Er utveksling i vg2 en god idé?

[Anonym bruker]

Sønnen min vurderer å dra på utveksling, helst til USA. Han får selv avgjøre dette altså, men lurte på om noen har eventuelle erfaringer å dele? Gode/dårlige opplevelser? Noe vi bør tenke på?

Han er en språksterk, intelligent og sosial gutt som straks fyller 17 år, men jeg bekymrer meg litt likevel. 

Anonymkode: 1accf...88d

[Anonym bruker]

Jeg var på utveksling det året. Men valgte å ikke la karakterene jeg fikk der telle, og ta vg2 om igjen da jeg kom hjem. Jeg dro ikke  til et engelskspråklig land, kunne ikke språket fra før. Utveksling anbefales på det varmeste. Opplevelse og læring for livet. 

Anonymkode: 5179f...bd1

[Anonym bruker]

Har hørt om noen som har hatt et fantastisk opphold og vokst veldig på det, men også om flere andre som har hatt det forferdelig, både i USA og i Latin-Amerika. Det har mye å si hvilken familie man kommer til, og det er flaks eller uflaks. Ei jeg kjenner havnet hos en familie av kriminelle narkobaroner i et latin-amerikansk land, og det hele var en skremmende opplevelse, og vanskelig å få byttet familie. En annen kom til en veldig religiøs familie i USA, der hun fikk lagt store begrensninger på sin frihet og følte seg innesperret. 

Andre jeg har snakket med har hatt det beste året i sitt liv og lært masse. 

Anonymkode: c4497...684

[Anonym bruker]

Jeg ville ventet og heller ham dratt utenlands når barnet er myndig og kan ta en ordentlig tur med eget ansvar for både bolig og utdannelse, ikke et år i fremmed familie (som kan være så ymse).

Anonymkode: 9982e...5b1

[Anonym bruker]

Du er veldig prisgitt familien du kommer til, så du kan være veldig heldig, eller veldig uheldig.

Leste nettopp om en jente som kom til en familie som bodde litt ugreit til med tanke på buss, og ikke fikk være ute etter kl 20 på kvelden osv. Hun følte hun satt i fengsel i huset til vertsfamilien, som det viste seg var ganske urenslige mennesker så møkkete litt ekkelt hus.

Men mange har jo en helt fantastisk opplevelse, så jeg vil ikke fraråde det. Bare vær veldig bevisst hvor du reiser, sett deg godt inn i hvordan du går frem om du må bytte vertsfamilie osv.

Anonymkode: 1df6b...37e

[TinaK 1990]

Hvordan går man frem hvis man ønsker dette? Byråer mm?

[Anonym bruker]

Takk for svar! Byrået sier at en kan ta kontakt ved behov for bytte av vertsfamilie. 

Anonymkode: 1accf...88d

[Anonym bruker]

Familie og sosialt liv er en ting, faglig utbytte en annen ting. Oftest er andre lands læreplaner og ikke minst faglige nivå annerledes. Om en reiser for faglig utbytte tenker jeg dette er noe som må sjekkes svært nøye på forhånd. Om en derimot er ute etter selve opplevelse  av å bo i en annen kultur blir det en litt annen sak...

Anonymkode: 65586...bd2

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det og hadde et veldig fint år. Trivdes i familien, selv om det tok noen måneder å trives skikkelig godt.

Men jeg fikk jo litt innblikk i hvordan det var for andre utvekslingsstudenter, fordi vertsmoren min jobbet som områderepresentant for den amerikanske organisasjonen som organiserte alt for STS i USA. 

Det var ingen «dårlige» hjem av de jeg ble kjent med. Men det er større kulturforskjeller enn mange er klar over. Og forventningene til både vertsfamilier og ungdommer var noen ganger veldig store, på et nivå som var usannsynlig.

Tenåringer er seg selv nærmest, og skjønner ikke alltid kulturforskjellene som gjør at de møter andre forventninger av vertsfamilien enn de gjør av egen familie.

Religiøse familier forventer at ungdommen skal være med i kirken, også i hverdagen. Mange amerikanere er religiøse og kirken står veldig sentralt i livene deres. De vil gjerne vise frem det nye familiemedlemmet + at det forventes deltakelse både fra vertsfamilie og menighet. Hvis ungdommen ikke vil, så blir det et nederlag for familien, særlig i små byer/samfunn hvor den sosiale kontrollen står sterkt.

Norske ungdommer blir i stor grad oppdratt til å ta selvstendige valg, og på videregående skal de være ganske selvgående. Tid med venner er nok også viktigst for norske ungdommer. I USA er familien viktigst og det ligger sentralt i oppdragelsen. Amerikanske ungdommer på High School tar få selvstendige valg. Og amerikanske foreldre er strenge med innetider f.eks.  Da kan det fort føles som at man blir holdt innestengt hvis man i tillegg ikke trives i familien i utgangspunktet.

Mange vertsfamilier blir også vervet gjennom kirken eller lignende. De forventer ofte at ungdommen skal være takknemlig og også vise takknemligheten. 

Organisasjonene fremstiller det som at det er lett å få venner osv. Men det er det ikke alltid. Jeg gikk på en skole med 2000 elever. Og skolesystemet er jo ikke organisert etter små klasser hvor læreren kommer til klassen for å undervise. I USA har læreren et klasserom som elevene går til. Så i løpet av en dag byttet jeg klasserom fem-seks ganger. Alle timene jeg hadde var med forskjellige elever, og friminuttene gikk i stor grad med til å gå i skapet, hente bøker, gå til nytt klasserom. Med andre ord ikke mye tid å henge med andre for å bli kjent. Og jeg var ikke en idrettsjente, så jeg var ikke med på organisert idrett etter skolen.

Og så er det ikke alle som havner i en familie med stort hus. Jeg kjente en fra Nederland som bodde i en 8-barnsfamilie. Det var trangt kan du si. Heldigvis var min venn en fleksibel type.

En annen jeg kjenner som var fra Danmark bodde hos en dame i en trailer park. Heldigvis også han fleksibel, for vertsmoren var ei skikkelig bra dame.

Men blant utvekslingsstudenter er det jo også noen som sliter med typisk ungdomsting. Usikkerhet som kan gå over i angst fordi det tar tid å etablere trygg relasjon til den nye familien eller ny skole. Spiseforstyrrelser, manglende motivasjon på skolen, rus etc. Og så har du vertsfamiliene som blir sjokkerte hvis de oppdager at ungdommen har sex eller drikker alkohol. Amerikanske ungdommer gjør jo også det, men er kanskje flinkere til å skjule det hjemme. Dessuten er de jo ikke fremmede i egen familie, så det oppfattes kanskje ikke like galt.

Så noen måtte bytte, de fleste fordi personkjemien er dårlig begge veier. Dessverre står det ikke nye familier i kø for å være vertsfamilie, så det tok av og til litt tid. 

Så kjenner jeg også folk som har vært på utveksling, hvor det første hjemmet de kom til var helt katastrofe. Men stort sett har det ordnet seg til slutt og de fikk et godt opphold etterhvert.

Og til slutt vil jeg si at jeg også kjenner utlendinger som har vært på utveksling i Norge. Og det er noen rare vertsfamilier her også. Og kulturkollisjoner, som kanskje verken vertsfamilie eller utvekslingsstudenten forutså. Og det er vanskelig å få norske vertsfamilier. 

 

Anonymkode: ca7c5...a7a

[Anonym bruker]

Det var for min del en fantastisk opplevelse. Krevende, men full av opplevelser. Hadde masse hjemlengsel og mange vanskelige dager, men du verden som jeg vokste på det. Jeg vil si at det året rett og slett har hatt stor betydning for livet mitt.

Verdien av å lære språk (for min del engelsk, som jeg da ble veldig stødig i), selvstendighet, relasjonsbygging, nye perspektiver… samholdet vi fikk, vi som var fra hele verden, men utvekslingsstudenter sammen der det ikke året  

Jeg var utvekslingsstudent på 90-tallet og det kostet rett under 20 kroner i minuttet å ringe hjem/dit.  Nå er det jo langt enklere å holde kontakt, og fange opp dersom noe ikke er bra og ungdommen trenger at noen griper inn.

Har fortsatt mye kontakt med vertsfamilie, nesten 30 år senere. Har besøkt dem og de har vært i Norge. Er så evig takknemlig for gjestfriheten og åpenheten de viste meg ❤️🇦🇺

Anonymkode: 07f74...377

[Anonym bruker]

Jeg var på utveksling i USA i andre klasse på videregående, for 20 år siden! I sommer skal jeg besøke vertsfamilien min med barna mine

Det var et år jeg fikk mye ut av i alle fall!

Anonymkode: 1e98b...498