Noen problemer

[Anonym bruker]

Redd for hudkontakt, redd for å ta på ting andre har tatt på, redd for å miste ting på bakken, redd for at noen tar på tingene mine eller klærne mine, redd for å spise ute/mat andre har tatt på, redd for å spise av bestikk og glass som andre har spist av før, redd for å sitte på stoler andre har sittet på, redd for å ta buss/tog/fly for å komme inntil seter osv, redd for å bli smittet av sykdommer, redd for insekter, redd for dyr som flyr, redd for hunder og katter som kan bære smitte, redd for å ta på penger fordi andre har tatt på de, redd for å gå på bowling/kino/svømmehall osv pga det kan være smitte der, redd for å gå til frisøren fordi de kan ha hatt en kunde med sykdom før meg, redd for å prøve klær når jeg handler i tilfelle andre har prøvd de, redd for å bruke do andre steder pga smitte, har mye sår på huden fordi jeg vasker hendene veldig mye og er redd det kan komme smitte i sårene også. Dette er bare noen få av problemene. Har ikke snakket med mamma om det enda. Jeg er redd hun blir redd eller sint. Er disse problemene vanlige og kan de fikses? Eventuelt hvordan kan det fikses? Er ikke så mye med venner lengre fordi jeg ikke tør å være med på ting. Jeg presser meg til skolen, men det er det. 

Anonymkode: f73f8...f37

[Anonym bruker]

Sender deg en klem. Din mor blir nok ikke sint, hun kan hjelpe deg til å få profesjonell hjelp med dette. Men du kan også gå via helsesøster eller en annen voksen du stoler på.

Anonymkode: b88c9...300

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Sender deg en klem. Din mor blir nok ikke sint, hun kan hjelpe deg til å få profesjonell hjelp med dette. Men du kan også gå via helsesøster eller en annen voksen du stoler på.

Anonymkode: b88c9...300

Takk 🫶🏻 Har tenkt på det lenge men redd helsesøster syntes det er alvorlig og vil si det til mamma. Vil ikke at hun blir lei seg for at jeg er sånn. Og samtidig tror jeg hun vet litt at ting er vanskelig men ikke vil ta det opp med meg. Det også er litt rart. Bare håper det ikke blir sånn for alltid. Sier hver dag til meg selv at jeg skal slutte å være redd, så går det bare noen minutter så er jeg redd igjen uansett hva jeg bestemmer meg for.

Anonymkode: f73f8...f37

[Anonym bruker]

Vis helsesøster innlegget du har skrevet her. Hva er du redd for? Bakterier? At du skal bli syk om du får bakterier på hendene dine? Du blir ikke det. Du blir syk hvis du ikke har bakterier på deg. Kroppen skal ha bakterier for å ha et immunforsvar som beskytter kroppen din. 
det du holder på med er en form for tvang og du må få hjelp med dette nå så det ikke utvikler seg og begrenser livet ditt 

Anonymkode: f2609...509

[Anonym bruker]

Det er ikke vanlig å ha det slik, men du er slett ikke alene og det går absolutt an å fikse det. 
 

Jeg tror at moren din vil bli mer lei seg over at du har det så tungt alene enn hvis du deler dette med henne. Helsesøster vil nok ikke ta kontakt med mor uten at du ønsker det pga dette. 
 

Du har skrevet svært bra om hva du er redd for og jeg syns at du skal vise det til enten mor eller helsesøster - eller begge. Du kan få hjelp og da får du en mye bedre hverdag ❤️

Anonymkode: 93b9f...ba0

[Anonym bruker]

Hei du ❤️ Hvor gammel er du? Hvis du er over 16 skal det i utgangspunktet en del til for at helsesøster må si det til din mor. Nå vet jo ikke vi her noe om hvordan din mor er, men om hun gir deg omsorg og trygghet, så både tåler hun og bør hun vite dette. 

Kanskje du har en annen du stoler på som du kan snakke med det om i første omgang? 

Det er hjelp å få! Dette er kjente vansker, som det finnes behandling for ❤️. Søk hjelp før det vokser seg altfor stort. 

Anonymkode: 04d3d...fe0

[Anonym bruker]

Tvangstanker og angst er ikke en normal, det er sykdom, men det er slett ikke uvanlig og det finnes behandling.

Du må søke hjelp da, enten via helsesøster eller din mor.

Hvor gammel er du? I helsevesenet er det en skille på 13 år, og en på 16 år.

Reglene i forhold til hvor streng taushetsplikten er følger disse aldrende.

Men uansett om mamma må med på laget for å hjelpe deg så søk hjelp, det er ikke meningen ungdomstiden skal begrenses av sykdom.

Ønsker deg all mulig lykke til.

Anonymkode: 4c271...2d9

[Anonym bruker]

Jeg lover deg. Mammaen din ønsker å hjelpe deg. Å være åpen skaper nærhet. Dette er ganske vanlige tanker. Jeg har også en ungdom som er redd for det samme og det er hjelp å få. ❤️ Husk at tankene dine er bare tanker. De sier ingenting om den faktiske risikoen for å bli smittet. Og blir du smittet av noe, hva så? Da blir det i verste fall noen sykedager i senga. Du blir ikke smittet av dødelige sykdommer av å leve et vanlig liv. ❤️

Anonymkode: eb245...169

[Anonym bruker]

Selvfølgelig må du be om hjelp. Og mammaen din kommer til å bli lei seg fordi du har det vondt og det gjør vondt når noen vi er glade i har det vondt. Da føles det ekstra godt å kunne hjelpe, og hun vil også bli veldig veldig glad for at du klarer å be om hjelp. Barn er de viktigste i livene til foreldre, vi gjør alt vi kan for at dere skal ha det bra. 
Det høres ut som om du har OCD? Tvangstanker? Og det finnes det god hjelp mot. Be mammaen din om hjelp, og helsesykepleier. Noe som heter Bergensmodellen er mye brukt, du må bare komme i gang. God bedring og lykke til!

Anonymkode: 60b05...083

[Anonym bruker]

Her var det skrekkelig mye irrasjonell frykt. Ingenting av det du nevner er noe å være redd for. Dette er ikke normalt, men langt fra ukjent, og i høyeste grad mulig å løse. 

Du MÅ skaffe deg hjelp, dette verken kan eller skal du leve med, da blir det et innestengt og trist liv. Ta kontakt med helsesykepleier på skolen aller først. Bare gjør det. 

Anonymkode: 0ee3c...caf

[Anonym bruker]

Dette høres ut som en form for OCD. Ingenting gale med det, men du bør få hjelp. Snakk med helsesjukepleier, de har også taushetsplikt. Men det kan også være en ide å be helsesjukepleier bli med på samtalen med mamma. De kan hjelpe til med å formulere og forklare hva som skjer. 

Anonymkode: a7613...d3a

[Anonym bruker]

Jeg lærte en gang at kroppen vår har et visst reaksjonsmønster når den møter fare. F.eks om du går en tur i skogen og det plutselig står en sinna bjørn foran deg, da reagerer kroppen med angst og et ønske om flukt. Du får høy puls, svetter, skjelver osv.

Når man har angst reagerer kroppen på samme måte selv om det man reagerer på ikke er farlig, altså en irrasjonell frykt. Det kan være småtteri som angst for edderkopper eller å kjøre over bruer, man vet det ikke er farlig, men kroppen reagerer likevel som om det skulle være det. Så er det de som har så mye angst at det tar helt overhånd, at hele livet dreier seg om denne angsten og hindrer en i å leve et normalt liv.

Det er selvfølgelig ikke greit, og man må søke hjelp. Jeg er sikker på at du intelligent sett vet at alle disse fryktene dine egentlig ikke er farlig, men du klarer ikke styre reaksjonen i kroppen. Det er det du må få hjelp til.

Start med helsesykepleier, og ikke vær redd for å få hjelp av mammaen din. Vi mødre vil gjerne hjelpe våre barn, la henne gjøre det.

Anonymkode: 4c271...2d9

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn med samme problemene/tankene som deg. Som mor ønsker jeg intet annet enn å hjelpe han, fordi jeg ser hvor mye det påvirker hans liv og hverdag. 
Han ble henvist til BUP fra helsesykepleier på skolen. Etter litt utredning der ble han henvist til BUP sitt OCD-team i nabokommunen. Han har både gode og dårlige perioder, men alt i alt han har fått så mye god hjelp til å takle dette. Jeg ser så mange fremskritt, og at han nå presser seg til å gjennomføre ting som tidligere var utenkelig. I stedet for angst står han nå igjen med mestringsfølelse. 
Han er bare 13 år, men har fortalt alle kompisene sine dette. Ingen som erter han eller gjør narr av det. Tvert i mot egentlig, de tar hensyn til han på en annen måte.

Så ta kontakt med helsesykepleier eller moren din. Det er hjelp å få, og dette er ikke flaut eller skamfullt. Det er en sykdom på lik linje med andre ting, og du kan faktisk få det så mye bedre med litt behandling.

Lykke til ❤️

Anonymkode: ed83c...349