Har du et godt forhold til din mor?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Mamma har langt fremskreden Alzheimers sykdom, og har ikke kjent meg på mange år. Nå orker jeg ikke mer, hun får faktisk bare ligge der ...

Jada, jeg vet det er grusomt gjort, men faktum er at jeg ikke har krefter til dette. 

Anonymkode: de359...0be

Krefter til hva? Besøke henne? 
 

Min far hadde også Alzheimers og det er en jævlig sykdom som tar fra oss våre kjære bit for bit, men man kan ikke overlate dem til seg selv. Begrens besøkene, men du plikter å følge opp og sørge for at hun får det stellet og omsorgen hun trenger fra sykehjemmet. 

Anonymkode: 2e773...914

[Anonym bruker]

Jeg har et godt forhold til min mor. Vi snakkes jevnlig, men kan også gå uker mellom hver gang. Hun er 72 år og jobber fortsatt 100% i en veldig travel jobb. Hun er glad i barnebarna sine og har stilt opp når det trengs, men hun har i løpet av alle de år aldri hentet et barnebarn i barnehagen. Pappa derimot har hentet, vært sjåfør til fritidsaktiviteter når kabalen ikke har gått opp.

Jeg skal hjelpe mine barn når de en gang (om forhåpentligvis mange år) får barn. Akkurat nå trenger en av tenåringene mine en del ekstra oppfølging, i tillegg har vi hatt er sykt barn i flere år. Så akkurat nå lider jeg nok litt av omsorgs-fatigue og har absolutt ikke lyst på barnebarn. Jeg kommer nok til å bry meg om barnebarn, men bare tanken på å skulle hente i barnehagen fast én gang i uka gjør meg nesten fysisk dårlig. 

Anonymkode: 33d3a...58e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg hadde god kontakt med mamma, reiste på tur sammen, hadde vinkvelder. Men for 2 år siden skjedde det noe som gjorde at jeg trakk meg litt bort. Og forholdet har ikke blitt det samme, vet ikke om det noen gang vil bli det. Men vi snakker sammen, men ikke så ofte som før. Jeg har ikke behov for å ha mye kontakt lengere pga det som skjedde. Og hun forskjellsbehandler barnebarna.

Anonymkode: 06119...285

Så trist å høre. Vil du fortelle noe av hva som skjedde?

Anonymkode: 70a8d...bab

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Så trist å høre. Vil du fortelle noe av hva som skjedde?

Anonymkode: 70a8d...bab

Hva skal du bruke det til, da? Skriver du ukebladnoveller, siden du vil ha detaljer i folks liv utlevert?

Anonymkode: b5eec...acf

[Anonym bruker]

Mamma ja. Hun er sterk, spennende men veldig krevende. Jeg liker henne men blir utslitt av å være sammen med henne. Hun brød seg lite om barnebarn, var mest opptatt av eget sosiale liv. Men da yngste søsken fikk barn ble hun 100% oppslukt av deres barn. Vi andre barna synes det er ganske sårt. Og så later hun som om hun er sååå nær våre barn, ovenfor vennene sine. En fasade vil jeg si. Fremstå vellykket for borgerskapet.Nå forventer hun at halvvvoksne barnebarn kommer mye på besøk.

Mamma er 80 nå og forventer masse hjelp fra barna sine. Det føles som et stort pliktløp. Jeg ringer henne aldri av lyst, kun plikt. Og gruer meg hver gang. Jeg har skikkelig dårlig samvittighet overfor henne hele tiden. Det er det hun vil vi skal ha og hun legger opp til det med klaginga si. Men, jeg går ret i fella. Så, summa sumarum, godt forhold? Ja, på overflaten, men jeg har mange slemme tanker om henne og det plager meg

Anonymkode: 70a8d...bab

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg har hatt verdens beste mor, ikke et glansbilde vi har definitivt både kranglet og ledd sammen opp gjennom. For snart 10 år siden skjedde det en omveltning i min søsters familie som gjorde at hun og min far (og alle vi andre) stilte mye opp for dem. De har dessverre aldri «sluppet ut» derfra igjen, og for min mor så dreier det seg mest om den familien siden. Vi snakkes og møtes innimellom og det er koselig, men kun overfladisk for hun har det så travelt med de andre. Så jeg er veldig glad i moren min og jeg vet at hun er det i meg, men vi har mistet nærheten og det gode båndet vi hadde. Det er veldig trist.

Anonymkode: 06cd9...81f

Akkurat det samme skjedde her😔

Anonymkode: 06119...285

[Himmel og hav]

Jeg er kjempeglad i mammaen min og jeg er så glad for at jeg fortsatt har henne i livet mitt. Hun har blitt dårlig til beins, men er klar i toppen og vi har mye moro, fine samtaler og jeg snakker med henne flere ganger i uka. Vi deler noen interesser og har alltid noe å snakke om og det er fortsatt henne jeg ringer til når jeg står fast i en strikkeoppskrift eller lurer på noe i hagen. Om litt skal hele familien samles hos mamma og pappa og feire dagen med kaker og kos. 

[Anonym bruker]

Moren min baksnakker meg, så jeg ønsker ikke å være i livet hennes lengre. Hun liker å bli spandert på men yter ingenting tilbake. Før jul hadde hun alle på besøk. Etterpå ringte en slektning og jeg overhørte henne i telefonen. Hun skulle aldri invitere igjen, og hadde nå utført sine plikter. For en uke siden overhørte jeg henne på ny. Da fortalte hun til en annen slektning at det ikke er hyggelig å prate med meg. Hver gang jeg holder avstand til henne, blir jeg utestengt fra den øvrige familien også. Det er straffen jeg får ved å sette grenser for meg selv. Jeg har også mistet et barn og så har hun uttalt til andre familiemedlemmer at det var bra det var meg som mistet barnet mitt og ikke søsteren min. Jeg har ikke klart å glemme denne uttalelsen. Det nytter heller ikke å ta det opp med henne, da kommer hun bare med baksnakking av meg. I dag er det morsdag og jeg har ikke tenkt å ringe henne, eller å si noe.

Anonymkode: 8d8af...deb

[Anonym bruker]

Jeg har ikke et dårlig forhold til henne, men heller ikke et kjempe godt og nært forhold. Aller mest er jeg vel ei pappajente. Mulig hun "ga meg opp" som barn siden jeg var så glad i pappaen min eller så ble jeg ekstra glad i han fordi jeg følte avstanden fra henne. 

Det kan gå ukesvis/månedsvis mellom hver gang vi snakkes. Hun tror ofte hun vet hvordan jeg tenker og "forstår". Hun hjelper til men kanskje ikke med det jeg trenger mest hjelp til (hun har muligheten og evnene til det). For meg fremstår hun som litt enkel, men hun er nok ikke det. Det er bare at vi ikke er helt på bølgelengde. 

Nå i pensjonist tilværelsen har hun begynt å drikke/selmedisinere. Det er skikkelig trist, men hun er på et stadie der hun ikke innser det selv og ikke innser at det påvirker omgivelsene. 

Jeg har en voksen datter. Vi er ganske ulike vi også. Det kan gå uker mellom hver gang vi snakkes, men jeg prøver i det minste å ta kontakt. Vi ler mye sammen og finner på andre ting innimellom og hun deler livets oppturer og nedturer.  Jeg føler at jeg og hun har det slik jeg har det med faren min og håper og tror hun føler det samme. 

Anonymkode: 9e85b...88a

[Anonym bruker]

Min mamma døde for 25 år siden, og før det var forholdet mellom oss komplisert. Så jeg har savnet den mammaen som kunne stille opp i travle perioder, som kunne være en støtte og en som alltid ville bry seg om meg og mitt liv.

Satser alt på å være den mammaen selv nå, og  senere huske på at også voksne barn trenger en mamma (og en god mormor/farmor). Jeg skal bli en sånn som baker boller og går i svømmehallen med barnebarna så ofte jeg for lov!!

 

 

Anonymkode: 4f9a9...e4b

[Anonym bruker]

Hadde en fantastisk mamma. Hun døde dessverre da jeg var 25💔

Anonymkode: a767f...a2a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hadde en fantastisk mamma. Hun døde dessverre da jeg var 25💔

Anonymkode: a767f...a2a

Kjenner følelsen, jeg var 23 da mamma gikk bort😥

Anonymkode: 4300a...ec5