Barnas far bare fordufter

[Anonym bruker]

Altså, min eks, som også er mine 2 barns far, har alltid hatt en noe spesiell tankegang og adferd. Ikke uten grunn at vi gikk fra hverandre, for å si det sånn. Men hva skal man vel si når en mann fordufter fra alt og alle i flere måneder? Barna er snart voksne - 19 og 21, så de er i etableringsfasen. De har for det meste hatt god kontakt med faren sin. Han har de siste 3 årene tilbrakt mye tid utenlands, så det har jo begrenset seg litt. Han har en utenlandsk kjæreste som han har reist på tur med til hennes hjemland, i opptil 4 måneder av gangen. Nå har han vært ute og reist helt alene, i snart 5 måneder. Bare streifer rundt, uten å kjenne noen. Han har gamle foreldre her i norge, og selvsagt sine 2 barn. Selvfølgelig er det hans eget valg hva han gjør, men for barna som ønsker å ha en tilstedeværende far, så vet jeg at det svir litt for dem at han er så lite tilgjengelig. Han er aldri der til å hjelpe dem eller stille opp for dem om det er noe. Det blir liksom ikke det samme med en telefonsamtale i ny og ne.

Når jeg tenker på hvor viktig jeg selv synes det er å være delaktig i barnas liv, så forstår jeg ikke hans valg om å stikke av fra alt. Men til sjuende og sist, så er det vel han som taper mest på å være så fjern vil jeg tro.

Anonymkode: 72609...e4e

[Anonym bruker]

Du trenger ikke si så mmye. Barna er voksne og forstår vel greit hvem som prioriterer hva. 

Ja, det er garantert han som taper hva gjelder relasjonen til sine barn. 

Anonymkode: fdb2c...ff2

[Anonym bruker]

Det er jo nå som barna er voksne at han har muligheten til å reise. Hadde jeg hatt råd til det, så hadde jeg nok gjort det samme selv i og med at jeg ikke fikk reist så mye før jeg fikk barn.

Anonymkode: fd8b3...ac2

[Anonym bruker]

Barna er jo store, og vi kan ikke alle være likedan. Det er hans valg, og det må man bare respektere. Jeg syns faktisk det høres positivt ut, jeg. Han lever livet slik han ønsker, og deres barn får oppleve at man ikke trenger å ha et A4-liv. 

Anonymkode: 43b7b...21c

[Anonym bruker]

I den alderen er det helt vanlig at "barna" har flyttet ut, enten for å jobbe eller for å ta utdanning og om de fremdeles bor hjemme, mange gjør jo det også, så vil jo de fleste være ganske "løsrevet" fra foreldrene og leve sitt eget liv.  Jeg ser ikke noe problem med at far reiser og lever sitt liv.  Men om han bare stikker av uten å gi beskjed og ikke gir lyd fra seg i det hele tatt, er det jo litt merkelig.  Det å kunne gi små livstegn i de minste, er en enkel sak i dag - ikke som "før-i-tida" hvor man bare hadde fast-telefon og brev og det var spinndyrt å ringe til og fra utlandet.  

Men, "som man reder så ligger man" sies.  Den grunnmuren han legger nå, kan det hende at det ikke er så lett å bygge videre på og kanskje raser den til og med ned også.  Selv grunnmurer må vedlikeholdes.  Det er trist for ungene, men kanskje enda tristere for ham selv når han sitter der gammel og grå.  Det går an å leve livet, reise og oppleve ting, men likevel ta vare på og sørge for et godt forhold til barn og andre rundt seg. 

Anonymkode: 01d8f...5c4

[Anonym bruker]

Joda, han legger grunnlaget for videre relasjon nå, men samtidig er det vel litt vel mye forlangt at han skal sitte hjemme med hendene i fanget fordi hans voksne barn kanskje har tid til å besøke han en gang i måneden eller to....

Jeg har barn på samme alder selv, og de er veldig travle i egne liv akkurat nå. At vi foreldre alltid er der blir tatt litt som en selvfølge og ikke noe de bruker mye energi på å pleie i den fasen de er nå.

Når livene deres blir roligere, det kanskje kommer barnebarn og de trenger oss litt mer igjen blir det kanskje litt annerledes, og da er vi her vi.

Men at pappaen deres benytter den fasen de er i nå til å reise og oppleve er kanskje ikke så dumt. Mulig han er mer tilstede igjen når de må jobbe overtid og trenger hjelp fra bestefar for å hente ungene i barnehagen?

Anonymkode: 67245...42e

[Anonym bruker]

Ja, jeg har full forståelse for at han ønsker å reise, når han har mulighet til det. Og når han har vært med kjæresten til hjemlandet hennes, så har barna vært og besøkt de der. Denne gangen reiste han uten at barna hans visste noe. Og han er på et helt annet kontinent. Streifer rundt. Som sagt, så skjønner jeg ønsket om å reise når man har muligheten, men det å reise i mange måneder helt alene, uten å ha noen kjente rundt seg, det syns jeg er spesielt. Han ringer dem av og til, det gjør han jo. Men men, som flere sier, så kjenner de han jo, og vet hvordan han er, og det er hans tap å være så lite delaktig. 

Anonymkode: 72609...e4e

[Anonym bruker]

Han forduftet da ikke. Han reiser. Han ringer sine voksne barn. Han blir neppe reisende resten av livet. At han velger å leve livet sitt på en annen måte enn du gjør er ikke nødvendigvis feil.

Anonymkode: fcf68...21d

[Anonym bruker]

Jeg oppfatter deg som at du har en ganske negativ tone når du beskriver hva han gjør. Han er «på et helt annet kontinent. Streifer rundt.» Og at det er «spesielt» at han reiser alene i månedsvis uten noen kjente rundt seg. Kanskje du skulle forsøkt å snu dine egne tanker omkring dette? Jeg syns han høres selvstendig og ansvarlig ut. Man utvikler seg, og må ta ansvar for seg selv, når man reiser alene. Og man lærer mye av det. Mange mennesker tør ikke gjøre det de egentlig drømmer om. 

Anonymkode: 43b7b...21c

[Anonym bruker]

En mor som hadde gjort det samme hadde fått kjeft her inne for ikke å bry seg om barna sine. Bænkers.

Anonymkode: 346dc...e88