Jeg trives ikke med mannen min lengre.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 25 år. Har barn som er tenåringer og på vei ut av huset innen få år.

Jeg og mannen har vokst i hver våre retninger. Vi har ikke sex, vi har ikke felles interesser lenger utover barna, han irriterer meg med sin påståelighet og manglende evne til å se sin egen rolle i ting når vi skal gjøre ting sammen. Han skal alltid lære meg hvordan jeg skal gjøre ting på en annen måte - selv om det jeg gjør funker helt fint.

Så kort fortalt blir jeg bare stressa når han er hjemme, og jeg trives best alene. Noe jeg har fått mye erfaring med for han legger all sin energi utenfor huset. 
 

Samtidig er jeg jo veldig glad i han, vi har en lan historie sammen, felles barn, felles venner, felles hus og dyr, familiene våre er vevd sammen. Han har dårlig helse og ville fått en økonomisk utfordrende situasjon om jeg hadde gått. 
 

Jeg vil bare så gjerne ha litt mer glede og lidenskap inn i livet. Og det er så dødt mellom oss at det ikke kan livnes opp igjen - særlig fordi vi ikke har noe til felles lenger utover det livet vi har skapt oss. 
 

Should I stay or should I go. Vi har Jo bare ett liv. 

Anonymkode: 826b2...afd

[Anonym bruker]

Jøss, skriver du om meg? Rimelig sammenfallende, gitt. 

Forskjellen ligger i at jeg har bestemt meg for å bli, selv i et fullstendig dødt forhold. Jeg har bare ikke samvittighet til å sende en kronisk syk mann ut i fullstendig ensomhet. 

Anonymkode: 10274...739

[Anonym bruker]

Men vil livet bli så mye bedre uten hverandre?

Barna flytter ut, og kommer på besøk kanskje to ganger i måneden om du er heldig. Den travle tiden av livet de nå starter hvor venner, studier, deltidsjobber, kjærester, fester og allverdens er mye viktigere enn foreldre som de ærlig talt tar litt som en selvfølge at alltid kommer til å være der rommer ikke så veldig mange hjemmebesøk.

Gå ut med egne venner og på egne aktiviteter kan du gjøre selv om du har en partner hjemme.

Men livet har flest hverdager, det er flere kvelder i uka hvor man blir sittende alene. Ingen å spise middag sammen med, ingen å prate om hva som skjer i livet til ungene med, ingen som kan bidra med husarbeid og ting og tang som skal gjøres i huset... Hvem skal du reise på ferie med, planlegge juleselskap med, arrangere bursdagsfeiring for ungene med.

Jeg er i nogenlunde samme situasjon, vært sammen med mannen i 28 år, gift i 25. De to eldste barna har flyttet ut, 18 åringen blir vel her et par år til. Vi er mer venner enn kjærester, men det er nå fint å ha noen å dele hus med også.

Anonymkode: a42aa...7c1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Jøss, skriver du om meg? Rimelig sammenfallende, gitt. 

Forskjellen ligger i at jeg har bestemt meg for å bli, selv i et fullstendig dødt forhold. Jeg har bare ikke samvittighet til å sende en kronisk syk mann ut i fullstendig ensomhet. 

Anonymkode: 10274...739

Det er nok det jeg har bestemt meg for også. Høres ut som om vi er i samme situasjon, ja.

Men jeg lengter virkelig etter å ha det kjekt sammen med den jeg er sammen med - og oppleve gjensidig tenning. Det er en som jeg vet veldig gjerne vil ha meg på den måten (og det hadde skjedd på dagen om jeg var singel), men jeg kunne ikke gjort det.. 

HI

Anonymkode: 826b2...afd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Men vil livet bli så mye bedre uten hverandre?

Barna flytter ut, og kommer på besøk kanskje to ganger i måneden om du er heldig. Den travle tiden av livet de nå starter hvor venner, studier, deltidsjobber, kjærester, fester og allverdens er mye viktigere enn foreldre som de ærlig talt tar litt som en selvfølge at alltid kommer til å være der rommer ikke så veldig mange hjemmebesøk.

Gå ut med egne venner og på egne aktiviteter kan du gjøre selv om du har en partner hjemme.

Men livet har flest hverdager, det er flere kvelder i uka hvor man blir sittende alene. Ingen å spise middag sammen med, ingen å prate om hva som skjer i livet til ungene med, ingen som kan bidra med husarbeid og ting og tang som skal gjøres i huset... Hvem skal du reise på ferie med, planlegge juleselskap med, arrangere bursdagsfeiring for ungene med.

Jeg er i nogenlunde samme situasjon, vært sammen med mannen i 28 år, gift i 25. De to eldste barna har flyttet ut, 18 åringen blir vel her et par år til. Vi er mer venner enn kjærester, men det er nå fint å ha noen å dele hus med også.

Anonymkode: a42aa...7c1

Jeg trenger mer av livet - mer følelser. Jeg vil ikke legge sex på hylla.

Og som sagt så har vi det ikke fint sammen leger, og jeg vet ikke om det vil kunne bli bedre heller. Han snakker om sitt og jeg snakker om mitt. Jeg responderer i alle fall på hans, men det jeg deler går inn og ut like fort. Han kan gjerne svare på det jeg sier ved å bare male videre på ditt. Også er det dette med felles prosjekter. Han skal alltid ta styringen og vil ha det på sin måte uansett. Sier jeg min mening er jeg vanskelig og negativ. Det blir som han vil også får jeg kritikk for å ikke engasjere meg.

Så.. hadde jeg kunnet ville jeg nok flyttet, men det ville fått store konsekvenser for han, siden han har utfordringer i hverdagen som ikke kommer til å bli bedre med årene

HI

Anonymkode: 826b2...afd

[Anonym bruker]

Dette kunne jeg også skrevet. Jeg har vært frem og tilbake om jeg orker mer i flere år. Kommer stadig frem til at livet vi har sammen er forutsigbart og trygt. Vi er stort sett gode venner og vi kan ha det fint i hverandres selskap. Så foreløpig har jeg blitt. Økonomisk er fortsatt samhold å foretrekke. Samt at barna slipper å forholde seg til et brudd og konsekvensene av det.

Anonymkode: 64696...9d0

[Anonym bruker]

Ser ingen grunn til å fortsette som mann og kone, når dere åpenbart har gitt hverandre opp. Jeg har samme fartstid, men mitt utgangspunkt er motsatt. Kan ikke se for meg å bli gammel uten. Vi har vokst sammen etter disse årene. 
 

Kanskje man lovet gode og onde dager, men ikke likegyldige? 
 

Hvordan dere kommer ut av et brudd avhenger av hvordan dere håndterer det. Dere må ikke kutte ut hverandre og er han noe mer ensom uten deg, hvis dere uansett ikke har noe sammen? Dere kan beholde vennskapet, dere kan fremdeles spise middag sammen av og til, med familie eller alene, bare for å oppdatere rundt ungene og holde kontakten. Kun dere selv som stopper det. 
 

En litt pussig løsning, men som funker bra for de jeg kjenner til. De bor i samme hus, slik at de nyter godt av den økonomiske fordelen de fikk fra ekteskapet, bor i hver sin etasje og lever separate liv. Men av og til spiser de mat sammen og slår av en prat. Litt annen variant av pulevenn rett og slett 😅 Økonomien deles, men ellers bare venner. 
 

 

Anonymkode: 18863...235

[Anonym bruker]

Det er mange kvinner som føler dette. Endel er nok hormonforandringer, tidlig/ overgangsalder , og mangel på nærhet og sex. 

Er det verdt å gi opp? Bare fordi det går litt nedover? 

Hva med å begynne å date igjen?

Anonymkode: d497c...10b