Vil ikke endre seg

[Anonym bruker]

Forholdet vårt er dårlig, nærmest dødt, vi har barn. Jeg prøver få ham med i parterapi men han vil ikke, han vil ikke tvinges til å endre seg sier han. Han er enig i at vi ikke har det bra nå, men likevel vil han ikke endre seg. Mener han da at all endring skal komme fra meg? Er det noe håp da? Sånn jeg ser det må alle endre seg og det de gjør, litt, hele tiden. Være i utvikling, bli bedre. For ham er tydeligvis endring noe negativt. Jeg tror han er lat og at han bare ikke er villig til å jobbe med vanskelige ting som forholdet. Han vil heller bli forlatt enn å gjøre en innsats.

Anonymkode: b121b...edf

[Anonym bruker]

Det er veldig vanskelig å rådgi deg når vi ikke kjenner dere og problemene er såpass lite beskrevet som her. Så man skal selvsagt være forsiktig med ordene sine. Men basert på det du skriver hadde jeg stått mellom to ting:

1. å bli i forholdet fordi jeg virkelig av hele min sjel mener at man bør holde ut og svelge 1000 kameler av hensyn til barna man har satt til verden, men ikke elske ham. Jeg hadde ikke klart å elske en som mente han var uten ansvar for å gjøre ting bedre, en som hadde nektet å gjøre noe med seg selv. 

2. å gå fra ham hvis ting er ille nok. Det hadde han fortjent med den rævva innstillingen. Jeg blir oppbrakt bare av å lese om ham. Men som sagt er det mer komplisert med barn i bildet.

Uansett hadde jeg hatt problemer med å respektere ham hvis han står fast på at all endring må skje fra din side. 

Anonymkode: 7ce7a...589

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Det er veldig vanskelig å rådgi deg når vi ikke kjenner dere og problemene er såpass lite beskrevet som her. Så man skal selvsagt være forsiktig med ordene sine. Men basert på det du skriver hadde jeg stått mellom to ting:

1. å bli i forholdet fordi jeg virkelig av hele min sjel mener at man bør holde ut og svelge 1000 kameler av hensyn til barna man har satt til verden, men ikke elske ham. Jeg hadde ikke klart å elske en som mente han var uten ansvar for å gjøre ting bedre, en som hadde nektet å gjøre noe med seg selv. 

2. å gå fra ham hvis ting er ille nok. Det hadde han fortjent med den rævva innstillingen. Jeg blir oppbrakt bare av å lese om ham. Men som sagt er det mer komplisert med barn i bildet.

Uansett hadde jeg hatt problemer med å respektere ham hvis han står fast på at all endring må skje fra din side. 

Anonymkode: 7ce7a...589

Føler det begynner å bli nok kameler. Alt er min skyld, han har aldri sagt unnskyld til meg feks. For han gjør jo ikke noe feil. Det var jo min skyld. Eller så har det ikke skjedd, jeg bare tror det skjedde. 

Jeg prøvde å ta opp forholdet igjen for nte gang, og igjen var han enig i at han ikke hadde det bra. Og det var fordi han hadde dårlig råd.. begynte å snakke om at ting hadde vært lettere/bedre om han kunne kjøpe seg det han ville osv. Hva har det med forholdet å gjøre??? Så gjentok han at han ikke ville på parterapi så noen skulle tvinge ham til å forandre seg. 

Anonymkode: b121b...edf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Føler det begynner å bli nok kameler. Alt er min skyld, han har aldri sagt unnskyld til meg feks. For han gjør jo ikke noe feil. Det var jo min skyld. Eller så har det ikke skjedd, jeg bare tror det skjedde. 

Jeg prøvde å ta opp forholdet igjen for nte gang, og igjen var han enig i at han ikke hadde det bra. Og det var fordi han hadde dårlig råd.. begynte å snakke om at ting hadde vært lettere/bedre om han kunne kjøpe seg det han ville osv. Hva har det med forholdet å gjøre??? Så gjentok han at han ikke ville på parterapi så noen skulle tvinge ham til å forandre seg. 

Anonymkode: b121b...edf

Jeg skal ikke kaste diagnoser på folk og jeg aner jo ikke en brøkdel, men det du skriver her er sånn jeg hadde det med min mann i 17 år før vi oppdaget at han har Asperger. 3 år senere og vi har ikke kommet noe vei. Forsøkte å være fra hverandre i to år, men da forfalt han. Ble en skygge av seg selv. Jeg klarte ikke å la det fortsette. Så nå prøver vi igjen. Til ingen nytte.  

Anonymkode: 91ff9...9be

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (50 minutter siden):

Jeg skal ikke kaste diagnoser på folk og jeg aner jo ikke en brøkdel, men det du skriver her er sånn jeg hadde det med min mann i 17 år før vi oppdaget at han har Asperger. 3 år senere og vi har ikke kommet noe vei. Forsøkte å være fra hverandre i to år, men da forfalt han. Ble en skygge av seg selv. Jeg klarte ikke å la det fortsette. Så nå prøver vi igjen. Til ingen nytte.  

Anonymkode: 91ff9...9be

Hmm.. kanskje det ja. Noe er jo feil et sted. Har du noen eksempler på hva han gjør/sier så jeg kan sammenlikne mer? Min også forfaller når han blir alene. Drar jeg bort med barna noen dager, dusjer han ikke, legger seg ikke men bare sovner på sofaen og lager seg ikke mat. Slipper liksom alle rutiner. 

 

Anonymkode: b121b...edf

[Anonym bruker]

Er han en dust, eller er han bare en mann? 

Vi damer snakker mer, snakker mer om følelser osv. 

Jeg kan lage litt drama her hjemme under eggløsning. Veldig hormonell. Han er en enkel type. Han er happy hvis han får i seg mat, glaner litt på tv, veldig praktisk type. Jeg er bare følelser. 

Har vært perioder jeg vil ha noe mer liksom. Mere romantikk. Han er glad for at det er sånn som det er. Han er ikke dust, han er bare en mann. Men han lytter da. Ikke at skjer så mye ,men han lytter. 

Din mann åpnet seg jo litt. Ang. at han ville kjøpe seg ting osv. Selvom du ikke er enig, så tenker han på det. Reagerte du forståelsesfullt da?

For mannfolk kan det være skummelt og sitte og snakke om noe så privat som privatliv med andre.

Nekter han å bli med på det, må han gidder å snakke om det hjemme. 

Hvordan møter du han når han endelig åpner seg bittelitt? Blir du sur, vil han ikke det mer. 

Jeg skjønner du er dritt lei. Han må være med å bidra i forholdet han også. 

Er  barna små? Finner dere på noe gøy? 

Aner ikke om han er drittsekk eller bare sløv. 🩷 Men jeg forstår deg. 

Anonymkode: b69f8...39b

[Anonym bruker]

Han steiler fordi han føler han må forandre seg, da føler han seg ikke bra nok. Ser ut som han ikke føler seg bra nok pga. dårlig råd.  

Som Dr. Phil sa engang..  Noen må være helten i ett forhold.Kan du backe han opp? Kan han forandre seg da? Hvis du sier han er bra osv. Så han kommer seg ovenpå?

Jeg ga opp en gang.. Hvorfor skulle alltid jeg dra lasset. Urettferdig. Men så snudde jeg på det. Tok ned guarden litt. Da jeg begynte å være hyggelig og positiv, så slang han seg på.  Som sagt. Jeg vet ikke om klarer.

Anonymkode: b69f8...39b

[Anonym bruker]

Har han alltid vært slik? Eller når oppdaget du at han ble slik? En teori fra meg: han føler han ikke strekker til, har skyldfølelse, og er deprimert. Og klarer ikke gjøre noe med det. Livredd for terapi da det vil bli stilt krav til han. Og han tror han vil få kritikk fra behandleren. Han tåler ikke kritikk, og egger skylden på deg. Hvis han innrømmer skyld betyr det at han gjør feil og må endre seg. 
Dette er klassisk. Veldig mange menn nekter parterapi. 
Men når han ikke orker dusje eller lage seg mat og bare ligger på sofaen er det ganske åpenbart at han sliter. 
Skjønner godt du er lei og frustrert. Du kan absolutt snakke med en terapeut alene og forklare situasjon og få råd og tips derfra. ❤️

Anonymkode: ca980...f6e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Hmm.. kanskje det ja. Noe er jo feil et sted. Har du noen eksempler på hva han gjør/sier så jeg kan sammenlikne mer? Min også forfaller når han blir alene. Drar jeg bort med barna noen dager, dusjer han ikke, legger seg ikke men bare sovner på sofaen og lager seg ikke mat. Slipper liksom alle rutiner. 

 

Anonymkode: b121b...edf

Mangel på empati, ikke evne til å sette andres behov foran egne, glemmer lett, henger seg opp i detaljer istedenfor å se det store bildet. 
Vi går på FVK nå, og han klarer ikke få med seg alt som blir sagt fordi det blir for mye, men han sier ikke noe om det. Bare sitter der. Også tar han det opp i en eller annen diskusjon om noe helt annet. Jeg har tusen eksempler, og før noen andre sier noe, nei, det er ikke sånn alle menn er. 

Anonymkode: 91ff9...9be

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Har han alltid vært slik? Eller når oppdaget du at han ble slik? En teori fra meg: han føler han ikke strekker til, har skyldfølelse, og er deprimert. Og klarer ikke gjøre noe med det. Livredd for terapi da det vil bli stilt krav til han. Og han tror han vil få kritikk fra behandleren. Han tåler ikke kritikk, og egger skylden på deg. Hvis han innrømmer skyld betyr det at han gjør feil og må endre seg. 
Dette er klassisk. Veldig mange menn nekter parterapi. 
Men når han ikke orker dusje eller lage seg mat og bare ligger på sofaen er det ganske åpenbart at han sliter. 
Skjønner godt du er lei og frustrert. Du kan absolutt snakke med en terapeut alene og forklare situasjon og få råd og tips derfra. ❤️

Anonymkode: ca980...f6e

Når jeg tenker tilbake så har han hatt mye trekk av dette, men det slo nok først skikkelig ut etter vi fikk barn. Før det var det jo ingen bekymringer og lite krav. 

Men tror han jeg er helt korka idiot eller dørmatte da siden han tenker han bare kan behandle meg sånn?

Anonymkode: b121b...edf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Når jeg tenker tilbake så har han hatt mye trekk av dette, men det slo nok først skikkelig ut etter vi fikk barn. Før det var det jo ingen bekymringer og lite krav. 

Men tror han jeg er helt korka idiot eller dørmatte da siden han tenker han bare kan behandle meg sånn?

Anonymkode: b121b...edf

Menn med høytfungerende autisme klarer seg gjerne fint så lenge de bare har seg selv å passe på, men når det kommet barn virker de dårlig.

Og de er ikke onde, de tenker ikke at kona er en korka idiot, de bare evner ikke å ta ansvaret det er å følge opp kone og barn.

Har en svoger som har asbergers. God jobb med mye ansvar, men det mestrer han fint. Kone og barn mestrer han ikke. De ble skilt og han ville ha ungene 50%. Det mestret han heller ikke, klarte ikke følge opp turdager, lekser, fritidsaktiviteter og bursdager. Ble så mange telefoner fra barnehagen og skolen fordi det manglet oppfølging og utstyr at han gav opp. Endte med å ha barna en ettermiddag i uka uten overnatting og annenhver helg.

På mange måter en fantastisk mann, men har helt klart noen mangler... Har dog aldri tenkt at han tenker stygt om andre

 

Anonymkode: f00b5...6d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Menn med høytfungerende autisme klarer seg gjerne fint så lenge de bare har seg selv å passe på, men når det kommet barn virker de dårlig.

Og de er ikke onde, de tenker ikke at kona er en korka idiot, de bare evner ikke å ta ansvaret det er å følge opp kone og barn.

Har en svoger som har asbergers. God jobb med mye ansvar, men det mestrer han fint. Kone og barn mestrer han ikke. De ble skilt og han ville ha ungene 50%. Det mestret han heller ikke, klarte ikke følge opp turdager, lekser, fritidsaktiviteter og bursdager. Ble så mange telefoner fra barnehagen og skolen fordi det manglet oppfølging og utstyr at han gav opp. Endte med å ha barna en ettermiddag i uka uten overnatting og annenhver helg.

På mange måter en fantastisk mann, men har helt klart noen mangler... Har dog aldri tenkt at han tenker stygt om andre

 

Anonymkode: f00b5...6d5

Min framstår jo ond når han etter å ha glemt noe viktig jeg minnet ham på å gjøre kjefter meg huden full fordi han mener det er min feil at han glemte det. Jeg burde minnet ham på det flere ganger, sendt mld, ringt rett før osv. Så det er mitt ansvar at han skal huske noe som gjelder ham. Når jeg da påstår han er urimelig er det noe galt med meg, ikke normalt å reagere sånn osv. Så jeg er den det er noe feil med. Dette kommer fra ham med masse sinne og han ser skummel og ond ut. 

Sånne ting sier han aldri unnskyld for heller, for det var jo jeg som dreit meg ut mener han. Og at han satte meg på plass etterpå og kalte meg opp for det etterpå mener han tydeligvis er helt innafor. Han bare later som det ikke skjedde etterpå og tar jeg opp at sånn oppførsel ikke er greit, får jeg ny runde på hvorfor JEG er syk i hodet. Og at det er galskap å gå rundt å huske slike hendelser og så snakke om det igjen.

 

Anonymkode: b121b...edf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Min framstår jo ond når han etter å ha glemt noe viktig jeg minnet ham på å gjøre kjefter meg huden full fordi han mener det er min feil at han glemte det. Jeg burde minnet ham på det flere ganger, sendt mld, ringt rett før osv. Så det er mitt ansvar at han skal huske noe som gjelder ham. Når jeg da påstår han er urimelig er det noe galt med meg, ikke normalt å reagere sånn osv. Så jeg er den det er noe feil med. Dette kommer fra ham med masse sinne og han ser skummel og ond ut. 

Sånne ting sier han aldri unnskyld for heller, for det var jo jeg som dreit meg ut mener han. Og at han satte meg på plass etterpå og kalte meg opp for det etterpå mener han tydeligvis er helt innafor. Han bare later som det ikke skjedde etterpå og tar jeg opp at sånn oppførsel ikke er greit, får jeg ny runde på hvorfor JEG er syk i hodet. Og at det er galskap å gå rundt å huske slike hendelser og så snakke om det igjen.

 

Anonymkode: b121b...edf

Har du følelsen av at han gjør det fordi han ønsker å såre deg, eller fordi han ikke evner annet? For om du føler han sårer deg så er det ikke mulig å endre. Da gjør han det for å være ond

Anonymkode: 91ff9...9be

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Min framstår jo ond når han etter å ha glemt noe viktig jeg minnet ham på å gjøre kjefter meg huden full fordi han mener det er min feil at han glemte det. Jeg burde minnet ham på det flere ganger, sendt mld, ringt rett før osv. Så det er mitt ansvar at han skal huske noe som gjelder ham. Når jeg da påstår han er urimelig er det noe galt med meg, ikke normalt å reagere sånn osv. Så jeg er den det er noe feil med. Dette kommer fra ham med masse sinne og han ser skummel og ond ut. 

Sånne ting sier han aldri unnskyld for heller, for det var jo jeg som dreit meg ut mener han. Og at han satte meg på plass etterpå og kalte meg opp for det etterpå mener han tydeligvis er helt innafor. Han bare later som det ikke skjedde etterpå og tar jeg opp at sånn oppførsel ikke er greit, får jeg ny runde på hvorfor JEG er syk i hodet. Og at det er galskap å gå rundt å huske slike hendelser og så snakke om det igjen.

 

Anonymkode: b121b...edf

Angrep er det beste forsvar 

For mange er dette en instinktvis reaksjon, og slett ikke ondskap.

Men jeg sier ikke at du skal finne deg i det, at ting kan forklares betyr ikke at det er greit. Det er ikke en unnskyldning, men en forklaring.

Kanskje må du bare gå fra han?

Anonymkode: f00b5...6d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Angrep er det beste forsvar 

For mange er dette en instinktvis reaksjon, og slett ikke ondskap.

Men jeg sier ikke at du skal finne deg i det, at ting kan forklares betyr ikke at det er greit. Det er ikke en unnskyldning, men en forklaring.

Kanskje må du bare gå fra han?

Anonymkode: f00b5...6d5

Men hvorfor angripe meg? Hvorfor kan han ikke selv greie å ta ansvar for det han sier og gjør? Han er veldig umoden hvertfall, og ja, jeg kan jo ikke leve slik.

Anonymkode: b121b...edf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Men hvorfor angripe meg? Hvorfor kan han ikke selv greie å ta ansvar for det han sier og gjør? Han er veldig umoden hvertfall, og ja, jeg kan jo ikke leve slik.

Anonymkode: b121b...edf

Det er jo det jeg sier, kan klarer ikke det.

Hvorfor han ikke klarer det kan man bare spekulere i, det kan selvfølgelig være en diagnose som asbergers eller en eller annen psykiatrisk ting, men det kan også hende han bare er umoden eller mindre intelligent og føler seg angrepet og lite verdt når han gjør noe feil, så han svarer på den måten.

Uansett hva som er grunnen er det ødeleggende for deg og for forholdet, da er det ditt ansvar å ta komme deg vekk fra det fordi du ikke ønsker å leve med det.

Du får ikke endret mannen, han er som han er han. Ditt valg er om du vil leve med det eller bryte ut.

Anonymkode: f00b5...6d5