Er vi for travle til å bry oss om andre?

[Anonym bruker]

Jeg skal gjennom en kjip ting jeg gruer meg til, og får ingen støtte av mannen. Dvs jeg får støtte, men han er ikke fysisk tilstede og det syns jeg er litt kjipt. Sendte derfor en snap til de aller nærmeste og var dønn ærlig om at jeg grua meg og at jeg følte meg ganske alene. 

Ene begynner å legge ut om hvor alene hun var for to uker siden fordi mannen hadde eksamen
Andre begynner å fortelle om hvor travelt hun har det så hun ikke får stilt opp 
Tredje begynner å snakke om seg selv og sine problemer
Fjerde spør hva jeg skal (fordi hun ikke har hørt etter når jeg har snakka om det tidligere) 
Femte sier ingenting

 

Hvis noen av mine venner utrykker bekymring for noe så lytter jeg. Jeg kommer ikke med råd som ikke blir etterspurt, jeg lytter og anerkjenner. Ja jeg kan tenke at noen overdriver, men jeg sier jo ikke noe om det. Jeg er der for de vennene som trenger det.

Dagens utblåsning!

Anonymkode: 3cc39...9a7

[Anonym bruker]

Jeg stiller alltid opp for de nærmeste mine, og det har vært en nødvendighet å gjøre i flere år nå. Det har tappet meg noe enormt for krefter. Jeg vil gjerne være der for mine venner også, og er lutter øre om de vil dele av seg. Men jeg har rett og slett ikke overskudd til å stille opp med så mye hjelp utover det. Jeg er utbrent fra før. 

Dette er min forklaring. Kanskje noen av vennene dine har det likt? 

Anonymkode: 95519...ad5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg stiller alltid opp for de nærmeste mine, og det har vært en nødvendighet å gjøre i flere år nå. Det har tappet meg noe enormt for krefter. Jeg vil gjerne være der for mine venner også, og er lutter øre om de vil dele av seg. Men jeg har rett og slett ikke overskudd til å stille opp med så mye hjelp utover det. Jeg er utbrent fra før. 

Dette er min forklaring. Kanskje noen av vennene dine har det likt? 

Anonymkode: 95519...ad5

Nei, jeg tenker ikke stille opp i form av fysisk oppmøte. Bare en liten "huff, det skjønner jeg. Lykke til". Bare syns det er så rart med de som skal begynne å fortelle sin historie som ett svar. Jeg har heller ikke så enormt kapasitet lengre (hadde det før) til fysisk å stille opp, men om noen trenger å snakke stiller jeg alltid opp. Og hvis noen har en kjip dag responderer jeg på det, jeg forteller ikke om hvor kjip min er i retur...

Anonymkode: 3cc39...9a7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Nei, jeg tenker ikke stille opp i form av fysisk oppmøte. Bare en liten "huff, det skjønner jeg. Lykke til". Bare syns det er så rart med de som skal begynne å fortelle sin historie som ett svar. Jeg har heller ikke så enormt kapasitet lengre (hadde det før) til fysisk å stille opp, men om noen trenger å snakke stiller jeg alltid opp. Og hvis noen har en kjip dag responderer jeg på det, jeg forteller ikke om hvor kjip min er i retur...

Anonymkode: 3cc39...9a7

Der er jeg enig med deg, man må kunne lufte sin frustrasjon og sine problemer hos andre, uten at det skal bli snudd til deres egen situasjon. Jeg vet akkurat hva du mener, for jeg har også slike venner. Noen kan jeg ikke prate med i det hele tatt om noe sånt, for de tar over hele samtalen og snur alt over på dem selv. 

Anonymkode: 95519...ad5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Der er jeg enig med deg, man må kunne lufte sin frustrasjon og sine problemer hos andre, uten at det skal bli snudd til deres egen situasjon. Jeg vet akkurat hva du mener, for jeg har også slike venner. Noen kan jeg ikke prate med i det hele tatt om noe sånt, for de tar over hele samtalen og snur alt over på dem selv. 

Anonymkode: 95519...ad5

Fryktelig frustrerende. Jeg er den som "alle" kommer til, og sjelden jeg har noe behov selv. Men akkurat nå gruer jeg meg skikkelig og skulle ønske noen bare gadd å bry seg bittelitt. Jeg er hun som husker at du skal til legen på torsdag og sender deg melding og ønsker lykke til. Skjønner at ikke alle kan være sånn, eller følge opp på samme måte, men når jeg utrykker redsel så hadde det vært hyggelig med bittelitt respons bare.

Anonymkode: 3cc39...9a7

[Anonym bruker]

Jeg tror vi bør være flinkere å anerkjenne at vi er forskjellige. Slik du vil bli møtt er ikke slik andre gjerne foretrekker det. Og slik du ville reagert som venn i en situasjon er ikke slik alle andre reagerer. I stedet for å irriterer deg over at vennene dine er annerledes enn deg og reagerer annerledes enn deg, kan du være tydelig på hva du trenger. Da slipper de å prøve å være der for deg på en måte du oppfatter negativt og de kan heller gi deg det du måtte trenge (om de har mulighet til det).

Svært mange forteller om egne opplevelser når noen betror seg til dem. Det er for å fortelle den andre at den ikke er alene om at verden er vanskelig. Det er ikke for å få fokus over på seg selv (selv om noen få også ønsker dette). Mange synes også det er ubehagelig å blottlegge seg og kan overtenke etterpå. Venner kan dermed dele vanskelig ting fra sitt liv slik at den ene ikke skiller seg slik ut. Da har man begge blottlagt seg og vist sårbarhet og det er mindre å overtenke på neste dag. 

Noen er veldig løsningsorienterte. De synes det er vanskelig når andre har det vondt og vil gjerne hjelpe til slik at den andre kan få det bedre. Da vil de lete etter mulige løsninger og gi råd selv om man ikke ber om dette.  

Noen er også redd for å si/skrive noe av redsel for å si feil eller fordi de selv ikke ville ønsker respons. Det er mange blogger og innlegg om hva folk ønsker seg og gjerne med ganske krass kritikk av de som gjør feil (type: dette må du ikke si/gjøre). Det skremmer folk fra å respondere. Er det alvorlig nok krysser de gaten av redsel for å si noe galt. 

Har man mye i livet sitt så kan man også få beskjeder og bli fortalt hendelser det er umulig å huske. 

Jeg er en person som ikke betror meg så mye til andre. De vet utfordringene vi står i med alvorlig sykdom, og død en periode, men de vet ikke hvordan jeg _virkelig_ har det. Det er slik jeg vil ha det. Noen kan spørre hvordan det går og da får de vite og så ønsker jeg å snakke om noe annet. Jeg ønsker ikke å dvele ved det vanskelige, men leve mest mulig uten å tenke på det. Jeg ønsker f.eks. ikke at noen skal sende meg en melding før jeg skal til legen. 

Ulempen er at når man ikke utbroderer så forstår ikke alle hva man står i. Jeg har en del i min krets som i perioder kan ringe meg ned med alle mulige utfordringer de står i (de fleste veldig små, men siden de aldri har hatt større utfordringer, blir disse veldig store for dem). Det er i perioder utmattende. Spesielt siden det er tidkrevende og de aldri ringer med gode nyheter. Da må jeg fortelle at jeg dessverre ikke har kapasitet akkurat nå. Noen forstår det, mens andre ikke klarer å ta det innover seg at den de bruker som hobbypsykolog også har behov og at disse behovene ikke er sammenfallende med deres egne. Når det har blitt en vane å ringe meg, så er det umulig å få dem til å ta hensyn når jeg ikke har kapasitet fordi "jeg trenger jo å snakke med deg". 

Men for all del. Selv om det kan være gode grunner til at vennene dine ikke svarer eller reagerer riktig, kan det også være dårlige. Vennen din som ikke husker, kan bare være en dårlig samtalepartner som ikke hører etter. 

Uansett- vær konkret med vennene dine på hva du trenger. Da er det lettere for dem å være der for deg på den måten du setter pris på. 

Anonymkode: e62f8...054

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Jeg tror vi bør være flinkere å anerkjenne at vi er forskjellige. Slik du vil bli møtt er ikke slik andre gjerne foretrekker det. Og slik du ville reagert som venn i en situasjon er ikke slik alle andre reagerer. I stedet for å irriterer deg over at vennene dine er annerledes enn deg og reagerer annerledes enn deg, kan du være tydelig på hva du trenger. Da slipper de å prøve å være der for deg på en måte du oppfatter negativt og de kan heller gi deg det du måtte trenge (om de har mulighet til det).

Svært mange forteller om egne opplevelser når noen betror seg til dem. Det er for å fortelle den andre at den ikke er alene om at verden er vanskelig. Det er ikke for å få fokus over på seg selv (selv om noen få også ønsker dette). Mange synes også det er ubehagelig å blottlegge seg og kan overtenke etterpå. Venner kan dermed dele vanskelig ting fra sitt liv slik at den ene ikke skiller seg slik ut. Da har man begge blottlagt seg og vist sårbarhet og det er mindre å overtenke på neste dag. 

Noen er veldig løsningsorienterte. De synes det er vanskelig når andre har det vondt og vil gjerne hjelpe til slik at den andre kan få det bedre. Da vil de lete etter mulige løsninger og gi råd selv om man ikke ber om dette.  

Noen er også redd for å si/skrive noe av redsel for å si feil eller fordi de selv ikke ville ønsker respons. Det er mange blogger og innlegg om hva folk ønsker seg og gjerne med ganske krass kritikk av de som gjør feil (type: dette må du ikke si/gjøre). Det skremmer folk fra å respondere. Er det alvorlig nok krysser de gaten av redsel for å si noe galt. 

Har man mye i livet sitt så kan man også få beskjeder og bli fortalt hendelser det er umulig å huske. 

Jeg er en person som ikke betror meg så mye til andre. De vet utfordringene vi står i med alvorlig sykdom, og død en periode, men de vet ikke hvordan jeg _virkelig_ har det. Det er slik jeg vil ha det. Noen kan spørre hvordan det går og da får de vite og så ønsker jeg å snakke om noe annet. Jeg ønsker ikke å dvele ved det vanskelige, men leve mest mulig uten å tenke på det. Jeg ønsker f.eks. ikke at noen skal sende meg en melding før jeg skal til legen. 

Ulempen er at når man ikke utbroderer så forstår ikke alle hva man står i. Jeg har en del i min krets som i perioder kan ringe meg ned med alle mulige utfordringer de står i (de fleste veldig små, men siden de aldri har hatt større utfordringer, blir disse veldig store for dem). Det er i perioder utmattende. Spesielt siden det er tidkrevende og de aldri ringer med gode nyheter. Da må jeg fortelle at jeg dessverre ikke har kapasitet akkurat nå. Noen forstår det, mens andre ikke klarer å ta det innover seg at den de bruker som hobbypsykolog også har behov og at disse behovene ikke er sammenfallende med deres egne. Når det har blitt en vane å ringe meg, så er det umulig å få dem til å ta hensyn når jeg ikke har kapasitet fordi "jeg trenger jo å snakke med deg". 

Men for all del. Selv om det kan være gode grunner til at vennene dine ikke svarer eller reagerer riktig, kan det også være dårlige. Vennen din som ikke husker, kan bare være en dårlig samtalepartner som ikke hører etter. 

Uansett- vær konkret med vennene dine på hva du trenger. Da er det lettere for dem å være der for deg på den måten du setter pris på. 

Anonymkode: e62f8...054

Tusen takk for godt og konstruktivt svar. Og jeg er helt enig med deg i at man ikke skal forvente å bli møtt slik man selv møter andre. 

Kjenner meg igjen i det at ingen egentlig vet hvordan jeg har det, men det er jo stort sett fordi jeg blir møtt med disse tilbakemeldingene de gangene jeg faktisk sier noe om hvordan jeg har det. Livet mitt er ett shitshow, og jeg står i alle kamper som trengs jeg, men akkurat nå trengte jeg bare å kjenne at jeg hadde en person som gadd å bry seg om meg. Jeg var og ganske tydelig  i den snappen at jeg var redd og følte meg alene, siden mannen er borte. Så da håpte jeg nok på en litt støttende kommentar istedenfor en avhandling om eget liv

Anonymkode: 3cc39...9a7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Jeg skal gjennom en kjip ting jeg gruer meg til, og får ingen støtte av mannen. Dvs jeg får støtte, men han er ikke fysisk tilstede og det syns jeg er litt kjipt. Sendte derfor en snap til de aller nærmeste og var dønn ærlig om at jeg grua meg og at jeg følte meg ganske alene. 

Ene begynner å legge ut om hvor alene hun var for to uker siden fordi mannen hadde eksamen
Andre begynner å fortelle om hvor travelt hun har det så hun ikke får stilt opp 
Tredje begynner å snakke om seg selv og sine problemer
Fjerde spør hva jeg skal (fordi hun ikke har hørt etter når jeg har snakka om det tidligere) 
Femte sier ingenting

 

Hvis noen av mine venner utrykker bekymring for noe så lytter jeg. Jeg kommer ikke med råd som ikke blir etterspurt, jeg lytter og anerkjenner. Ja jeg kan tenke at noen overdriver, men jeg sier jo ikke noe om det. Jeg er der for de vennene som trenger det.

Dagens utblåsning!

Anonymkode: 3cc39...9a7

Da jeg var igjennom kreft og operasjon var alle venner unntatt en som sunket i jorden. Forventa ikke at folk skulle renne ned døra her, men det hadde vært fint med noe livstegn fra nærmeste venner.

Jeg var som deg, jeg lyttet, jeg støttet og jeg hjalp. Det kjenner jeg at jeg kommer til å være veldig selektiv med framover nå. 

Anonymkode: 87fcc...fbd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Da jeg var igjennom kreft og operasjon var alle venner unntatt en som sunket i jorden. Forventa ikke at folk skulle renne ned døra her, men det hadde vært fint med noe livstegn fra nærmeste venner.

Jeg var som deg, jeg lyttet, jeg støttet og jeg hjalp. Det kjenner jeg at jeg kommer til å være veldig selektiv med framover nå. 

Anonymkode: 87fcc...fbd

Så leit å høre! Håper du er frisk nå 🙏 Ja det blir jo litt sånn, man slutter å bry seg tilbake. Og jeg vil ikke være «en sånn en»

Anonymkode: 3cc39...9a7

[Anonym bruker]

Tusen takk ❤️ Ja, jeg er frisk nå. 

Jeg heller ville ikke være en sånn, derfor jeg alltid var der for gode venner i alle år. Men etter dette, de sa ikke god bedring en gang, så kjenner jeg at livet er altfor kort til å kaste bort tida mi på folk som ikke fortjener tida mi. Virker kynisk av meg, men vennskap må faktisk gå begge veier. 

Anonymkode: 87fcc...fbd