Hater foreldrene mine

[Anonym bruker]

Ja hat er et sterkt ord, men jeg kan ikke fordra foreldrene mine. Har ikke noe poeng med dette innlegget, annet enn å få ut frustrasjon. 

Ikke greier jeg å kutte kontakten i frykt for å såre de. Og ikke greier jeg si ifra, for de er så stakkarslig at det hadde knust dem om jeg fortalte hva jeg mener om de.

Jeg er alene med 2 barn. Yngste er 3 år, eldste er 4(snart 5). Tror de ser barnebarna sine 3 ganger i året. De spør aldri om å se de (ønsker ikke barnepass, det er ikke det jeg savner). Når de først dukker opp så blir de sure fordi barna ikke er interessert. Skjønner virkelig ikke hva de forventer fra barn som anser de som to ukjente mennesker. 

Jeg spurte om de ville ha besøk på formiddagen på julaften, bare en tur innom for å levere gaver og hilse på. Nei det passet ikke, de skulle spise ute på julaften. Ok, hele dagen da eller? De vet at vi spiser hjemme, dette er avklart i forkant. Men ikke noe "dere kan komme lille julaften eller første dag, ingen ting. 

Åhh, jeg har de så langt oppi halsen. Vet ikke om jeg er mest sur eller lei meg. Skuffet, trist og føler meg verdiløs. 

 

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Har du lenge hatt et distansert forhold til de? Fra før du fikk barn?

Anonymkode: 3a44a...77a

[Anonym bruker]

Bor de langt unna? Det er lov å ta en prat med egne foreldre og spør om de ikke er interessert i å bli kjent med barnebarna sine. Om de ikke ønsker å møte dere på julaften for et hei? 

Anonymkode: 8da76...624

[Anonym bruker]

Du vet godt det er foreldrene dine sitt tap. Føler med deg. 

Anonymkode: cf11c...461

[Anonym bruker]

Har du søsken? Er de friske ellers? Sånn mentalt og fysisk? Har relasjonen vært dårlig alltid? Føler med deg, ikke greit å ikke ha «tid» til å se datter og barnebarn på julaften. Høres egoistiske ut, og hvis de er stakkarslige er de kanskje slike som setter seg i offerrollen 

Anonymkode: 8da76...624

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har du lenge hatt et distansert forhold til de? Fra før du fikk barn?

Anonymkode: 3a44a...77a

Nei 

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Bor de langt unna? Det er lov å ta en prat med egne foreldre og spør om de ikke er interessert i å bli kjent med barnebarna sine. Om de ikke ønsker å møte dere på julaften for et hei? 

Anonymkode: 8da76...624

De bor veldig nært oss, tar ca 15 minutter å kjøre.

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Du vet godt det er foreldrene dine sitt tap. Føler med deg. 

Anonymkode: cf11c...461

❤️

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Har du søsken? Er de friske ellers? Sånn mentalt og fysisk? Har relasjonen vært dårlig alltid? Føler med deg, ikke greit å ikke ha «tid» til å se datter og barnebarn på julaften. Høres egoistiske ut, og hvis de er stakkarslige er de kanskje slike som setter seg i offerrollen 

Anonymkode: 8da76...624

Har søsken ja. Fysisk friske, mentalt begynner jeg jo å tenke at det er noe galt. Men de er spesielle, jeg vet at det ikke skyldes sykdom av noe som helst slag. 

Nei, ikke alltid. Ja absolutt slike som setter seg selv i offerrollen. De hadde en diskusjon med søsteren min i sommer, og da var det hun som var slem og ufin. Jeg vet veldig godt at hun ikke var ufin, men de er så stakkarslige at dersom noen tar opp noe som går på de personlig, da er det buhu og stakkars oss. "Hva har vi gjort for å fortjene dette?"🤮🙄

Selvsentrerte og egoistiske. Kjører sitt eget løp uten å tenke på andre rundt seg. Hvis det går andre veien så er det "ingen som setter pris på oss, forstår ikke hva vi har gjort for å bli behandlet slik". Argh!!!!

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Har søsken ja. Fysisk friske, mentalt begynner jeg jo å tenke at det er noe galt. Men de er spesielle, jeg vet at det ikke skyldes sykdom av noe som helst slag. 

Nei, ikke alltid. Ja absolutt slike som setter seg selv i offerrollen. De hadde en diskusjon med søsteren min i sommer, og da var det hun som var slem og ufin. Jeg vet veldig godt at hun ikke var ufin, men de er så stakkarslige at dersom noen tar opp noe som går på de personlig, da er det buhu og stakkars oss. "Hva har vi gjort for å fortjene dette?"🤮🙄

Selvsentrerte og egoistiske. Kjører sitt eget løp uten å tenke på andre rundt seg. Hvis det går andre veien så er det "ingen som setter pris på oss, forstår ikke hva vi har gjort for å bli behandlet slik". Argh!!!!

Anonymkode: fc740...b2c

Vær litt smart og ikke la de få muligheten til å sette seg i den rollen. Si at barna ønsker å møte de i jula, og når passer det for de? Eller at du har lyst å tilbringe tid sammen med de. Da kan de ikke ta deg på noe. Får de dårlig samvittighet? Eller kun på vegne av seg selv? 

Anonymkode: 8da76...624

[Anonym bruker]

Hat er litt som å drikke gift og håpe at den andre dør. Det er helt meningsløst og går kun utover deg selv.

Skjønner at det er vanskelig, men er det mulig å jobbe med deg selv. For å forsone deg med og distansere deg fra både dine egne forventninger, tap og dine foreldre. De kommer neppe til å endre seg, men gjennom ditt eget hat kan du ende opp med at du endrer deg og hat endrer sjelden til det bedre. 

Anonymkode: e78db...093

[Anonym bruker]

Dra dit, sett gavene på trappa og Dra hjem igjen.

Anonymkode: 70978...a51

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hat er litt som å drikke gift og håpe at den andre dør. Det er helt meningsløst og går kun utover deg selv.

Skjønner at det er vanskelig, men er det mulig å jobbe med deg selv. For å forsone deg med og distansere deg fra både dine egne forventninger, tap og dine foreldre. De kommer neppe til å endre seg, men gjennom ditt eget hat kan du ende opp med at du endrer deg og hat endrer sjelden til det bedre. 

Anonymkode: e78db...093

Ts er opprørt og skuffet, og da er det naturlig at man uttrykker seg sterkere enn ellers. Vondt å bli avvist fra egne foreldre. Hun er alenemor med to små barn. Klart det er lov å kjenne på ett sinne. 

Anonymkode: 8da76...624

[Anonym bruker]

Snakker du og søsteren din sammen om det? Hun føler det på samme måte?

 

Anonymkode: a6470...837

[Anonym bruker]

Så hva så om de blir knust av å bli konfrontert? De er voksne folk, de dør ikke av det. 
 

For din egen del syns jeg at du skal forsøke å kutte dem ut, de påfører deg kun stress og sorg. La dem ta kontakt neste gang - om det ikke skjer så er det deres tap. De blir ikke yngre og når de blir gamle/syke så har de ingen å støtte seg på. Man skal strekke seg langt for familien, men man skal ikke slite strikken heller. 

Anonymkode: 9e3e9...c6c

[klg,2 boys now:)]

Jeg hadde ikke orket å spurt om å få komme elle bedt de når de oppfører seg sånn. Du får bare leve ditt eget liv med barna og kos deg med det. Mennesker som bare drar deg ned trenger du ikke i livet ditt. Uavhengig om det er familie. Klem

[Anonym bruker]

Så trist.  

Min mor er død, min far har aldri interessert seg for barna mine (eller mitt søsken sine barn).  Han er gift på nytt, og de prioriterer hennes barn og barnebarn.  

Jeg har egentlig bare innfunnet meg med at sånn er det.  Jeg ringer noen ganger i måneden.  Jeg foreslår av og til å treffes.  Vanligvis sier de nei.  Når min far en sjelden gang ringer meg er det fordi han trenger hjelp til noe.  Jeg stiller alltid opp.  

Barna mine er greie, veloppdragne barn.  Vi omgås familie, venner og ofte venners familie.  Jeg tenker at for barna mine er det viktigere at de har gode relasjoner enn hvem de har gode relasjoner til.  

Jeg anbefaler deg å senke forventingene dine.  Hvis foreldrene diner er uinteresserte så er det deres tap.  Fokuser heller på andre mennesker du kommer godt overens med.  Jeg er heldig, mine barn har heldigvis mange andre voksne i livene sine.  

Hvis du ønsker at barna dine skal få "besteforeldre-opplevelsen" så har du kanskje en nabo eller kollega eller noe som har lyst til å bli kjent med dem? 

Anonymkode: 556d4...a43

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det, pappa er helt lik.

Jeg blir så sint og frustrert noen ganger, men har bare innsett at dette er den pappaen jeg har, og han kommer aldri til å endre seg.

Det gir bare meg hjertesorg å sammenligne han med andre. Eneste jeg kan gjøre er å sørge for å bli en bedre besteforelder selv når den tiden kommer.

Jeg kutter han ikke ut, men jeg gjør ikke lenger noe for å holde på relasjonen heller. Jeg sender han en gave til jul, sender en sms på farsdag og bursdag, det er alt. Ønsker han mer kontakt får han ta kontakt tenker jeg.

Dette året her har han tatt kontakt to ganger, jeg fikk en sms på bursdagen min og han ba om en underskrift på et papir en gang. Det er det. Om det er sånn han vil ha det får det bli sånn det blir.

Han tar ikke telefonen om jeg ringer, åpner ikke døra om jeg kommer, og svarer sjelden på sms. Jeg har gitt opp. Bare akseptert at han ikke er helt normal. Han har ingen diagnoser på papiret, men jeg tenker nå mitt likevel, noe må det jo være....

Anonymkode: 774fd...5db

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Vær litt smart og ikke la de få muligheten til å sette seg i den rollen. Si at barna ønsker å møte de i jula, og når passer det for de? Eller at du har lyst å tilbringe tid sammen med de. Da kan de ikke ta deg på noe. Får de dårlig samvittighet? Eller kun på vegne av seg selv? 

Anonymkode: 8da76...624

Aldri opplevd dårlig samvittighet fra de to 🙄

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Hat er litt som å drikke gift og håpe at den andre dør. Det er helt meningsløst og går kun utover deg selv.

Skjønner at det er vanskelig, men er det mulig å jobbe med deg selv. For å forsone deg med og distansere deg fra både dine egne forventninger, tap og dine foreldre. De kommer neppe til å endre seg, men gjennom ditt eget hat kan du ende opp med at du endrer deg og hat endrer sjelden til det bedre. 

Anonymkode: e78db...093

Forstår hva du mener, men dette er ikke noe jeg går og er sint for hele tiden. Vanligvis så forventer jeg denne oppførselen og bare himler med øynene når jeg leser svaret (sms), men akkurat julaften og barnebarn og årsaken til at de ikke kan, det ble litt mye og i mangel på annet ord så ble det hat. Det er ikke noe som tærer meg i stykker 🙂 Bare skuffelse her og nå.

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Snakker du og søsteren din sammen om det? Hun føler det på samme måte?

 

Anonymkode: a6470...837

Ja vi har akkurat samme opplevelse. Eneste forskjellen er at hun bor lengre unna og ser de naturligvis sjelden av den grunn. 

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Så hva så om de blir knust av å bli konfrontert? De er voksne folk, de dør ikke av det. 
 

For din egen del syns jeg at du skal forsøke å kutte dem ut, de påfører deg kun stress og sorg. La dem ta kontakt neste gang - om det ikke skjer så er det deres tap. De blir ikke yngre og når de blir gamle/syke så har de ingen å støtte seg på. Man skal strekke seg langt for familien, men man skal ikke slite strikken heller. 

Anonymkode: 9e3e9...c6c

Det er dette jeg tenker på. Jeg kommer ikke til å løpe dit hver gang de ringer som gamle og trenger hjelp, men jeg klarer ikke leve med dårlig samvittighet livet ut hvis jeg kutter de ut og en av de blir sittende alene når den andre dør feks. Jeg har tatt avstand fra før, og kommer til å fortsette med det. Bare ikke invitere de lenger, de får invitere seg selv dersom de plutselig får det for seg. 

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

klg,2 boys now:) skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke orket å spurt om å få komme elle bedt de når de oppfører seg sånn. Du får bare leve ditt eget liv med barna og kos deg med det. Mennesker som bare drar deg ned trenger du ikke i livet ditt. Uavhengig om det er familie. Klem

❤️

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (54 minutter siden):

Så trist.  

Min mor er død, min far har aldri interessert seg for barna mine (eller mitt søsken sine barn).  Han er gift på nytt, og de prioriterer hennes barn og barnebarn.  

Jeg har egentlig bare innfunnet meg med at sånn er det.  Jeg ringer noen ganger i måneden.  Jeg foreslår av og til å treffes.  Vanligvis sier de nei.  Når min far en sjelden gang ringer meg er det fordi han trenger hjelp til noe.  Jeg stiller alltid opp.  

Barna mine er greie, veloppdragne barn.  Vi omgås familie, venner og ofte venners familie.  Jeg tenker at for barna mine er det viktigere at de har gode relasjoner enn hvem de har gode relasjoner til.  

Jeg anbefaler deg å senke forventingene dine.  Hvis foreldrene diner er uinteresserte så er det deres tap.  Fokuser heller på andre mennesker du kommer godt overens med.  Jeg er heldig, mine barn har heldigvis mange andre voksne i livene sine.  

Hvis du ønsker at barna dine skal få "besteforeldre-opplevelsen" så har du kanskje en nabo eller kollega eller noe som har lyst til å bli kjent med dem? 

Anonymkode: 556d4...a43

Ja jeg får tenke at gode relasjoner er viktigere enn hvem de har relasjoner til. Blir som meg, jeg har jo ikke 40 venninner lenger slik jeg hadde før. Nå har jeg de 4 gode uvurderlige venninnene som virkelig betyr noe. Resten er bekjentskap. 

De har heldigvis fine besteforeldre hos far, selv om de bor et stykke unna så ses de en gang i året ca ❤️

Anonymkode: fc740...b2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

Jeg vet akkurat hvordan du har det, pappa er helt lik.

Jeg blir så sint og frustrert noen ganger, men har bare innsett at dette er den pappaen jeg har, og han kommer aldri til å endre seg.

Det gir bare meg hjertesorg å sammenligne han med andre. Eneste jeg kan gjøre er å sørge for å bli en bedre besteforelder selv når den tiden kommer.

Jeg kutter han ikke ut, men jeg gjør ikke lenger noe for å holde på relasjonen heller. Jeg sender han en gave til jul, sender en sms på farsdag og bursdag, det er alt. Ønsker han mer kontakt får han ta kontakt tenker jeg.

Dette året her har han tatt kontakt to ganger, jeg fikk en sms på bursdagen min og han ba om en underskrift på et papir en gang. Det er det. Om det er sånn han vil ha det får det bli sånn det blir.

Han tar ikke telefonen om jeg ringer, åpner ikke døra om jeg kommer, og svarer sjelden på sms. Jeg har gitt opp. Bare akseptert at han ikke er helt normal. Han har ingen diagnoser på papiret, men jeg tenker nå mitt likevel, noe må det jo være....

Anonymkode: 774fd...5db

Ja jeg gjør nok feil i å sammenligne de med andre. Jeg har ikke behov for julefeiring med storfamilie med tnter, onkler osv. Men når barn må feire jul alene med én voksen, så tenkte jeg det ville være koseligere med besøk til julemiddagen bare for å få følelsen av besøk og at noen kom med gaver på døra. Men nei... vi kommer til å ha det fint, men det blir jo som andre middager der vi sitter alene. I hverdager og i helgene møter vi jo venner, men på julaften er alle opptatt og vi sitter alene en dag jeg kunne ønske vi hadde mer minnerike tradisjoner. 

Ja det du sier der har jeg tenkt på så mange ganger. Jeg skal være en helt annen  bestemor enn det der.

Anonymkode: fc740...b2c