Privat behandling for psykiske utfordringer

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på 23 år som sliter med depresjon og angst. Hun har vært ut og inn på DPS (aldri innlagt) og har mistet all tiltro til behandlerne der da hver nye psykolog mener at hun har forskjellige utfordringer/diagnoser. Vi jobber hardt for å få henne til å starte hos privat psykolog, men hun er sliten og orker ikke tanken på å starte på nytt med enda en behandler. 

Som pårørende er vi ganske maktesløse, og det eneste jeg tenker som kan hjelpe er om hun får plass på en behandlingsinstitusjon hvor hun kan være litt over tid og klare å lande og få tid til å opprette en relasjon til behandler over tid, og ikke en time pr uke.

Er det noen som har kjennskap til om det finnes privatdrevne behandlingssteder, som ikke er tilknyttet DPS eller kommunen på noen måte? Vi er innstilt på å betale hva det måtte koste. 

Anonymkode: 4f82a...b7e

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om noen private behandlingsinstitusjoner, dessverre. 

Jeg kan varmt anbefale å gå i langvarig indiviualterapi hos en flink psykolog. 

Men det krever litt: Man må kanskje være innstilt på å prøve mer enn én før man finner den rette. Og det kan også ta litt tid før terapien begynner å virke ordentlig. (Med han jeg gikk til da jeg var ung tok det over 3mnd før jeg var sikker på at det var ham jeg ville gå til. Deretter gikk jeg der i 3 år, og det forandret livet mitt.)

Anonymkode: a5e97...af7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Jeg vet ikke om noen private behandlingsinstitusjoner, dessverre. 

Jeg kan varmt anbefale å gå i langvarig indiviualterapi hos en flink psykolog. 

Men det krever litt: Man må kanskje være innstilt på å prøve mer enn én før man finner den rette. Og det kan også ta litt tid før terapien begynner å virke ordentlig. (Med han jeg gikk til da jeg var ung tok det over 3mnd før jeg var sikker på at det var ham jeg ville gå til. Deretter gikk jeg der i 3 år, og det forandret livet mitt.)

Anonymkode: a5e97...af7

På hvilken måte hjalp det deg?

Anonymkode: 3a00d...dd0

[Anonym bruker]

Modum bad er en plass mange drar til. Ellers kan dere prøve privat psykolog som ikke er tilknyttet dps. Starte helt på nytt. Der er det ofte kort ventetid også 

Anonymkode: 698de...dad

[Anonym bruker]

Vi prøver som sagt å få henne til å starte privat, men hun orker ikke mer akkurat nå. 
 

Jeg har lest om Modum, men der må man også henvises av psykolog/lege og det er der det butter. Og så var det ganske heftig ventetid. 
 

hi

Anonymkode: bc0d3...7f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 timer siden):

Jeg har en datter på 23 år som sliter med depresjon og angst. Hun har vært ut og inn på DPS (aldri innlagt) og har mistet all tiltro til behandlerne der da hver nye psykolog mener at hun har forskjellige utfordringer/diagnoser. Vi jobber hardt for å få henne til å starte hos privat psykolog, men hun er sliten og orker ikke tanken på å starte på nytt med enda en behandler. 

Som pårørende er vi ganske maktesløse, og det eneste jeg tenker som kan hjelpe er om hun får plass på en behandlingsinstitusjon hvor hun kan være litt over tid og klare å lande og få tid til å opprette en relasjon til behandler over tid, og ikke en time pr uke.

Er det noen som har kjennskap til om det finnes privatdrevne behandlingssteder, som ikke er tilknyttet DPS eller kommunen på noen måte? Vi er innstilt på å betale hva det måtte koste. 

Anonymkode: 4f82a...b7e

Modum bad?

Anonymkode: 2637d...f50

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

På hvilken måte hjalp det deg?

Anonymkode: 3a00d...dd0

På mange forskjellige måter. For det første får man bedre kontakt med seg selv, sine følelser og hvor de kommer fra. Paradoksalt nok bidrar det å kjenne etter på angsten i seg selv til angstreduksjon. Angsten er jo bare "fight-flight-mode" som har kommet ut av kontroll. Men når man forsøker å "flykte" fra angsten mentalt, blir den bare sterkere. Når man tillater seg å kjenne på følelsene, selv om de er ubehagelige, får man kontakt med dem, blir kjent med dem og lærer at de er ubehagelige, men ikke farlige. Da får man etterhvert kontroll på dem også.

I tillegg hjelper psykoterapi (her snakker jeg om en vellykket individualterapeutisk behandlingsrelasjon) mot skam, selvforakt og mørke tanker. Jeg driver ikke på samme måte som før og dømmer meg selv og synes at jeg er håpløs. Det er mange av oss som har en konstant "indre kritiker". I terapi får man får kjent på og validert sine tanker og reaksjoner, og lærer å akseptere seg selv. 

Dette er ting jeg sitter igjen med fra langvarig psykodynamisk individualterapi. Man kan ikke forvente det samme fra korttidsbehandling på DPS, blant annet fordi det ikke er mulig å bygge en slik type behandlingsrelasjon med de få timene som typisk står til rådighet ved DPS. Behandlerne der jobber derfor ofte med andre teknikker enn dem jeg tar utgangspunkt i, teknikker som egner seg for korttidsterapi. 

Når det er sagt har jeg hatt nytte av korttidsterapi med konkrete teknikker  også. Særlig av EMDR-behandling til behandling av PTSD-symptomer etter seksuelle overgrep. Jeg har mye mindre problemer med flashbacks o.l. etter den behandlingen, og livskvaliteten har økt.

Jeg har generelt et godt liv, tross en vanskelig barndom og store psykiske problemer i ungdomstiden, mye på grunn av hjelp fra dyktige psykologer. Jeg er i full jobb og har et velfungerende familieliv.

Slik du beskriver problemene til datteren din, og gitt at dere har råd til det, vil jeg imidlertid anbefale langvarig individualterapi privat. 

Det er imidlertid ikke noe poeng hvis datteren din ikke er motivert. Da vil hun lett finne feil ved psykologen, og man må gi det en ordentlig sjanse. Det er sjelden man vet med en gang om det vil funke eller ikke. 

Hvis situasjonen er mer akutt og det er vanskelig å motivere henne, kan det være at andre ting (medisiner, stabil livssituasjon) må på plass før det er rom for å gå i terapi. 

Anonymkode: a5e97...af7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

På mange forskjellige måter. For det første får man bedre kontakt med seg selv, sine følelser og hvor de kommer fra. Paradoksalt nok bidrar det å kjenne etter på angsten i seg selv til angstreduksjon. Angsten er jo bare "fight-flight-mode" som har kommet ut av kontroll. Men når man forsøker å "flykte" fra angsten mentalt, blir den bare sterkere. Når man tillater seg å kjenne på følelsene, selv om de er ubehagelige, får man kontakt med dem, blir kjent med dem og lærer at de er ubehagelige, men ikke farlige. Da får man etterhvert kontroll på dem også.

I tillegg hjelper psykoterapi (her snakker jeg om en vellykket individualterapeutisk behandlingsrelasjon) mot skam, selvforakt og mørke tanker. Jeg driver ikke på samme måte som før og dømmer meg selv og synes at jeg er håpløs. Det er mange av oss som har en konstant "indre kritiker". I terapi får man får kjent på og validert sine tanker og reaksjoner, og lærer å akseptere seg selv. 

Dette er ting jeg sitter igjen med fra langvarig psykodynamisk individualterapi. Man kan ikke forvente det samme fra korttidsbehandling på DPS, blant annet fordi det ikke er mulig å bygge en slik type behandlingsrelasjon med de få timene som typisk står til rådighet ved DPS. Behandlerne der jobber derfor ofte med andre teknikker enn dem jeg tar utgangspunkt i, teknikker som egner seg for korttidsterapi. 

Når det er sagt har jeg hatt nytte av korttidsterapi med konkrete teknikker  også. Særlig av EMDR-behandling til behandling av PTSD-symptomer etter seksuelle overgrep. Jeg har mye mindre problemer med flashbacks o.l. etter den behandlingen, og livskvaliteten har økt.

Jeg har generelt et godt liv, tross en vanskelig barndom og store psykiske problemer i ungdomstiden, mye på grunn av hjelp fra dyktige psykologer. Jeg er i full jobb og har et velfungerende familieliv.

Slik du beskriver problemene til datteren din, og gitt at dere har råd til det, vil jeg imidlertid anbefale langvarig individualterapi privat. 

Det er imidlertid ikke noe poeng hvis datteren din ikke er motivert. Da vil hun lett finne feil ved psykologen, og man må gi det en ordentlig sjanse. Det er sjelden man vet med en gang om det vil funke eller ikke. 

Hvis situasjonen er mer akutt og det er vanskelig å motivere henne, kan det være at andre ting (medisiner, stabil livssituasjon) må på plass før det er rom for å gå i terapi. 

Anonymkode: a5e97...af7

Så utrolig flott svar! Jeg er imponert over deg.

Jeg er ikke Hi, men lurer på hvor man kan få langvarig psykodynamisk individualterapi?

Anonymkode: 774d3...c77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Så utrolig flott svar! Jeg er imponert over deg.

Jeg er ikke Hi, men lurer på hvor man kan få langvarig psykodynamisk individualterapi?

Anonymkode: 774d3...c77

Man går i behandling hos privatpraktiserende psykolog. Eventuelt en som jobber innenfor denne behandlingstradisjonen, men det finnes andre tilnærminger til individualterapi som også er gode. Problemet er at det bare er noen av disse som har refusjonsavtale med trygden, og der er det vanskelig å komme inn. Inntakssystemet er dessuten endret, slik at man nå henvises av DPS, som prioriterer mellom ulike pasienter.

Hvis du har råd til å betale selv, er det mye lettere å få det til. Psykologer som ikke har refusjonsavtale kan du kontakte direkte, be evt om å bli satt på venteliste.  Psykologforeningen har liste over psykologer, og du kan også google litt/se på hva slags spesialisering vedkommende evt har. Men i praksis vet man som regel ikke så mye om psykologen når man begynner, man må bare gi det et forsøk.

Anonymkode: a5e97...af7

[Anonym bruker]

Du har fått mange fine svar her. Jeg vil bare tilføye at behandling er beinhard jobbing. Og selv om behandleren og relasjonen er viktige, gjøres jo hele jobben av jenta di. Er hun helt utslitt er det kanskje ikke et ideelt tidspunkt å starte opp behandling på? 

Har hun forsøkt ACT? Hvis ikke er det verdt et forsøk. 

Lykke til, det er en kjempetøff situasjon å stå i for dere alle. Hun er heldig som har foreldre som dere. Ta godt vare på hverandre💛
 

 

Anonymkode: c5b3a...617

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Du har fått mange fine svar her. Jeg vil bare tilføye at behandling er beinhard jobbing. Og selv om behandleren og relasjonen er viktige, gjøres jo hele jobben av jenta di. Er hun helt utslitt er det kanskje ikke et ideelt tidspunkt å starte opp behandling på? 

Har hun forsøkt ACT? Hvis ikke er det verdt et forsøk. 

Lykke til, det er en kjempetøff situasjon å stå i for dere alle. Hun er heldig som har foreldre som dere. Ta godt vare på hverandre💛
 

 

Anonymkode: c5b3a...617

Man må være motivert for å ta i mot behandling, eller få en behandler som klarer å motivere. Det dere kan gjøre utenom er å holde på gode rutiner ang søvn mat og fysisk aktivitet. 

Anonymkode: 698de...dad

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Du har fått mange fine svar her. Jeg vil bare tilføye at behandling er beinhard jobbing. Og selv om behandleren og relasjonen er viktige, gjøres jo hele jobben av jenta di. Er hun helt utslitt er det kanskje ikke et ideelt tidspunkt å starte opp behandling på? 

Har hun forsøkt ACT? Hvis ikke er det verdt et forsøk. 

Lykke til, det er en kjempetøff situasjon å stå i for dere alle. Hun er heldig som har foreldre som dere. Ta godt vare på hverandre💛
 

 

Anonymkode: c5b3a...617

Enig, men man blir jo også sliten av å ha det dårlig. Det å vente på bedre dager gjør kanskje at man får det enda verre. 

Anonymkode: dfc72...3ce

[Anonym bruker]

Du kan ta en telefon til klinikker som dette, kan være en løsning når for de som er behandlingsresistent. Bare for litt info om hva det går i og hvilke løsninger de har. 
 

https://www.aidaklinikken.no/tjenester/ketaminbehandling

Anonymkode: f62e2...7ad