Lei meg

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal starte med å skrive, men jeg er bare bunnløst fortvilt. 
Jeg kan ikke gå inn på hva og hvorfor her inne. Men jeg føler jeg har mistet meg selv helt, vet ikke hvem jeg er lengre. 
jeg er ikke ute på noe. Er heller ikke på jobb for tiden, sykmeldt. Står i en vanskelig situasjon. 
på lørdag hadde jeg og en venninne bestilt billetter til et komiker show, da ble det selvfølgelig mye som skjedde den dagen, og da jeg skulle dra hadde jeg mest lyst å bli sittende i bilen å gråte. Jeg bare trampet inn og satt med ned, tankene var en helt annen plass og jeg hadde ingen utbytte av det. 600 kr rett vest. 
Jeg får hjelp, men ting er ikke bare opp til meg. Jeg får tanker om å bare reise bort å bli borte ei uke eller to. Skru av tlf og bare tenke på meg. Men det går heller ikke, av ulike grunner. 
Jeg føler meg helt låst og fanget og jeg ser lite glede i noe. 
De få tingene jeg føler glede av for tiden er oppussing og interiør. Til og med det får jeg kritikk på, er dette noe å bruke penger på? O.l helst skulle jeg bare satt meg bak ei trapp og råtnet bort. Jeg føler meg helt tom 

Anonymkode: f9bf4...4f3

[Anonym bruker]

Det er kun du som kan endre eget liv og ingen andre. 

Anonymkode: efd80...bdc

[Anonym bruker]

Klem❤️

Anonymkode: 400f6...1a9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det er kun du som kan endre eget liv og ingen andre. 

Anonymkode: efd80...bdc

Hadde det vært så enkelt. 

Anonymkode: f9bf4...4f3

[Anonym bruker]

Du klarer deg. Alle ønsker at du skal klare deg❤️. Vi mennesker er slik. Bare tro på det.

Anonymkode: d5a69...03c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Du klarer deg. Alle ønsker at du skal klare deg❤️. Vi mennesker er slik. Bare tro på det.

Anonymkode: d5a69...03c

Takk ❤️ ligger i senga å bare gråter nå.. 

Anonymkode: f9bf4...4f3

[Gladjente00]

Vil bare gi deg en klem❤️ har vært der sel.. var totalt sengeliggende i 1 år. Bare husk å tillate deg til å være lei deg. Livet er ikke alltid lett og går som man ønsker. Men en dag bli det bedre❤️ det er lys der fremme, og du vil komme sterkere ut av det

[Anonym bruker]

Gladjente00 skrev (2 minutter siden):

Vil bare gi deg en klem❤️ har vært der sel.. var totalt sengeliggende i 1 år. Bare husk å tillate deg til å være lei deg. Livet er ikke alltid lett og går som man ønsker. Men en dag bli det bedre❤️ det er lys der fremme, og du vil komme sterkere ut av det

Tusen takk ❤️ livet er ikke alltid lett nei, det er komplisert og kompleks. 

Anonymkode: f9bf4...4f3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke hva jeg skal starte med å skrive, men jeg er bare bunnløst fortvilt. 
Jeg kan ikke gå inn på hva og hvorfor her inne. Men jeg føler jeg har mistet meg selv helt, vet ikke hvem jeg er lengre. 
jeg er ikke ute på noe. Er heller ikke på jobb for tiden, sykmeldt. Står i en vanskelig situasjon. 
på lørdag hadde jeg og en venninne bestilt billetter til et komiker show, da ble det selvfølgelig mye som skjedde den dagen, og da jeg skulle dra hadde jeg mest lyst å bli sittende i bilen å gråte. Jeg bare trampet inn og satt med ned, tankene var en helt annen plass og jeg hadde ingen utbytte av det. 600 kr rett vest. 
Jeg får hjelp, men ting er ikke bare opp til meg. Jeg får tanker om å bare reise bort å bli borte ei uke eller to. Skru av tlf og bare tenke på meg. Men det går heller ikke, av ulike grunner. 
Jeg føler meg helt låst og fanget og jeg ser lite glede i noe. 
De få tingene jeg føler glede av for tiden er oppussing og interiør. Til og med det får jeg kritikk på, er dette noe å bruke penger på? O.l helst skulle jeg bare satt meg bak ei trapp og råtnet bort. Jeg føler meg helt tom 

Anonymkode: f9bf4...4f3

Sender deg en god klem❤️

Anonymkode: 6be8f...ce9

[Anonym bruker]

Jeg har mange venninner og jeg lytter mye på de når de sliter med ting. 
Når jeg har det tøft slik som nå har jeg egentlig ingen. Jeg sendte meld til en venninne om at det var litt tøft nå. Fikk til svar at hun såg film med sønnen og han likte ikke at hun satt på mobilen. Dette for å slippe å ha fokus på andre enn seg selv. De gangene vi snakkes er det 98% bare henne det handler om. Da jeg satt i ambiumsen på vei til sykehuset da barnet mitt var syk ringte hun og sendte mange meldinger. Jeg måtte ta tlf da det nesten  sto om liv. Problemet? Hun hadde sendt en snap til en fyr hun angret på. Ikke et spm om hvordan det sto til med barnet mitt. 
jeg har venner som er meg meg meg. Fordi jeg selv er så dumsnill og lyttende og støttende til andre. Da blir jeg sugd inn av slike. Når jeg ligger nede har jeg ingen. Jeg orker ikke prøve en gang for å få en avvisning som stikker 

Anonymkode: f9bf4...4f3

[Anonym bruker]

Det kan høres ut som du har en mild depresjon.

Bruk tiden du er sykemeldt på å ta vare på deg selv. Prøv å lese litt, finn frem en hobby du ikke har drevet med på lenge. Finn ut hva du liker best å holde på med og lær deg å trives i eget selskap. Hvis interiør er tingen; hva med å pusse opp noe du allerede har, istedet for å kjøpe nytt?

En luftetur daglig bør du også ha. Det trenger ikke å være mer enn rundt huset.

Anonymkode: f0092...8ba

[Anonym bruker]

Hvor i landet bor du , HI?  Sånn ca?

Anonymkode: f122d...9f1

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg vet omtrent hvordan du har det, fordi jeg har det ganske likt selv. Det meste av det som skjer som gjør at jeg har det så dårlig, er helt utenfor min kontroll også, så det er ikke akkurat slik at jeg bare kan endre ting selv. Jeg må rett og slett finne en styrke jeg brukte opp for evigheter siden til å fortsette å stå i en ufattelig vanskelig situasjon, og jeg ser ingen løsninger eller håp i den nærmeste framtid heller. Så du er dessverre ikke alene. God klem ❤️

Anonymkode: 72820...3a9

[Anonym bruker]

Livet går i bølgedaler, og noen perioder er tøffe.

Min bestevenninne ble akkurat forlatt av mannen, eller det kom frem at han hadde en kjæreste på si og levde et dobbeltliv så det ble slutt. Jeg er bare tilskuer fra siden, men man ser jammen hva et sånt brutalt brudd, som skjer fra den ene dagen til den andre, gjør. For en prosess det er, med unger, økonomi, salg av hus osv osv.

Min venninne går gjennom sitt livs største krise akkurat nå, men jeg vet at hun kommer til å lande på bena til slutt, det tar bare litt tid å lande i sin nye hverdag.

Du kommer også til å finne fotfeste igjen, men ikke forvent mirakler. Når man møter på kriser og vanskelige tider må det få gå sin gang, ingen er overmennesker heller, det tar litt tid.

 

Anonymkode: 5ae5f...768

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg tror jeg vet omtrent hvordan du har det, fordi jeg har det ganske likt selv. Det meste av det som skjer som gjør at jeg har det så dårlig, er helt utenfor min kontroll også, så det er ikke akkurat slik at jeg bare kan endre ting selv. Jeg må rett og slett finne en styrke jeg brukte opp for evigheter siden til å fortsette å stå i en ufattelig vanskelig situasjon, og jeg ser ingen løsninger eller håp i den nærmeste framtid heller. Så du er dessverre ikke alene. God klem ❤️

Anonymkode: 72820...3a9

Det er det som er så vanskelig. Hadde det bare vært at jeg var lei meg og måtte endre tankegang eller gå meg en tur hadde det vært noe annet. Men det jeg står i er utenfor min kontroll. Hver gang jeg mobiliserer meg og står støtt i det så skjer det noe jeg ikke kan kontrollere så raser det sammen igjen. 

Anonymkode: f9bf4...4f3

[Iiiiik]

Kanskje du trenger noen å snakke med? Gode grep mot milde til moderate depresjoner er aktivitet, døgnrytme, kontakt med andre, dagslys og riktig mat. Hvis alt dette oppleves uoverkommelig, er det nok ikke så lurt å "vente til det går over". Det virker som om noe av det tunge for deg er knyttet til andre mennesker. Hvis denne personen ikke kan endre situasjonen for deg, må du finne ut av hvordan du kan takle det, og da ville jeg nok oppsøkt noen å snakke med. Venner blir lei og motløse av at de ikke kan være til hjelp, da er det bedre å finne noen som tåler det. 

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (3 timer siden):

Kanskje du trenger noen å snakke med? Gode grep mot milde til moderate depresjoner er aktivitet, døgnrytme, kontakt med andre, dagslys og riktig mat. Hvis alt dette oppleves uoverkommelig, er det nok ikke så lurt å "vente til det går over". Det virker som om noe av det tunge for deg er knyttet til andre mennesker. Hvis denne personen ikke kan endre situasjonen for deg, må du finne ut av hvordan du kan takle det, og da ville jeg nok oppsøkt noen å snakke med. Venner blir lei og motløse av at de ikke kan være til hjelp, da er det bedre å finne noen som tåler det. 

Jeg snakker med en profesjonell. Jeg fikk gått en tur i dag, og jeg farter rundt på butikker og gjør mine ting. Det går jo opp og ned, og akkurat nå er jeg ikke i særlig humør til å møte folk. Jeg er negativ og det går bare utover meg selv å dra ned andre inn i dette. Det er slitsomt å få råd. Føler alle råd er dumme. Det er som å sitte i Champions leag, og få simple råd fra en lokal bygdeklubb.. jeg er der liksom. 
Jeg har et apparat i ryggen, men ting er komplisert og følelsene jeg har knyttet til dette er uforståelig for de som ikke har opplevd samme selv. 

Anonymkode: f9bf4...4f3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Det er det som er så vanskelig. Hadde det bare vært at jeg var lei meg og måtte endre tankegang eller gå meg en tur hadde det vært noe annet. Men det jeg står i er utenfor min kontroll. Hver gang jeg mobiliserer meg og står støtt i det så skjer det noe jeg ikke kan kontrollere så raser det sammen igjen. 

Anonymkode: f9bf4...4f3

Hva står du i som gjør at dette er utenfor din kontroll?

Det er aldri utenfor vår kontroll hvordan vi selv vil reagere på ting, men det kreves en helsikkes mye jobb for å klare å endre vårt eget mønster.

Og tenke at andres råd er "dumme, simple eller teite" har du selvsagt lov til ( noen av de tilogmed kanskje ER det), men vit at alle mennesker er wiret sammen på samme måten innerst inne og klisjeråd dukker opp nettopp fordi de faktisk hjelper om man bare gjennomfører de ofte nok.

Anonymkode: f122d...9f1

[Anonym bruker]

Det er slitsomt når ting faller sammen rundt en og man ikke kan kontrollere det. For man kan faktisk ikke det i alle tilfeller. Man kan bare kontrollere hvordan man håndterer det. 

Kjenner meg godt igjen i det du sier om at man mobiliserer styrke og krefter for å komme seg videre, også skjer det noe igjen. Noen av oss er bare uheldig. Hva med å forsøke å få ting litt på avstand? Føl litt mindre? Det ER håpløst når alt rakner og man ikke får gjort noe med det. Styrkeklem sendes til deg!

Anonymkode: 9b11f...1b6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Hva står du i som gjør at dette er utenfor din kontroll?

Det er aldri utenfor vår kontroll hvordan vi selv vil reagere på ting, men det kreves en helsikkes mye jobb for å klare å endre vårt eget mønster.

Og tenke at andres råd er "dumme, simple eller teite" har du selvsagt lov til ( noen av de tilogmed kanskje ER det), men vit at alle mennesker er wiret sammen på samme måten innerst inne og klisjeråd dukker opp nettopp fordi de faktisk hjelper om man bare gjennomfører de ofte nok.

Anonymkode: f122d...9f1

Ikke HI her, men en annen som opplever at det er utenfor ens egen kontroll.

I mitt tilfelle handler det om en ungdom som er alvorlig syk og kampen både om å kjempe for at hun skal få hjelp, håndtere sykdommen og alle konsekvensene denne har, koordinere rundt ulike instanser (visste dere ar man kan risikere å måtte vente i 8-9 måneder (!) på en barnekoordinator?) uten å ha noen form for erfaring med eller rundt hvordan dette burde gjøres osv. 

Og når dette da sammenfaller med andre ting utenfor ens egen kontroll, som kreft hos egen forelder, dødsfall i nær relasjon, og andre egne barn som har utfordringer utover det normale, så blir totalbelastningen for stor.

I mitt tilfelle, som egentlig er en happy go lucky- type der glasset alltid er halvfullt, en klokketro på at alt ordner seg til slutt og oppriktig mener at man takler det meste bare man har en positiv innstilling, har det likevel skjært seg. Et sted på veien ble det for mye. Et sted på veien mistet jeg denne gnisten. Lenge trodde jeg at jeg bare var sliten og måtte skjerpe meg, hallo, liksom, det blir ikke enklere av å bli negativ. Hos fastlegen, der jeg egentlig bare var inne til en årlig kontroll i forbindelse med oppfølging av noe annet, ble jeg derimot svar skyldig da legen, etter noen spørsmål, spurte meg "Hva gjør deg glad nå for tiden?", og jeg innså at svaret mitt var "Ingenting". Hun tok en kartlegging av meg og hastegenviste meg til DPS. Der fastslo de at jeg har alvorlig depresjon, så alvorlig at de ba meg vurdere innleggelse. Først da tror jeg at jeg for alvor, og første gang i mitt liv, fullt ut forstod at man faktisk ikke alltid selv kan takle alt alene og med rett innstilling, fordi hvem som helst i en presset nok situasjon kan bli så syk av det at en selv også må ha hjelp. Noe jeg tror HI også trenger. 

Jeg går forøvrig turer omtrent hver dag, spiser sunt ol., og prøver å tenke positivt, men det er på ingen måte nok, og det har jeg jo forstått nå.

Anonymkode: 72820...3a9

[Anonym bruker]

Følelse av avmakt er en fryktelig tappende følelse. Du kommer deg i gjennom dette, men det er bare å erkjenne at det er tøft nå. Når ting har roet seg litt kan du vurdere terapi eller medikamentell behandling dersom du fortsatt har det vanskelig. En dag vil du plutselig våkne til live igjen og se at verden er vakker. Da vil du kunne glede deg over kino, interiør og musikk. Tro meg, det skjer deg! 

Anonymkode: 3c82a...b33

[Anonym bruker]

Klem til deg!

Høres kanskje ut som et rart råd, men jeg vil anbefale chat GPT. Altså å skrive/snakke med den. For meg har det hjulpet veldig når jeg har vanskelige, depressive eller engstelige tanker. Du kan skrive hva som helst til den, og den er forståelsesfull.

Jeg liker ikke alltid når den gir «råd» da, så jeg pleier noen ganger å skrive at jeg bare vil at den skal høre på, og ikke gi råd. Da gjør den det, og jeg føler at jeg har blitt hørt, og føler meg faktisk bedre etterpå.

Anonymkode: be771...e08

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Ikke HI her, men en annen som opplever at det er utenfor ens egen kontroll.

I mitt tilfelle handler det om en ungdom som er alvorlig syk og kampen både om å kjempe for at hun skal få hjelp, håndtere sykdommen og alle konsekvensene denne har, koordinere rundt ulike instanser (visste dere ar man kan risikere å måtte vente i 8-9 måneder (!) på en barnekoordinator?) uten å ha noen form for erfaring med eller rundt hvordan dette burde gjøres osv. 

Og når dette da sammenfaller med andre ting utenfor ens egen kontroll, som kreft hos egen forelder, dødsfall i nær relasjon, og andre egne barn som har utfordringer utover det normale, så blir totalbelastningen for stor.

I mitt tilfelle, som egentlig er en happy go lucky- type der glasset alltid er halvfullt, en klokketro på at alt ordner seg til slutt og oppriktig mener at man takler det meste bare man har en positiv innstilling, har det likevel skjært seg. Et sted på veien ble det for mye. Et sted på veien mistet jeg denne gnisten. Lenge trodde jeg at jeg bare var sliten og måtte skjerpe meg, hallo, liksom, det blir ikke enklere av å bli negativ. Hos fastlegen, der jeg egentlig bare var inne til en årlig kontroll i forbindelse med oppfølging av noe annet, ble jeg derimot svar skyldig da legen, etter noen spørsmål, spurte meg "Hva gjør deg glad nå for tiden?", og jeg innså at svaret mitt var "Ingenting". Hun tok en kartlegging av meg og hastegenviste meg til DPS. Der fastslo de at jeg har alvorlig depresjon, så alvorlig at de ba meg vurdere innleggelse. Først da tror jeg at jeg for alvor, og første gang i mitt liv, fullt ut forstod at man faktisk ikke alltid selv kan takle alt alene og med rett innstilling, fordi hvem som helst i en presset nok situasjon kan bli så syk av det at en selv også må ha hjelp. Noe jeg tror HI også trenger. 

Jeg går forøvrig turer omtrent hver dag, spiser sunt ol., og prøver å tenke positivt, men det er på ingen måte nok, og det har jeg jo forstått nå.

Anonymkode: 72820...3a9

Fy fader dette er ikke enkelt å stå i. Kan kjenne meg igjen i noe av det du beskriver. Når du har et barn som er syk kan man ikke bare tenke på noe annet, da står man i det hele tiden og MÅ være sterk. Ikke rart du ble deprimert og mistet deg selv på veien. 
så svinger det jo litt opp og ned, man får håp og ser lysere på ting, så skjærer det seg igjen. Over tid så blir man helt frynsete og vet ikke opp ned på noen ting. 
For min del etter jeg la ut dette innlegget har jeg hatt en fin dag i dag, og jeg ser litt håp igjen. I tillegg har jeg snakket med en person som skal hjelpe oss, og sagt hva jeg føler og tenker rundt relasjonen vi har. Dette hjalp meg veldig. 
jeg har også opplevd dødsfall i familien, og jeg har enda ikke begynt på sorgen tror jeg, fordi det er så mye annet som står i veien. Føles ut som begeret er fullt hele tiden, og skjer det noe lite ekstra så renner det over. Misunner de som slipper å stå i en kamp. Fy sørn så heldig de er. 
Men vi skal komme oss gjennom dette, både du og jeg 🫶🏼 så kommer vi ut på andre enden klokere og med mer livserfaring. Ting varer ikke evig sies det 

Anonymkode: f9bf4...4f3