Hjelpe hverandre eller klare seg alene?

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med at man hjelper hverandre når det trengs. Skal man samme vei som noen lar man dem sitte på, selv om det blir en liten omvei. Man taper kanskje selv 15 minutter på det, mens de gjerne sparer 1-1,5 timer på det. Er det noen på jobb som har liten tid før et møte og ikke finner noe utstyr som skal med, så hjelper vi andre å lete i noen minutter. Har noen glemt drikke og man selv har to flasker vann i skapet, gir eller låner man bort den ene. Osv. Slike småting som gjør hverdagen lettere, gjør at ting glir bedre og at man som gruppe blir ferdig før. 

Så har jeg en bekjent som er stikk motsatt. En ting er at vedkommende selv nekter å ta i mot hjelp og heller strever en time med noe som to stykker kunne fått på noen minutter (og dermed er indisponibel for andre ting). En annen ting er det at vedkommende nekter å hjelpe andre også. Det er helt gjennomsyret at vedkommende mener alle skal klare seg selv.

Vi er jo ikke kompatible på dette i det hele tatt. Jeg blir så frustert når mye tid går bort i at vedkommende nekter å hjelpe andre, og at det er aller vanskeligst å få hjelp om en spør. Mange av tilfellene, vil jo egentlig tjene vedkommende også, fordi man blir fortere ferdig som gruppe om vi hjelper hverandre, men nei. Spesielt uvillig er vedkommende om de som spør om hjelp er unge eller eldre. For alle må lære seg å være selvstendig og leve slik at man mestrer alt uten å spørre om hjelp. I alle fall om det er noe vedkommende selv mener det bare trengs én til, mens den som gjør det ikke får det til alene. Det som skjer er at en av de andre, som egentlig er oppptatt med noe som da må legges til side, går fra for å hjelpe. 

Det er jo gjennomsyret, så vedkommende får ikke mer hjelp enn vedkommende yter selv. Men samarbeid med en slik person er for meg kryktelig frustrerende. Det går så mye tid bort og resultatet blir jo av og til dårligere også. Andre som ikke kjenner personen blir gjerne lei seg og dermed drages jo humøret på alle ned.

Jeg personlig regner aldri med denne personen når det gjelder samarbeid og planlegger med de fleste andre i stedet. De som kjenner personen godt gjør det samme. Noen som vet om andre måter man kan møte slike personer på? Gjerne på en måte som får dem til å forstå at det ofte går bedre om man kan samarbeide og hjelpe hverandre. 

Anonymkode: e68fa...e5d

[Anonym bruker]

Sånn folk er utrolig usjarmerende. De har rett og slett gått glipp av det faktum at mennesket er grunnleggende sosiale vesener. Mangel på raushet er, tillegg til gjerrighet, den mest usympatiske egenskapen det går an å ha, etter min mening. Har dessverre ingen råd til deg. Selv unngår jeg slike folk i den grad det er mulig. 

Anonymkode: 7c315...458

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Sånn folk er utrolig usjarmerende. De har rett og slett gått glipp av det faktum at mennesket er grunnleggende sosiale vesener. Mangel på raushet er, tillegg til gjerrighet, den mest usympatiske egenskapen det går an å ha, etter min mening. Har dessverre ingen råd til deg. Selv unngår jeg slike folk i den grad det er mulig. 

Anonymkode: 7c315...458

*Sånne folk

Anonymkode: 7c315...458

[Anonym bruker]

I starten av voksenlivet/ slutten av ungdomstiden var jeg den som stilte opp for alle rundt meg. Kunne kjøre 1 time unna for å hente ei venninne, når jeg kom frem svarte hun ikke på tlf og fikk ikke tak i henne, etterhvert når jeg fant henne ble hun helt rar, hun hadde ombestemt seg da hun skulle møte en fyr. Men å si fra?? Nei det gadd hun ikke. Eller en annen venninne som bare kom på døra inn i gangen på en lørdagsmorgen med 2 åringen på armen og sa hun skulle på kafé med venner og lurte på om jeg ville passe ungen. Frekk!  Jeg sa nei av prinsipp. Er du en snill og raus person vil folk utnytte det.  Nå sier jeg nei til det meste, kun hvis jeg har lyst, men ber heller ikke andre om hjelp. 

Anonymkode: 3bcc9...ce5

[Anonym bruker]

Jeg elsker "landsby"-tankegang. Et vennlig og godt samarbeidsklima er best, uansett hvor, om det er på arbeidsplassen, i idrettslaget, i familien eller i nabolaget. 

Og det er stor forskjell på å hjelpe hverandre og lage et godt klima og det å la seg utnytte og tråkke på. Jeg sier ja når jeg har tid og kapasitet, men sier nei om jeg ikke f.eks er sliten og ikke orker. Pga kroniske sykdommer går formen litt opp og ned og da er "landbyen" veldig god å ha. 

Tips til å få slike personer de beskriver med på laget, har jeg dessverre ikke. De er som regel satt.

Anonymkode: 79e38...341

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

I starten av voksenlivet/ slutten av ungdomstiden var jeg den som stilte opp for alle rundt meg. Kunne kjøre 1 time unna for å hente ei venninne, når jeg kom frem svarte hun ikke på tlf og fikk ikke tak i henne, etterhvert når jeg fant henne ble hun helt rar, hun hadde ombestemt seg da hun skulle møte en fyr. Men å si fra?? Nei det gadd hun ikke. Eller en annen venninne som bare kom på døra inn i gangen på en lørdagsmorgen med 2 åringen på armen og sa hun skulle på kafé med venner og lurte på om jeg ville passe ungen. Frekk!  Jeg sa nei av prinsipp. Er du en snill og raus person vil folk utnytte det.  Nå sier jeg nei til det meste, kun hvis jeg har lyst, men ber heller ikke andre om hjelp. 

Anonymkode: 3bcc9...ce5

Det er da ikke noe problem å være en snill og raus person uten å la seg utnytte, samtidig vil det jo gjerne være skjevfordelinger i forskjellige relasjoner opp igjennom tidene.  En stund trenger jeg mest hjelp andre ganger trenger du mest  hjelp.  Forhold som bare går en vei -  alltid - hadde jeg nok vurdert om var verdt det.  Noen ganger kan det være det, andre ganger ikke.  

Anonymkode: 11d59...69b

[Anonym bruker]

Det er bedre å klare seg selv. Med andre mennesker blir det fort misforståelser, og ting blir verre, og jeg hater å føle at jeg står i gjeld til noen.

I 20-årene var jeg en som alltid stilte opp for andre. Så fikk jeg kolikkbarn og fødselsdepresjon og opplevde at ingen stilte opp. Og verre ble det:

Vi mistet alt av familie til kreft, og vi har aldri hatt barnefri eller barnevakt. Barna våre har aldri overnattet hos noen (bortsett fra når de har vært med oss på ferie da).Hadde noen tilbud seg hadde jeg takket veldig takknemlig ja, men ingen tilbyr, selv om de vet hvordan vi har det. 

På grunn av situasjonen, som også innebærer en kronisk sykdom hos meg og kroniske ryggplager hos min mann, men vi jobber forssatt fult begge to, og med to energiske barn, så har jeg faktisk aldri overskudd til å hjelpe andre heller. 
 

Jeg tenker at når barna flytter ut og jeg får mer overskudd skal jeg stille opp for andre. Fordi jeg synes det var vondt at ingen stilte opp for oss når vi behøvde det som mest. Vi kommer selvsagt også til å hjelpe barna våre når de får barn. Vi har sett hvor stor verdi det har for familiene rundt oss med all hjelp de får fra sine foreldre.

Men uansett hva vi skal gjøre så har vi gjennom livet lært at ingen vil hjelpe, og om de «dras inn i det» vil man uansett stå i gjeld til dem. 

Anonymkode: 8a4d3...a08

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er bedre å klare seg selv. Med andre mennesker blir det fort misforståelser, og ting blir verre, og jeg hater å føle at jeg står i gjeld til noen.

I 20-årene var jeg en som alltid stilte opp for andre. Så fikk jeg kolikkbarn og fødselsdepresjon og opplevde at ingen stilte opp. Og verre ble det:

Vi mistet alt av familie til kreft, og vi har aldri hatt barnefri eller barnevakt. Barna våre har aldri overnattet hos noen (bortsett fra når de har vært med oss på ferie da).Hadde noen tilbud seg hadde jeg takket veldig takknemlig ja, men ingen tilbyr, selv om de vet hvordan vi har det. 

På grunn av situasjonen, som også innebærer en kronisk sykdom hos meg og kroniske ryggplager hos min mann, men vi jobber forssatt fult begge to, og med to energiske barn, så har jeg faktisk aldri overskudd til å hjelpe andre heller. 
 

Jeg tenker at når barna flytter ut og jeg får mer overskudd skal jeg stille opp for andre. Fordi jeg synes det var vondt at ingen stilte opp for oss når vi behøvde det som mest. Vi kommer selvsagt også til å hjelpe barna våre når de får barn. Vi har sett hvor stor verdi det har for familiene rundt oss med all hjelp de får fra sine foreldre.

Men uansett hva vi skal gjøre så har vi gjennom livet lært at ingen vil hjelpe, og om de «dras inn i det» vil man uansett stå i gjeld til dem. 

Anonymkode: 8a4d3...a08

Har du spurt om hjelp og tilbudt hjelp til andre? Det skal ganske mye til at jeg tilbyr hjelp til andre enn familien . Da skal jeg kjenne dem veldig godt eller så må de be om hjelp.

Anonymkode: 30664...871

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det er bedre å klare seg selv. Med andre mennesker blir det fort misforståelser, og ting blir verre, og jeg hater å føle at jeg står i gjeld til noen.

I 20-årene var jeg en som alltid stilte opp for andre. Så fikk jeg kolikkbarn og fødselsdepresjon og opplevde at ingen stilte opp. Og verre ble det:

Vi mistet alt av familie til kreft, og vi har aldri hatt barnefri eller barnevakt. Barna våre har aldri overnattet hos noen (bortsett fra når de har vært med oss på ferie da).Hadde noen tilbud seg hadde jeg takket veldig takknemlig ja, men ingen tilbyr, selv om de vet hvordan vi har det. 

På grunn av situasjonen, som også innebærer en kronisk sykdom hos meg og kroniske ryggplager hos min mann, men vi jobber forssatt fult begge to, og med to energiske barn, så har jeg faktisk aldri overskudd til å hjelpe andre heller. 
 

Jeg tenker at når barna flytter ut og jeg får mer overskudd skal jeg stille opp for andre. Fordi jeg synes det var vondt at ingen stilte opp for oss når vi behøvde det som mest. Vi kommer selvsagt også til å hjelpe barna våre når de får barn. Vi har sett hvor stor verdi det har for familiene rundt oss med all hjelp de får fra sine foreldre.

Men uansett hva vi skal gjøre så har vi gjennom livet lært at ingen vil hjelpe, og om de «dras inn i det» vil man uansett stå i gjeld til dem. 

Anonymkode: 8a4d3...a08

Jeg og min forhenværende valgte å flytte til annen landsdel enn der vi hadde familien vår. I tillegg fikk jeg selv kreft og var gjennom behandling. Noe som medførte at vi var litt i samme situasjon som du er nå ift barnepass. 

Måten vi løste dette på var å inngå samarbeid som vi selv tok initiativ til, med andre foreldre i barnehagen og etterhvert på skolen der ungene våre kunne overnatte hos hverandre både hvis de selv ønsket og når vi foreldrene trengte hjelp til barnepass. 

Det å sitte på som ett offer og forvente at alle skal komme springende å tilby er bare patetisk. Folk er ikke tankeleser og i tillegg så et vi selv ansvarlige for vårt eget ve og vel. 

Anonymkode: 3012b...44a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

*Sånne folk

Anonymkode: 7c315...458

Du kan skrive :"slike." 😊

Anonymkode: eb430...693

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Sånn folk er utrolig usjarmerende. De har rett og slett gått glipp av det faktum at mennesket er grunnleggende sosiale vesener. Mangel på raushet er, tillegg til gjerrighet, den mest usympatiske egenskapen det går an å ha, etter min mening. Har dessverre ingen råd til deg. Selv unngår jeg slike folk i den grad det er mulig. 

Anonymkode: 7c315...458

 

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Du kan skrive :"slike." 😊

Anonymkode: eb430...693

Jeg har markert hva som ble rettet på.

Anonymkode: 5f9c7...cf6