Samvær og barn som vil "hjem"

[Anonym bruker]

Vi er skilt, jeg har beholdt gammel bolig og han bodde i noen mnd på et rom hos en kompis for å spare til/finne bolig å kjøpe. På disse mnd hadde ikke barna så mye samvær med far, han kom til oss på besøk, spiste middag og overnattet av og til på rommet med dem. 

Nå er han på plass i ny bolig og samvær der har begynt. Foreløpig er de der bare på besøk på ettermiddag noen dager i uka, men de skal straks begynne å sove der.

Hva gjør man om barnet da sier det vil "hjem"? Dette er jo nytt og litt skummelt for dem. Skal de få styre litt selv i starten så de blir trygge, eller holde på at nå er det hos far de er? De er 10 og 13. Det yngste barnet strever litt med bla angst. 

De har aldri hatt samme nære forhold til far som til meg, jeg har alltid vært primærforelder og de har jo også mistet litt kontakt nå som de har sett lite til ham. Han er også mye sur og sint, og litt manipulerende. Kan fint finne på å si liker du ikke være sammen med meg med "lei seg" tone om barnet sier det vil "hjem" dvs til meg og barndomshjemmet. Da tør de jo ikke si mer siden far ble lei seg... De tør heller ikke ta opp vanskelige ting med ham eller feks vekke ham på natten om det er noe, da de vet han blir sur av å bli vekket.

Anonymkode: f16f3...291

[Anonym bruker]

Ville prøvd å få samværet til å handle om at han er med på eventuelle aktiviteter. Han der ville jeg ikke hatt barna mine hos. 

Anonymkode: 7d995...52f

[Anonym bruker]

Det er viktig å støtte hverandre og sp langt det lar seg gjøre, holde dere til samværsplanen. Det blir uforutsigbart for alle om barna skal skalte og valte med samværet selv. 

Min er nå 11,5 år og jeg har vært igjennom utallige "vil ikke til pappa", "kan jeg vær så snill å komme hjem", "jeg hater pappa", "pappa bryr seg ikke" - og jeg vet ikke hva. Vi foreldre har en kjempe god og åpen dialog, så enkelte samvær har utgått etter avtale med pappaen, og noen har vi trumfet igjennom. Pappaen er veldig annerledes enn meg, men sønnen tar ikke skade av å være der. 

Det er kjempe viktig at du som primær omsorgsperson legger til rette og oppmuntrer til samvær med pappaen, for det er eneste pappaen de har. Skulle det (Gud forby) skje noe med deg, er det han som overtar. 

Jeg vet det er vanskelig, særlig når barna ringer og gråter og vil hjem. Men det er viktig at du da anerkjenner, men ikke nødvendigvis gir etter. I hvertfall ikke uten å snakke med pappaen først. 

Anonymkode: 61828...5d6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det er viktig å støtte hverandre og sp langt det lar seg gjøre, holde dere til samværsplanen. Det blir uforutsigbart for alle om barna skal skalte og valte med samværet selv. 

Min er nå 11,5 år og jeg har vært igjennom utallige "vil ikke til pappa", "kan jeg vær så snill å komme hjem", "jeg hater pappa", "pappa bryr seg ikke" - og jeg vet ikke hva. Vi foreldre har en kjempe god og åpen dialog, så enkelte samvær har utgått etter avtale med pappaen, og noen har vi trumfet igjennom. Pappaen er veldig annerledes enn meg, men sønnen tar ikke skade av å være der. 

Det er kjempe viktig at du som primær omsorgsperson legger til rette og oppmuntrer til samvær med pappaen, for det er eneste pappaen de har. Skulle det (Gud forby) skje noe med deg, er det han som overtar. 

Jeg vet det er vanskelig, særlig når barna ringer og gråter og vil hjem. Men det er viktig at du da anerkjenner, men ikke nødvendigvis gir etter. I hvertfall ikke uten å snakke med pappaen først. 

Anonymkode: 61828...5d6

Ser den, men denne pappaen er ikke en veldig god og trygg pappa. Kunne jeg valgt ville han kun hatt besøkssamvær. De er ikke trygge på ham, det kommer de nok aldri til å bli da de jo ikke var det når vi bodde sammen heller. Og denne manipuleringen tærer på dem. De vil jo at pappa skal like dem og være glad i dem så de går jo nærmest på eggeskall rundt ham for at ikke han skal bli lei seg/sur/sint. Var jo det jeg gjorde også når vi var sammen, utrolig slitsomt. 

Avtale har vi ikke, han orker ikke sånt, så det er jo helt opp til ham nå da når han vil (gidder) ha dem litt. 

Anonymkode: f16f3...291

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Ser den, men denne pappaen er ikke en veldig god og trygg pappa. Kunne jeg valgt ville han kun hatt besøkssamvær. De er ikke trygge på ham, det kommer de nok aldri til å bli da de jo ikke var det når vi bodde sammen heller. Og denne manipuleringen tærer på dem. De vil jo at pappa skal like dem og være glad i dem så de går jo nærmest på eggeskall rundt ham for at ikke han skal bli lei seg/sur/sint. Var jo det jeg gjorde også når vi var sammen, utrolig slitsomt. 

Avtale har vi ikke, han orker ikke sånt, så det er jo helt opp til ham nå da når han vil (gidder) ha dem litt. 

Anonymkode: f16f3...291

Kan du ta han til retten da? Anbefaler å høre episoden om barnefordeling i podcasten «Foreldrerådet». 

Anonymkode: cb604...2e8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Kan du ta han til retten da? Anbefaler å høre episoden om barnefordeling i podcasten «Foreldrerådet». 

Anonymkode: cb604...2e8

Det kunne jeg vel sikkert, men vet ikke om det er veien å gå, da blir det jo hat for livet og null samarbeid og kommunikasjon etterpå. Nå er det jo litt. Barna er jo glad i pappaen sin, og vil jo besøke ham, men han egner seg ikke helt som pappa over lengre tid. Han er for umoden. Og jeg når jo ikke inn heller. 

Går jeg rettens vei ender vi vel med at han får dem, han påstår jo i alle krangler at jeg er mentalt syk, og prøver seg vel på noe bare for å vinne, ikke fordi han vil ha dem full tid. 

Anonymkode: f16f3...291

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ser den, men denne pappaen er ikke en veldig god og trygg pappa. Kunne jeg valgt ville han kun hatt besøkssamvær. De er ikke trygge på ham, det kommer de nok aldri til å bli da de jo ikke var det når vi bodde sammen heller. Og denne manipuleringen tærer på dem. De vil jo at pappa skal like dem og være glad i dem så de går jo nærmest på eggeskall rundt ham for at ikke han skal bli lei seg/sur/sint. Var jo det jeg gjorde også når vi var sammen, utrolig slitsomt. 

Avtale har vi ikke, han orker ikke sånt, så det er jo helt opp til ham nå da når han vil (gidder) ha dem litt. 

Anonymkode: f16f3...291

Skjønner. Kjipt og stressende situasjon å stå i. 

Jeg tenker at det aller, aller viktigste er å få på plass en avtale. Lag et utkast (gjerne uten info om bidrag i første omgang), og si at han kan skrive under eller komme med et eget forslag. Jeg ville da satt opp dagssamvær og én overnatting annenhver helg og én gang i uka.

Nå har dere heldigvis relativt store barn, som skal bli hørt og få medbestemme. Særlig 13-åringen. Dere kan jo ikke fysisk tvinge dem heller, så vil de ikke til pappa, så vil de ikke. 

Her godtok heldigvis pappaen en periode at sønnen ikke ville til ham. Så da kom pappaen heller oftere på besøk og tok han ut på en aktivitet sammen, som sønnen fikk bestemme. Men det har vært mange tøffe tak ift samvær, så skjønner absolutt at det ikke er noe quick-fix her. 

Anonymkode: 61828...5d6

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom det samme, vi gikk fra hverandre for snart 3 år siden, og første året var preget av at han skulle komme seg på plass, fikse leilighet, måtte jobbe ekstra osv... ungene var glad til og jeg presset ikke på. Så andre året gikk nesten som første, de var der vel 6 helger på 1 år (i tillegg til noen middager, tur til burger king o.l.) - men nå er både de større, samt at jeg kjenner at jeg må ha noen "pauser" så etter jul har jeg vært "streng" med både pappaen og dem at de skal der annen hverhelg. Og nei, de kan ikke bare bli hjemme (altså hos meg) om de skal tidlig opp dagen etter får å gå på kamp, eller nei de kan ikke bare komme hjem siden de ikke hadde lyst til det pappaen skulle gjøre med dem. 

Nå har de kommet inn i denne rytmen og har det bedre der, han har blitt litt bedre med dem - og jeg får litt alene tid som gjør at jeg blir en bedre mamma. Tror ikke jeg kunne pushet dette gjennom første året, da var verken de eller han klar for det. Men, skulle gjort det i fjor, "orket" bare ikke ta kampen. Men, nå som det er gjort ser jeg at det var veldig bra!

Anonymkode: 01e95...28c

[pele]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Det er viktig å støtte hverandre og sp langt det lar seg gjøre, holde dere til samværsplanen. Det blir uforutsigbart for alle om barna skal skalte og valte med samværet selv. 

Min er nå 11,5 år og jeg har vært igjennom utallige "vil ikke til pappa", "kan jeg vær så snill å komme hjem", "jeg hater pappa", "pappa bryr seg ikke" - og jeg vet ikke hva. Vi foreldre har en kjempe god og åpen dialog, så enkelte samvær har utgått etter avtale med pappaen, og noen har vi trumfet igjennom. Pappaen er veldig annerledes enn meg, men sønnen tar ikke skade av å være der. 

Det er kjempe viktig at du som primær omsorgsperson legger til rette og oppmuntrer til samvær med pappaen, for det er eneste pappaen de har. Skulle det (Gud forby) skje noe med deg, er det han som overtar. 

Jeg vet det er vanskelig, særlig når barna ringer og gråter og vil hjem. Men det er viktig at du da anerkjenner, men ikke nødvendigvis gir etter. I hvertfall ikke uten å snakke med pappaen først. 

Anonymkode: 61828...5d6

Hva mener du med at pappaen er veldig annerledes enn meg? Visst han ikkje er en trygg person for barna og er sur og sint så er det no du som gjør feil når du tvinger de til å være med han. Visst han er tryg og god så gjør du rett.

[Anonym bruker]

pele skrev (9 timer siden):

Hva mener du med at pappaen er veldig annerledes enn meg? Visst han ikkje er en trygg person for barna og er sur og sint så er det no du som gjør feil når du tvinger de til å være med han. Visst han er tryg og god så gjør du rett.

Han anerkjenner ikke like mye som meg (jeg er pedagog med 20 års erfaring), men trøster og støtter likevel. Han har et annerledes menneskesyn og grunnsyn enn meg, men ikke noe som skader sønnen. Han er overfokusert på økologisk og naturlig mat og er vaksinemotstander, jeg er ingen av delene. Han er ikke så opptatt av å oppleve kultur, der handler det meste om natur og fiske, jeg elsker teater, museer og oppleve nye ting. 

Vi er veldig forskjellige, menbegge har mye omsorg og kjærlighet for sønnen vår. Vi bare viser den litt forskjellig. 

Anonymkode: 61828...5d6