Sørger over at barne mine blir store

[Anonym bruker]

Jeg har den siste tiden følt en stor sorg over at barna mine begynner å bli store/voksne. Gruer meg til de skal forlate redet om noen år, og føler på en enorm tomhet og angst over fremtiden. 
Klarer ikke se for meg at jeg vil føle glede over noe den dagen de flytter ut. Har bare lyst til å gråte hele tiden.  
Er det noen som kjenner på noe av det samme? 

Anonymkode: c624d...381

[Anonym bruker]

Nei, jeg tenker det er helt naturlig, og gleder meg over at de snart har fullført skolen (det er ikke gitt) og er klare og modne til å møte verden. Har du gått så opp i mammarollen at du ikke ser for deg et liv uten barn som er avhengige av deg? Har du ikke familie, venner, hobbyer?

Anonymkode: f9dff...e1c

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, to tenåringer og to i begynnelsen av 20 årene som har flyttet ut.

Det er en prosess, og selv om jeg kan savne de som har flyttet ut er jeg også usigelig stolt av dem og det de får til. Det er så flott å se de bli unge voksne som er igang med studier og eget liv.

Det å bli "empty nesters" gjør at man går inn i en ny fase, må finne flere ting i libris sitt enn bare å være mamma. Det er en prosess.

Anonymkode: fbdfb...c6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har den siste tiden følt en stor sorg over at barna mine begynner å bli store/voksne. Gruer meg til de skal forlate redet om noen år, og føler på en enorm tomhet og angst over fremtiden. 
Klarer ikke se for meg at jeg vil føle glede over noe den dagen de flytter ut. Har bare lyst til å gråte hele tiden.  
Er det noen som kjenner på noe av det samme? 

Anonymkode: c624d...381

Dette er helt normalt ❤️ har du barn som fungerer godt og klarer seg har du gjort en veldig god jobb! 
Vår eldste flyttet på hybel for snart 2 år siden. Første tiden va helt grusom. Det at han skulle sove alene, lage seg mat selv, og klare seg helt selv.. å vite at han hadde hatt det mye bedre om jeg fikset alt for han og han kunne fokusere på seg selv. Ja, slike tanker kan man få. Nettopp fordi vi har gått i en omsorgsrolle der noen andre trenger oss hele tiden. Etter en stund ble jeg vant til at han bodde på hybel, og såg at han klarte seg godt, og har sitt eget liv og hverdag der. Det er jo sårt at man ikke trengs like mye mer. Men du verden så glad jeg er for at han står på egne bein og har erfart å bo alene og være selvstendig. Det er den største gaven en forelder kan gi sine barn. 
Til sommeren flytter han hjem og blir boende hjemme igjen et år. Jobbe og spare opp penger. 
Jeg skjønner godt følelsene dine, og selv om de søker mer ut i ungdomstiden og vil finne ut av verden selv er du kjernen i livet deres 

Anonymkode: 21a6d...e14

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har fire barn, to tenåringer og to i begynnelsen av 20 årene som har flyttet ut.

Det er en prosess, og selv om jeg kan savne de som har flyttet ut er jeg også usigelig stolt av dem og det de får til. Det er så flott å se de bli unge voksne som er igang med studier og eget liv.

Det å bli "empty nesters" gjør at man går inn i en ny fase, må finne flere ting i libris sitt enn bare å være mamma. Det er en prosess.

Anonymkode: fbdfb...c6a

Det er absolutt en prosess og jeg er så enig med deg at det gledes å se de unge voksne klare seg selv. Det er jo det som er jobben vår som foreldre, gjøre de så selvstendig at de skal klare stå på egne bein. 

Anonymkode: 21a6d...e14

[Anonym bruker]

Nei, jeg gleder meg til ny fase. Der jeg kan ta mer hensyn til meg selv. Å se mine barn vokse og bli økende selvstendig er en gave - det er sånn det skal være. Hadde vært stusselig om de ikke klarte det.

Anonymkode: b0b92...35d

[Iiiiik]

Jeg tenker at alternativet er langt verre. Det aller verste ville selvfølgelig vært hvis de ikke ble større, og det nest verste hadde vært hvis de ikke var trygge nok på seg selv til å orientere seg ut av hjemmet og til å klare seg selv. For min del har det vært ganske tydelig at de vokser seg ut av hjemmet. Behovet for å styre seg selv blir tydelig, og det har vært riktig for mine eldste to å få klare seg selv. Nå har vi én boende hjemme, og det kan hende det blir fælt når han flytter, men det tror jeg faktisk ikke. Jeg har glede av at de to eldste fortsatt søker hjem, både til middager, helligdager og til prat om det som er viktig for dem. De ringer hjem for å drøfte til de synes er vanskelig, og for å fortelle om ting som er gøy.

Heldigvis trives mannen min og jeg fortsatt sammen, og det blir også fint å kunne reise på ferier bare vi to. Det er stillere i huset, så det blir viktigere å ha egne aktiviteter nå som lite av tiden brukes til å følge opp barnas aktiviteter. Jeg er fortsatt engasjert i det lokale idrettslaget, og tror faktisk jeg kommer til å være det også etter at yngstemann har flyttet ut. Det å gjenfinne seg sjæl er en del av det å ikke lenger ha hjemmeboende barn. Jeg kan ikke finne meg sjæl kun i sofaen, og heller ikke i eksklusiv tosomhet med mannen min, men det er jo alle voksne pars utfordring å finne ut hvem de er når barna har flyttet ut. 

[sug lut]

Det har jeg aldri opplevd. Hverken å grue meg til at de skulle flytte eller savne meg syk når de etter hvert gjør det. Tvert i mot, jeg har ikke bygget hele min identitet og min opplevelse av mening og lykke rundt dem, selv om det å ha dem hjemme har vært en udelt glede. Om de derimot hadde vært stakkarslige mamboer som ikke flytta ut og klarte seg hadde jeg vært oppriktig bekymra.

[Anonym bruker]

Gruer meg litt, men gleder meg litt også til å få litt alenetid. Jeg er veldig glad i å være alene da 😀

Anonymkode: 8727b...743

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Nei, jeg gleder meg til ny fase. Der jeg kan ta mer hensyn til meg selv. Å se mine barn vokse og bli økende selvstendig er en gave - det er sånn det skal være. Hadde vært stusselig om de ikke klarte det.

Anonymkode: b0b92...35d

100% enig. Akkurat det tenker jeg og. 

Anonymkode: cae20...b8e

[Anonym bruker]

Jeg gleder meg ikke det minste til de flytter ut, selv om jeg ønsker at de skal starte voksenlivet og stå på egne ben. 
 

At jeg ikke gleder meg til de flytter betyr ikke at jeg ikke har et liv utenom barna, men jeg har aldri følt at de har lagt noen begrensning på hva jeg ønsker å gjøre. Bortsett fra søvn, det var noen år jeg lengtet etter sammenhengende søvn bare én natt. 
 

 

Anonymkode: 91864...711

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg gleder meg ikke det minste til de flytter ut, selv om jeg ønsker at de skal starte voksenlivet og stå på egne ben. 
 

At jeg ikke gleder meg til de flytter betyr ikke at jeg ikke har et liv utenom barna, men jeg har aldri følt at de har lagt noen begrensning på hva jeg ønsker å gjøre. Bortsett fra søvn, det var noen år jeg lengtet etter sammenhengende søvn bare én natt. 
 

 

Anonymkode: 91864...711

Å ikke være sammen med- og bo sammen med de du elsker mest i verden er jo en overgang. Man kan føle på flere ting samtidig. Både glede seg over at de er stor og selvstendige, sorg over at de ikke trenger en like mye lengre, det å orientere seg og finne seg selv igjen uten at noen er avhengig av en. 
Man kan føle alt på en gang. Det ene utelukker ikke det andre 

Anonymkode: 21a6d...e14

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Å ikke være sammen med- og bo sammen med de du elsker mest i verden er jo en overgang. Man kan føle på flere ting samtidig. Både glede seg over at de er stor og selvstendige, sorg over at de ikke trenger en like mye lengre, det å orientere seg og finne seg selv igjen uten at noen er avhengig av en. 
Man kan føle alt på en gang. Det ene utelukker ikke det andre 

Anonymkode: 21a6d...e14

Nei? Jeg svarte med mine tanker om saken. 

Anonymkode: 91864...711