Forventninger i et forhold

[Anonym bruker]

Hva burde man kunne forvente i et forhold når det gjelder å dele på ting? Samboeren min er umulig å prate med om sånt, han vrir seg unna og vil ikke diskutere sånt, får følelsen av at han prøver slippe å få ansvar for noe.

I begynnelsen av forholdet ga han meg oppmerksomhet, ganske mye egentlig. Meldinger, telefoner, lapper og var kjærlig, tok mye på meg, mye sex, tok meg med på kino, fester, turer og ga meg gaver, gjorde mye i huset.

Etter at vi kjøpte hus sammen dabbet liksom alt litt og litt av fra hans side. Det ble mer og mer bare meg som måtte ta initiativ til alt, det ble slutt på meldinger, gaver og lapper og både fysisk og emosjonell nærhet. Litt og litt fikk jeg diskré ansvar for hus og hjem, og for vårt sosiale liv. Hadde ikke jeg funnet på ting og planlagt ting hadde ingenting skjedd. Jeg så dette i ettertid, men følte da også at noe var feil for jeg vurderte bryte ut, men så ble jeg gravid.

Når det skjedde så var det full stopp fra hans side, ikke noe mer sex, ikke noe mer hjelp, støtte eller bistand. Jeg var dårlig i svangerskapet så følte meg som en byrde og han klaget mye, men ingen sympati eller støtte til meg. Det var jo ham det var "synd på".

Etter at baby kom så var han hjelpsom de to første ukene når han hadde permisjon,og så full stopp igjen. Han skulle opp tidlig og på jobb så da måtte jeg ta alt på natt, og jeg tenkte da at det var jo logisk. Helt til rollene ble byttet, han hadde permisjon, jeg skulle på jobb, men jeg måtte fortsatt ta alt på natt. Vår baby hadde ikke sovehjerte. Når jeg kom hjem slapp han liksom alt og hadde fri så da måtte jeg både ta baby og lage mat. Samme som jeg måtte når han jobba og jeg var hjemme.

Etterhvert føler jeg mer og mer på at jeg burde kunne forvente mer? Han burde kunne bidra mer? Selv om han skal på jobb og opp tidlig, kunne han feks byttet en bleie på morgenen for å avlaste meg i 5 minutter etter en slitsom natt? 

Hver gang jeg prøver ta det opp får jeg bare sukk og stønn og inntrykk av at jeg er så urimelig. Er jeg det?

Anonymkode: fef92...97c

[Anonym bruker]

Jeg synes absolutt ikke at du er urimelig, basert på din side av saken. Du beskriver en vanskelig situasjon som kun kan løses av dere to. Det er ingen annen vei enn å prate sammen. Være ærlig og åpne for hverandre. Dere må tenke på hva som kan gjøres for at dere begge skal få det bedre. Begge trenger pauser i hverdagen, da må den andre bidra mer. Ikke alle menn skjønner at det er stor forskjell på en opplagt kvinne og ei som er fullstendig utslitt. 

Anonymkode: a6ab4...889