Sier man noe eller holder man kjeft?🤔

[Anonym bruker]

Kort fortalt. Min beste venninne med en sønn på 7år. Sønnen er ekstremt aktiv, jeg ser han har manglende impulskontroll og han skiller seg ut negativt fra andre barn. Kommer oftere i konflikter og bråk, hører ikke etter. Gjør ting først, angrer etterpå. Barnehagen har nevnt atferden hans smått, skolen har innsatt 1:1. skolen (tror jeg) er nok litt vage i å beskrive hvor stort problemet er,  man får ikke 1:1 pga litt uro. Min venninne har fortalt hva skolen sier, å jeg tror de pakker ting litt inn. Nå vil de henvise til bup for spørsmål om adhd. Mor er bastant til meg at det har han ikke, bare gutt på en måte men erkjenner absolutt at ting må jobbes med. Jeg er stille og støttende hver gang adhd kommer på banen. Helt ærlig har jeg tenkt på det selv fra gutten var 3år. Skal jeg si noe på en måte hvor jeg er litt åpen om at bup kanskje er lurt. Og at adhd kan være en årsak til at ting er utfordrende, og at dette egentlig ikke er en ny atferd. Den har vært der hele veien. Mor syntes selv at skolestart har vært vanskelig og forklaringen på atferden, men den har vært der hele veien. Si noe eller holde kjeft?

Anonymkode: 0f021...7b8

[Anonym bruker]

Ville holdt kjeft

Anonymkode: 9bfed...7f9

[Anonym bruker]

Du kan vel snakke om BUP som en ressurs. At det kan være god veiledning å få, både for foreldre og skole, så gutten forstås bedre og det blir lettere å legge til rette rundt ham så det sjeldnere går over styr for ham? Uavhengig av diagnose, erkjenner mor det er ting å jobbe med. Kan det være godt å få innspill på hvordan best jobbe?

Du vet kanskje ikke så mye om hvordan guttens problemer arter seg, men opplever mor at gutten selv har det bra? Har han venner og ok humør? Snart kommer han i en alder hvor det blir vanskeligere å holde på vennskap om man er uforutsigbar (utagerende?). Kanskje kan fagfolk gi foreldre og barn noen verktøy som hjelper ham å fungere bedre sosialt?

Anonymkode: 93363...5a7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Kort fortalt. Min beste venninne med en sønn på 7år. Sønnen er ekstremt aktiv, jeg ser han har manglende impulskontroll og han skiller seg ut negativt fra andre barn. Kommer oftere i konflikter og bråk, hører ikke etter. Gjør ting først, angrer etterpå. Barnehagen har nevnt atferden hans smått, skolen har innsatt 1:1. skolen (tror jeg) er nok litt vage i å beskrive hvor stort problemet er,  man får ikke 1:1 pga litt uro. Min venninne har fortalt hva skolen sier, å jeg tror de pakker ting litt inn. Nå vil de henvise til bup for spørsmål om adhd. Mor er bastant til meg at det har han ikke, bare gutt på en måte men erkjenner absolutt at ting må jobbes med. Jeg er stille og støttende hver gang adhd kommer på banen. Helt ærlig har jeg tenkt på det selv fra gutten var 3år. Skal jeg si noe på en måte hvor jeg er litt åpen om at bup kanskje er lurt. Og at adhd kan være en årsak til at ting er utfordrende, og at dette egentlig ikke er en ny atferd. Den har vært der hele veien. Mor syntes selv at skolestart har vært vanskelig og forklaringen på atferden, men den har vært der hele veien. Si noe eller holde kjeft?

Anonymkode: 0f021...7b8

Tror dessverre det er fort gjort å tråkke henne på tærne og risikere vennskapet hvis du sier noe siden hun er såpass bestemt på at det har han ikke. Ville bare fortsatt å være lyttende og støttende i denne situasjonen, utredning og hjelp virker jo å være på gang allerede og det er bedre for vennskapet og forholdet mellom dere at profesjonelle tar det opp med henne. Det er tungt, vondt og vanskelig å innse og innrømme at det er noe med barnet sitt, at det sliter og det sitter langt inne for mange å gå til det skrittet å utrede og få en diagnose og det er lett å gå i forsvar når ens nærmeste også sier at det er noe med barnet. Jeg har selv vært der, det ene barnet mitt har adhd og flere andre diagnoser. La henne ha deg som en støttende og litt nøytral venninne inntil han er utredet og hun er klar til å forholde seg til det og dele det med deg.

Anonymkode: 67785...f6b

[Anonym bruker]

Så lenge hun er åpen og lufter seg for deg så er det innafor å være klar på at BUP er en ressurs. Det er ikke slik at de kun ser etter tegn på ADHD, de er åpne i utredningen.

Når det er sagt så har vi selv en sønn vi nå mener er feildiagnostisert med ADHD uoppmerksom type. Han er født sent på året og har vært litt umoden, men nå når han er tenåring så er han helt innenfor normalen og vi ønsker en second opinion. 

Det er vanskelig for man skal virkelig respektere foreldres magefølelse samtidig som noen ikke helt klarer å ta inn over seg at det kan være noe "galt". Det som er sikkert er at om han har ADHD, eller noe annet, så er det veldig viktig å få riktig hjelp.

Så jeg hadde vært klar på at jeg syns de skal ta mot tilbudet om utredning, de kan avslutte når det måtte være.  

Anonymkode: 421f0...337

[Anonym bruker]

Jeg hadde glatt sagt hva jeg tenkte dersom hun tok opp temaet. Antagelig ikke tatt det opp selv om det var noe hun ikke ville snakke om, men det høres jo ikke ut som det er tilfelle. 

Å jatte med og ikke være ærlig, er slikt jeg driver med med kolleger og perifere bekjente, ikke venner. 

Anonymkode: ce4e9...4c3