Det verste med livet etter brudd

[Anonym bruker]

Det verste er jo selvsagt å miste mye tid med barna, og ikke lengre få med seg alt, ha kontroll hele tiden og savne dem når de er hos far. Men det er jo uunngåelig ved et brudd og rammer jo alle med barn.

Det jeg synes er verst, og som jeg ikke var forberedt på er at mannen som bodde her, som ikke bidro, ikke "greide" noe, hatet husarbeid og oppussing, fullførte ingen prosjekter, som var sur og grinete hver gang jeg måtte be om "hjelp" i huset, og som var lat og udugelig, nå bor i et hus han har pusset opp, nærmest totalrenovert. Og han har det ryddig og rent. Selvsagt er dette kjempebra for barna sin del, men for meg føler jeg liksom "sviket" og måten han var hjemme på med meg svir fortsatt hver eneste dag. For han greier jo. Ting han påsto han ikke klarte, eller " du er bedre på dette enn meg" gjør han jo nå uten problemer. Så i alle disse årene lot han meg bare ta alt. Gadd ikke gjøre sin del. Sluntret unna og med allverdens dårlige unnskyldninger. Med sure og slemme ord til meg, aldri et takk, aldri ett unnskyld, bare hakking for alt mulig. For meg vitner dette om ondskap, planlagt uvelvilje og utnytting, og det smerter meg sånn. For nå føler jeg ikke at han var den jeg trodde han var, at han ikke fikk til og sleit med ting, han gjorde alt mer vilje. Mot meg. Føler meg utnyttet, mishandlet og tråkket på. 

I tillegg var det mye verbalt som jeg nå ser ikke var greit. Alt var min skyld, jeg var syk i hodet, overfølsom, lagde styr og hadde funnet på ting i hodet mitt om han hadde glemt noe jeg hadde sagt. Ingenting var hans skyld. Kalte han meg jævla psyko var det gordi jrg hadde gjort ham sint, så min skyld. Osv. Gaslighting ser jeg at det kalles, og går vel under psykisk vold.

Jeg sliter enormt med dette nå, greier ikke komme meg videre, selv om det var jeg som gikk. For nå i ettertid ser jeg jo hvor giftig forholdet var, og jeg så det jo ikke mens det pågikk. Måtte bare dra fordi jeg holdt på å bli utbrent. 

Hvordan får jeg lagt dette bal meg? Kan jeg snakke med feks familievernkontoret? Selv om vi nå har brutt opp?

 

Anonymkode: e5691...d41

[Anonym bruker]

Jeg ville gått til legen og fått henvisning til psykolog for å bearbeide. 

Anonymkode: 441bd...f35

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Jeg ville gått til legen og fått henvisning til psykolog for å bearbeide. 

Anonymkode: 441bd...f35

Ikke ventelistene er evig lange hvis det er sånt man skal bruke ressursene til.

Anonymkode: d690a...753

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Jeg ville gått til legen og fått henvisning til psykolog for å bearbeide. 

Anonymkode: 441bd...f35

Må evt ta psykolog privat, og det har jeg ikke råd til med 1200 kr per time. 

Anonymkode: e5691...d41

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Må evt ta psykolog privat, og det har jeg ikke råd til med 1200 kr per time. 

Anonymkode: e5691...d41

Kan jo være verdt det, siden du vriker å slite veldig med det

Anonymkode: 0a7f5...21e

[the amazing spidermamma]

Skjønner veldig godt at du tenker på dette, det må være bittert å erfare at noe du har lagt så mye følelser i ikke var noe bra. 

Det jeg har forsøkt å tenke etter dårlige forhold, er at man er ikke dum fordi man elsket noen. Man må våge å være sårbar for å kunne være i et forhold. At den andre personen viste seg å være en dritt, det er kjipt. Men da er det veldig bra at du har kommet deg videre. Og du kan tenke at du har gjort ditt beste, men så gikk det ikke. 

Forhåpentligvis har du skaffet deg noen erfaringer også på veien. Men det kan tenkes at du burde bearbeide for å unngå å havne i et slikt forhold igjen. Noen - slett ikke alle - velger menn som ikke er bra for seg flere ganger fordi de ikke ser sin egen verdi eller er vant til at det skal være sånn. 

Jeg håper du klarer å se at du er sterk som er kommet deg videre. Og at du fortjener en mann som vil at du skal ha det bra (det er forresten et viktig kontrollspørsmål - vil han at jeg skal ha det bra?). 

Jeg vet ikke om det går an å kontakte familievernkontoret for en samtale, men det skader jo ikke å ta en telefon? 

Uansett håper jeg at du får det bedre snart.

[Anonym bruker]

the amazing spidermamma skrev (På 29.12.2024 den 16.41):

Skjønner veldig godt at du tenker på dette, det må være bittert å erfare at noe du har lagt så mye følelser i ikke var noe bra. 

Det jeg har forsøkt å tenke etter dårlige forhold, er at man er ikke dum fordi man elsket noen. Man må våge å være sårbar for å kunne være i et forhold. At den andre personen viste seg å være en dritt, det er kjipt. Men da er det veldig bra at du har kommet deg videre. Og du kan tenke at du har gjort ditt beste, men så gikk det ikke. 

Forhåpentligvis har du skaffet deg noen erfaringer også på veien. Men det kan tenkes at du burde bearbeide for å unngå å havne i et slikt forhold igjen. Noen - slett ikke alle - velger menn som ikke er bra for seg flere ganger fordi de ikke ser sin egen verdi eller er vant til at det skal være sånn. 

Jeg håper du klarer å se at du er sterk som er kommet deg videre. Og at du fortjener en mann som vil at du skal ha det bra (det er forresten et viktig kontrollspørsmål - vil han at jeg skal ha det bra?). 

Jeg vet ikke om det går an å kontakte familievernkontoret for en samtale, men det skader jo ikke å ta en telefon? 

Uansett håper jeg at du får det bedre snart.

Jeg har jo hvertfall nå i ettertid lært litt, og skjønt litt at sånn han var mot meg ikke er greit. Men jeg tror nok jeg fort havner i samme mønsteret igjen. Kjenner litt igjen pappa og mammas forhold i dette egentlig så jeg tror vel det er slik det skal være på en skrudd måte. Så litt hjelp trenger jeg nok både til å bearbeide og til å ikke havne der igjen. 

Det bare føles så bittert å ha kastet bort så mange år av livet på "feil mann". Men uten dette forholdet hadde jeg jo ikke hatt barna. Får bare håpe de greier seg fint med to bosteder og den pappaen de har. Forhåpentligvis er han ikke mot dem slik han var mot meg, men jeg følte han begynte å bli litt sånn mot eldste som ikke lenger gjør alt for å tilfredsstille pappa slik de yngste gjør. Han spiller jo på dårlig samvittighet og sympati slik at de skal synes synd på ham og være snille og greie. Er noe manipulasjon der som jeg ikke helt liker. Og mye sinne da, grettenhet og kort lunte😔

Anonymkode: e5691...d41

[Anonym bruker]

Men er det bare mannens feil at deres forhold var så dårlig? Høres jo ut som han også har det mye bedre nå og er på et bedre sted i livet enn han var i forholdet med deg.

Jeg kjenner dere jo ikke, så jeg aner ikke hvordan deres dynamikk var, men jeg gjør heller ingenting som mannen min etterpå kan klage over og være misfornøyd med.

Jeg gjør husarbeid og lager mat da, men når det kommer til innkjøp i huset, maling og lett vedlikehold o.l. gjør jeg ingenting. Jeg gidder ikke ta imot kritikk for at det ikke er bra nok, så han får gjøre det selv.

Anonymkode: c67b7...d5e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (32 minutter siden):

Men er det bare mannens feil at deres forhold var så dårlig? Høres jo ut som han også har det mye bedre nå og er på et bedre sted i livet enn han var i forholdet med deg.

Jeg kjenner dere jo ikke, så jeg aner ikke hvordan deres dynamikk var, men jeg gjør heller ingenting som mannen min etterpå kan klage over og være misfornøyd med.

Jeg gjør husarbeid og lager mat da, men når det kommer til innkjøp i huset, maling og lett vedlikehold o.l. gjør jeg ingenting. Jeg gidder ikke ta imot kritikk for at det ikke er bra nok, så han får gjøre det selv.

Anonymkode: c67b7...d5e

Nei, i følge ham var jo alt min skyld. Alt. Om han glemte ting hadde jeg aldri sagt fra, sa jeg fra om at han såret meg ved å svare sånn var jeg syk i hodet. Ba jeg om "hjelp" til å gjøre husarbeid var han sint og oppgitt, mente at alt dette var mitt ansvar. Han brukte meg som hushjelp, barnepasser, administrator og forsørger. Spurte meg om alt selv om jeg måtte sjekke kalender, han gadd ikke det selv når jeg kunne da bare svare. Han sa ikke hei når han kom hjem, sluttet å bry seg om nærhet og sex når vi var godt etablert og jeg ikke gikk noe sted. Aldri emosjonelt tilstede, så ikke opp fra skjermer om jeg snakket til ham osv. Utrolig emosjonelt umoden. Ba jeg ham å gjøre den ene tingen han hadde lovet å gjøre (for 6 mnd siden) så kunne han svare at nå var han på vei for å gjøre det, men droppet det siden jeg maste sånn. Jeg spurte bare. Da var det også min skyld og ikke hans; ansvar over på meg. Gjorde jeg disse tingene han liksom skulle gjøre av oppussing feks ble det dårlig stemning lenge for da greide jeg noe han ikke kom igang med. 

Jeg har aldri kritisert det han har gjort, er jo ikke så mye han gjorde... Men virker som han ofte var misfornøyd selv og da skapte en illusjon for seg selv at jeg også var det eller hadde klaget. Feks hvis jeg ikke smilte nok eller hadde et feil ansiktsuttrykk. Han måtte roses og komplimenter for alt ellers mente han at det han gjorde aldri var godt nok for meg. Han drev jo utstrakt veaponized incompitence, men det så jeg jo først etterpå. 

Han trives nok mye bedre uten noen som stiller krav og ikke lar ham gjøre som han vil hele tiden. Nå kan han jo ikke bare sitte på sofaen og la meg ta meg av alt. Om det er bærekraftig for ham og barna i det lange løp vet jeg ikke. Han er ikke blitt noe blidere eller mindre sint hvertfall.

Anonymkode: e5691...d41