Narsisist?

[Anonym bruker]

Så et sted at "alle" sier at exen er narsisist etter et brudd, men noen er jo faktisk narsisister. Covert/skjult narsisisme er ikke så lett for andre å se. 

Etter at det ble slutt med min mann har jeg tenkt mye på tiden vi hadde sammen og reflektert over forholdet. Og jeg ser jo så mange ting jeg burde sett varsellamper ved. Og jeg sliter veldig nå selv om det var jeg som gikk. Føler at jeg har kastet bort mange år på en som absolutt ikke fortjente det, og jeg er så bitter på hvordan han har behandlet meg. Jeg tror at mange ikke hadde godtatt det jeg har godtatt, så jeg har jo overhodet ikke greid å ta vare på meg selv og sette grenser. Han mener jo jeg har vært ei skikkelig bktch eller med hans egne ord, et rssshøl, psykopat og syk i hodet. Det plager meg at han går rundt og mener dette om meg når det er han som ikke har vært snill og grei. 

Hvordan vet man om han faktisk er en  narsisist? Greier en narsisist å ta vare på barn? Hvordan greie å legge dette bak meg?

Anonymkode: 18c0f...811

[Anonym bruker]

Jeg tror man må velge å tenke at ingen er bare ond eller bare god, og en person som har store psykiske problemer aldri kan blir lykkelig selv.

Jeg har en far som kanskje er narsissist, eller ihvertfall har narsissiske trekk. Hva som egentlig feiler han vil vi aldri få vite, for han synes selvfølgelig selv at han ikke feiler noe som helst, det er resten av verden som er håpløs, hver eneste gang og hele tiden 🙈

Men selv om han på mange måter er en håpløs far, og en enda verre partner, så har han jo gode sider også. Han er ikke gjennomsyret ond liksom, og han lider mest selv under hvor utrolig stygg han er mot alle oss rundt han.

Han er skilt, og ingen av de voksne barna hans har mer enn med han å gjøre enn de må. Han har ingen venner. Det er jo egentlig synd på han selv om alt sammen er selvforkyldt.

Jeg hadde ingen dårlig barndom, han kjørte og hentet, var fotballtrener og det som krevdes. Han jobbet mye og sørget for hus, mat, klær og utstyr til oss. Det var egentlig da mamma fikk nok og gikk fra han, og vi var gamle nok til å se reaksjonsmønstrene hans vi skjønte hvor galt det var. Verre og verre har det blitt, og vi har jo skjønt at mamma ikke hadde det lett sammen med han.

Men man kan ikke la fortiden bestemme hvordan fremtiden skal bli. Du tok feil av han den gangen du ble forelsket, men det trenger ikke bety at hele fremtiden din er ødelagt. Fremtiden din starter nå, og den har du ansvaret for selv. Ikke la han ødelegge mer for deg.

Anonymkode: 03704...bbf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tror man må velge å tenke at ingen er bare ond eller bare god, og en person som har store psykiske problemer aldri kan blir lykkelig selv.

Jeg har en far som kanskje er narsissist, eller ihvertfall har narsissiske trekk. Hva som egentlig feiler han vil vi aldri få vite, for han synes selvfølgelig selv at han ikke feiler noe som helst, det er resten av verden som er håpløs, hver eneste gang og hele tiden 🙈

Men selv om han på mange måter er en håpløs far, og en enda verre partner, så har han jo gode sider også. Han er ikke gjennomsyret ond liksom, og han lider mest selv under hvor utrolig stygg han er mot alle oss rundt han.

Han er skilt, og ingen av de voksne barna hans har mer enn med han å gjøre enn de må. Han har ingen venner. Det er jo egentlig synd på han selv om alt sammen er selvforkyldt.

Jeg hadde ingen dårlig barndom, han kjørte og hentet, var fotballtrener og det som krevdes. Han jobbet mye og sørget for hus, mat, klær og utstyr til oss. Det var egentlig da mamma fikk nok og gikk fra han, og vi var gamle nok til å se reaksjonsmønstrene hans vi skjønte hvor galt det var. Verre og verre har det blitt, og vi har jo skjønt at mamma ikke hadde det lett sammen med han.

Men man kan ikke la fortiden bestemme hvordan fremtiden skal bli. Du tok feil av han den gangen du ble forelsket, men det trenger ikke bety at hele fremtiden din er ødelagt. Fremtiden din starter nå, og den har du ansvaret for selv. Ikke la han ødelegge mer for deg.

Anonymkode: 03704...bbf

Takk for at du deler. Jeg skal forsøke å tenke framover, men nå er jo bekymringen barna som jo fortsatt må leve med ham deler av tiden.

Kan du si litt mer om hvordan dere opplevde ham som far? Dere hadde det greit med ham? Hvilke ting påvirket dere mest?

Min ex er også veldig på å melde seg frivillig på dugnader osv, alt han får anerkjennelse og ros fra andre for. Samtidig som han hjemme aldri hadde "tid" til å "hjelpe meg" med noe som helst. Var han hjemme og var med på det vi gjorde hadde han "bidratt" mer enn nok. 

Anonymkode: 18c0f...811

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Takk for at du deler. Jeg skal forsøke å tenke framover, men nå er jo bekymringen barna som jo fortsatt må leve med ham deler av tiden.

Kan du si litt mer om hvordan dere opplevde ham som far? Dere hadde det greit med ham? Hvilke ting påvirket dere mest?

Min ex er også veldig på å melde seg frivillig på dugnader osv, alt han får anerkjennelse og ros fra andre for. Samtidig som han hjemme aldri hadde "tid" til å "hjelpe meg" med noe som helst. Var han hjemme og var med på det vi gjorde hadde han "bidratt" mer enn nok. 

Anonymkode: 18c0f...811

Det er vanskelig å si hva som har påvirket oss mest, men det meste skjedde etter at vi ble store, nesten voksne.

Som barn hadde vi null problemer med han, eneste var at han ikke aksepterte konkurranse. Han var f.eks glad i å spille tennis og jogge, om noen av oss barna begynte interessere oss for det samme sluttet han. Det var helt uaktuelt for han å muligens bli forbigått i noe han selv drev med, ble det konkurranse gav han seg.

Da vi ble unge voksne endret ting seg, da var ikke han den voksne og vi barna lenger, og hele dynamikken ble endret. Da begynte alle de rare beskyldningene, ting vi hadde sagt ble tolket ihjel, ting vi hadde gjort ble tolket i en eller annen stygg betydning, han skiftet lås på huset så vi ikke kom inn, sluttet å ta telefonen, kjørte forbi uten å hilse osv. Så kunne han plutselig ringe og late som ingenting, eller han kunne skrive et brev hvor han beskyldte oss for et eller annet. Helt uberegnelig og umulig å forholde seg til.

Sånn er han enda, plutselig kommer han på besøk og later som ingenting, eller sender en koselig melding. Men så svarer han ikke, åpner ikke døra e.l. når vi tar kontakt, og vi lurer på hva vi har gjort, hva vi har sagt. 

Men igjen, som barn var det helt uproblematisk å være med han. Han sørget for mat, klær, hentet oss hjem osv. Problemene begynte da vi ble voksne.

Anonymkode: 03704...bbf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Det er vanskelig å si hva som har påvirket oss mest, men det meste skjedde etter at vi ble store, nesten voksne.

Som barn hadde vi null problemer med han, eneste var at han ikke aksepterte konkurranse. Han var f.eks glad i å spille tennis og jogge, om noen av oss barna begynte interessere oss for det samme sluttet han. Det var helt uaktuelt for han å muligens bli forbigått i noe han selv drev med, ble det konkurranse gav han seg.

Da vi ble unge voksne endret ting seg, da var ikke han den voksne og vi barna lenger, og hele dynamikken ble endret. Da begynte alle de rare beskyldningene, ting vi hadde sagt ble tolket ihjel, ting vi hadde gjort ble tolket i en eller annen stygg betydning, han skiftet lås på huset så vi ikke kom inn, sluttet å ta telefonen, kjørte forbi uten å hilse osv. Så kunne han plutselig ringe og late som ingenting, eller han kunne skrive et brev hvor han beskyldte oss for et eller annet. Helt uberegnelig og umulig å forholde seg til.

Sånn er han enda, plutselig kommer han på besøk og later som ingenting, eller sender en koselig melding. Men så svarer han ikke, åpner ikke døra e.l. når vi tar kontakt, og vi lurer på hva vi har gjort, hva vi har sagt. 

Men igjen, som barn var det helt uproblematisk å være med han. Han sørget for mat, klær, hentet oss hjem osv. Problemene begynte da vi ble voksne.

Anonymkode: 03704...bbf

Ok, takk. Leit å høre at dere har måttet og fortsatt må gå gjennom dette. 

Det med konkurranse har min ex også, takler ikke tape. Spiller han spill eller kort med barna lar de ham faktisk vinne fordi han blir så sur.

Litt godt å vite at han kanskje ikke er så ille mens de er små og bor hjemme, at det kanskje først blir ille når de blir voksne. 

Anonymkode: 18c0f...811

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det er vanskelig å si hva som har påvirket oss mest, men det meste skjedde etter at vi ble store, nesten voksne.

Som barn hadde vi null problemer med han, eneste var at han ikke aksepterte konkurranse. Han var f.eks glad i å spille tennis og jogge, om noen av oss barna begynte interessere oss for det samme sluttet han. Det var helt uaktuelt for han å muligens bli forbigått i noe han selv drev med, ble det konkurranse gav han seg.

Da vi ble unge voksne endret ting seg, da var ikke han den voksne og vi barna lenger, og hele dynamikken ble endret. Da begynte alle de rare beskyldningene, ting vi hadde sagt ble tolket ihjel, ting vi hadde gjort ble tolket i en eller annen stygg betydning, han skiftet lås på huset så vi ikke kom inn, sluttet å ta telefonen, kjørte forbi uten å hilse osv. Så kunne han plutselig ringe og late som ingenting, eller han kunne skrive et brev hvor han beskyldte oss for et eller annet. Helt uberegnelig og umulig å forholde seg til.

Sånn er han enda, plutselig kommer han på besøk og later som ingenting, eller sender en koselig melding. Men så svarer han ikke, åpner ikke døra e.l. når vi tar kontakt, og vi lurer på hva vi har gjort, hva vi har sagt. 

Men igjen, som barn var det helt uproblematisk å være med han. Han sørget for mat, klær, hentet oss hjem osv. Problemene begynte da vi ble voksne.

Anonymkode: 03704...bbf

For en dritt far ! Trist å høre at du må oppleve dette.

Anonymkode: 4b34f...0bd

[Anonym bruker]

Det er nok en del som omtaler folk de er på kant med som narsissist, uten at de nødvendigvis er det. Men noen har denne personlighetsforstyrrelsen. 
 

Jeg møtte en i arbeidslivet. Tok meg nesten et år før jeg så det, narsissisten kan skjule det godt frem til den dagen du sier i mot. Da kommer den virkelige siden frem, den er rasende, urimelig og ganske så uredelig. I det øyeblikket du ikke er på samme lag, anser narsissisten at normal folkeskikk og lover ikke gjelder seg selv og sparer ikke på noe hvis du går mot. 
 

Oppdaget dette da en jeg kjenner godt ble omtalt veldig dårlig, tillagt egenskaper som jeg vet denne personen på ingen måte har.  Tror ikke lederen min var helt bevisst akkurat dette, kjente ikke til min relasjon til denne personen. Det som skiller normal reaksjon fra narsissist her, er hvordan man kutter ut enkelte fra et miljø og omtaler de i etterkant. Det var en absurd røverhistorie, men virket som om lederen trodde på seg selv når denne historien ble fortalt. Går da løs på den andres kunnskap, troverdighet, integritet. Sannheten var noe helt annet og lederen kunne bare latt være å fortelle denne fiktive historien. 
 

Når du først har sett denne siden, faller resten av brikkene på plass. 

Anonymkode: ae451...291