utdannelse, videreutdannelse, mange interesse, stor gjennomføringsevne og energi. Det er forbi. Hvem er jeg nå?

Jeg går i terapi og får hjelp for barndomstraumer. Jeg lever. Jeg har barn, hund, hus og bil. Noen gode venner fortsatt. Jeg er heldig på mange områder, men har fullstendig identitetskrise. Jobbidentiteten min var/er så viktig for meg. Jeg må gi slipp. Det føles som å mangle et ben…

Noen som har tips eller trøst? 

[Anonym bruker]

Ikke egentlig tips, men er i samme båt - bare litt bak i prosessen. 

Jeg har over tid gradvis godtatt det mer og mer. Og blitt glad i å lese bøker igjen...

Anonymkode: 80a48...a43

[Anonym bruker]

Det er en stor sorgprosess, vet ikke egentlig om den noen gang går over, selv om det blir litt lettere å leve med sorgen etterhvert.

Er faktisk 6 år siden jeg ble ufør, og jeg synes fremdeles det er vanskelig. Jeg ble akutt alvorlig syk, så akkurat som deg opplevde jeg at livet brått ble snudd på hodet. Jeg prøvde også lenge å stå i jobb, siste tiden jeg jobbet var det mellom 10 og 30%, men selv det ble vanskelig å klare. Jeg måtte kaste inn håndkleet på jobb for å klare livet utenfor jobb (jeg hadde barn på barneskolen da jeg ble syk).

Den sorgprosessen der var nesten det verste med alt sammen synes jeg. Det å havne utenfor arbeidslivet. Det å bli den syke og hjemmeværende dama som ikke hadde noe liv utenfor huset lenger liksom. Jeg har jo ikke mistet meg selv helt har jeg innsett etterhvert, jeg har jo en verdi for de som er glad i meg, jeg har mange jeg er glad i, og jeg har enkle hobbyer som håndarbeid og lydbøker.

Men jobben min var en veldig stor del av meg. Fremdeles synes jeg det er vanskelig å møte nye folk, for uten unntak kommer spørsmålet om hva du driver med. Møter du gamle kjente spør de om du har fri i dag. Du kommer aldri unna disse spørsmålene, for jobben er en stor del av personligheten til absolutt alle. Vi tilbringer jo flere våkne timer der enn hjemme når vi er friske...

Det er også en veldig stor og viktig sosial arena, og ensomheten ved å være ufør er grusom.

Det tok veldig lang tid før jeg kunne akseptere min verdi som partner også, det hender forresten fremdeles at jeg ikke helt tror på den. Hvorfor skulle mannen min bli hos meg liksom, alle hans fremtidsplaner ble jo også snudd på hodet. Han må ta hensyn til meg på alle arenaer, hverdag som ferie, stakkars han liksom.

Ble et negativt ladet innlegg dette, men det er fakta. Sorgen blir lettere å bære etterhvert, men den blir aldri borte.

Bruk litt tid med psykologen din på det, for det er ikke så lett å bearbeide alene. Så håper jeg du får gode dager etterhvert, finner glede i tingene du enda kan gjøre, klarer å holde på vennskap osv.

Noen tror livet som ufør er en eneste lang ferie, men etter noen uker er det faktisk uendelig ensomt og kjedelig. Man mister seg selv veldig, og ikke er man frisk til å gjøre alt man vil heller.

Hilsen en annen ufør.

Anonymkode: 3e1ca...c6b

[oslofrk]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Det er en stor sorgprosess, vet ikke egentlig om den noen gang går over, selv om det blir litt lettere å leve med sorgen etterhvert.

Er faktisk 6 år siden jeg ble ufør, og jeg synes fremdeles det er vanskelig. Jeg ble akutt alvorlig syk, så akkurat som deg opplevde jeg at livet brått ble snudd på hodet. Jeg prøvde også lenge å stå i jobb, siste tiden jeg jobbet var det mellom 10 og 30%, men selv det ble vanskelig å klare. Jeg måtte kaste inn håndkleet på jobb for å klare livet utenfor jobb (jeg hadde barn på barneskolen da jeg ble syk).

Den sorgprosessen der var nesten det verste med alt sammen synes jeg. Det å havne utenfor arbeidslivet. Det å bli den syke og hjemmeværende dama som ikke hadde noe liv utenfor huset lenger liksom. Jeg har jo ikke mistet meg selv helt har jeg innsett etterhvert, jeg har jo en verdi for de som er glad i meg, jeg har mange jeg er glad i, og jeg har enkle hobbyer som håndarbeid og lydbøker.

Men jobben min var en veldig stor del av meg. Fremdeles synes jeg det er vanskelig å møte nye folk, for uten unntak kommer spørsmålet om hva du driver med. Møter du gamle kjente spør de om du har fri i dag. Du kommer aldri unna disse spørsmålene, for jobben er en stor del av personligheten til absolutt alle. Vi tilbringer jo flere våkne timer der enn hjemme når vi er friske...

Det er også en veldig stor og viktig sosial arena, og ensomheten ved å være ufør er grusom.

Det tok veldig lang tid før jeg kunne akseptere min verdi som partner også, det hender forresten fremdeles at jeg ikke helt tror på den. Hvorfor skulle mannen min bli hos meg liksom, alle hans fremtidsplaner ble jo også snudd på hodet. Han må ta hensyn til meg på alle arenaer, hverdag som ferie, stakkars han liksom.

Ble et negativt ladet innlegg dette, men det er fakta. Sorgen blir lettere å bære etterhvert, men den blir aldri borte.

Bruk litt tid med psykologen din på det, for det er ikke så lett å bearbeide alene. Så håper jeg du får gode dager etterhvert, finner glede i tingene du enda kan gjøre, klarer å holde på vennskap osv.

Noen tror livet som ufør er en eneste lang ferie, men etter noen uker er det faktisk uendelig ensomt og kjedelig. Man mister seg selv veldig, og ikke er man frisk til å gjøre alt man vil heller.

Hilsen en annen ufør.

Anonymkode: 3e1ca...c6b

Tusen takk!!!

Du setter ord på mye av det jeg kjenner. Det er ensomt, deprimerende og dritt også er det noen bekjente som nettopp nevner «ferie for alltid».
- og takk for at du er ærlig. Det er realiteten. 
Jeg er lei for at du også har/hatt det sånn - men du får meg til å føle meg litt mindre alene. 
 

Jeg vil finne noen fraser som kan funke i sosiale settinger. (Tidligere har jeg elsket alt sosialt, nå gruer jeg meg kvalm). Har du noen som funker for deg?

[Anonym bruker]

Det er som en kjærlighetssorg.  Det var i alle fall det jeg følte da jeg måtte kaste inn håndkle og rett og slett bare innse at alle gode intensjoner om å komme tilbake til arbeidslivet ikke nyttet likevel.  Da jeg en dag gjenkjente denne følelsen under en opprydding i gamle ting - noe måtte jeg jo finne på....  fant jeg ut at jeg måtte behandle det på samme måte som jeg lærte av min bestemor en gang.  "La deg selv få lov til å være trist og lei deg og synes at det er urettferdig - for det å miste noe er vondt.  Ikke grav deg ned, og om du gjør det, så bestemt deg for en siste frist for å begynne å grave deg opp igjen"  Høres kanskje både dumt og enkelt ut på en gang.  Men det har hjulpet meg i  forskjellige situasjoner i livet - kjenn på og anerkjenn det vonde, det er sunt til og med.  Noen ganger skjer det automatisk at man begynner å grave seg opp igjen, andre ganger må man rett og slett bestemme seg for det selv.  Noen ganger går ting over av seg selv, andre ganger må vi hjelpe til litt.  

Anonymkode: c3478...19e

[Anonym bruker]

Føler med deg HI, har ikke noen gode råd dessverre.

Men kan være en tankevekker for andre at må skaffe seg et liv utenom jobb også, man vet aldri om det plutselig blir borte. At man pleier vennskap man har hatt lenge og utenom jobb. Jobb erikke det viktigste i livet selv om det har lett for å bli det. Man får dessverre aldri tilbake det man har lagt ned i jobb hvis det går galt. Etter 2 uker er man glemt.
Fikk enn oppvekker når jeg ble permitert under covid

Anonymkode: 03da0...f47

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er. Det var en jobb å finne ut hvem jeg var når jeg ikke var *yrkestittel*. Det var rett og slett som hun skriver over, som en kjærlighetssorg, som å ha mistet en partner. Ikke bare en partner, men den som hadde retning og deltok i samfunnet og var nyttig. Jeg hadde aldri noen ambisjon om å være hjemmeværende og bollebakende mamma, som ventet på at mann og barn kom hjem fra skitur, men det var det jeg plutselig var. Det var en større omstilling enn jeg hadde sett for meg, men så gikk jo dagene, og så fant jeg mening i de tingene jeg fortsatt hadde igjen. Jeg fant meg et par nye hobbyer jeg kunne holde på med hjemme og så ble det gode dager av det. Det var da jeg oppdaget at jeg fortsatt var meg. Bare en litt ny versjon. 

Anonymkode: 1bb6e...f9e

[Anonym bruker]

Skjønner deg så godt. Jeg er også godt utdannet, hadde veldig god jobb, bra lønn og jobben og den identiteten var en viktig del av pakken "meg". Det var en sorg og det varte ganske lenge, fortsatt egentlig, men jeg har infunnet meg med det.

Skammen er også ille. Jeg skammet meg over å være syk, og skammer meg over å ha blitt ufør. Det er vanskelig sosialt for alle spør jo hva en jobber med, jobber du mye nå, har du fri i dag osv. Lenge ungikk jeg det, men bestemte meg bare en dag for å svare ærlig. Dessverre greier jeg ikke jobbe mer, helsa sviktet så jeg måtte kaste inn håndklet. Mange blir satt ut og skifter tema eller går...(!) og noen spør mer og viser interesse. Men jeg har isolert meg mye både mens jeg var sykemeldt og nå. Så er blitt veldig usosial og min introverte side har tatt helt over.

Jeg prøvde å se på det positivt, at jeg fikk pensjonere meg tidlig. Men innerst inne vet jeg jo at dette er noe annet og kjipere men må bare prøve å snakke det fram for meg selv. Jeg har hus og barn, mannen måtte jeg kvitte meg med når jeg ble ufør for det taklet han dårlig. Han mente at siden jeg bare gikk hjemme skulle jeg også gjøre alt der, for han jobbet jo, stakar. For det er klart det er jan som er frisk og kan jobbe å være nyttig det er synd på. Jeg er jo så heldig og får ha fri hele tiden. Altså, når ikke engang mannen skjønner dette at jeg er syk, så er det jo ikke rart andre ikke forstår. 

Så, jeg er fulltids husmor nå. Greier akkurat å holde hjulene igang med mye pauser. Har ikke nok energi til å pleie meg selv, og det burde jeg jo ha fått til da all slik innsats gir igjen i litt bedre helse.

Problemet mitt er at jeg nå har gått all inn i denne rollen, så om noen år når ungene forsvinner ut av redet vil jo igjen identiteten min bli revet bort og jeg må finne ny mening. Men den tid den sorg.

Anonymkode: fba18...10c

[Anonym bruker]

oslofrk skrev (7 timer siden):

Tusen takk!!!

Du setter ord på mye av det jeg kjenner. Det er ensomt, deprimerende og dritt også er det noen bekjente som nettopp nevner «ferie for alltid».
- og takk for at du er ærlig. Det er realiteten. 
Jeg er lei for at du også har/hatt det sånn - men du får meg til å føle meg litt mindre alene. 
 

Jeg vil finne noen fraser som kan funke i sosiale settinger. (Tidligere har jeg elsket alt sosialt, nå gruer jeg meg kvalm). Har du noen som funker for deg?

Det er en forferdelig prosess å måtte godta at man ikke lenger kan jobbe. Jeg tenker i ditt tilfelle at jeg hadde svart at «jeg er utdannet ******, men pga følgene av en bilulykke så jobber jeg ikke om dagen». Det er omtrent det jeg sier. Folk er EGENTLIG ikke så interessert i hva man jobber med har jeg funnet ut, samtalen stopper gjerne der. Og pense samtalen over på andre ting med f.eks «men jeg har to tenåringer, så jeg har nok å henge fingrene i på privaten». Så begynner man heller å snakke om barna 😂

Så lenge jeg forbereder meg mentalt på det før jeg drar noe sted så går det som regel greit. Du må ikke la det stoppe deg i å være sosial, jeg kjenner godt til «skammen» man føler på, men hvis du orker å være med så bli med, det gir noen nye inntrykk i hverdagen som har blitt fullstendig forandret. Man mister mye ved å ikke ha jobben og kollegaer.

Anonymkode: ff43d...667

[oslofrk]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Det er en forferdelig prosess å måtte godta at man ikke lenger kan jobbe. Jeg tenker i ditt tilfelle at jeg hadde svart at «jeg er utdannet ******, men pga følgene av en bilulykke så jobber jeg ikke om dagen». Det er omtrent det jeg sier. Folk er EGENTLIG ikke så interessert i hva man jobber med har jeg funnet ut, samtalen stopper gjerne der. Og pense samtalen over på andre ting med f.eks «men jeg har to tenåringer, så jeg har nok å henge fingrene i på privaten». Så begynner man heller å snakke om barna 😂

Så lenge jeg forbereder meg mentalt på det før jeg drar noe sted så går det som regel greit. Du må ikke la det stoppe deg i å være sosial, jeg kjenner godt til «skammen» man føler på, men hvis du orker å være med så bli med, det gir noen nye inntrykk i hverdagen som har blitt fullstendig forandret. Man mister mye ved å ikke ha jobben og kollegaer.

Anonymkode: ff43d...667

Det var lurt! Nå skulle jeg ønske jobben min var litt mer mainstream, men det skal jeg fikse. Nå fikk jeg noe å tygge på, som ikke bare smaker sorg og nederlag. 
 

Ja, jeg ser at jeg har isolert meg og må ta litt tak i det og da tror jeg det hjelper å ha forberedt noen setninger.

[MissSaigon]

Så trist at du har det så tungt! Livsendringer kan være knallharde å komme gjennom, men det virker som du har en sunn tilnærming til det som absolutt kan føles som sorg og krise.

Jeg har ingen personlig erfaring, så der kan jeg ikke bidra, men jeg har gjort meg noen tanker om det å "være ufør". Jeg syns at det er rart at så snart man får en uførdiagnose så er det dèt som betegner en. Da er man liksom ikke lenger lærer, lege, renholder, mekaniker eller ingeniør lenger. Det syns jeg er feil. Om jeg spør noen hva de jobber med så er det jo ikke for å vite nøyaktig stilling og arbeidsoppgaver (når det er i privat regi), men mer en del av å bli kjent med personen. Så jeg hadde satt pris på svar som "jeg jobbet med/er utdannet som xxx, men nå er jeg ufør". Da har man noe å fortsette samtalen med, heller enn å liksom punktere den ved å være "bare" ufør. Om du skjønner hva jeg mener?

Du er fremdeles deg, du har fremdeles utdannelsen og kunnskapen din. 

Jeg håper at våren din blir fin og at du får bedre dager. 

[oslofrk]

MissSaigon skrev (24 minutter siden):

Så trist at du har det så tungt! Livsendringer kan være knallharde å komme gjennom, men det virker som du har en sunn tilnærming til det som absolutt kan føles som sorg og krise.

Jeg har ingen personlig erfaring, så der kan jeg ikke bidra, men jeg har gjort meg noen tanker om det å "være ufør". Jeg syns at det er rart at så snart man får en uførdiagnose så er det dèt som betegner en. Da er man liksom ikke lenger lærer, lege, renholder, mekaniker eller ingeniør lenger. Det syns jeg er feil. Om jeg spør noen hva de jobber med så er det jo ikke for å vite nøyaktig stilling og arbeidsoppgaver (når det er i privat regi), men mer en del av å bli kjent med personen. Så jeg hadde satt pris på svar som "jeg jobbet med/er utdannet som xxx, men nå er jeg ufør". Da har man noe å fortsette samtalen med, heller enn å liksom punktere den ved å være "bare" ufør. Om du skjønner hva jeg mener?

Du er fremdeles deg, du har fremdeles utdannelsen og kunnskapen din. 

Jeg håper at våren din blir fin og at du får bedre dager. 

Nå måtte jeg grine litt til. Takk!
Det er jo akkurat det.  Jeg er jo ikke bare ufør.

Å ikke få brukt kunnskap, utdannelse og erfaring føles som en straff. Jeg må finne en måte å bruke det på.

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (23 minutter siden):

Så trist at du har det så tungt! Livsendringer kan være knallharde å komme gjennom, men det virker som du har en sunn tilnærming til det som absolutt kan føles som sorg og krise.

Jeg har ingen personlig erfaring, så der kan jeg ikke bidra, men jeg har gjort meg noen tanker om det å "være ufør". Jeg syns at det er rart at så snart man får en uførdiagnose så er det dèt som betegner en. Da er man liksom ikke lenger lærer, lege, renholder, mekaniker eller ingeniør lenger. Det syns jeg er feil. Om jeg spør noen hva de jobber med så er det jo ikke for å vite nøyaktig stilling og arbeidsoppgaver (når det er i privat regi), men mer en del av å bli kjent med personen. Så jeg hadde satt pris på svar som "jeg jobbet med/er utdannet som xxx, men nå er jeg ufør". Da har man noe å fortsette samtalen med, heller enn å liksom punktere den ved å være "bare" ufør. Om du skjønner hva jeg mener?

Du er fremdeles deg, du har fremdeles utdannelsen og kunnskapen din. 

Jeg håper at våren din blir fin og at du får bedre dager. 

Veldig fin betraktning, og ting man gjerne ikke tenker over når man står midt i skammen over å ha blitt "hun uføre".

Man er jo den engasjerte sosionomen selv om man ikke lenger jobber som sosionom. Man har ikke endret personlighet eller mistet engasjementet selv om det ikke lenger brukes som før.

Takk for et fint innlegg ❤️

Hilsen hun som også mister fotfestet helt da hun ble ufør...

Anonymkode: 3e1ca...c6b