Syk forelder og sykdomsprat

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som nylig har fått en kreftdiagnose. Prognosen er forholdsvis god, og målet er at hun skal bli kreftfri. 
Jeg er enebarn og ser allerede konturene av det foran meg. Det forventes nok at jeg stiller opp. Noe jeg selvfølgelig gjør i den grad jeg kan. Faren min er forresten frisk og oppegående, så hun er ikke alene. Var der i dag, og det var mye sykdomsprat. Hvordan ting har vært, hvor fælt ting blir framover osv. Og det er helt greit at de har et behov for å snakke om det. Jeg takler det. Men, jeg kjenner at det blir tungt framover hvis det fortsetter å bli så mye sykdomsprat hver gang jeg er der. Jeg er i tillegg en type som helst ikke snakker om slikt. 
Jeg jobber også 100% turnus og har tre barn, så skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare med alt.  
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg tror kanskje jeg lurer på hvor mye det bør forventes at jeg skal stille opp, og hvordan jeg skal håndtere sykdomsprat. Har vært der i 3 timer i dag, og er sliten😓

Anonymkode: d9650...853

[Anonym bruker]

Folk som er alvorlig syke, uansett hvor gode prognosene er, blir ofte opphengt i sykdommen siden det er det livet deres handler om akkurat der og da.

Det er fryktelig tungt å være pårørende i slike situasjoner,  det er derfor det også fins hjelpeorganer for pårørende til blant annet de som er pårørende til personer med kreft. Ta kontakt med dem, tror du kan få mye bedre hjelp til hvordan takle det der enn her inne. 

Masse lykke til videre 

Anonymkode: b96d9...577

[Anonym bruker]

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1811979-syk-forelder-og-sykdomsprat/#comment-35322769

Anonymkode: 45b3e...ace

[Anonym bruker]

Skjønner alle parter her. Når en blir syk blir det altoppslukende og man klarer ikke tenke på annet. Man er usikker, vet ikke hva som venter de, og må gjennom behandlinger. Din mor er gjennom en prosess nå, og tankene er der. Hun har nylig fått beskjeden og det er ferskt og voldsomt,  det er tøft for deg og du blir engstelig og sliten, men prøv å oppmuntre henne til at dette går bra, og at det også er viktig å ta en pause og gjøre andre ting slik at hun samlet krefter og energi. Støtt henne og fortell henne at dette kommer til å gå bra. Samtidig kan du snakke med din far om at det er tøft for deg. 

Anonymkode: b485a...884

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg har en mor som nylig har fått en kreftdiagnose. Prognosen er forholdsvis god, og målet er at hun skal bli kreftfri. 
Jeg er enebarn og ser allerede konturene av det foran meg. Det forventes nok at jeg stiller opp. Noe jeg selvfølgelig gjør i den grad jeg kan. Faren min er forresten frisk og oppegående, så hun er ikke alene. Var der i dag, og det var mye sykdomsprat. Hvordan ting har vært, hvor fælt ting blir framover osv. Og det er helt greit at de har et behov for å snakke om det. Jeg takler det. Men, jeg kjenner at det blir tungt framover hvis det fortsetter å bli så mye sykdomsprat hver gang jeg er der. Jeg er i tillegg en type som helst ikke snakker om slikt. 
Jeg jobber også 100% turnus og har tre barn, så skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare med alt.  
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg tror kanskje jeg lurer på hvor mye det bør forventes at jeg skal stille opp, og hvordan jeg skal håndtere sykdomsprat. Har vært der i 3 timer i dag, og er sliten😓

Anonymkode: d9650...853

Stakars deg som må være litt støtte for foreldrene dine i en vanskelig tid. Dette burde de ikke utsatt deg for. Håper de aldri blir gamle og slitne og trenger en datter som stiller opp, for det har de tydeligvis ikke. Er det mulig å være så selvsentrert og egoistisk???? Typisk enebarn. Du burde skamme deg! Håper moren din blir frisk. Godt å høre hun har din far. 

PS. Hva hvis det var deg som var syk? Hadde du tenkt det var greit at de klagde på det samme?

Anonymkode: 61992...18f

[Anonym bruker]

Din mor har fått kreft og ditt fokus fra start er hvor mye det vil plage deg?

Anonymkode: 00b6b...e01

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt. Har en mor som var helt oppegående mentalt og fysisk, men som nå er i 80-årene og snakker konstant om sine helseproblemer og hvor vanskelig alt er. Vi barn blir helt drenert og er slitne av dette. Det er altså ikke kreft, men andre ting. Hun forventer myyye av oss.

Det må virkelig være lov å si at dette er slitsomt selv om man stiller opp og hjelper til så godt en kan!

jeg føler med deg!

Mitt råd er å ikke ha for lange besøk, tenk på deg selv oppe i dette og hvordan du kan hjelpe til og støtte uten å gå for langt ut over dine engen grenser. Ofte er det å ta henne med på ting mye mer givende enn å sitte å snakke og snakke i sirkler

Lykke til!

Anonymkode: 80ce3...76f

[Anonym bruker]

Hvem skal hun ventilere sin bekymring hos om ikke hos sin datter?

Jeg tenker at kreft er grusomt, både for den som rammes og for de pårørende. Men dette må du bare stå i en periode, la henne prate ut sin engstelse og bekymring, fortelle om behandlinger og bivirkninger, det er det hun trenger nå.

Du kan beskytte deg selv litt ved å besøke oftere, men kortere tid hver gang, så blir det ikke så mye og gangen.

Men du kan virkelig ikke be henne tie still nå altså, hun trenger deg.

Anonymkode: c59bb...5c7

[Anonym bruker]

La oss ha det helt klart.  Det å være pårørende til en alvorlig syk person, er alltid tøft.  Kreft er en stor påkjenning uansett prognose, både for den syke og dem rundt. Det er dessuten ikke unormalt å bli litt opphengt i sykdommen sin med en gang, det er tross alt en stor omveltning i livet - hele livet settes på vent eller snues på hodet, og man lever med den stor usikkerhet.  Hvor mye behov man har for å snakke om det, kan variere fra person til person og fra hvilken periode man er i behandlingen.  Derfor finnes det steder man som pårørende kan ta kontakt med og få hjelp.  Sjekk om det er en lokal kreftforening, kreftomsorg, kreftkoordinator,  kreftsykepleier etc der dere bor. Det kan være lurt både for pårørende og pasient at en pårørende er med til legen, enten det er kreftlegen eller fastlegen, kirurgen eller annen behandling.  I alle fall en gang eller to.  Det er en sykdom for hele familien.  Og det er tøft for alle.  Kanskje av og til minst like tøft for de pårørende.  

Du er en type som normalt ikke snakker om "slikt" , så må du nok bare rett og slett lære deg det nå, for dette går ikke over på en blunk. Like mye for din egen skyld som for din mors.  Det heter at man skal ta på seg egen redningsvest før man redder andre, men når det gjelder kreft og andre alvorlige sykdommer som man må være i i lengre tid, får pasienten sin helt automatisk på og da må man kanskje hjelpe til med å feste den først før man finner fram sin egen.  Og kanskje trenger man ber gode sko enn redningsvest....   Som noen over her sier - dette er ikke noe man kan velge, verken som pasient eller pårørende og det er ikke over når man tror det er over heller.  Selv når det går bra - og det gjør det jo ofte.

Dersom dere er flere pårørende her, så er det viktig at dere snakker sammen også, og sørger for at alle får viktige pustepauser og rom for å ventilere.  Alvorlig sykdom i familien er rett og slett hardt arbeid som påvirker alle, både fysisk og psykisk. 

Mange støttende tanker herfra!  Du klarer det, og du trenger ikke å være perfekt!

 

Anonymkode: ae9c1...976

[Anonym bruker]

Moren din må jo få ventilere før du blir frustrert. Du skriver jo at hun nylig har fått diagnosen. Synes du viker ufølsom og egosentrisk her.

Anonymkode: 3e053...51a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1811979-syk-forelder-og-sykdomsprat/#comment-35322769

Anonymkode: 45b3e...ace

Hva er poenget ditt?

Anonymkode: d9650...853

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Stakars deg som må være litt støtte for foreldrene dine i en vanskelig tid. Dette burde de ikke utsatt deg for. Håper de aldri blir gamle og slitne og trenger en datter som stiller opp, for det har de tydeligvis ikke. Er det mulig å være så selvsentrert og egoistisk???? Typisk enebarn. Du burde skamme deg! Håper moren din blir frisk. Godt å høre hun har din far. 

PS. Hva hvis det var deg som var syk? Hadde du tenkt det var greit at de klagde på det samme?

Anonymkode: 61992...18f

Jøss, det var da voldsomt! Jeg har vært veldig syk selv, for noen år siden, så jeg vet hvordan det er å være syk. Men, jeg snakket lite med mine foreldre og andre om sykdommen. 
Og har jeg sagt at jeg ikke stiller opp? Men, jeg skal ta vare på meg selv. Noe annet er ikke et alternativ da jeg har tre barn jeg skal ivareta. Tror ikke du forstod innholdet i innlegget. 

Anonymkode: d9650...853

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Jeg forstår deg godt. Har en mor som var helt oppegående mentalt og fysisk, men som nå er i 80-årene og snakker konstant om sine helseproblemer og hvor vanskelig alt er. Vi barn blir helt drenert og er slitne av dette. Det er altså ikke kreft, men andre ting. Hun forventer myyye av oss.

Det må virkelig være lov å si at dette er slitsomt selv om man stiller opp og hjelper til så godt en kan!

jeg føler med deg!

Mitt råd er å ikke ha for lange besøk, tenk på deg selv oppe i dette og hvordan du kan hjelpe til og støtte uten å gå for langt ut over dine engen grenser. Ofte er det å ta henne med på ting mye mer givende enn å sitte å snakke og snakke i sirkler

Lykke til!

Anonymkode: 80ce3...76f

Takk for gode råd😊

Anonymkode: d9650...853

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Jøss, det var da voldsomt! Jeg har vært veldig syk selv, for noen år siden, så jeg vet hvordan det er å være syk. Men, jeg snakket lite med mine foreldre og andre om sykdommen. 
Og har jeg sagt at jeg ikke stiller opp? Men, jeg skal ta vare på meg selv. Noe annet er ikke et alternativ da jeg har tre barn jeg skal ivareta. Tror ikke du forstod innholdet i innlegget. 

Anonymkode: d9650...853

Jeg har hatt syke og døende foreldre selv. Jeg har også 3 barn. Tror du der var meg jeg bekymret meg over oppi dette? At jeg skulle ha det bra? Tror ikke du forstår sosialt samspill og empati. 

Anonymkode: 61992...18f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har hatt syke og døende foreldre selv. Jeg har også 3 barn. Tror du der var meg jeg bekymret meg over oppi dette? At jeg skulle ha det bra? Tror ikke du forstår sosialt samspill og empati. 

Anonymkode: 61992...18f

Selvfølgelig er jeg opptatt av at jeg selv skal ha det bra! Det burde du også være. Har man det ikke bra selv så får man heller ikke vært der for andre!

Anonymkode: d9650...853

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har hatt syke og døende foreldre selv. Jeg har også 3 barn. Tror du der var meg jeg bekymret meg over oppi dette? At jeg skulle ha det bra? Tror ikke du forstår sosialt samspill og empati. 

Anonymkode: 61992...18f

Hvorfor er du spydig mot hi? Hun er enebarn, ingen søsken og en syk mor. Hun har 3 barn og jobb, hun føler hun ikke strekker til, og sykdomsprat gjør henne både sliten og kanskje engstelig. Kan du ikke heller muntre henne opp og gi støtte? Fremfor å beskylde henne for at hun ikke har empati og forstår sosialt samspill? Det høres ut som det er du som mangler noen antenner her 

Anonymkode: b485a...884

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Selvfølgelig er jeg opptatt av at jeg selv skal ha det bra! Det burde du også være. Har man det ikke bra selv så får man heller ikke vært der for andre!

Anonymkode: d9650...853

Jada jada. Alt handler om deg. Enebarn... derfor bør alle få søsken! 

Det er da virkelig ikke at du skal ha det bra som er viktigst midt oppi dette? Seriøst? Hvor selvsentrert og uempatisk kan man bli?

Anonymkode: 61992...18f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Hvorfor er du spydig mot hi? Hun er enebarn, ingen søsken og en syk mor. Hun har 3 barn og jobb, hun føler hun ikke strekker til, og sykdomsprat gjør henne både sliten og kanskje engstelig. Kan du ikke heller muntre henne opp og gi støtte? Fremfor å beskylde henne for at hun ikke har empati og forstår sosialt samspill? Det høres ut som det er du som mangler noen antenner her 

Anonymkode: b485a...884

Hun gidder ikke gi støtte til sin kreftsyke mor, men HUN skal ha sympati fordi hun måtte lide seg gjennom å høre på at moren fikk ventilert om sin tilstand?

Anonymkode: 61992...18f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jada jada. Alt handler om deg. Enebarn... derfor bør alle få søsken! 

Det er da virkelig ikke at du skal ha det bra som er viktigst midt oppi dette? Seriøst? Hvor selvsentrert og uempatisk kan man bli?

Anonymkode: 61992...18f

Sa jeg at det var VIKTIGST? Nei, med det er viktig. Her er det du som er på feil spor. 

Anonymkode: d9650...853

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hun gidder ikke gi støtte til sin kreftsyke mor, men HUN skal ha sympati fordi hun måtte lide seg gjennom å høre på at moren fikk ventilert om sin tilstand?

Anonymkode: 61992...18f

Og hvor har jeg skrevet at jeg ikke gidder å gi støtte?! Æsj, du er bare ekkel. 

Anonymkode: d9650...853

[Anonym bruker]

Diagnosen og situasjonen er ny og skremmende for din mor og det er da helt naturlig at hun dele dette med sin eneste datter. Som enebarn er det klart at det blir mye på deg når foreldrene dine blir syke og gamle og det er viktig at du også setter grenser. Men i denne situasjonen syns jeg du fremstår bortskjemt og selvsentrert. Å være på besøk i tre timer er ganske lenge, kan du korte litt ned på det? Og det er ikke farlig å bli sliten så lenge du passer på å hente deg inn selv. 
 

God bedring til mamma’n din. 

Anonymkode: ae934...082

[Østerdølen]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jada jada. Alt handler om deg. Enebarn... derfor bør alle få søsken! 

Det er da virkelig ikke at du skal ha det bra som er viktigst midt oppi dette? Seriøst? Hvor selvsentrert og uempatisk kan man bli?

Anonymkode: 61992...18f

Nei,du er vel et meget godt eksempel på mangel på empati, i hvertfall...

[Anonym bruker]

Østerdølen skrev (1 time siden):

Nei,du er vel et meget godt eksempel på mangel på empati, i hvertfall...

Sånne som hi greier jeg ikke ha empati for altså. Så skrudde tanker greier jeg ikke forholde meg til. 

Det siste jeg tenkte på når jeg satt og holdt min fars hånd da han kjempet seg gjennom de siste dagene var ikke meg selv. Jeg var fullt og helt der for ham og moren min. Tenker du jeg skulle klagd etterpå fordi jeg var sliten og trøtt? Stakars meg som våket over ham i 3 døgn og var der for foreldrene mine liksom? 

Hun får bli voksen og være en god datter. Klart det er kjipt og slitsomt, men det er da virkelig ikke hun som har det verst her. 

Anonymkode: 61992...18f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Sånne som hi greier jeg ikke ha empati for altså. Så skrudde tanker greier jeg ikke forholde meg til. 

Det siste jeg tenkte på når jeg satt og holdt min fars hånd da han kjempet seg gjennom de siste dagene var ikke meg selv. Jeg var fullt og helt der for ham og moren min. Tenker du jeg skulle klagd etterpå fordi jeg var sliten og trøtt? Stakars meg som våket over ham i 3 døgn og var der for foreldrene mine liksom? 

Hun får bli voksen og være en god datter. Klart det er kjipt og slitsomt, men det er da virkelig ikke hun som har det verst her. 

Anonymkode: 61992...18f

Du beskriver en helt annen situasjon med din far enn den situasjonen jeg er i. 

Anonymkode: d9650...853

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Du beskriver en helt annen situasjon med din far enn den situasjonen jeg er i. 

Anonymkode: d9650...853

Nei, det var bare slutten på det for ham. Det begynte jo med sykdom og sykdomsprat der også. Ikke en dag tenkte jeg på at det var meg det var synd på altså. Trist og tungt for meg, men ikke jeg som måtte gå gjennom sykdom og behandling og dø.

Du klager på -ett- besøk og er allerede helt utslitt av dette og synes så synd på deg selv, uten å virke å se at dette er ille for foreldrene dine også, bare mer for dem. Det virker som du alltid har fått alt tilrettelagt for deg, alltid vært senter, og aldri møtt noe motstand. Dette er livet, og man støtter en kreftsyk forelder uten å tenke på at dette er verst for en selv altså. 

Anonymkode: 61992...18f