Jeg elsker mine foreldre, men de er aldri fornøyde med meg

[Anonym bruker]

Mine foreldre er skilte. Jeg gjør alt for å holde dem glade. 

Jeg var med på bursdagsfeiringen til pappas samboer, men jeg måtte lyve og holde alt skjult for å unngå at mamma blir sur og sjalu.

Jeg ble likevel avslørt og nå mener mamma jeg har skuffet henne fordi jeg løy. Jeg blir lei meg.

Selv om jeg bor hos mamma må jeg skjule overfor pappa hvis jeg har gjort noe gøy med mamma. Han blir sjalu og rar. 

Hvis jeg er sliten av alt dette og ikke orker mer, så beskylder de meg indirekte at jeg har blitt mer glad i den andre forelderen. 

Jeg elsker dem begge. Men jeg får bare kjeft. 

Jeg fikk nok og prøvde å si fra, men de mente jeg har blitt påvirket av den andre forelderen. Jeg er redd for de vil bare forstå når jeg blir syk.

Anonymkode: f40a2...8c2

[Polly-Esther]

Dette var skikkelig leit å høre. Du fortjener ikke å ha det sånn. Hvor gammel er du? Er det noen andre i familien din du kan alliere deg med, feks en tante, onkel eller besteforelder? Som kanskje kan tale din sak?

[Anonym bruker]

Så leit at de er så lite voksne at de skviser deg i midten. Jeg synes di bør be om et møte med dem begge to, så de begge er til stede når du sier til dem at dette de holder på med er helt uholdbart. Kanskje du skulle avtale på familievernkontoret? Så er det på nøytral grunn og du har noen til å hjelpe deg å styre ordet? 
Så kan du fortelle dem akkurat det du forteller her. 

Anonymkode: 66c9d...edb

[Anonym bruker]

Flytt ut og krev at de oppfører seg om du skal ha kontakt.

Anonymkode: fe0f2...91c

[Anonym bruker]

Dette er psykisk mishandling av deg. Jeg ville snakket med helsesøster eller barnevernet, hvis du er under 18. Er du over 18 ville jeg bedt dem dra til helvete.

Anonymkode: 1d479...3d8

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du?

Jeg hadde en kollega i samme situasjon, hun flyttet hjemmefra med støtte fra barnevernet da hun var 16 år.

Jeg ble kjent med henne da hun var 18 år og  begynte jobbe som ekstrahjelp på jobben min, så hun fortalte hele historien. Hun hadde et ok forhold til begge foreldrene da, men kunne fremdeles ikke prate om den ene til den andre.

Usigelig trist at barna ikke blir satt først i en skilsmisse...

Anonymkode: b14ae...526

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dette er psykisk mishandling av deg. Jeg ville snakket med helsesøster eller barnevernet, hvis du er under 18. Er du over 18 ville jeg bedt dem dra til helvete.

Anonymkode: 1d479...3d8

Dette! Og er du over 18 så har du kanskje en helsesjukepleier på vgs du kan snakke med? Jeg føler du trenger noen å snakke med om dette for å få den styrken som trengs til å sette foten ned. For dette er psykisk mishandling, og det blir nok ikke bedre om du ikke får litt hjelp.

Anonymkode: 99563...529

[Anonym bruker]

Det der er så ugreit ❤️

om du går på skolen, snakk med Helsesøster. Om du er voksen (over 18) og ikke går på skolen, se om du kan snakke med en psykolog.

Selv har jeg en mor som feilaktig beskyldte min far for seksuelle overgrep mot meg (han gjorde det ikke). På den tiden, slutten av 80-tallet, var samfunnet ekstremt redde for de tingene, og selv om ingenting ble bevist ble han fratatt foreldreomsorgen. Selv om han ikke har gjort det, har han slitt mye med mentale problemer og depresjon, og aldri orket være en ressursperson i mitt liv.

Moren hater han og vil drepe han om hun treffer han (sier hun ofte til meg). Og han hater henne og vil drepe henne om han treffer henne (har han sagt til meg). De bor heldigvis veldig langt unna hverandre. De er nå i 70-årene begge to, men hatet er fortsatt like sterkt, og faren min føler at moren min har ødelagt livet hans, og moren min skylder på alt og alle (inkludert på han) for alt som er dritt. Hun har borderline personlighetsforstyrrelse og har nok også et snev av narsissisme.

Så ja, å ha fæle foreldre som hater hverandre vet jeg mye om. Ikke minst hvor utrolig belastende, energitappende og ensomt det er. Hvordan det er å se andre med ressurssterke og hjelpsomme foreldre. Mine foreldre har aldri hjulpet meg med noen ting. Barna mine kjenner ikke bestemoren sin, og treffer bestefaren sin et par ganger i året. Vi bor et sted på bygda der alle bor nært besteforeldrene sir. Der besteforeldre henter og leverer og kommer på avslutninger og har barnebarn på overnatting osv. osv. Mannen min sine foreldre er døde, så barna våre har ingen andre enn oss. Og de takler det bra. Men jeg synes det er trist at det er sånn. 
 

Ta vare på deg selv! Finn bra mennesker å omgi deg med dem. Klem

Anonymkode: da915...601

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Det der er så ugreit ❤️

om du går på skolen, snakk med Helsesøster. Om du er voksen (over 18) og ikke går på skolen, se om du kan snakke med en psykolog.

Selv har jeg en mor som feilaktig beskyldte min far for seksuelle overgrep mot meg (han gjorde det ikke). På den tiden, slutten av 80-tallet, var samfunnet ekstremt redde for de tingene, og selv om ingenting ble bevist ble han fratatt foreldreomsorgen. Selv om han ikke har gjort det, har han slitt mye med mentale problemer og depresjon, og aldri orket være en ressursperson i mitt liv.

Moren hater han og vil drepe han om hun treffer han (sier hun ofte til meg). Og han hater henne og vil drepe henne om han treffer henne (har han sagt til meg). De bor heldigvis veldig langt unna hverandre. De er nå i 70-årene begge to, men hatet er fortsatt like sterkt, og faren min føler at moren min har ødelagt livet hans, og moren min skylder på alt og alle (inkludert på han) for alt som er dritt. Hun har borderline personlighetsforstyrrelse og har nok også et snev av narsissisme.

Så ja, å ha fæle foreldre som hater hverandre vet jeg mye om. Ikke minst hvor utrolig belastende, energitappende og ensomt det er. Hvordan det er å se andre med ressurssterke og hjelpsomme foreldre. Mine foreldre har aldri hjulpet meg med noen ting. Barna mine kjenner ikke bestemoren sin, og treffer bestefaren sin et par ganger i året. Vi bor et sted på bygda der alle bor nært besteforeldrene sir. Der besteforeldre henter og leverer og kommer på avslutninger og har barnebarn på overnatting osv. osv. Mannen min sine foreldre er døde, så barna våre har ingen andre enn oss. Og de takler det bra. Men jeg synes det er trist at det er sånn. 
 

Ta vare på deg selv! Finn bra mennesker å omgi deg med dem. Klem

Anonymkode: da915...601

Sender deg en klem jeg, høres ut som du har vært gjennom mye. Men du er nok ekstra obs på hvordan du vil selv være som mamma etter det du har opplevd, barna dine er heldige som har deg. Så kan du og mannen din satse på å bli helt amazing besteforeldrene en gang, det tror jeg vil lette mye av tapet, familien dere skaper💜

Anonymkode: 99563...529