Jeg savner han så mye.

[Anonym bruker]

Jeg møtte min store kjærlighet da jeg var 35 år. Han var nydelig og fantastisk på alle måter, men følte ikke det samme for meg. Visstnok. Alt tydet på det, men han trakk seg uansett unna. Jeg var gift, to barn, hus, båt, hele pakka, så en skulle tro det endte til det beste. Men. Jeg er 42 nå, og tenker fremdeles på han. Jeg savner han. Livet fungerer tilsynelatende bra, men jeg tenker på ham hver dag. Når skal dette ta slutt? Hva kan jeg gjøre? Flere i samme båt? 

Anonymkode: a666e...00d

[Anonym bruker]

Samme båt men vi jobber sammen og ser hverandre daglig. Han gjengjeldte følelsene og jeg merker at han fortsatt gjør det. Begge har barn med spesielle behov og er vel egentlig også av den oppfatning at å falle for en annen er mer et tegn på at en må jobbe med ekteskapet. 
 

Jeg er ikke over han og tviler egentlig på ar jeg blir det, men det går bedre hjemme. Jeg valgte riktig

Anonymkode: dccc1...3b2

[Anonym bruker]

Er du fortsatt gift? 

Anonymkode: f0a40...b62

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Er du fortsatt gift? 

Anonymkode: f0a40...b62

Ja…

Hi

Anonymkode: a666e...00d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Ja…

Hi

Anonymkode: a666e...00d

Hjelpes ...

Du vet hva du har, ikke hva du får, og det er sjelden at gresset er grønnere på den andre siden. Han trakk seg dessuten unna, og du ødelegger vel ikke en familie for dette? 

Anonymkode: 75f4f...f45

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Samme båt men vi jobber sammen og ser hverandre daglig. Han gjengjeldte følelsene og jeg merker at han fortsatt gjør det. Begge har barn med spesielle behov og er vel egentlig også av den oppfatning at å falle for en annen er mer et tegn på at en må jobbe med ekteskapet. 
 

Jeg er ikke over han og tviler egentlig på ar jeg blir det, men det går bedre hjemme. Jeg valgte riktig

Anonymkode: dccc1...3b2

Jeg jobber og med han, men han er et annet sted i landet så jeg ser han ikke daglig. Kun på teams og innimellom i noen møter.

Hjemme har jeg en totalt uinteressant mann. Han lever kun på telefonen sin. Han er snill, men bryr seg ikke om meg. Vi har prøvd å date for å finne tilbake, men da spiser han maten i rekordfart, snakker kun når jeg spør han om noe, ser ikke på meg, og glor ut i lufta når han er ferdig spist. Jeg sitter da der med masse mat igjen og blir stressa fordi han ser på klokka og vil hjem. Koselig. 
 

Hi

Anonymkode: a666e...00d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg jobber og med han, men han er et annet sted i landet så jeg ser han ikke daglig. Kun på teams og innimellom i noen møter.

Hjemme har jeg en totalt uinteressant mann. Han lever kun på telefonen sin. Han er snill, men bryr seg ikke om meg. Vi har prøvd å date for å finne tilbake, men da spiser han maten i rekordfart, snakker kun når jeg spør han om noe, ser ikke på meg, og glor ut i lufta når han er ferdig spist. Jeg sitter da der med masse mat igjen og blir stressa fordi han ser på klokka og vil hjem. Koselig. 
 

Hi

Anonymkode: a666e...00d

Du og mannen din velger jo selv å leve i et så dårlig forhold.

Dere to velger også å lære ungene deres at dette er alt de kan forvente av kjærlighet og forhold.

Og den andre mannen, han har du vist i syv år at du ikke vil ha.

Hva har du og din mann gjort disse syv årene for å rydde opp og reparere forholdet?

Anonymkode: 286d7...64e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Du og mannen din velger jo selv å leve i et så dårlig forhold.

Dere to velger også å lære ungene deres at dette er alt de kan forvente av kjærlighet og forhold.

Og den andre mannen, han har du vist i syv år at du ikke vil ha.

Hva har du og din mann gjort disse syv årene for å rydde opp og reparere forholdet?

Anonymkode: 286d7...64e

Jeg føler vi ikke har noe valg. Å bryte ut vil være omveltende og traumatisk for barna. Vi vil måtte leve i hver vår lille leilighet i stedet for i huset vi bor i nå. Så kan man si at det er materialistisk, men for barna vil jeg si det er bedre enn å måtte ukependle til hver sin bittelille leilighet. Kanskje de måtte ha byttet skoler og. For hva egentlig? At mamma skal få være forelsket igjen? Tja. 
 

Vi har forsøkt. Vi har vært i parterapi, vi har datet, vi har hatt egentid. Jeg tror bare vi er ferdige med hverandre. 
Hverdagen fungerer greit med logistikk rundt ungene, alle verv, jobb og skole. Vi er et bra team, men kjærligheten er død.

Hva angår han andre? Han sa han ikke ville være en som ødela en familie, og så sa han at han ikke hadde de samme følelsene som jeg sa jeg hadde. Det lå ikke i kortene for oss, sa han. 
 

Hi

Anonymkode: a666e...00d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Jeg møtte min store kjærlighet da jeg var 35 år. Han var nydelig og fantastisk på alle måter, men følte ikke det samme for meg. Visstnok. Alt tydet på det, men han trakk seg uansett unna. Jeg var gift, to barn, hus, båt, hele pakka, så en skulle tro det endte til det beste. Men. Jeg er 42 nå, og tenker fremdeles på han. Jeg savner han. Livet fungerer tilsynelatende bra, men jeg tenker på ham hver dag. Når skal dette ta slutt? Hva kan jeg gjøre? Flere i samme båt? 

Anonymkode: a666e...00d

Han andre vil uansett ikke ha deg!

Anonymkode: 1d3b3...1c3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Han andre vil uansett ikke ha deg!

Anonymkode: 1d3b3...1c3

Det er da heller ikke det hi lurer på!

Anonymkode: 5755f...734