Gå til innhold

Andre her som leier sokkelleilighet?


Anbefalte innlegg

Så og si alle mine venninner eier hus og jeg leier en sokkelleilighet. Prøver å tenke at jeg er heldig som i det hele tatt har ett sted og bo med mat på bordet, varme og tak over hodet. Sønnen min er super fornøyd. Jeg har bodd her i 6 år og forstår ikke hvorfor jeg plutselig begynner å sammenligne meg så veldig med andre...

Anonymkode: c15eb...ca4

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/144451321-andre-her-som-leier-sokkelleilighet/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hva slags valg har du tatt i livet?

For meg, som er vokst opp med en fattig alenemor i kommunal bolig, ble økonomisk trygghet og en bedre situasjon for meg og mine egne barn viktig.

Jeg møtte min stødige og fine mann da jeg var 20. vi var sammen i hele 9 år før vi fikk barn. I 5-6 år jobbet vi på også i feriene for å spare opp nok egenkapital, også kjøpte vi vår første leilighet da jeg var gravid (da jeg var 29).

Vi flyttet til en større bolig to år etterpå, og fikk barn to halvannet år etter det igjen. Vi har jobbet og stått på, og selv om han er en bra mann har vi også måttet jobbe hardt for forholdet, da vi har vært gjennom mye. Først med min familie som jeg måtte bryte kontakten med fordi de var så vanskelige å ha med å gjøre. Også ble begge hans foreldre syke av kreft og døde, mens vi var i 30-årene og hadde to små barn.

Disse tingene gjør at vi ikke har noen støtte eller hjelp, og har gjort at vi i enda større grad enn før må ta oss i nakken, brette opp ermene, jobbe målrettet for det vi vil.

Vi har nå over 5 millioner i lån, og betaler 35000 for å bo i måneden. 30 000 av det er for lånet (inkl 23 000 i renter!!) og 5000 er fellesutgifter. Vi bor i en stor og fin toppleilighet med takterrasse som sto ny i fjor, men da vi signerte kontrakten for den i 2021 så vi ikke for oss så høye renteutgifter. Vi trives godt i leiligheten, og har det veldig fint her, selv om folk flest i vårt området bor i eneboliger og synes det er rart å velge å bo i leilighet med barn. Men vi og barna våre trives godt. Vi er glad for å slippe alt det ekstra hus fører med seg av jobb og vedlikehold. Leiligheten er på 100kvm, og vi har vært med å bestemme planløsningen, så det fungerer fint.

Etter faste utgifter er betalt har vi ikke mye igjen. Selv med ganske OK lønninger. Merker dyrtiden godt. Jeg skulle ønske jeg kunne gå ned til 80% stilling for å ha mer overskudd, mer tid til alt som trenges å ordnes og mer tid til barna, men nå har jeg ikke råd til det, må jobbe 100%.
 

Tenker at i stedet for å sammenligne seg med andre bør en selv tenke over om man trives der man er. Trives dere i sokkelleiligheten? Isåfall er jo det det som er viktig! Og man bør aldri gi opp, men stå på og jobbe og «bygge stein på stein», være fornuftig og økonomisk, så blir det bedre til slutt ❤️

Anonymkode: 43e43...f24

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva slags valg har du tatt i livet?

For meg, som er vokst opp med en fattig alenemor i kommunal bolig, ble økonomisk trygghet og en bedre situasjon for meg og mine egne barn viktig.

Jeg møtte min stødige og fine mann da jeg var 20. vi var sammen i hele 9 år før vi fikk barn. I 5-6 år jobbet vi på også i feriene for å spare opp nok egenkapital, også kjøpte vi vår første leilighet da jeg var gravid (da jeg var 29).

Vi flyttet til en større bolig to år etterpå, og fikk barn to halvannet år etter det igjen. Vi har jobbet og stått på, og selv om han er en bra mann har vi også måttet jobbe hardt for forholdet, da vi har vært gjennom mye. Først med min familie som jeg måtte bryte kontakten med fordi de var så vanskelige å ha med å gjøre. Også ble begge hans foreldre syke av kreft og døde, mens vi var i 30-årene og hadde to små barn.

Disse tingene gjør at vi ikke har noen støtte eller hjelp, og har gjort at vi i enda større grad enn før må ta oss i nakken, brette opp ermene, jobbe målrettet for det vi vil.

Vi har nå over 5 millioner i lån, og betaler 35000 for å bo i måneden. 30 000 av det er for lånet (inkl 23 000 i renter!!) og 5000 er fellesutgifter. Vi bor i en stor og fin toppleilighet med takterrasse som sto ny i fjor, men da vi signerte kontrakten for den i 2021 så vi ikke for oss så høye renteutgifter. Vi trives godt i leiligheten, og har det veldig fint her, selv om folk flest i vårt området bor i eneboliger og synes det er rart å velge å bo i leilighet med barn. Men vi og barna våre trives godt. Vi er glad for å slippe alt det ekstra hus fører med seg av jobb og vedlikehold. Leiligheten er på 100kvm, og vi har vært med å bestemme planløsningen, så det fungerer fint.

Etter faste utgifter er betalt har vi ikke mye igjen. Selv med ganske OK lønninger. Merker dyrtiden godt. Jeg skulle ønske jeg kunne gå ned til 80% stilling for å ha mer overskudd, mer tid til alt som trenges å ordnes og mer tid til barna, men nå har jeg ikke råd til det, må jobbe 100%.
 

Tenker at i stedet for å sammenligne seg med andre bør en selv tenke over om man trives der man er. Trives dere i sokkelleiligheten? Isåfall er jo det det som er viktig! Og man bør aldri gi opp, men stå på og jobbe og «bygge stein på stein», være fornuftig og økonomisk, så blir det bedre til slutt ❤️

Anonymkode: 43e43...f24

Vi er fornøyde og jeg liker at jeg ikke har en eneste krone i gjeld. Vi har også penger nok til å kose oss i hverdagen. Dyre ferier har vi derimot ikke råd til. Men det går helt fint.

Anonymkode: c15eb...ca4

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva slags valg har du tatt i livet?

For meg, som er vokst opp med en fattig alenemor i kommunal bolig, ble økonomisk trygghet og en bedre situasjon for meg og mine egne barn viktig.

Jeg møtte min stødige og fine mann da jeg var 20. vi var sammen i hele 9 år før vi fikk barn. I 5-6 år jobbet vi på også i feriene for å spare opp nok egenkapital, også kjøpte vi vår første leilighet da jeg var gravid (da jeg var 29).

Vi flyttet til en større bolig to år etterpå, og fikk barn to halvannet år etter det igjen. Vi har jobbet og stått på, og selv om han er en bra mann har vi også måttet jobbe hardt for forholdet, da vi har vært gjennom mye. Først med min familie som jeg måtte bryte kontakten med fordi de var så vanskelige å ha med å gjøre. Også ble begge hans foreldre syke av kreft og døde, mens vi var i 30-årene og hadde to små barn.

Disse tingene gjør at vi ikke har noen støtte eller hjelp, og har gjort at vi i enda større grad enn før må ta oss i nakken, brette opp ermene, jobbe målrettet for det vi vil.

Vi har nå over 5 millioner i lån, og betaler 35000 for å bo i måneden. 30 000 av det er for lånet (inkl 23 000 i renter!!) og 5000 er fellesutgifter. Vi bor i en stor og fin toppleilighet med takterrasse som sto ny i fjor, men da vi signerte kontrakten for den i 2021 så vi ikke for oss så høye renteutgifter. Vi trives godt i leiligheten, og har det veldig fint her, selv om folk flest i vårt området bor i eneboliger og synes det er rart å velge å bo i leilighet med barn. Men vi og barna våre trives godt. Vi er glad for å slippe alt det ekstra hus fører med seg av jobb og vedlikehold. Leiligheten er på 100kvm, og vi har vært med å bestemme planløsningen, så det fungerer fint.

Etter faste utgifter er betalt har vi ikke mye igjen. Selv med ganske OK lønninger. Merker dyrtiden godt. Jeg skulle ønske jeg kunne gå ned til 80% stilling for å ha mer overskudd, mer tid til alt som trenges å ordnes og mer tid til barna, men nå har jeg ikke råd til det, må jobbe 100%.
 

Tenker at i stedet for å sammenligne seg med andre bør en selv tenke over om man trives der man er. Trives dere i sokkelleiligheten? Isåfall er jo det det som er viktig! Og man bør aldri gi opp, men stå på og jobbe og «bygge stein på stein», være fornuftig og økonomisk, så blir det bedre til slutt ❤️

Anonymkode: 43e43...f24

Men altså… hvis du mener hi ikke skal sammenligne seg med andre, hvorfor denne eviglange avhandlingen om din økonomi…? 

 

Anonymkode: f45b8...148

Annonse

Jeg og jentungen leier en liten fin leilighet. Lite å velge mellom her vi bor, men vi leier veldig billig. Så bruker overskuddet på å spare egenkapital. Har noe allerede, men skader ikke å få mer. Går på trygd, så føler meg veldig heldig. Kjenner også det er godt å slippe ansvaret med å eige hus. Det er ikke mitt ansvar å gå med søppelspann, maling av huset, fikse noe som går galt osv. Bodde med noen jeg skulle dele det ansvaret med, men det var alltid jeg som måtte fikse det. Så det er godt med en pause. 

Anonymkode: 43683...33b

Som hun lenger oppe her, jeg også vokste opp fattig med alenemor og fraværende far.

Jeg har lært at penger har sin verdi. Jeg har vært heldig senere i livet og sitter nå i kjøpt bolig.

Men jeg ser nå i dag, at jeg har lite glede at stor kjøpevilje som venninnene mine. Jeg vil heller spare. Men det skjuler jeg. Siden fasade er viktig for mange. 

Poenget mitt er at håpet er at alle har sin glanstid i livet. 

Anonymkode: 6fdc1...a2d

Bodde i leid sokkelleilighet inntil nylig. Jeg skjemtes ikke og jeg var glad for å tak over hodet, men i ettertid og etter at jeg fikk kjøpt meg et rekkehus fortalte datteren min at mange andre i klassen og på skolen hadde gjennom årene kommet med negative kommentarer. Som at hun var fattig, at jeg var fattig, at hun ikke var god nok fordi vi leide leilighet, at hun sikkert ikke hadde råd til å bli med på foreslåtte aktiviteter osv. Kalt henne fattiglus mm. Det var jævlig å høre😔 Hun ville ikke fortelle meg det før fordi hun var redd for at jeg skulle bli såret og lei meg.

Å leie er ingen skam. Men fy faen så stygge andre kan være mot hverandre!

Anonymkode: 28df6...664

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...