Gammel mamma som vil at barna skal fylle hennes liv med mening

[Anonym bruker]

Mamma er 82, enke og i ganske god form. Hun er veldig krevende overfor meg og de to søstrene mine. Hun forventer at vi hjelper henne mye, invitere henne og også kommer på besøk. Det er aldri nok. Hun har noen venninner og klubber og egentlig mange interesser, men er nå kommet til et punkt der hun seriøst mener vi nærmest skal ta seg av henne og fylle livet hennes med mening.

Vi hjelper masse, inviterer og en av oss ringer daglig til henne. Men det er aldri nok og hun forsøker etter beste evne å få oss til å få dårlig samvittighet ved å sammenligne oss med barn av venner som gjør mer, eller fortelle om alt hun gjorde for sine foreldre da de var i live.

Jeg forsøker uten å bebreide henne å si at hun faktisk må leve sitt liv selv. Vi har mann og barn og fulle jobber, verv og aktiviteter. Kan ikke serve henne hele tiden. Det sliter oss helt ut fordi hun aldri er fornøy lenge av gangen. Hun kommer antageligvis aldri til å endre seg.

Har noen erfaringer med hvordan håndtere slike situasjoner? Hvordan balansere mellom pragmatikk og litt hardhudet-het og den evige dårlige samvittigheten?

 

 

Anonymkode: ea24c...8b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Mamma er 82, enke og i ganske god form. Hun er veldig krevende overfor meg og de to søstrene mine. Hun forventer at vi hjelper henne mye, invitere henne og også kommer på besøk. Det er aldri nok. Hun har noen venninner og klubber og egentlig mange interesser, men er nå kommet til et punkt der hun seriøst mener vi nærmest skal ta seg av henne og fylle livet hennes med mening.

Vi hjelper masse, inviterer og en av oss ringer daglig til henne. Men det er aldri nok og hun forsøker etter beste evne å få oss til å få dårlig samvittighet ved å sammenligne oss med barn av venner som gjør mer, eller fortelle om alt hun gjorde for sine foreldre da de var i live.

Jeg forsøker uten å bebreide henne å si at hun faktisk må leve sitt liv selv. Vi har mann og barn og fulle jobber, verv og aktiviteter. Kan ikke serve henne hele tiden. Det sliter oss helt ut fordi hun aldri er fornøy lenge av gangen. Hun kommer antageligvis aldri til å endre seg.

Har noen erfaringer med hvordan håndtere slike situasjoner? Hvordan balansere mellom pragmatikk og litt hardhudet-het og den evige dårlige samvittigheten?

 

 

Anonymkode: ea24c...8b7

Du er nødt til å ta høyde at hun er 82 og er ikke oppegående som før, selv om hun er sprek. Det er endringer i hjernen i denne aldrene, så selv om hun ikke har diagnose dement f eks, så er hun ikke like reflektert som en 40-åring

Anonymkode: 2c1d3...68b

[Anonym bruker]

Det høres veldig tappende ut. 😟Klem til deg 

Anonymkode: c8759...8ad

[Anonym bruker]

Det høres veldig slitsomt ut. Og hvis hun er en noenlunde frisk og sprek 82-åring, fins det ingen unnskyldning for sånn oppførsel. 

Har hun alltid vært slitsom og krevd mye av andre, eller er det noe nytt?

Anonymkode: e9381...375

[Himmel og hav]

Jeg har dessverre ikke veldig mange råd, men jeg vet hvordan du har det. Svigermor er på samme viset. Hun hadde ikke mye tid til barn og barnebarn før hun ble enke, og da ble vi plutselig det viktigste i livet hennes og vi skal helst fylle plassen etter mannen hennes hele tiden. Det vi gir er aldri nok. Om vi snakker i telefonen i en time, så er det for kort. Om vi hjelper henne en halv dag, så burde det vært en hel osv. Det sliter på å aldri gjøre henne fornøyd. Jeg tror ikke det er noen vei utenom å gjøre seg litt hardhuda og tenke at det ikke er hun som skal bestemme om du har gitt nok. Det vil aldri være nok. Det er et bunnløst sluk og du tar kverken på deg selv om du skal jobbe for å fylle det. Det er det du som må bestemme for deg selv hva som var godt nok. Om det du hadde tid til en dag var en halvtimes telefonsamtale mellom jobb, middagslaging og å kjøre unger på trening, så var det det du kunne gi og da er det bra nok. 

[Anonym bruker]

Jeg tror som en tidligere taler her at mange blir sånn uten at det er bevisst på en måte, det er alderdomshjernen som blir like egoistisk som tenåringshjernen. Plutselig ser de bare sine egne behov...

Min bestemor har alltid vært verdens mest elskelige vesen, og alltid vært redd for å være til bry, alltid klart seg selv. Men siste årene hun bodde hjemme endret dette seg. Hun ble temmelig krevende rett og slett. Skulle ikke ha fagfolk til noe, for det kunne jo bare xx gjøre for henne. Hun forventet plutselig veldig mye.

Ble såpass hjelpetrengende etterhvert at både hjemmesykepleier, hjemmehjelp og middagslevering fra kommunen ble anbefalt, men hun ville ikke ha noe, for hun kunne få hjelp av familien hun. Mye av familien bor langt borte, så det falt veldig mye på to barnebarn som bodde nærmet. Unge voksne som hadde full opp i egne liv skulle handle, besøke, stable ved, måke snø, klippe gress, kjøre til legen, hente medisiner, betale regninger osv osv.

Det sier seg selv at det ikke gikk. Men dette var en personlighetsendring som kom med alderen, hun hadde virkelig aldri vært krevende tidligere i livet.

Hun endte på sykehjem, og bodde der til hun var 99 år gammel. Der ble hun plutselig veldig selvstendig igjen, skulle ikke ha hjelp til noe 🙈

Anonymkode: 46ded...10d

[Anonym bruker]

Det blir bare slik i den alderen der. De er ensom. Ikke ha dårlig samvittighet for alt rundt hennes besøk og vær sammen når du kan og vil. Pappa var samme, sto på døra her hver dag jeg kom hjem fra jobb. Ringte hele tiden og var her flere ganger om dagen. Ble sliten av det. Dette fordi han var ensom. Fra jeg var 15-30 var han aldri på besøk, da var det kompiser og fest som var viktig. Men etter han ble gammel forandret det seg. Nå er han heldigvis på sykehjem så ikke så mye mas lengre. Besøker han der 

Anonymkode: 95b4a...040

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (8 timer siden):

Jeg har dessverre ikke veldig mange råd, men jeg vet hvordan du har det. Svigermor er på samme viset. Hun hadde ikke mye tid til barn og barnebarn før hun ble enke, og da ble vi plutselig det viktigste i livet hennes og vi skal helst fylle plassen etter mannen hennes hele tiden. Det vi gir er aldri nok. Om vi snakker i telefonen i en time, så er det for kort. Om vi hjelper henne en halv dag, så burde det vært en hel osv. Det sliter på å aldri gjøre henne fornøyd. Jeg tror ikke det er noen vei utenom å gjøre seg litt hardhuda og tenke at det ikke er hun som skal bestemme om du har gitt nok. Det vil aldri være nok. Det er et bunnløst sluk og du tar kverken på deg selv om du skal jobbe for å fylle det. Det er det du som må bestemme for deg selv hva som var godt nok. Om det du hadde tid til en dag var en halvtimes telefonsamtale mellom jobb, middagslaging og å kjøre unger på trening, så var det det du kunne gi og da er det bra nok. 

Takk for at du deler dine erfaringer. Bunnløst sluk er et godt begrep. 

Litt samme her, ikke mye barnevakt få da vi trengte det, men nå er det så viktig at barnebarna respekterer henne og hjelper henne. Prøver gro litt hardere hud.

Skremmende tenke om man selv blir slik, om de kognitive evnene svekkes så mye at man bare tenker på seg selv til slutt.........

Anonymkode: ea24c...8b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Det høres veldig tappende ut. 😟Klem til deg 

Anonymkode: c8759...8ad

Tusen takk for empati!

Anonymkode: ea24c...8b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Du er nødt til å ta høyde at hun er 82 og er ikke oppegående som før, selv om hun er sprek. Det er endringer i hjernen i denne aldrene, så selv om hun ikke har diagnose dement f eks, så er hun ikke like reflektert som en 40-åring

Anonymkode: 2c1d3...68b

Takk for klokt svar. Glemmer dette med hjernen, skummelt at refleksjonsnivået senkes, men selvsagt logisk. Burde lese mer om aldring, kjenner jeg

Anonymkode: ea24c...8b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Takk for klokt svar. Glemmer dette med hjernen, skummelt at refleksjonsnivået senkes, men selvsagt logisk. Burde lese mer om aldring, kjenner jeg

Anonymkode: ea24c...8b7

Det er noe som endrer seg hos de, selv om de ikke har demens. Ser det hos mamma og, blitt veldig selvsentrert og det er aldri bra  nok uansett hvor mye man gjør, hun ser stort sett bare seg selv, og det er utrolig mye klaging, det finnes ikke en ting som ikke kan klages på. Og alle andre har mye snillere unger enn det hun har, det er hun flink til å fortelle meg. Men hun ser ikke at hun sliter ut folk, og at det er derfor at hun har mindre besøk og hjelp, det er slitsomt.  når det aldri er bra nok uansett. Filteret forsvinner mer og mer og, noen ganger så er det som å irettesette en unge for kommentarer som kommer. Nå sier hun ting hun aldri ville sagt før. Jeg må bare prøve å huske at selv om hun ikke er dement, så forandrer hjernen seg, og mammaen min blir mer og mer en tverr, selvopptatt og klagete gammel dame, og jeg synes det er så utrolig trist.

Det verste er at mange av oss blir nok på samme viset.

Anonymkode: ea8f4...033

[oslofrk]

Uff - det hørtes veldig slitsomt ut!

Min far var litt i samme gate - allerede da han var 67. Det var utrolig slitsomt. Vi var tre søsken og han maste like mye på oss alle tre. Han hadde en hjerneskade, slet ut venner og bekjente og ble veldig ensom. Det gjorde det ikke lettere.
 

Jeg innførte fast «ringetid» på faste dager. Gruet meg dessverre til samtalene - det handlet stort sett om hvor mye han hadde gledet seg til å snakke med meg, sykdom, sykdom og sykdom (han var mest syk i hodet dessverre) og så kunne han avbryte seg selv ved å fortelle no «morsomt» han så på tv mens vi snakket sammen. Ikke ville han avslutte samtalen heller. Jeg fikk mer og mer følelsen av at det ikke var meg han egentlig ville prate med, men «noen». Fast ringetid hjalp likevel litt på min samvittighet, for da visste ihvertfall jeg at vi hadde snakket sammen. 

[Anonym bruker]

Ensomhet er sikker en faktor. Men kanskje er man også litt redd i den alderen? Redd for å bli glemt, for å bli borte, for å ikke bety noe? Jeg aner ikke. Men jeg mener dere bør sette grenser, si det du skriver i innlegget, egentlig. Og det mener jeg virkelig (selv om jeg gjerne skulle hatt *litt* mas fra min egen mor her, hun har vært død i 25 år) forstår at dette er slitsomt. 

Anonymkode: 4021e...ced

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Ensomhet er sikker en faktor. Men kanskje er man også litt redd i den alderen? Redd for å bli glemt, for å bli borte, for å ikke bety noe? Jeg aner ikke. Men jeg mener dere bør sette grenser, si det du skriver i innlegget, egentlig. Og det mener jeg virkelig (selv om jeg gjerne skulle hatt *litt* mas fra min egen mor her, hun har vært død i 25 år) forstår at dette er slitsomt. 

Anonymkode: 4021e...ced

Jeg skjønner det altså, jeg har også mistet en forelder for tidlig. De andre forelderen minner i denne kategorien og nå har svigers også begynt. Vi står i en knallhard livsfase med flere barn (ungdommer) med utfordringer vi må hjelpe dem med kontinuerlig , sykdom, helseutfordringer, hus som trenger vedlikehold og hektiske jobber. Det er faktisk vondt at foreldrene våre velger å legge sten på byrden ved å gi oss dårlig samvittighet for at vi ikke klarer å ha eneansvaret for kontakten med dem i det daglige, eller å pusse opp for dem. Ingen av dem trenger egentlig hjelpen de ber om, de har helse og økonomi til å løse dette selv.

 

Mine besteforeldre var nok ikke en følelsesmessig støtte for mine foreldre, men de var ikke kravstore og de passet også på å avlaste dem med hjelp i huset og barnevakt. Det har våre foreldre aldri gjort med mindre det var helt spesielt. Vi fikk heller ingen oppfølging som ungdommer på tross av (for min del) stort behov så jeg tror kanskje ikke de forstår hva livet krever av oss. Grunnen til at de vil bruke oss som støtte ser ut til å være at de vil bruke tiden og pengene sine på selvrealisering og ferier. Deres egne foreldre gjorde jo ikke det, men de la til rette for at våre foreldre kunne drive selvrealisering da de var på vår alder. 

For å være ærlig opplever jeg at dessertgjenerasjonen er ekstremt selvsentrerte og forventer å få skumme fløten til de parkerer tøflene uavhengig av konsekvensene for andre.

Anonymkode: db0b2...18d

[Anonym bruker]

Jeg har fulgt to bestemødre gjennom aldring, sykehjem og til graven. Begge var enker i rundt 20 år. Ingen av dem oppførte seg sånn som beskrevet her, selv om de for all del hadde en god del andre feil og mangler.

Den ene var dement de siste 5-6 årene av sitt liv, den andre var helt klar da hun døde over 90 år gammel. Den ene besøkte jeg regelmessig hver 2-3 uke (hun bodde alene), den andre sjeldnere, etter at hun kom på sykehjem. Begge var glade for besøk, men ingen av dem maste tydelig eller påførte dårlig samvittighet.

Jeg tror ikke på at folk uten videre blir kjipe når de blir gamle, selv om det sikkert kan skje med noen. Det er sannsynligvis et eller annet med personligheten også. 

Anonymkode: e9381...375

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 11.1.2025 den 19.48):

Det er noe som endrer seg hos de, selv om de ikke har demens. Ser det hos mamma og, blitt veldig selvsentrert og det er aldri bra  nok uansett hvor mye man gjør, hun ser stort sett bare seg selv, og det er utrolig mye klaging, det finnes ikke en ting som ikke kan klages på. Og alle andre har mye snillere unger enn det hun har, det er hun flink til å fortelle meg. Men hun ser ikke at hun sliter ut folk, og at det er derfor at hun har mindre besøk og hjelp, det er slitsomt.  når det aldri er bra nok uansett. Filteret forsvinner mer og mer og, noen ganger så er det som å irettesette en unge for kommentarer som kommer. Nå sier hun ting hun aldri ville sagt før. Jeg må bare prøve å huske at selv om hun ikke er dement, så forandrer hjernen seg, og mammaen min blir mer og mer en tverr, selvopptatt og klagete gammel dame, og jeg synes det er så utrolig trist.

Det verste er at mange av oss blir nok på samme viset.

Anonymkode: ea8f4...033

Kjære deg, det er så likt jeg har det. Filteret forsvinner, at alt er greit å si - stygge ting om så mange, venner og offentlige personer. Hvor kommer alt dette agget fra?

At andres barn er så mye greiere hører vi hele tiden. Det har jeg faktisk utfordret henne på, tror vi hjelper henne mer enn noen jeg vet om av vennene mine. Men det er jo slik du sier, det at det er et bunnløst sluk, at det aldri blir nok.

Det triste er at det fine ved forholdet jeg har hatt til henne nå blir totalt overskygget over at hun er så krevende. Det synes jeg er vondt, for jeg vil jo gjerne huske henne som et menneske jeg er glad i og respekterer.

Anonymkode: ea24c...8b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 11.1.2025 den 21.09):

Ensomhet er sikker en faktor. Men kanskje er man også litt redd i den alderen? Redd for å bli glemt, for å bli borte, for å ikke bety noe? Jeg aner ikke. Men jeg mener dere bør sette grenser, si det du skriver i innlegget, egentlig. Og det mener jeg virkelig (selv om jeg gjerne skulle hatt *litt* mas fra min egen mor her, hun har vært død i 25 år) forstår at dette er slitsomt. 

Anonymkode: 4021e...ced

Ja, tror redsel for å bli glemt, ikke "være noen" er sterk. Trist å høre du har mistet din mor så tidlig. Skammer meg over kritikken av min mamma når jeg hører det. Må forsøke å se hennes gode og sterke sider gjennom maset.

Anonymkode: ea24c...8b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 11.1.2025 den 21.44):

Jeg skjønner det altså, jeg har også mistet en forelder for tidlig. De andre forelderen minner i denne kategorien og nå har svigers også begynt. Vi står i en knallhard livsfase med flere barn (ungdommer) med utfordringer vi må hjelpe dem med kontinuerlig , sykdom, helseutfordringer, hus som trenger vedlikehold og hektiske jobber. Det er faktisk vondt at foreldrene våre velger å legge sten på byrden ved å gi oss dårlig samvittighet for at vi ikke klarer å ha eneansvaret for kontakten med dem i det daglige, eller å pusse opp for dem. Ingen av dem trenger egentlig hjelpen de ber om, de har helse og økonomi til å løse dette selv.

 

Mine besteforeldre var nok ikke en følelsesmessig støtte for mine foreldre, men de var ikke kravstore og de passet også på å avlaste dem med hjelp i huset og barnevakt. Det har våre foreldre aldri gjort med mindre det var helt spesielt. Vi fikk heller ingen oppfølging som ungdommer på tross av (for min del) stort behov så jeg tror kanskje ikke de forstår hva livet krever av oss. Grunnen til at de vil bruke oss som støtte ser ut til å være at de vil bruke tiden og pengene sine på selvrealisering og ferier. Deres egne foreldre gjorde jo ikke det, men de la til rette for at våre foreldre kunne drive selvrealisering da de var på vår alder. 

For å være ærlig opplever jeg at dessertgjenerasjonen er ekstremt selvsentrerte og forventer å få skumme fløten til de parkerer tøflene uavhengig av konsekvensene for andre.

Anonymkode: db0b2...18d

Hæ? forventer de at dere skal pusse opp for dem? Der ville jeg sagt tydelig fra at det er uaktuelt! En ting en felles hytte, men deres leilighet/hus?

Det er vel på en måte slik at som man sår så høster man? Har man ikke bidratt kan de ikke vente for mye? Vanskelig å praktisere. Vi fikk lite hjelp med barna da de var små, men dette bildet er behørlig pyntet på, så selvbildet hennes er helt annerledes enn virkeligheten.

Dette med dårlig samvittighet må kjempes imot! De er eksperter på å trykke på emosjonelle knapper, for det er jo dem som har skapt disse knappene gjennom oppdragelsen. Her hjelper kognitiv terapi/tankegang (eller lese bøker ok det)

Lykke til i ditt liv, det høres stritt ut det også!

Anonymkode: ea24c...8b7