Anonym bruker Skrevet 27. februar #1 Skrevet 27. februar Dette livet er faen meg hardt og brutalt. En fin ungdom i vår familie døde for et år siden, revet bort i en grusom ulykke. Å finne balansen i livet igjen, tryggheten og bære sorgen med seg videre er ikke enkelt. Parallelt med alt annet som skjer i livet. Det er så vondt å ha hjertesorg. Plutselig skjønner man at man at livet kan bli snudd på hodet på et sekund. merkedager fører man nær sorgen igjen. Livet er så forbanna urettferdig! Det er trist når syke eldre dør også, men det e mer forventet og de er mett av dage. Når en ungdom bare blir revet bort er det så feil som det kan bli. Dere som har opplevd sjokk og sorg, hvordan var veien deres videre? Anonymkode: e461e...53a
Anonym bruker Skrevet 27. februar #2 Skrevet 27. februar Kondolerer så mye❤️ Sorgprosessen er vanskelig og veldig veldig lang, vil si man aldri kommer over det Anonymkode: da6a9...757
Anonym bruker Skrevet 27. februar #3 Skrevet 27. februar Anonym bruker skrev (1 time siden): Kondolerer så mye❤️ Sorgprosessen er vanskelig og veldig veldig lang, vil si man aldri kommer over det Anonymkode: da6a9...757 Takk ❤️ det går jo i bølger, og det var verst i sjokkfasen. Det går jo greit, samtidig har det skapt en frykt for at man skal oppleve noe slikt igjen. Det var ikke mitt barn, men et barn i veldig nær familie. Man kommer nok aldri over det, men håper etterhvert at det er lettere å leve med det, og at det gjør mindre vondt på sikt. Det var min bror sin sønn, og det å se hans smerte smerter jo også meg. Anonymkode: e461e...53a
Anonym bruker Skrevet 27. februar #4 Skrevet 27. februar Jeg mistet mellomste barnet mitt for mange år siden. jeg var ganske urasjonell i starten. Ønsket at livet kunne spoles full fart fremover sånn at det ikke skulle gjøre så vondt. Var veldig opphengt i om jeg aldri ville bli glad igjen.. var livredd det faktisk. Så når sjokket hadde lagt seg måtte en begynne den lange og tomme veien videre. Men det er rart hvordan livet er. En lærer på en måte å leve videre. Jeg blir nok aldri den samme som før, men livet går videre. Anonymkode: ada31...65e
Anonym bruker Skrevet 27. februar #5 Skrevet 27. februar Anonym bruker skrev (11 minutter siden): Jeg mistet mellomste barnet mitt for mange år siden. jeg var ganske urasjonell i starten. Ønsket at livet kunne spoles full fart fremover sånn at det ikke skulle gjøre så vondt. Var veldig opphengt i om jeg aldri ville bli glad igjen.. var livredd det faktisk. Så når sjokket hadde lagt seg måtte en begynne den lange og tomme veien videre. Men det er rart hvordan livet er. En lærer på en måte å leve videre. Jeg blir nok aldri den samme som før, men livet går videre. Anonymkode: ada31...65e Kondolerer ❤️ må ha vært et helvete for dere. Kan jeg spørre hvor gammelt barnet var? Det er ingenting annet i verden som er verre enn å miste sitt barn. Jeg var tante til ungdommen jeg mistet, og kjenner på hvor vondt det er. Godt å høre at du har funnet din vei videre ❤️ klart man ikke er rasjonell, det er jo fullstendig krise og man skal prøve orientere seg med den smerten en har Anonymkode: e461e...53a
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå