Toleranse for familie

[Anonym bruker]

I tidligere tider bodde man mye tettere på hverandre. Nå bor stort sett hver familie for seg, men noen få unntak i form av generasjonsbolig. Andre kulturer er mer sammen som storfamilie enn det den norske kulturen er. 

Leser og hører om folk som har koselig og hyggelig mor/svigermor eventuelt far/svigerfar, men som ikke klarer å bo med dem i mer enn 4 dager og noen enda mindre. Har vi blitt for travle og for sosialt slitne til å klare å være tett på hverandre over tid? Noen her som har noen tanker om hvorfor de ikke orker å bo med en forelder/svigerforelder mer enn noen dager? (Nå snakker jeg om foreldre som er snille og hyggelige). Dere som kan bo lenger (f.eks en hel uke i påsken, julen, dra på sommerferie sammen) har dere noen tanker om hvorfor dere orker dette?

Anonymkode: b62a5...9e1

[Anonym bruker]

Fordi vi ikke må? I gamle dager var det tvingende nødvendig, og da måtte man bare bite i seg eventuell irritasjon.

Anonymkode: ac3de...fd5

[Anonym bruker]

Jeg tror kanskje det henger litt sammen med hvordan man er sammen? Som gjest er man i en rolle som kan være vanskelig å håndtere fordi man ikke kan ta seg til rette og føle seg 100 % som hjemme uansett hvor mye man blir oppfordret til det, og må balansere mellom å tilby seg å hjelpe/bidra, være takknemlig for oppvartning osv. For vertskapet blir det tilsvarende utfordrende å tilpasse seg at de vanlige rutinene, områder man vanligvis er alene osv. blir endret. Det blir ikke et likeverdig forhold uansett hvordan man vrir og vender på det, og dermed blir det mer anstrengt og slitsomt enn der man bor sammen hele tiden og det er hjemmet til alle, hvor alle har sine faste oppgaver, rutiner osv. 

Noen takler selvfølgelig både å ha og være i besøk over tid bedre enn andre, avhengig av både relasjoner, personligheter og plass man har tilgjengelig både inne og ute, men helt som å bo sammen fast blir det jo ikke. 

Anonymkode: 44a35...b6c

[Anonym bruker]

Dersom man bor sammen fast lærer man hverandre bedre å kjenne, hvilke hensyn man må ta og hvordan man fungerer sammen.

Bor man ikke sammen til daglig ha alle sine egne måter å gjøre ting på som er lager på grunnlag av jeg, ikke oss.
Samtidig så vil det være de som bor der, og gjester.

Forutsetningene når man bor sammen fast, og når man er sammen i kortere perioder er rett og slett forskjellige.
Er på en måte en litt annen "maktbalanse"

Anonymkode: ef22e...a2e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror kanskje det henger litt sammen med hvordan man er sammen? Som gjest er man i en rolle som kan være vanskelig å håndtere fordi man ikke kan ta seg til rette og føle seg 100 % som hjemme uansett hvor mye man blir oppfordret til det, og må balansere mellom å tilby seg å hjelpe/bidra, være takknemlig for oppvartning osv. For vertskapet blir det tilsvarende utfordrende å tilpasse seg at de vanlige rutinene, områder man vanligvis er alene osv. blir endret. Det blir ikke et likeverdig forhold uansett hvordan man vrir og vender på det, og dermed blir det mer anstrengt og slitsomt enn der man bor sammen hele tiden og det er hjemmet til alle, hvor alle har sine faste oppgaver, rutiner osv. 

Noen takler selvfølgelig både å ha og være i besøk over tid bedre enn andre, avhengig av både relasjoner, personligheter og plass man har tilgjengelig både inne og ute, men helt som å bo sammen fast blir det jo ikke. 

Anonymkode: 44a35...b6c

Jeg har forøvrig vært på ferieturer med hele storfamilien på både ene og andre siden flere ganger, men da til steder der alle kjernefamiliene har hver sine leiligheter/hytter/boenheter, og det fungerer veldig fint fordi alle da har et privat sted å trekke seg tilbake til, alle har samme rolle (er gjester et sted) og man må ikke være sammen med alle hele tiden. 

Anonymkode: 44a35...b6c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Fordi vi ikke må? I gamle dager var det tvingende nødvendig, og da måtte man bare bite i seg eventuell irritasjon.

Anonymkode: ac3de...fd5

Dette! 👆 

Anonymkode: 986f8...d20

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

I tidligere tider bodde man mye tettere på hverandre. Nå bor stort sett hver familie for seg, men noen få unntak i form av generasjonsbolig. Andre kulturer er mer sammen som storfamilie enn det den norske kulturen er. 

Leser og hører om folk som har koselig og hyggelig mor/svigermor eventuelt far/svigerfar, men som ikke klarer å bo med dem i mer enn 4 dager og noen enda mindre. Har vi blitt for travle og for sosialt slitne til å klare å være tett på hverandre over tid? Noen her som har noen tanker om hvorfor de ikke orker å bo med en forelder/svigerforelder mer enn noen dager? (Nå snakker jeg om foreldre som er snille og hyggelige). Dere som kan bo lenger (f.eks en hel uke i påsken, julen, dra på sommerferie sammen) har dere noen tanker om hvorfor dere orker dette?

Anonymkode: b62a5...9e1

Vi blir lært opp fra vi er helt små, til å være selvstendige. Veldig vanlig her i Norge. Stor forskjell fra andre kulturer. 

Anonymkode: 520ec...f28

[MissSaigon]

Det er stor forskjell på å bo sammen og å være på besøk. Jeg er overrasket over at svaret på innlegget ditt ikke gir seg selv for deg også. 

[Anonym bruker]

Å bo sammen på tvers av generasjoner er krevende for alle parter. Å være én eller to uker sammen, klarer de fleste. Man klarer bedre å svelge kameler når man vet det er en ende på det. 

Anonymkode: e5f3c...5e4

[Anonym bruker]

Ja det var mange, spesielt kvinner, i gamledager som måtte flytte inn i mannens storfamilie og som måtte finne seg i å måtte tilpasse seg deres krav og rutiner og bli hundset rundt av svigermor, med null mulighet til å bli selvstendig og skape sitt eget liv. Det slipper heldigvis de fleste i dag

Anonymkode: 468a4...55d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Ja det var mange, spesielt kvinner, i gamledager som måtte flytte inn i mannens storfamilie og som måtte finne seg i å måtte tilpasse seg deres krav og rutiner og bli hundset rundt av svigermor, med null mulighet til å bli selvstendig og skape sitt eget liv. Det slipper heldigvis de fleste i dag

Anonymkode: 468a4...55d

Dette👆🏻

Sånn var det for min bestemor å flytte på gården til min bestefar hvor hans mor regjerte, selv om de bodde i hvert sitt hus. Det fungerte vel først og fremst fordi min bestemor kom fra en storfamilie som bodde sammen, så hun kunne «reglene», det vil si var diplomatisk nok til å å få det til å fungere.

Kjente også andre i min besteforeldregenerasjon (jeg er først i 1974), som fortalte hvor strevsomt det til tider var å bo tett på svigerforeldre. 
 

Samtidig ble ensomheten stor da de ble gamle og ikke hadde den samme storfamiliestrukturen selv, fordi min foreldregenerasjon ble selvstendige gjennom utdanning og tjente nok til å bosette egen i eget hus.

Jeg ser jo på min egen mor som har fått kognitive vansker. Hun klarer seg foreløpig selv, men hadde hatt det best med å bo sammen med familie. Men den kapasiteten har ikke jeg, eller min bror. Det betyr jo også at hun på et tidspunkt må få hjelp av det offentlige, og mest sannsyn flytte på et hjem. 
 

Jeg tenker at vi blir et litt fattigere samfunn med mye ensomhet når velstanden vår gir mulighet til selvstendighet. 

Anonymkode: 91bfb...9ed

[Anonym bruker]

Fordi vi ikke må, og ikke vil tilpasse oss andre i like stor grad som man måtte før.

I vestlige land blir vi oppdratt som individualister. Vi liker å ha stor frihet og fokus er egen lykke. I andre kulturer er man bare en del av familien. Alle ting man gjør gjenspeiles i familiens ære. Fordeler med det er at om man kommer fra en god familie, så har man et stort forsprang. I tillegg er det hele familiens kollektive ansvar å ta vare på hverandre, bygge opp verdier sammen og oppdra barna sammen. Dette blir ikke en positiv greie om man kommer fra en dårligere stilt familie. Da er man plutselig ansvarlig for alle dårlige valg som andre i familien tar.

Jeg er glad for at vi ikke lever som storfamiier lenger her i vesten. Vi har uendelige muligheter for egenutvikling og er ikke avhengige av flaks med tanke på hvilken familie vi er født inn i. Men jeg ser at det hadde vært lettere og mindre stressende å ha mange barn om man er flere om jobben. Det er sannsynligvis også bedre å bli gammel i en storfamilie, og bli tatt vare på av familie som bryr seg og har tid, i motsetning til å ende på sykehjem. Biologisk er vi nok også bedre rustet til å leve tettere sammen. Bare se på ensomhet og depresjoner som er veldig vanlig i samfunnet vårt.

Anonymkode: 6cf58...025

[Anonym bruker]

Bestemor og bestefar bodde i generasjonsbolig med oldeforeldre mine. For å si det sånn, det var ikke oldeforeldrene mine sin skyld at det gikk smertefritt 🤣 De hadde jo ikke noe annet valg. 

Har vennepar fra india hvor de bor med foreldrene. De er ganske klare på at sånn må det være, sånn har det alltid vært... men at de skulle ønske de kunne bo alene

Anonymkode: d2b62...2e1