Ærlighet om brudd og ex ovenfor barna

[Anonym bruker]

Når vi gikk fra hverandre kom vi med standard vi greier ikke være kjærester mer osv til barna, 8-13 år. Sannheten er jo at han ga opp forholdet for mange år siden, har ikke vært interessert i å prøve å bedre det (vil ikke endre seg) og har vel vært i grenseland på psykisk vold ovenfor meg. Han har ikke behandlet meg bra hvertfall. 

Jeg har prøvd å forholde meg nøytralt ovenfor ham, det er det jeg greier, for alt i meg hater ham og jeg vil egentlig bare spy ut til alle hvor dritt han har vært. Jeg ser fortsatt for meg ansiktet hans når han står der i fake vantro og kaller meg psykopat fordi jeg reagerte på noe dritt han ga meg. For jeg fikk dritt  hver gang jeg sa fra og prøvde å sette grenser, eller bare spurte om noe han hadde glemt.. alt var alltid min skyld og alle diskusjoner endte i krangler hvor jeg som person og min mentale helse ble diskutert istedenfor saken slik at han "slapp unna".

Nå har han på en måte bare logget av føler jeg, har ikke fast samvær med barna engang. Sier han skal ha det da når han "kommer i orden". Og igjen så merker jeg han nok fortsatt gir meg skylden. Det er min skyld at han ikke ser barna, selv om det er han som har valgt å ikke ha dem. For det var jo jeg som brøt opp forholdet. Og dette hinter han om til barna når de innimellom treffes.

Vi var alle samlet for litt siden og da spør barna om vi alle kan dra på ferie dit vi pleier til sommeren, så de får vært med både mor og far. Og han gir signaler om at det hadde han likt, men at jeg stopper det. Det blir jo aldri aktuelt. Jeg orker ikke å være i nærheten av ham og manipulering hans, men dettevet jo ikke barna. Så jeg blir hele tiden skurken da fordi jeg sier nei til ting. Og de tror vel at jeg hindrer dem i å se far.

Hvor mye kan man dele med barna? Det er så slitsomt å måtte ta støyten fra ham, måtte være den kjipe, måtte la de tro jeg er skurken for ellers må jeg jo si hvordan han er. Eldste begynner nok skjønne noe, men yngste tror nok heller at det er hun som er problemet da hun har noen diagnoser og kan være ekstra utfordrende. Det er jo ikke bra, selv om jeg fint kan tro at far synes det er deilig å slippe forholde seg til dette på daglig basis. 

Anonymkode: 59b51...185

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva som er riktig, men jeg fortalte alt til barna og angrer ikke på det. 

Anonymkode: 2b9fb...2ca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Når vi gikk fra hverandre kom vi med standard vi greier ikke være kjærester mer osv til barna, 8-13 år. Sannheten er jo at han ga opp forholdet for mange år siden, har ikke vært interessert i å prøve å bedre det (vil ikke endre seg) og har vel vært i grenseland på psykisk vold ovenfor meg. Han har ikke behandlet meg bra hvertfall. 

Jeg har prøvd å forholde meg nøytralt ovenfor ham, det er det jeg greier, for alt i meg hater ham og jeg vil egentlig bare spy ut til alle hvor dritt han har vært. Jeg ser fortsatt for meg ansiktet hans når han står der i fake vantro og kaller meg psykopat fordi jeg reagerte på noe dritt han ga meg. For jeg fikk dritt  hver gang jeg sa fra og prøvde å sette grenser, eller bare spurte om noe han hadde glemt.. alt var alltid min skyld og alle diskusjoner endte i krangler hvor jeg som person og min mentale helse ble diskutert istedenfor saken slik at han "slapp unna".

Nå har han på en måte bare logget av føler jeg, har ikke fast samvær med barna engang. Sier han skal ha det da når han "kommer i orden". Og igjen så merker jeg han nok fortsatt gir meg skylden. Det er min skyld at han ikke ser barna, selv om det er han som har valgt å ikke ha dem. For det var jo jeg som brøt opp forholdet. Og dette hinter han om til barna når de innimellom treffes.

Vi var alle samlet for litt siden og da spør barna om vi alle kan dra på ferie dit vi pleier til sommeren, så de får vært med både mor og far. Og han gir signaler om at det hadde han likt, men at jeg stopper det. Det blir jo aldri aktuelt. Jeg orker ikke å være i nærheten av ham og manipulering hans, men dettevet jo ikke barna. Så jeg blir hele tiden skurken da fordi jeg sier nei til ting. Og de tror vel at jeg hindrer dem i å se far.

Hvor mye kan man dele med barna? Det er så slitsomt å måtte ta støyten fra ham, måtte være den kjipe, måtte la de tro jeg er skurken for ellers må jeg jo si hvordan han er. Eldste begynner nok skjønne noe, men yngste tror nok heller at det er hun som er problemet da hun har noen diagnoser og kan være ekstra utfordrende. Det er jo ikke bra, selv om jeg fint kan tro at far synes det er deilig å slippe forholde seg til dette på daglig basis. 

Anonymkode: 59b51...185

Som om det var jeg som skrev dette.. til og med noe liknende om ferie, men jeg ga meg og ble med på turen til slutt. Han skjelte meg ut ved bassengkanten på den ferien, med masse folk rundt om at «du må f.. slutte med det tullet dit og alle synspunktene dine, skjerpe deg og kommunisere med meg som jeg sier du skal gjøre»..  eldstemann sto ved siden av, hørte alt, synes fortsatt at det er jeg som er «en drittkjæringa og tåpelig kvinnemenneske» som pappa sier..

Far har heller ikke samvær med noen av barna, men opprettholdt telefon kommunikasjon med eldste flere ganger om dagen, så pappa er hans helt, og jeg  teller månedene til 18-årsdag for å gjøre noen grep rundt boligsituasjon sånn at han enten flytter til sin «fantastiske» far eller bor på egen hånd. Helt sykt egentlig, at hans barndom ble slik som det ble. Og ja, på grunn av meg, selvfølgelig, for jeg skulle ha valgt en annen pappa for han ..
 

klarer ikke å kalle ham «eks» en gang, for da må jeg bruke pronomen «min» og det nekter jeg 😏 ingenting ved dette menneske er «min», så jeg omtaler han konsekvent som «barnas far» eller «deres far». Min konklusjon - både kjæresteforhold, familieidyll og betydningen av å få barn er sterkt overdrevet ..

Anonymkode: 50921...16f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Når vi gikk fra hverandre kom vi med standard vi greier ikke være kjærester mer osv til barna, 8-13 år. Sannheten er jo at han ga opp forholdet for mange år siden, har ikke vært interessert i å prøve å bedre det (vil ikke endre seg) og har vel vært i grenseland på psykisk vold ovenfor meg. Han har ikke behandlet meg bra hvertfall. 

Jeg har prøvd å forholde meg nøytralt ovenfor ham, det er det jeg greier, for alt i meg hater ham og jeg vil egentlig bare spy ut til alle hvor dritt han har vært. Jeg ser fortsatt for meg ansiktet hans når han står der i fake vantro og kaller meg psykopat fordi jeg reagerte på noe dritt han ga meg. For jeg fikk dritt  hver gang jeg sa fra og prøvde å sette grenser, eller bare spurte om noe han hadde glemt.. alt var alltid min skyld og alle diskusjoner endte i krangler hvor jeg som person og min mentale helse ble diskutert istedenfor saken slik at han "slapp unna".

Nå har han på en måte bare logget av føler jeg, har ikke fast samvær med barna engang. Sier han skal ha det da når han "kommer i orden". Og igjen så merker jeg han nok fortsatt gir meg skylden. Det er min skyld at han ikke ser barna, selv om det er han som har valgt å ikke ha dem. For det var jo jeg som brøt opp forholdet. Og dette hinter han om til barna når de innimellom treffes.

Vi var alle samlet for litt siden og da spør barna om vi alle kan dra på ferie dit vi pleier til sommeren, så de får vært med både mor og far. Og han gir signaler om at det hadde han likt, men at jeg stopper det. Det blir jo aldri aktuelt. Jeg orker ikke å være i nærheten av ham og manipulering hans, men dettevet jo ikke barna. Så jeg blir hele tiden skurken da fordi jeg sier nei til ting. Og de tror vel at jeg hindrer dem i å se far.

Hvor mye kan man dele med barna? Det er så slitsomt å måtte ta støyten fra ham, måtte være den kjipe, måtte la de tro jeg er skurken for ellers må jeg jo si hvordan han er. Eldste begynner nok skjønne noe, men yngste tror nok heller at det er hun som er problemet da hun har noen diagnoser og kan være ekstra utfordrende. Det er jo ikke bra, selv om jeg fint kan tro at far synes det er deilig å slippe forholde seg til dette på daglig basis. 

Anonymkode: 59b51...185

Jeg har fortalt barna noen av episodene mellom oss, forklarte at det var uakseptabelt og derfor er vi ikke kjærester. Fortalte også noe av det som skjedde etter skilsmisse, og noen ordvalg var ikke pene.. men jeg landet til slutt på at «vi er ikke venner, og kommer ikke til å bli venner, og jeg har ikke noe godt å si om han lenger» 

Anonymkode: 50921...16f

[Anonym bruker]

Jeg er skilsmissebarn selv, og tenker at barna ikke skal dras inn i "kampen", men man skal heller ikke rosemale ting som er sort og vanskelig.

Så om jeg var deg ville jeg sagt til barna at du ikke vil prate dritt om pappaen deres, for de har lov å elske han som far. Rollen hans som far og rollen hans som kjæreste er helt forskjellige ting, og du skal ikke fortelle dem om hans negative sider som kjæreste, for det har ikke noe med dem å gjøre. Det holder at de får vite at dere to som kjærester ikke ble bra, det ble direkte skadelig, og derfor kan dere ikke fortsette å ha et kjæresteforhold. Dere fikk barn sammen, og dere begge elsker barna og vil være den forelderen dere ønsker og klarer, men dere er ikke en familie lenger. Så ferier sammen o.l. er helt utelukket og ikke noe de skal gå og drømme om.

Anonymkode: 71e6b...7cd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Jeg er skilsmissebarn selv, og tenker at barna ikke skal dras inn i "kampen", men man skal heller ikke rosemale ting som er sort og vanskelig.

Så om jeg var deg ville jeg sagt til barna at du ikke vil prate dritt om pappaen deres, for de har lov å elske han som far. Rollen hans som far og rollen hans som kjæreste er helt forskjellige ting, og du skal ikke fortelle dem om hans negative sider som kjæreste, for det har ikke noe med dem å gjøre. Det holder at de får vite at dere to som kjærester ikke ble bra, det ble direkte skadelig, og derfor kan dere ikke fortsette å ha et kjæresteforhold. Dere fikk barn sammen, og dere begge elsker barna og vil være den forelderen dere ønsker og klarer, men dere er ikke en familie lenger. Så ferier sammen o.l. er helt utelukket og ikke noe de skal gå og drømme om.

Anonymkode: 71e6b...7cd

Takk for ditt perspektiv❤️

Ja, jeg vil jo ikke si negative ting, så jeg får ikke forklart stort uten, men dine ord var jo fine.

Han manipulerer jo alt, vi var enige om å fortelle barna det sammen og si det enkelt. Han viste ikke en eneste følelse når jeg sa jeg ville gjøre det slutt til ham, men når vi fortalte barna det satt han og strigråt slik at de jo sikkert skjønte det var han som ble forlatt, at det var synd på han osv. Og de trøstet ham veldig, var på hans side og de var sure på meg lenge. Likevel sa jeg ingenting negativt om ham. 

Samme når vi skulle fra hverandre, jeg beholdt huset siden det er barndomshjemmet mitt, da gikk han og survet fordi jeg kastet ham ut til barna. 

Ham jobber helger og kan sitte og surve til barna fordi han går glipp av bursdagen deres på helg, for å få sympati fra dem. Jeg sier ikke noe om at han fint greier bytte helgevakt når det skjer noe han vil på, at han selv har valgt å ikke ta fri osv. 

Fyren er ikke god, jeg håper han aldri vil begynne å ha barna mye, det har de ikke godt av tror jeg. De kommer jo til å måtte ta seg av ham. 

Anonymkode: 59b51...185

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Takk for ditt perspektiv❤️

Ja, jeg vil jo ikke si negative ting, så jeg får ikke forklart stort uten, men dine ord var jo fine.

Han manipulerer jo alt, vi var enige om å fortelle barna det sammen og si det enkelt. Han viste ikke en eneste følelse når jeg sa jeg ville gjøre det slutt til ham, men når vi fortalte barna det satt han og strigråt slik at de jo sikkert skjønte det var han som ble forlatt, at det var synd på han osv. Og de trøstet ham veldig, var på hans side og de var sure på meg lenge. Likevel sa jeg ingenting negativt om ham. 

Samme når vi skulle fra hverandre, jeg beholdt huset siden det er barndomshjemmet mitt, da gikk han og survet fordi jeg kastet ham ut til barna. 

Ham jobber helger og kan sitte og surve til barna fordi han går glipp av bursdagen deres på helg, for å få sympati fra dem. Jeg sier ikke noe om at han fint greier bytte helgevakt når det skjer noe han vil på, at han selv har valgt å ikke ta fri osv. 

Fyren er ikke god, jeg håper han aldri vil begynne å ha barna mye, det har de ikke godt av tror jeg. De kommer jo til å måtte ta seg av ham. 

Anonymkode: 59b51...185

Uff, han manipulerer de, en dag så vil de se hvordan han virkelig er.

Anonymkode: 738c1...e3a

[Anonym bruker]

Når han tar eierskap til historien slik han har gjort, og fremstiller seg selv som offer for den onde deg, så skal du selvsagt være ærlig med barna. Det får være måte på hvor oppofrende vi mødre skal være. Du risikerer jo at ditt forhold til barna ødeleggelse hvis du lar den dusten av en eks du har stå uimotsagt.

Anonymkode: 4b4ca...bde

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Når han tar eierskap til historien slik han har gjort, og fremstiller seg selv som offer for den onde deg, så skal du selvsagt være ærlig med barna. Det får være måte på hvor oppofrende vi mødre skal være. Du risikerer jo at ditt forhold til barna ødeleggelse hvis du lar den dusten av en eks du har stå uimotsagt.

Anonymkode: 4b4ca...bde

Ja, er egentlig enig. Men er redd det eskalerer om jeg kommer med motsvar. Og hvis han begynner å snakke om meg til andre slik han gjorde til meg kommer jo alle til å tro jeg er gal. Han mente jo jeg var det.  Og han er en type som alle liker, han er fryktelig hjelpsom og grei mot andre. Helt annen person ovenfor meg. 

Anonymkode: 59b51...185

[Anonym bruker]

Jeg hadde en pappa som skyldte på mamma og en mamma som holdt kjeft, men sa at det ikke kom til å bli hyggelig for oss barna om vi alle dro på ferie sammen. Rett og slett fordi de ikke ønsket å være på ferie sammen og kom til å krangle. I da har jeg et veldig godt forhold til mamma og ingen kontakt med pappa. Barn orker ikke bli så følelsesmessig dratt mellom foreldre over tid. 

Anonymkode: 85f75...122

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg hadde en pappa som skyldte på mamma og en mamma som holdt kjeft, men sa at det ikke kom til å bli hyggelig for oss barna om vi alle dro på ferie sammen. Rett og slett fordi de ikke ønsket å være på ferie sammen og kom til å krangle. I da har jeg et veldig godt forhold til mamma og ingen kontakt med pappa. Barn orker ikke bli så følelsesmessig dratt mellom foreldre over tid. 

Anonymkode: 85f75...122

❤️

Anonymkode: 59b51...185