Vil en mamma noen gang slutte og bekymre seg?

[Anonym bruker]

Kommer man noen gang i livet til å slutte å bekymre seg for egne barn? Barna blir eldre, nesten voksne, får seg en utdanning, jobb, kjæreste osv, men jammen har man som mamma alltid en liten innebygd bekymring for at alt skal gå bra med dem. Nå har min ene datter fått en diagnose innenfor psykisk helse, så det medfører ekstra store bekymringer. Gleden og roen når alt går bra, og jeg har barna rundt meg, ser at de har det bra, er til gjengjeld desto større. Men det er alltid en liten uro og bekymring. Når de er ute og reiser, kjører bil, ute på byen, går alene hjem fra jobb sene kvelder osv. Uff, det er vel bare sånn det er å være mamma 😌

Anonymkode: 7851b...4c2

[Anonym bruker]

Ja, det er en del av mammarollen, man må bare velge å ikke dyrke følelsen.

Broren min ble akkurat skilt, stygt brudd, og mamma er selvfølgelig veldig bekymret for både han og barna hans, hjelper til alt hun kan.

Men sånn i hverdagen, når ingenting spesielt skjer, så må man bare legge vekk bekymringene. Min ene sønn har en jobb med ganske høy risiko, og jeg kan sitte og tenke på at han kan dø eller blir hardt skadet på jobb hver dag, eller jeg kan velge å legge tanken vekk og si til meg selv at det får jeg håndtere OM telefonen en dag kommer...

Anonymkode: d6413...556

[Anonym bruker]

Jeg tror mange aldri slutter med det. Når jeg har vært på besøk hos mamma, og hvis jeg kjører hjem sent,  om det er mørkt eller vinterføre,  så må jeg sende melding når jeg kommer hjem, så hun vet at jeg er trygr hjemme. At jeg er ute å kjører ellers og spiller ingen rolle 😄 Jeg er nesten 50.

Anonymkode: 2c87f...1b5

[Himmel og hav]

For å sitere min mamma da jeg spurte henne om det samme for noen år siden. Da svarte hun at, joda, hun hadde sluttet å bekymre seg når hun så at vi hadde fått en utdannelse, etablert oss med jobb, partner og bolig og hadde alt på stell...men så begynte vi å bli gravide og føde barn, og da var det jo noe å bekymre seg for igjen. 

Jeg tror det bare er en del av det å være forelder og ville barna sine vel. Så lenge bekymringene ikke tar overhånd så er det prisen for å bry seg om. 

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen 100%. Våre er 17 og 20. en otte hele tiden. 
mamma er også bekymret for oss barna. Har du spist? Har du strømpebukse? Kjør forsiktig, kan du ikke heller dra i morgen? Det er meldt mye nedbør. En mors jobb for alltid 

Anonymkode: af0a2...81c

[Anonym bruker]

Det er vel det største «sjokket» når man får barn, det øyeblikket du innser at det valget du tok innebærer at du aldri noensinne igjen vil være helt bekymringsfri. 

Anonymkode: bd9c2...21d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Ja, det er en del av mammarollen, man må bare velge å ikke dyrke følelsen.

Broren min ble akkurat skilt, stygt brudd, og mamma er selvfølgelig veldig bekymret for både han og barna hans, hjelper til alt hun kan.

Men sånn i hverdagen, når ingenting spesielt skjer, så må man bare legge vekk bekymringene. Min ene sønn har en jobb med ganske høy risiko, og jeg kan sitte og tenke på at han kan dø eller blir hardt skadet på jobb hver dag, eller jeg kan velge å legge tanken vekk og si til meg selv at det får jeg håndtere OM telefonen en dag kommer...

Anonymkode: d6413...556

Enig. Jeg kan ikke akkurat sende melding til sønnen med «kjør forsiktig « - når han er en av de som kjører blålys og utrykning….selv om jeg er urolig for han.

Anonymkode: f0c0e...fa5

[Anonym bruker]

Det tror jeg ikke og det håper jeg ikke. 
 

Min 85 år gamle mor ber meg kjøre forsiktig og ringe når jeg kommer frem, og det samme gjør jeg med mine barn i tyveårene. Jeg ligger ikke våken når jeg vet at de er ute på forskjellig og jeg har ikke kontakt med dem hver dag, men jeg har selvsagt omtanke for om de har det bra. De er de enste jeg elsker helt uforbeholdent. 

Anonymkode: 9396f...b78

[Anonym bruker]

Alltid bekymring, bare endrer seg hva man bekymring

Anonymkode: b9842...e44

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det er vel det største «sjokket» når man får barn, det øyeblikket du innser at det valget du tok innebærer at du aldri noensinne igjen vil være helt bekymringsfri. 

Anonymkode: bd9c2...21d

Dette minner meg om noe en jordmor sa til meg dagen etter at jeg fødte mitt første barn og lå på barselavdelingen. Jeg var bekymret over noe, og stresset, og hun sa at sånn er det å få barn og la til noe jeg fortsatt husker krystallklart: "Når du får et barn er det som om hjertet ditt vrenger seg fra innsiden og ut. Du blir så mye mer sårbar og følsom, og de vil aldri ha en bekymringsfri dag igjen.". Foreløpig stemmer dette godt, og min eldste er nå blitt 22 år. 

For min del dempet det seg noe da de eldste flyttet ut, men det blir nok aldri helt borte. 

Anonymkode: f5f7b...d18