Jeg ønsker å gå fra mannen min

[Anonym bruker]

Han tilfører ingenting av verdi til livet mitt. Det er bare stress når han er i nærheten, vi har ikke sex så jeg lever i ufrivillig sølibat. Vi bare matcher ikke på noen nivåer. 
 

Jeg syns bare det er vanskelig pga alt som skal til for å gå. Salg av hus, deling av barna, splitte opp fra storfamilien og felles venner. Barna våre går på vgs - noe som gjør at jeg vurderer å bare bite det i meg frem til at de flytter hjemmefra, så de slipper å oppleve at hjemmet brytes opp.. men jeg blir jo ikke yngre og det blir vel bare vanskeligere og vanskeligere å starte på nytt.. 

Om jeg faktisk går så kommer jeg ikke til å binde meg til noen igjen. Jeg vil gjerne date og ha sex - akkurat nå er det alt jeg vil egentlig - men ikke dele noe mer enn det med noen. 
 

Er det noen som har vært gjennom det samme som vil dele? Var det vanskelig å bryte opp? Fikk du det bedre, eller angrer du? Hvordan var det for barna/ungdommen?

Anonymkode: 77559...848

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Akkurat nå heller jeg mot å bare bli. Å bryte opp alt blir så voldsomt, og jeg orker ikke voldsomt. 

Anonymkode: 6b316...ebb

[Anonym bruker]

Anbefaler dere å snakke med en familierådgiver. Dere har vært sammen i mange år, har store barn. På et eller annet tidspunkt har dere kommet dit at dere tar hverandre for gitt og gnisten er borte. Prøve finne tilbake til dette. Mulig din mann sliter med noe? Hvordan er kommunikasjon ellers? Snakker dere godt sammen? 

Anonymkode: 722eb...902

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Anbefaler dere å snakke med en familierådgiver. Dere har vært sammen i mange år, har store barn. På et eller annet tidspunkt har dere kommet dit at dere tar hverandre for gitt og gnisten er borte. Prøve finne tilbake til dette. Mulig din mann sliter med noe? Hvordan er kommunikasjon ellers? Snakker dere godt sammen? 

Anonymkode: 722eb...902

Det er beyond repair. Jeg vil ikke leve sammen med han. Ingen terapeut kan hjelpe på det. 
 

HI

Anonymkode: 77559...848

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Han tilfører ingenting av verdi til livet mitt. Det er bare stress når han er i nærheten, vi har ikke sex så jeg lever i ufrivillig sølibat. Vi bare matcher ikke på noen nivåer. 
 

Jeg syns bare det er vanskelig pga alt som skal til for å gå. Salg av hus, deling av barna, splitte opp fra storfamilien og felles venner. Barna våre går på vgs - noe som gjør at jeg vurderer å bare bite det i meg frem til at de flytter hjemmefra, så de slipper å oppleve at hjemmet brytes opp.. men jeg blir jo ikke yngre og det blir vel bare vanskeligere og vanskeligere å starte på nytt.. 

Om jeg faktisk går så kommer jeg ikke til å binde meg til noen igjen. Jeg vil gjerne date og ha sex - akkurat nå er det alt jeg vil egentlig - men ikke dele noe mer enn det med noen. 
 

Er det noen som har vært gjennom det samme som vil dele? Var det vanskelig å bryte opp? Fikk du det bedre, eller angrer du? Hvordan var det for barna/ungdommen?

Anonymkode: 77559...848

Det var tøft mens det sto på med det praktiske - bolig, annerledes hverdag osv.

Absolutt bedre alene enn sammen, angrer at jeg ikke gjorde det før.

Barna har det fint, konflikten oss imellom har ikke noe med barna å gjøre, men de merker den dårlige stemningen så klart. Drømmer hver dag at barna blir myndig sånn at jeg slipper ALL samhandling med deres far i noen som helst sammenheng…

Lykkelig som singel, ingen ny kjæreste etter 6 år, laber dating og lite interesse. Det er ikke er mål lenger, jeg trives alene best 😊

Anonymkode: 62c7c...bfc

[Anonym bruker]

Føler det samme.. men jeg klarer ikke å gå. Han lar meg heller ikke.. Skikkelig kjipt å leve i et forhold som tar mye mer enn det gir.. det er så tøft å komme hjem å møte den energien og leve i den. Jeg håper hele tiden at det bare skal ordne seg og bli drit bra igjen. Men innerst inne vet jeg at jeg hadde hatt det bedre uten. Utrolig trist.. 

Anonymkode: 1e2de...b10

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er beyond repair. Jeg vil ikke leve sammen med han. Ingen terapeut kan hjelpe på det. 
 

HI

Anonymkode: 77559...848

Gjør det. Kjipt i overgangen, men så verdt det. Da med tanke på hva du skriver, det er til det beste. Jeg angrer ikke et sekund selv om det var et tøft brudd, mye praktisk å ordne, mye styr økonomisk osv. Men nå, lykkelig lykkelig lykkelig(ingen ny mann!!) 🤩🤩

Anonymkode: b6673...6b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Han tilfører ingenting av verdi til livet mitt. Det er bare stress når han er i nærheten, vi har ikke sex så jeg lever i ufrivillig sølibat. Vi bare matcher ikke på noen nivåer. 
 

Jeg syns bare det er vanskelig pga alt som skal til for å gå. Salg av hus, deling av barna, splitte opp fra storfamilien og felles venner. Barna våre går på vgs - noe som gjør at jeg vurderer å bare bite det i meg frem til at de flytter hjemmefra, så de slipper å oppleve at hjemmet brytes opp.. men jeg blir jo ikke yngre og det blir vel bare vanskeligere og vanskeligere å starte på nytt.. 

Om jeg faktisk går så kommer jeg ikke til å binde meg til noen igjen. Jeg vil gjerne date og ha sex - akkurat nå er det alt jeg vil egentlig - men ikke dele noe mer enn det med noen. 
 

Er det noen som har vært gjennom det samme som vil dele? Var det vanskelig å bryte opp? Fikk du det bedre, eller angrer du? Hvordan var det for barna/ungdommen?

Anonymkode: 77559...848

Blir jo å bryte opp hjemmet selv om de flytter ut. Mine er flyttet ut men synest det er vanskelig å gå allikevel. Hadde ikkje gruet meg for å klare meg sjølv, verken på det økonomiske plan eller på andre måter, men alt styret med delinger , dyr, hus, hytte, unge voksne barn. Og alt kaos i begynnelsen. Når vi har fin tone er det ok. Kvardagen er ok. I ferier blir det for tett, alt for mykje tid sammen. Vi er ulike og irriterer kvarandre. Ting eg synest er viktige synest han er heilt uviktige. 

Anonymkode: 925a0...fc6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Blir jo å bryte opp hjemmet selv om de flytter ut. Mine er flyttet ut men synest det er vanskelig å gå allikevel. Hadde ikkje gruet meg for å klare meg sjølv, verken på det økonomiske plan eller på andre måter, men alt styret med delinger , dyr, hus, hytte, unge voksne barn. Og alt kaos i begynnelsen. Når vi har fin tone er det ok. Kvardagen er ok. I ferier blir det for tett, alt for mykje tid sammen. Vi er ulike og irriterer kvarandre. Ting eg synest er viktige synest han er heilt uviktige. 

Anonymkode: 925a0...fc6

Vi tenker veldig likt..

Jeg bare trenger kjærlighet og sex merker jeg. Så jeg vet ikke om jeg klarer å leve dette livet uten å innlede en relasjon til noen andre.. jeg er jo ikke en slik person, i alle fall har jeg tenkt at jeg ikke er det.. men jeg er helt død innvendig. 
 

HI

Anonymkode: 77559...848

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Vi tenker veldig likt..

Jeg bare trenger kjærlighet og sex merker jeg. Så jeg vet ikke om jeg klarer å leve dette livet uten å innlede en relasjon til noen andre.. jeg er jo ikke en slik person, i alle fall har jeg tenkt at jeg ikke er det.. men jeg er helt død innvendig. 
 

HI

Anonymkode: 77559...848

Har du fortalt dette til han da? Hva tenker han? 

Anonymkode: 722eb...902