Jeg er helt håpløs, trenger råd

[Anonym bruker]

Jeg sliter for tida. Orker ikke legge ut detaljer her men heller om meg selv. Jeg står i en situasjon der jeg føler jeg ikke håndterer det godt nok. Har et stort barn som sliter, og vi får god hjelp. Hun har hatt selvmordstanker og det har vært mye greier. Jeg har blitt veldig på, og klarer ikke å slippe kontrollen. Må hele tiden sjekke hvor hun er, sitter hun på rommet og er trist og vil være alene øker mitt stress og katastrofe tankene tar over. Da blir jeg nok masete og kvelende. Jeg ser hvor dette kommer fra, da vi for kort tid siden mistet et familiemedlem brått og uventet, ung alder. Jeg ble ekstremt påvirket av dette og fikk en runde terapi. Skrekken er at noe slikt skal skje igjen. Alarmberedskap hele tiden, og er ikke henta på snap kartet eller svarer på tlf skyter panikk og angst inn. Jeg ser selv jeg overreagerer og gjør alt verre, men angsten tar overhånd og det er fryktelig vanskelig å finne ro og stole på at dette skal gå bra. Jeg er også en fikser, og der kan jeg også dumme meg ut. Jeg vil glede henne med å fikse ting, så blir det feil. Samtidig er hun umoden og ikke ser sitt eget beste. Føler jeg feiler og feiler og går på tå hev. Mitt prosjekt har blitt å hindre at hun dør. Selv om behandler sier det ikke er fare for det. I mitt hode er det alltid tenk hvis.. hva om.. vi har opplevd dette og det holdt på å ta knekken på meg. Jeg har enda ikke begynt på sorgprosessen, da det er så mye annet å stå i. Jeg får nå hjelp av en psykolog, og rådene er å slappe av og kontrollere mindre, men det er vanskelig for meg. Jeg har blitt bedre men det er krevende. Angsten kom etter dødsfallet og jeg føler meg veldig skjør. Mannen min tenker rasjonelt og er den beste støtten jeg har. Han er rolig og klok, jeg er også det, men nå så fyrer kroppen med angst når jeg blir engstelig rundt henne. 
håper noen har erfaringer de ønsker å dele. Kjipe svar vil jeg overse. Takk 

Anonymkode: 7f018...89f

[Anonym bruker]

Tenker egentlig du gjør det helt riktige ved å gå til psykolog. Dette er jo prosesser som tar tid. Det er helt naturlig at du har en slik frykt med det bakteppet, og at hjernen jobber irrasjonelt - vi er jo så ekstremt sårbare når det kommer til barna våre. 

Min erfaring er at jeg blir mer stresset rundt eget barn med omfattende behov - som er annerledes enn de du beskriver- når jeg er veldig sliten. Det hjelper meg å sørge for noe egentid, prioritere bort ting jeg egentlig ikke må av oppfølging og samtidig pushe meg selv til å være sosial med bra folk selv om jeg ofte ikke føler jeg orker.

Håper du får senket skuldrene litt gradvis og at julen blir bra. 

Anonymkode: 6850a...3b2

[Anonym bruker]

Jeg har et barn som ditt, men her er din adferd en opprettholdende faktor. Jeg skjønner traumet ditt, og reaksjonen din. At du får hjelp er kjempebra. Men du må ha dialog med henne, det høres ut som om du invaderer, fikser og bestemmer uten at hun er med i dialogen. Prøv å sett noen grenser for deg selv når det gjelder overvåkning og kontroll. 

For oss ble løsningen at hun flyttet til institusjon. 

Anonymkode: 36691...5cb

[Anonym bruker]

Jeg skjønner frykten din. Min tenåringsdatter hadde et alvorlig selvmordsforsøk tidligere i år. Frykten for at hun kan forsøke igjen er stor. Det har vært, og er en tøff tid. Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan du har det. Samtidig har jeg måttet finne en måte å komme gjennom dagene på og det høres ikke ut som det hjelper deg eller datteren din hvordan du reagerer nå. Jeg skjønte, brutalt som det er, at dersom noen virkelig vil avslutte livet sitt, så får man ikke stoppet det. Man er ikke våken alle timene i døgnet. Og det er så ufattelig få min som skal til. Så jeg måtte finne en måte å overleve i usikkerheten. Jeg lagde meg 2 tankekart. Ett hvor jeg skrev ned ting jeg ikke kan kontrollere og ett med ting jeg kan kontrollere. Jeg lagde meg også en lapp med 2 punkter: 1. Jeg kan ikke kontrollere framtiden. Jeg vil ta vare på/sette pris på øyeblikkene jeg har. 2. Bekymring vil ikke forandre hva som har skjedd eller hva som vil skje. Dersom noe skjer så vil jeg ikke se tilbake på at jeg ikke har tatt vare på tiden vi hadde.

Det er ikke en mirakelløsning. Og det er ikke alltid det hjelper å se på lappen eller tankekartene.  Men noen ganger gjør det det. Så må man prøve å finne en ro i usikkerheten. Selv om det er både jævlig og vanskelig. Det er til tider snakk om å ta et minutt og en time av gangen. Både jenta mi og vi foreldre får også hjelp. 
Mange varme tanker. 

Anonymkode: 8e8f5...ed3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg har et barn som ditt, men her er din adferd en opprettholdende faktor. Jeg skjønner traumet ditt, og reaksjonen din. At du får hjelp er kjempebra. Men du må ha dialog med henne, det høres ut som om du invaderer, fikser og bestemmer uten at hun er med i dialogen. Prøv å sett noen grenser for deg selv når det gjelder overvåkning og kontroll. 

For oss ble løsningen at hun flyttet til institusjon. 

Anonymkode: 36691...5cb

Hjalp det? Barnevernsinstitusjon? Det er jo ikke bra å bo på slike steder over tid, da det er både rus og div der. Mange med mye problemer. 

Anonymkode: 7f018...89f

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon selv, du havner i beredskap. Jeg gikk lenge uten særlig søvn, våknet av hver minste lyd, ryddet huset for alt som kunne være farlig. Til slutt kortsluttet jeg også, fikk god hjelp av fastlege og terapeut til å jobbe med hva jeg kan og hva jeg ikke kan kontrollere. Det er en lang reise. Ikke gi opp deg selv, fortsett hos psykolog og ta et skritt av gangen. Godta at det tar tid. Det kommer til å bli bedre. 

Anonymkode: 56c48...2c7