Hvor mye interesse viser mannen for graviditet?

[Anonym bruker]

Hvor mye interesse viste din partner for graviditetene deres? Greide de være interessert i babyen i magen, eller ble det for fjernt for dem? Var de med på ultralyder og undersøkelser, koste de med magen, snakket til den? Tok de seg av deg som gravid?

Jeg er litt skuffa over mannen, men vet ikke om jeg bare er urimelig. Han viste liten glede, liten interesse selv om han har snakket om at han vil bli pappa. Det var ikke planlagt. Vi hadde vært sammen i flere år og var godt etablerte. 

Han ville ikke være med på ultralyd, og tror ikke han kjente på spark i magen mer enn en gang og det var fordi jeg "tvang" ham. Han sluttet å interessere seg for meg også føler jeg, ble null sex fra vi fant det ut, og heller ikke nærhet og kos. Jeg har tenkt i ettertid at det virker nesten som han var sur på meg, misunnelig på en måte, fordi der var jeg som bar fram babyen. Han er typen som vil at alt skal dreie seg om ham.

Jeg var også i periode veldig kvalm og trengte derfor litt ekstra omsorg, noe jeg ikke fikk automatisk. Jeg måtte be ham om alt ekstra, som å hente meg litt mat før jeg gikk ut av senga for å slippe å begynne å spy den dagen. Og da var det sukk og stønn og motvilje. Kom med det men slang det liksom bare på nattbordet og gikk.

Vi begynte å sove på separate rom for at ikke han skulle bli vekt når jeg var oppe å spydde på natt. Da kom han feks ikke innom meg, spurte hvordan det gikk, eller ga meg en kos, eller spurte om han kunne gjøre noe. Han stod opp og dro på jobb uten et hei om ikke jeg ropte etter ham. Jeg følte hele tiden at jeg var til enorm bry og at det var forståelig at han var sånn, men i ettertid tenker jeg dette ikke var normal og ok oppførsel av ham?

Når babyen kom var han hjemme de dagene han fikk perm, og etter det var det slutt på service fra ham. Da hadde jo KS arret også grodd litt. Han la seg på eget rom "for ikke å vekke oss" når han skulle på jobb, men tror det var for at ikke han skulle bli forstyrret, da slapp han jo også å hjelpe til på natta. Han hadde jo både rapet og byttet bleie på babyen innimellom på natt før det.

I perioder hvor jeg var helt skutt pga amming hver time på natt så kunne jeg ikke rope etter ham når jeg hørte han stod opp for jobb å be ham bytte bleie på babyen så jeg bare kunne ligge 5 minutter alene. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha sagt i fra dagen før så han kunne stått opp før. Så han brydde seg hverken om å si hei til meg eller babyen eller høre hvordan natta hadde vært, alt var fortsatt om ham. Han var trøtt, skulle på jobb, han hadde dårlig tid. Når hans permisjon begynte var det fortsatt jeg som måtte ta babyen på natt, selv om jeg måtte opp på jobb.

Når jeg ser tilbake tenker jeg at han virker veldig umoden eller egoistisk? Jeg tenkte ikke det da, for jeg fikk jo hele tiden stikk fra ham om at det var jeg som var brysom. Men burde jeg sett røde flagg her?

Anonymkode: ee103...98b

[Anonym bruker]

Dette hørtes veldig ugreit ut ja.

Mannen mangler også det "sykepleiergenet" som noen har, men han er jo glad i meg og vil at jeg skal ha det bra. Så selv om det ikke kommer naturlig for han å pleie så veldig for meg så har han jo spurt hvordan jeg har det, laget mat til meg, vært med på ultralyder osv.

Han viste nok litt mindre interesse for magen enn jeg på forhånd hadde trodd han ville, men det hele ble litt abstrakt for han tror jeg.

Etter at barna ble født har han vært 100% tilstede, både dag og natt. Både for babyen og for meg, men kanskje mest for babyen

 

Anonymkode: efd72...057

[Anonym bruker]

Oi, så kjipt å høre

Mannen min var veldig med. Han synes det var så koselig, var med på ultralyd og hørte på magen på lyder, kjente etter spark og tok bilde av gravid magen som vokste. Han syntes også jeg var sexy gjennom hele graviditeten og også etter fødsel, og var alltid interessert 😅

Jeg var veldig dårlig, og da var han omsorgsfull. Etter babyen var født også gjorde han mye. Han har alltid vært og er en god pappa. De siste dagene nå har han vært hjemme med begge barna mens de har vært syke mens jeg har vært på jobb. Han klager ikke eller vi meg dårlig samvittighet, tvert i mot gir man meg inntrykk av at han har full kontroll og at de koser seg og at jeg kan bare slappe av

Det du beskriver, HI, synes jeg høres ganske uakseptabelt ut

Anonymkode: c1208...23d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (51 minutter siden):

Oi, så kjipt å høre

Mannen min var veldig med. Han synes det var så koselig, var med på ultralyd og hørte på magen på lyder, kjente etter spark og tok bilde av gravid magen som vokste. Han syntes også jeg var sexy gjennom hele graviditeten og også etter fødsel, og var alltid interessert 😅

Jeg var veldig dårlig, og da var han omsorgsfull. Etter babyen var født også gjorde han mye. Han har alltid vært og er en god pappa. De siste dagene nå har han vært hjemme med begge barna mens de har vært syke mens jeg har vært på jobb. Han klager ikke eller vi meg dårlig samvittighet, tvert i mot gir man meg inntrykk av at han har full kontroll og at de koser seg og at jeg kan bare slappe av

Det du beskriver, HI, synes jeg høres ganske uakseptabelt ut

Anonymkode: c1208...23d

Ja, nå tenker jeg også det er uakseptabelt. Men når jeg var midt oppi det følte jeg bare at jeg var til bry og krevde så mye. Var vi med familien var det alltid så synd på ham som måtte jobbe, opp tidlig og i tillegg ta seg av meg og oppgaver i huset. Ingen syntes "synd" på meg som lå og spydde liksom, så da følte jeg enda mer på at det var jeg som var brysom, ikke "virket" (siden jeg var så kvalm) og at jeg krevde mye ekstra. 

Når vi var borte tok han også alltid babyen, nærmest for å vise hvor god far han var tenker jeg nå. Han var jo ikke slik hjemme. Da kom jeg jo stadig til baby med full bleie som pappa ikke hadde "merket", sikkert fordi han ville slippe å ta den. 

Anonymkode: ee103...98b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Hvor mye interesse viste din partner for graviditetene deres? Greide de være interessert i babyen i magen, eller ble det for fjernt for dem? Var de med på ultralyder og undersøkelser, koste de med magen, snakket til den? Tok de seg av deg som gravid?

Jeg er litt skuffa over mannen, men vet ikke om jeg bare er urimelig. Han viste liten glede, liten interesse selv om han har snakket om at han vil bli pappa. Det var ikke planlagt. Vi hadde vært sammen i flere år og var godt etablerte. 

Han ville ikke være med på ultralyd, og tror ikke han kjente på spark i magen mer enn en gang og det var fordi jeg "tvang" ham. Han sluttet å interessere seg for meg også føler jeg, ble null sex fra vi fant det ut, og heller ikke nærhet og kos. Jeg har tenkt i ettertid at det virker nesten som han var sur på meg, misunnelig på en måte, fordi der var jeg som bar fram babyen. Han er typen som vil at alt skal dreie seg om ham.

Jeg var også i periode veldig kvalm og trengte derfor litt ekstra omsorg, noe jeg ikke fikk automatisk. Jeg måtte be ham om alt ekstra, som å hente meg litt mat før jeg gikk ut av senga for å slippe å begynne å spy den dagen. Og da var det sukk og stønn og motvilje. Kom med det men slang det liksom bare på nattbordet og gikk.

Vi begynte å sove på separate rom for at ikke han skulle bli vekt når jeg var oppe å spydde på natt. Da kom han feks ikke innom meg, spurte hvordan det gikk, eller ga meg en kos, eller spurte om han kunne gjøre noe. Han stod opp og dro på jobb uten et hei om ikke jeg ropte etter ham. Jeg følte hele tiden at jeg var til enorm bry og at det var forståelig at han var sånn, men i ettertid tenker jeg dette ikke var normal og ok oppførsel av ham?

Når babyen kom var han hjemme de dagene han fikk perm, og etter det var det slutt på service fra ham. Da hadde jo KS arret også grodd litt. Han la seg på eget rom "for ikke å vekke oss" når han skulle på jobb, men tror det var for at ikke han skulle bli forstyrret, da slapp han jo også å hjelpe til på natta. Han hadde jo både rapet og byttet bleie på babyen innimellom på natt før det.

I perioder hvor jeg var helt skutt pga amming hver time på natt så kunne jeg ikke rope etter ham når jeg hørte han stod opp for jobb å be ham bytte bleie på babyen så jeg bare kunne ligge 5 minutter alene. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha sagt i fra dagen før så han kunne stått opp før. Så han brydde seg hverken om å si hei til meg eller babyen eller høre hvordan natta hadde vært, alt var fortsatt om ham. Han var trøtt, skulle på jobb, han hadde dårlig tid. Når hans permisjon begynte var det fortsatt jeg som måtte ta babyen på natt, selv om jeg måtte opp på jobb.

Når jeg ser tilbake tenker jeg at han virker veldig umoden eller egoistisk? Jeg tenkte ikke det da, for jeg fikk jo hele tiden stikk fra ham om at det var jeg som var brysom. Men burde jeg sett røde flagg her?

Anonymkode: ee103...98b

Vurderer du å slå opp? Siden du tenker så mye på fortiden. 

Jeg  har en laidback mann. Han var ikke en ass med vilje, for han kysset ikke magen og masserte føttene mine. 

Han er av den stille typen. Ble ikke frokost på senga og holde håret mitt mens jeg spøy. Men han er en fin fyr for det. 

Da jeg sa at jeg var gravid, sa han bare :" Åh ja. Så fint." Så sov han videre. 

Han er helt anderledes bygd enn meg. Og det er helt greit. 

Så får du finne ut at.. er han bare sløv, eller er en han drittsekk? 

Anonymkode: cc540...03e

[Anonym bruker]

Nå har jeg ungdommer i hus, men da jeg gikk gravid var hekker ikke mannen min særlig opptatt av graviditeten. Muligens fordi jeg var ekstremt oppi det og snakket om det hele tiden, så han ble lei. Men var med på ultralyd og viste veldig omsorg for meg med stor mage. Men savnet at han kunne kose mer med magen. Menn reagerer forskjellig. De vil bare at babyen skal komme. Ikke nødvendigvis prosessen med graviditeten. 
den ene UL var han bortreist på jobb og jeg tok med mamma. Jeg var i 20 årene og det var null stress, men sett i ettertid og det man vet i dag hadde det vært uaktuelt. Jeg kom på UL og var spent på kjønn. Men tenk om jeg hadde fått beskjed om tvillinger eller avvik med babyen, da hadde jeg ikke taklet det alene. Den gangen hadde vi ikke Google og internett som i dag, og visste heldigvis ikke bedre.. 

 

Anonymkode: 406ce...66d

[Anonym bruker]

Han har vært sånn passe interessert i selve graviditeten og ikke tatt på magen på eget initiativ. Heller ikke fulgt med på fremgangen i magen, men viste interesse når jeg snakket om det. Han var med på ultralydene og han tok seg veldig godt av meg når jeg var syk, med hypermesis i alle svangerskap var det tunge måneder for begge. 
 

Men han er en super far som tar mer enn sin del når han er hjemme fra reisejobben sin. 
 

Din mann høres rett og slett egoistisk og lite snill ut, hi. Hvordan er han som far og kjæreste nå? Blir du glad av å være sammen med han?

Anonymkode: 26119...8f8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

Han har vært sånn passe interessert i selve graviditeten og ikke tatt på magen på eget initiativ. Heller ikke fulgt med på fremgangen i magen, men viste interesse når jeg snakket om det. Han var med på ultralydene og han tok seg veldig godt av meg når jeg var syk, med hypermesis i alle svangerskap var det tunge måneder for begge. 
 

Men han er en super far som tar mer enn sin del når han er hjemme fra reisejobben sin. 
 

Din mann høres rett og slett egoistisk og lite snill ut, hi. Hvordan er han som far og kjæreste nå? Blir du glad av å være sammen med han?

Anonymkode: 26119...8f8

Blir ikke glad av ham nei. Føler meg ufattelig ensom og alene, selv når han sitter i samme rom. Han bryr seg mest om seg og sitt og viser lite interesse eller deltagelse i annet. Han er liksom bare her, avskrudd på en måte. Her men likevel ikke. Får liksom ikke kontakt med ham utover å veksle noen ord om praktiske ting. Vi er ikke kjærester mer heller. Han viser null interesse for sånt. Vi bor bare i samme hus liksom.

Anonymkode: ee103...98b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Blir ikke glad av ham nei. Føler meg ufattelig ensom og alene, selv når han sitter i samme rom. Han bryr seg mest om seg og sitt og viser lite interesse eller deltagelse i annet. Han er liksom bare her, avskrudd på en måte. Her men likevel ikke. Får liksom ikke kontakt med ham utover å veksle noen ord om praktiske ting. Vi er ikke kjærester mer heller. Han viser null interesse for sånt. Vi bor bare i samme hus liksom.

Anonymkode: ee103...98b

Hvordan er han som far? Og er det slik som dette du vil bruke det ene livet du har? 

Anonymkode: 26119...8f8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Hvordan er han som far? Og er det slik som dette du vil bruke det ene livet du har? 

Anonymkode: 26119...8f8

Han kan innimellom leke mye, men så blir han liksom et barn og fortsetter med sitt selv om barnet går over til noe annet. Feks fortsetter å bygge lego uten barnet. Og er litt kompetetiv, han må liksom være best, bygge høyest, vinne i spill og ha oppmerksomheten på en måte. Så barnet må skryte av hans tegninger og la gam vinne osv for at han ikke skal bli furt. 

Men han er jo også som far lite påkoblet, får ikke med seg ting, hører ikke etter, ikke helt med. Om ikke interessene hans dekkes da, sa er han jo helt med. Ee det noe eller barnet slår seg kommer det alltid til meg selv om det lekes med far. Barnet tør heller feks ikke vekke far på natt om det er noe.

Han kan sitte ved samme bord og overhodet ikke få med seg samtalen. Sånn at om vi snakker om noe vi ser ute, blir ferdig med emnet og mannen plutselig ser det samme begynner han å snakke om det for han fikk ikke med seg 10 minutters samtalen vi nettopp hadde om det samme. Han er ufattelig fjern.

Anonymkode: ee103...98b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (57 minutter siden):

Han kan innimellom leke mye, men så blir han liksom et barn og fortsetter med sitt selv om barnet går over til noe annet. Feks fortsetter å bygge lego uten barnet. Og er litt kompetetiv, han må liksom være best, bygge høyest, vinne i spill og ha oppmerksomheten på en måte. Så barnet må skryte av hans tegninger og la gam vinne osv for at han ikke skal bli furt. 

Men han er jo også som far lite påkoblet, får ikke med seg ting, hører ikke etter, ikke helt med. Om ikke interessene hans dekkes da, sa er han jo helt med. Ee det noe eller barnet slår seg kommer det alltid til meg selv om det lekes med far. Barnet tør heller feks ikke vekke far på natt om det er noe.

Han kan sitte ved samme bord og overhodet ikke få med seg samtalen. Sånn at om vi snakker om noe vi ser ute, blir ferdig med emnet og mannen plutselig ser det samme begynner han å snakke om det for han fikk ikke med seg 10 minutters samtalen vi nettopp hadde om det samme. Han er ufattelig fjern.

Anonymkode: ee103...98b

Dette gidder du ikke, HI. Ærlig talt. Hvorfor er du fortsatt sammen med denne mannen?

Greit nok, han er ikke slem med dere, men han er jo helt uoppnåelig mentalt og emosjonellt for både deg og barnet deres. 

Du klarer deg fint uten denne dødvekten av en mann.

Anonymkode: 9cfa2...e9a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Dette gidder du ikke, HI. Ærlig talt. Hvorfor er du fortsatt sammen med denne mannen?

Greit nok, han er ikke slem med dere, men han er jo helt uoppnåelig mentalt og emosjonellt for både deg og barnet deres. 

Du klarer deg fint uten denne dødvekten av en mann.

Anonymkode: 9cfa2...e9a

Vi er fortsatt sammen fordi vi har barn sammen, og fordi jeg trenger det du nettopp sa, noen andre til å hjelpe meg å se at det er han som er problemet og ikke jeg. Som han jo mener det er. 

Anonymkode: ee103...98b