Hvordan hjelpe sønnen min?

[Anonym bruker]

Han blir straks 5 år. Han har voldsomme raserianfall, blir ekstremt sint pga uvesentlige ting. F.eks. hvis gaffel og kniv ikke ligger rett på bordet. Får et fat han ikke er fornøyd med. Da kan han bli så sint at han river maleri ned fra veggen.

Han sliter med overganger. Da kan han også bli veldig sint.

Hvis det blir høy lyd, da holder han seg for ørene.

Han bruker ikke språket sitt, han slår og slår. Nytteløst å prate med han. Han skriker voldsomt! Han kan snakke! 

Han er veldig aktiv, urolig ved matbordet f.eks. 

Hvordan hjelpe han? Please si at det er normalt. Er redd for autisme eller adhd. Da far har det. 

Anonymkode: 7aa75...03b

[Anonym bruker]

Høres ut som autisme, de takler ikke at det ikke blir slik de har tenkt. Hva sier barnehagen? Hvordan opplever de han? Prøv å forberede han på hva som skal skje. Ha tydelige rammer og forutsigbarhet. Når han klikker er det ikke poeng å snakke med han, da er han ikke mottagelig. Vent til fredstid 

Anonymkode: b3e76...cdc

[Anonym bruker]

Leser du alt av bøker om hvordan kommunisere med barn? Jeg føler meg også oppegående, men jeg har lest en del av Hedvig Montgomery feks. Justerte litt på MIN væremåte, går mye bedre nå. 

Anonymkode: 329e4...eb3

[Anonym bruker]

Kanskje du kan lære han at dere er åpen for å endre på ting da? F.eks., hvis det er «feil» fat, så bytter dere bare. Eller bedre: dere kan lære dere å spørre. «Hvilket fat tenker du det blir best for deg å bruke i dag?» og «Nå kan du få lov til å legge på gaffel og kniv, så kan jeg lære hvordan du syns det skal være». Eller «Hvis du vil ha det på den måten du syns er riktig i dag, så må du nesten hjelpe meg, for jeg kan det ikke. Jeg KAN gjøre det hvis du er sliten, og da er det helt i orden om du endrer det til sånn du vil ha det, etterpå». Da kan du få kommunikasjon om det han ikke syns er lett, samtidig som han får eierskap til de oppgavene, OG han skjønner kanskje at slik han ønsker å ha det, ikke er noe dere er vant til eller skjønner uten at han sier noe. 
Det hører jo med litt til alderen, det med å bli sint, men det høres jo litt voldsomt ut. Hvis dere klarer å få han til å føle at det er et samarbeid mellom dere, og at han ikke trenger å krige, angripe og forsvare seg mot dere fysisk, tror jeg dere kommer langt. Er han autist eller har adhd, så trenger han ekstra mye forståelse og trygghet. Vi autister har ihvertfall ofte en følelse av at det er «oss mot verden», at vi trenger at ting er på vår måte men det er vanskelig for andre å forstå det. Vi blir behandlet som om vi er vanskelige, og at vi vil ha oppmerksomhet. At vi later som, og finner på ting. Men selv om andre ikke engang legger merke til det som plager oss (en lyd, ekkelt lys, en vond stol, at bestikklyder gjør fysisk vondt) så betyr ikke det at det ikke er virkelig… Dessverre er mange av oss dårlige til å forklare oss (vi har gjerne ikke ord for det vi kjenner i kroppen vår/tankene våre) Dermed kan feil fat faktisk være en stor greie, selv om ingen andre skjønner hvorfor. 

Anonymkode: 3f6b7...be6

[Anonym bruker]

Anbefaler på det sterkeste å snakke med barnehagen om hvordan de opplever han. Hvis de opplever samme trekkene kan det være hensiktsmessig å utrede han. Når far også har dette så er det også arvelig. Slik at dere kan finne ut av det, s han får best mulig hjelp. De som har autisme må man behandle annerledes, har han ikke det og det er vilje trass så er jeg ikke enig i at han skal bestemme og styre alt. Da blir det vanskelig på sikt, også at det ikke blir tvang. Tvang er viktig å plukke bort så det ikke setter seg. Men det er skadelig å plukke bort tvang hvis han er autist, da ville jeg forhørt meg med fagfolk som f eks bup. 5 års alderen er egentlig den alderen fra 1-7 år da de er mest harmonisk. Tenk gjennom årene som har gått, og hvordan han har vært, når startet dette? Skriv ned. Kan det være at jul og mye selskap gjør han mer gira? Ut av rutiner fra vanlige dager? 

Anonymkode: b3e76...cdc

[Anonym bruker]

Dette høres ut som mer enn vanlig trass.

Hvor egne og bestemte barn er er indivduelt, barn er jo forskjellige de også, men det du beskriver er nok utenfor normalområdet.

Når man i tillegg vet at autismespekterforstyrrelser er arvelig ville jeg helt klart søkt hjelp og utredning.

De barna som har høytfungerende autisme trenger en litt annen tilnærming, en litt annen oppdragelse, litt tilrettelegging på skolen osv. Å få dette på plass så tidlig som mulig er helt avgjørende for hvordan livet deres skal bli.

Ikke vær redd for diagnoser, barnet ditt er barnet ditt helt uavhengig av evt diagnoser, og din oppgave er at barnet får et så godt liv som mulig med de forutsetningene det har.

Jeg har selv en mann med ADHD, og en datter med det. Han som er 50 år fikk ingen tilrettelegginger og tilpasninger og har bare måttet klare seg som best han kan, men datteren min kan få det hun trenger for å lære seg mestre sine utfordringer i den verden hun skal leve i. Hun har noen ting som er veldig slitsomt for henne, men også noen ting som gjør henne veldig kreativ og morsom, med riktige mestringsstrategier vil livet hennes bli bra.

Anonymkode: a116b...315

[Anonym bruker]

Hvis du virkelig vil hjelpe sønnen din, må du være åpen for mulighetene. Sønnen din vil ikke få diagnosen adhd/autisme av legen, om han faktisk ikke har det. Men du må være åpen nok til å kunne tørre og snakke med legen om det.

Og har han det, så har han det. Om det er tilfellet, så vil sønnen din få hjelp ift tilrettelegging på skoler. Dere vil få tilbud om kurs, osv.

Det er det aller viktigste du kan gjøre for sønnen din akkurat nå. Han er den han er, den fine gode gutten din som du elsker så høyt. Med eller uten en diagnose. 🥰 

Anonymkode: 52305...b50