Foreldre stil

[Anonym bruker]

Hvilke forelder er du? Helt ærlig! Kjenn etter.. ikke skriv det som er forventet eller som høres mest riktig ut. 
Hvordan forholder du deg til andre foreldre om det er klinsj mellom barna? 
Kontaktet du foreldre om barnet ditt har kranglet med en venn? Er du sint på foreldrene? 
hvordan takler du at foreldre tar kontakt med deg og klager på ditt barn? 
 

Meg; jeg tar ikke kontakt med andre foreldre, men snakker med mitt barn om hva som har skjedd og styrker mitt barn til å tåle litt motgang. Det skal mye til før jeg tar opp noe. 
Jeg tar opp ting på en saklig måte og tenker meg veldig godt om hvordan jeg skal formulere meg. 
Jeg takler greit å få tilbakemelding på mitt barn hvis det er saklig og voksent. 
Men om jeg får en melding der en forelder skriver i raseri og i affekt, der anklager blir slengt ut som en påstand og det ikke ligger samarbeid bak meldingen, men et sinne mot oss som forelder, da får jeg veldig lyst å fyre tilbake. 
 

 

Anonymkode: 62228...a1b

[Anonym bruker]

Fire unger og jeg har aldri fått tilbakemelding om at de ikke har oppført seg. Jeg har heller aldri kontaktet andre foreldre. Barna ordner opp i eventuelle konflikter selv. 
 

Ellers kan jeg være litt snarsint, men jobber med det og ber dem om unnskyldning om jeg har vært urimelig. Ellers så gjør jeg så godt som jeg kan og vi har et godt og ganske åpent forhold. 

Anonymkode: 23c43...ac7

[Anonym bruker]

Hvor lenge skal du male på dette?

Anonymkode: bc973...9a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Fire unger og jeg har aldri fått tilbakemelding om at de ikke har oppført seg. Jeg har heller aldri kontaktet andre foreldre. Barna ordner opp i eventuelle konflikter selv. 
 

Ellers kan jeg være litt snarsint, men jobber med det og ber dem om unnskyldning om jeg har vært urimelig. Ellers så gjør jeg så godt som jeg kan og vi har et godt og ganske åpent forhold. 

Anonymkode: 23c43...ac7

Snarsint mot egne barn? 

Anonymkode: 62228...a1b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Fire unger og jeg har aldri fått tilbakemelding om at de ikke har oppført seg. Jeg har heller aldri kontaktet andre foreldre. Barna ordner opp i eventuelle konflikter selv. 
 

Ellers kan jeg være litt snarsint, men jobber med det og ber dem om unnskyldning om jeg har vært urimelig. Ellers så gjør jeg så godt som jeg kan og vi har et godt og ganske åpent forhold. 

Anonymkode: 23c43...ac7

Jeg har to barn og det eldste barnet var det aldri klager hverken den ene eller andre veien. Men den yngste har vi en klasseside på fb der foreldrene ryker på hverandre svært ofte. 

Anonymkode: 62228...a1b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Snarsint mot egne barn? 

Anonymkode: 62228...a1b

Ja. 

Anonymkode: 23c43...ac7

[Anonym bruker]

Jeg starter der det er naturlig å starte. Jeg snakker med mitt barn om det kommer hjem og er lei seg. Jeg hjelper med å finne løsninger og strategier for å løse problemet sammen men vennen.

Har aldri fått en telefon fra noen om noen av mine barn, så hvordan jeg ville reagert aner jeg ikke. Men antakelig ville jeg tatt en samtale med barnet mitt. Jeg har ikke tid til å drive å ringe rundt hit og dit for å løse «problemer» jeg kan for lite om

Anonymkode: 26cb3...0fd

[Anonym bruker]

Den stilen har endret seg enormt med årene. I starten, da de eldste var helt små, var jeg usikker, sårbar og svært rigid, med en nok litt for autoritær tilnærming. Jeg hadde en forestilling om at rett oppdragelse og det å være veldig konsekvent var nøkkelen til å få veloppdragne barn. Heldigvis ble dette fort myknet opp og endret på fra et ønske om å ha barn med god oppdragelse og gode manerer, til et ønske om å ha barn som følte at jeg så dem for dem de er og at de alltid kan få være seg selv sammen med meg. Dette betyr ikke at jeg forkastet helt tanken om manerer og oppdragelse, altså, men at det ikke var det som var det viktigste. 

Nå er yngste, av fire barn, snart 16 år gammel, og jeg er en forelder som prioriterer nær, trygg, åpen, ærlig og god relasjon med ungdommene mine, framfor å være politisk korrekt og opptatt av hva andre måtte tenke og mene. Fordi jeg har flere barn med en del utfordringer, blant annet har det dukket opp både autisme, evnerikhet, Tourettes ol., så har jeg også i mye større grad enn andre foreldre blitt observert som forelder, og jeg har også blitt både mer tykkhudet overfor hva andre måtte tenke og mene, trygg på meg selv, og ekstremt forsiktig med å dømme andre. I alle referater og epikriser fra BUP ol., står det at jeg har en svært trygg og god relasjon til det av barna/ungdommen min jeg har vært observert sammen med, og er flere ganger blitt beskrevet som usedvanlig god på å lese og se barnets behov og gi støtte der det trengs, men også trekke meg tilbake for å la barnet prøve seg selv når det virker trygt nok. Alle disse observasjonene og positive tilbakemeldingene på hvordan jeg er som forelder, gjør også at det er mye enklere å la det prelle av når jeg tar valg andre ikke ville gjort og rett ut fordømmer, som å la en 13-åring ha mobilen på rommet sitt om natten, la en 15-åring være hjemme fra skolen innimellom uten å være syk-syk ol., rett og slett fordi jeg er trygg nok på at jeg kjenner mine barn best og vet hva de trenger og ikke.

En melding fra en annen forelder som hadde vært skarp, hadde jeg ikke respondert på umiddelbart fordi jeg har lært meg at det kan være et uttrykk for deres egen indre avmakt og fortvilelse i en presset situasjon, og ønsker å møte dem med vennlig nysgjerrighet rundt hvorfor de tenker som de gjør, heller enn å la meg provosere og svare skarpt tilbake. Nå er dette bare en tenkt situasjon, for jeg har aldri opplevd det privat, men jeg har opplevd liknende i jobbsammenheng. 

Anonymkode: 28795...4aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Den stilen har endret seg enormt med årene. I starten, da de eldste var helt små, var jeg usikker, sårbar og svært rigid, med en nok litt for autoritær tilnærming. Jeg hadde en forestilling om at rett oppdragelse og det å være veldig konsekvent var nøkkelen til å få veloppdragne barn. Heldigvis ble dette fort myknet opp og endret på fra et ønske om å ha barn med god oppdragelse og gode manerer, til et ønske om å ha barn som følte at jeg så dem for dem de er og at de alltid kan få være seg selv sammen med meg. Dette betyr ikke at jeg forkastet helt tanken om manerer og oppdragelse, altså, men at det ikke var det som var det viktigste. 

Nå er yngste, av fire barn, snart 16 år gammel, og jeg er en forelder som prioriterer nær, trygg, åpen, ærlig og god relasjon med ungdommene mine, framfor å være politisk korrekt og opptatt av hva andre måtte tenke og mene. Fordi jeg har flere barn med en del utfordringer, blant annet har det dukket opp både autisme, evnerikhet, Tourettes ol., så har jeg også i mye større grad enn andre foreldre blitt observert som forelder, og jeg har også blitt både mer tykkhudet overfor hva andre måtte tenke og mene, trygg på meg selv, og ekstremt forsiktig med å dømme andre. I alle referater og epikriser fra BUP ol., står det at jeg har en svært trygg og god relasjon til det av barna/ungdommen min jeg har vært observert sammen med, og er flere ganger blitt beskrevet som usedvanlig god på å lese og se barnets behov og gi støtte der det trengs, men også trekke meg tilbake for å la barnet prøve seg selv når det virker trygt nok. Alle disse observasjonene og positive tilbakemeldingene på hvordan jeg er som forelder, gjør også at det er mye enklere å la det prelle av når jeg tar valg andre ikke ville gjort og rett ut fordømmer, som å la en 13-åring ha mobilen på rommet sitt om natten, la en 15-åring være hjemme fra skolen innimellom uten å være syk-syk ol., rett og slett fordi jeg er trygg nok på at jeg kjenner mine barn best og vet hva de trenger og ikke.

En melding fra en annen forelder som hadde vært skarp, hadde jeg ikke respondert på umiddelbart fordi jeg har lært meg at det kan være et uttrykk for deres egen indre avmakt og fortvilelse i en presset situasjon, og ønsker å møte dem med vennlig nysgjerrighet rundt hvorfor de tenker som de gjør, heller enn å la meg provosere og svare skarpt tilbake. Nå er dette bare en tenkt situasjon, for jeg har aldri opplevd det privat, men jeg har opplevd liknende i jobbsammenheng. 

Anonymkode: 28795...4aa

Av ren nysgjerrighet: hvorfor mener du at din 13-åring var tjent med å ha mobilen på rommet om natten?

Anonymkode: dea06...808

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Av ren nysgjerrighet: hvorfor mener du at din 13-åring var tjent med å ha mobilen på rommet om natten?

Anonymkode: dea06...808

Fordi hun hadde, og har, en så omfattende angstproblematikk at hun trenger telefonen tilgjengelig. Innimellom, når hun får de verste anfallene sine, går hun inn i en slags freeze-modus. Hun klarer nesten ikke å bevege seg, og hun klarer ikke å snakke. Det er en form for situasjonensbasert mutisme. Men hun er like redd, og har like stort behov for omsorg, som en som er i stand til å uttrykke dette. Så det hun da gjør er å sende en sms til en av oss, enten tom, eller med et "hjelp" dersom hun klarer å bevege fingrene nok til å skrive det. Vi vet hva dette betyr og hva vi da må gjøre. I tillegg kan hun innimellom stoppe et anfall ved å lytte til musikk, og har med tiden laget seg egne spillelister med sanger utelukkende til dette formålet. Hvis vi tok bort mobilen hennes, ville vi også bokstavelig talt tatt bort tryggheten hennes. 

Anonymkode: 28795...4aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Fordi hun hadde, og har, en så omfattende angstproblematikk at hun trenger telefonen tilgjengelig. Innimellom, når hun får de verste anfallene sine, går hun inn i en slags freeze-modus. Hun klarer nesten ikke å bevege seg, og hun klarer ikke å snakke. Det er en form for situasjonensbasert mutisme. Men hun er like redd, og har like stort behov for omsorg, som en som er i stand til å uttrykke dette. Så det hun da gjør er å sende en sms til en av oss, enten tom, eller med et "hjelp" dersom hun klarer å bevege fingrene nok til å skrive det. Vi vet hva dette betyr og hva vi da må gjøre. I tillegg kan hun innimellom stoppe et anfall ved å lytte til musikk, og har med tiden laget seg egne spillelister med sanger utelukkende til dette formålet. Hvis vi tok bort mobilen hennes, ville vi også bokstavelig talt tatt bort tryggheten hennes. 

Anonymkode: 28795...4aa

Stakkars jente ❤️ håper hun får god hjelp med angsten sin så den ikke blir med henne videre. Klart en mob tlf gir trygghet, selv om det er en sikkerhetsadferd så la hun ha den 

Anonymkode: 62228...a1b

[Anonym bruker]

Jeg fikk en klage en gang. Dette midt i et jobbmøte sammen med flere kollegaer. En snipete kollega startet med at min sønn hadde kastet hanskene til hennes sønn på taket når de var på trening. Jeg følte det skikkelig ubehagelig, dette foran alle. Javel, når skjedde det spurte jeg.. jo det var tirsdag kl xxxx tirsdag… sa jeg, ok.. men den dagen var ikke min sønn på trening, han var på speidertur. Så da måtte det vært noen andre. Hun ble rød som en tomat, og forfjamset. Dagen etter kom hun snikende bort til meg, og bare; ja nei, det var visst ikke din sønn.. ja, jeg vet da jeg mens jeg smilte. Ingen unnskyldning eller noe. Hva skjedde? Alle på jobben snakket om henne, og alle synes det var så jævli kult at min sønn ikke var der, og hun tok feil. Man sier ikke dette i plenum hvis det ikke er for å drite ut andre 

Anonymkode: 62228...a1b

[Anonym bruker]

Jeg har ringt moren til min datters beste venninne (barneskolealder) en gang, for å løse opp i alvorlig konflikt mellom jentene. Det gikk fint, vi mødre (som kjenner hverandre sånn halvgodt) tok en prat med jentene sammen, og ting ble bedre. Jeg er veldig bevisst på å ordlegge meg diplomatisk og ikke legge all skyld på det andre barnet. Den andre moren skal også ha en del av æren for at det gikk så fint. 

Jeg har blitt kontaktet av moren til en gutt i klassen til min datter, som opplyste meg om at hennes sønn var blitt sendt til rektor for å ha utøvd vold mot min datter. Hun beklaget det som hadde skjedd. Hun ga meg beskjed før skolen gjorde det. Her synes jeg at moren innledningsvis hadde en god reaksjon, som gjorde at jeg ikke ble sint er eller brå mot henne. At hun ga beskjed gjorde også at jeg kunne ringe skolen med én gang og ivareta min datter per telefon.

Anonymkode: ecec5...1eb