Unnasluntring?

[Anonym bruker]

Føler ofte at mannen sluntrer unna de kjipe oppgavene. Feks plukker han ut av oppvaskmaskinen, men ting som skal innerst i skapet eller i matboden lar han bare stå på benken. Handler han kjøper han det fra lappen han lett finner (eller tenker han selv trenger?) og dropper resten. Igjen, ting som ikke skal i kjøleskapet, men i matboden setter han i posen på kjøkkengulvet. Jeg må konstant gå å rydde etter ham, fullføre det han har gjort. Han lager mat og setter på oppvask, men vasker ikke over benken og bordet så der ligger det smuler og  matrester. Kan ta av sengetøy om jeg ber ham, men det legges i en haug på vaskerommet. Sorterer ikke i dunkene vi har der eller setter på maskin. Vasker kanskje sine egne  treningsklær men henger de ikke opp eller tar de ned. På denne måten føler jeg aldri han gjør noe, for jeg må jo alltid fullføre alt, gå etter og rydde opp, passe på.

Skal vi ut på noe, så går han i veien ut "for å starte bilen". Så da blir det min jobb å få alle på do, få på rett klær og sko, få med det som skal være med og generelt få alle av gårde.

Samme med kveldsmat, kvelder han skal legge (jeg er alene med barna 3-4 kvelder i uka pga hans turnus), jeg må minne ham på at de må ha mat, at leggetid nærmer seg. Han får de kanskje bort til kjøkkenet også går han plutselig og dusjer, så må jeg lage mat, få i mat og rydde.

Det er tusen eksempler på sånt som føles som unnasluntring. Han overlater det bare til meg. Tar ikke ansvar selv.

Er det jeg som er sær som reagerer her?

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Nyt at du ikke har større bekymringer enn dette. 

Anonymkode: 34f44...5f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Nyt at du ikke har større bekymringer enn dette. 

Anonymkode: 34f44...5f7

Åh, dette er ikke alt... 

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Hva med å ikke forholde deg til en bortskjemt dritt som bare gjør halve jobben, og som overlater dritten til deg? Er du sikker på at du ønsker å ha denne guttungen i livet ditt?

Anonymkode: 6ecf7...26e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hva med å ikke forholde deg til en bortskjemt dritt som bare gjør halve jobben, og som overlater dritten til deg? Er du sikker på at du ønsker å ha denne guttungen i livet ditt?

Anonymkode: 6ecf7...26e

Nei, det er nettopp det. Jeg vil ikke ha det sånn. Men han påstår jeg er så urimelig og utakknemlig. For han gjorde jo det han gjorde. Klager jeg på at han aldri vasker benk og bord kommer han bare med at han lagde jo mat osv. Har prøvd å forklare at det med bare halvgjorte ting føles som jeg må gjøre alt og at jeg har ansvaret for alt, men han mener bare jeg er sær. Og så begynner jeg å lure på om jeg er det da.

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nei, det er nettopp det. Jeg vil ikke ha det sånn. Men han påstår jeg er så urimelig og utakknemlig. For han gjorde jo det han gjorde. Klager jeg på at han aldri vasker benk og bord kommer han bare med at han lagde jo mat osv. Har prøvd å forklare at det med bare halvgjorte ting føles som jeg må gjøre alt og at jeg har ansvaret for alt, men han mener bare jeg er sær. Og så begynner jeg å lure på om jeg er det da.

Anonymkode: 457e9...887

Virker som om han gjør dette fordi han 1. rett og slett ikke gidder, 2. vet han kommer unna med å ikke gjøre ting og 3. han bryr seg rett og slett ikke.

Avhengig av hvilken jobb han har, kan du finne gode eksempler fra ting han gjør på jobb, og spørre ham om han også bare gjør en liten del av jobben der, sluntrer unna det han ikke gidder, overlater oppgaver til andre osv?

Om han ikke innså problemet og selv innså at her måtte det endring til, så hadde en slik man blitt en eks for meg.

Dere trenger nok parterapi, for han tar deg for gitt og han utnytter deg.

Skal dere forsøke å reparere dette så må dere kommunisere bedre sammen, så parterapi er nok nødvendig.

En annen ting er at dere en periode må dele alle oppgaver. Første og mest opplagte er at han må vaske alle egne klær og sengetøy selv (at det inkluderer legge i skittentøyskurv, sortere, vaske, tørke, legge sammen, legge på plass, og skifte på sengen). Den dagen han ikke har rene klær, eller bare sure klær, så begynner han kanskje å lære. Finn lignende oppgaver, hvor det at han ikke fullfører oppgavene vil gå utover ham selv. Tror det er eneste måte han vil lære. Men andre oppgaver som dere deler på, der tenker jeg at du en periode må holde deg hard og absolutt ikke fullføre.

Javel, han handler ikke alt, setter ikke på plass etter handling osv. La kjøkkenet bli hans ansvarsområde et par måneder. Da vil det bli veldig synlig etterhvert at han ikke har det han trenger til å lage planlagt mat, at mat blir dårlig som står ute, at han ikke har benkeplass igjen fordi han ikke har giddet å sette ting på plass osv.

Høres ut som om det han driver med er weaponized incompetence, altså villet inkompetanse/udugelighet. Noen bruker dette som en bevisst taktikk for å slippe å bidra og ta sin del av ansvaret i familien.

Anonymkode: fec52...8c4

[Anonym bruker]

Føler det der er typisk mannfolk. De bare forventer at fruen i huset skal gjøre ting. Jeg jobbet hardt med mine gutter og hatt i hele oppveksten deres hatt fokus på å «se ting som må gjøres». De begynner å bli gode på det og blir oppmerksom på at far gjør ikke jobben ferdig. Så nå er vi 3 stk som korrigerer far og får han til å fullføre. 

Anonymkode: 42e9c...6b3

[Anonym bruker]

Min eksmann gjorde det samme.  Når vi gikk hjemmefra var det jeg som gjorde klar barna, sørget for at de var stelt og kledd, at vi hadde med oss alt vi trengte, han satt i bilen og lurte på hvorfor jeg somlet sånn.  Alt han gjorde av husarbeid var halvhjertet, støvsugde midt på gulvet, tok av skittent sengetøy men tok ikke på nytt, satt noe inn i oppvaskmaskinen men ikke alt.  Og så videre.  Samtidig jobbet jeg mer enn full tid, han mindre.  

Det er ikke vanskelig å forstå at når vaskemaskinen er ferdig må klærne henges opp.  Det er ikke vanskelig å forstå at når man tar en pose med våte klær hjem fra barnehagen må man ta med en pose med tørre klær neste morgen.  Det er ikke vanskelig å forstå at når man har handlet må maten inn i kjøleskapet.  Noen ganger kan det komme noe i veien, man kan glemme, være syk osv, men når man som regel ikke bidrar hjemme, da er det ikke et uhell.  

Mannen din synes hans behov for å slappe av er viktigere enn ditt.  Han synes det er greit å legge seg på sofaen mens du rydder, vasker og tar deg av barn.  

Jeg anbefaler time på familievernkontoret. Man bør ikke skille seg uten å ha forsøkt alt.  Kanskje mannen din har noen gode egenskaper som kompenserer, kanskje stiller han opp for gamle foreldre, er trener på fotballaget, pusser opp?  

Jeg ble selvfølgelig ikke skilt fordi mannen min ikke tømte oppvaskmaskinen ofte nok.  Vi hadde større problemer.  Men i velfungerende forhold vil man hverandre vel.  For travle småbarnsmødre kan det være mer romantisk å komme hjem til en tom skittentøyskurv enn å få en blomsterbukett.  Ingen liker å bli tatt som en selvfølge.  

 

Anonymkode: 2d30a...99c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Virker som om han gjør dette fordi han 1. rett og slett ikke gidder, 2. vet han kommer unna med å ikke gjøre ting og 3. han bryr seg rett og slett ikke.

Avhengig av hvilken jobb han har, kan du finne gode eksempler fra ting han gjør på jobb, og spørre ham om han også bare gjør en liten del av jobben der, sluntrer unna det han ikke gidder, overlater oppgaver til andre osv?

Om han ikke innså problemet og selv innså at her måtte det endring til, så hadde en slik man blitt en eks for meg.

Dere trenger nok parterapi, for han tar deg for gitt og han utnytter deg.

Skal dere forsøke å reparere dette så må dere kommunisere bedre sammen, så parterapi er nok nødvendig.

En annen ting er at dere en periode må dele alle oppgaver. Første og mest opplagte er at han må vaske alle egne klær og sengetøy selv (at det inkluderer legge i skittentøyskurv, sortere, vaske, tørke, legge sammen, legge på plass, og skifte på sengen). Den dagen han ikke har rene klær, eller bare sure klær, så begynner han kanskje å lære. Finn lignende oppgaver, hvor det at han ikke fullfører oppgavene vil gå utover ham selv. Tror det er eneste måte han vil lære. Men andre oppgaver som dere deler på, der tenker jeg at du en periode må holde deg hard og absolutt ikke fullføre.

Javel, han handler ikke alt, setter ikke på plass etter handling osv. La kjøkkenet bli hans ansvarsområde et par måneder. Da vil det bli veldig synlig etterhvert at han ikke har det han trenger til å lage planlagt mat, at mat blir dårlig som står ute, at han ikke har benkeplass igjen fordi han ikke har giddet å sette ting på plass osv.

Høres ut som om det han driver med er weaponized incompetence, altså villet inkompetanse/udugelighet. Noen bruker dette som en bevisst taktikk for å slippe å bidra og ta sin del av ansvaret i familien.

Anonymkode: fec52...8c4

Litt av problemet er at jeg har hjemmekontor så jeg må gå i rotet hele dagen og det tapper meg for energi. Han har ansvaret for handling, mat og kjøkken allerede, men tar det ikke. Han vet jo at jeg ordner sikkert. Har prøvd å ikke vaske bord feks, men synes det rett og slett er flaut når han da dekker på til middag oppi gamle matrester om ungene har gjester. Alle tror jo sikkert det er jeg som er lat. Og handling, han kjøper jo det han selv trenger, det jeg trenger derimot må jeg handle selv. Så han merker jo ikke selv at han er ubrukelig. For han gjør jo akkurat nok til at hans liv flyter. 

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Min eksmann gjorde det samme.  Når vi gikk hjemmefra var det jeg som gjorde klar barna, sørget for at de var stelt og kledd, at vi hadde med oss alt vi trengte, han satt i bilen og lurte på hvorfor jeg somlet sånn.  Alt han gjorde av husarbeid var halvhjertet, støvsugde midt på gulvet, tok av skittent sengetøy men tok ikke på nytt, satt noe inn i oppvaskmaskinen men ikke alt.  Og så videre.  Samtidig jobbet jeg mer enn full tid, han mindre.  

Det er ikke vanskelig å forstå at når vaskemaskinen er ferdig må klærne henges opp.  Det er ikke vanskelig å forstå at når man tar en pose med våte klær hjem fra barnehagen må man ta med en pose med tørre klær neste morgen.  Det er ikke vanskelig å forstå at når man har handlet må maten inn i kjøleskapet.  Noen ganger kan det komme noe i veien, man kan glemme, være syk osv, men når man som regel ikke bidrar hjemme, da er det ikke et uhell.  

Mannen din synes hans behov for å slappe av er viktigere enn ditt.  Han synes det er greit å legge seg på sofaen mens du rydder, vasker og tar deg av barn.  

Jeg anbefaler time på familievernkontoret. Man bør ikke skille seg uten å ha forsøkt alt.  Kanskje mannen din har noen gode egenskaper som kompenserer, kanskje stiller han opp for gamle foreldre, er trener på fotballaget, pusser opp?  

Jeg ble selvfølgelig ikke skilt fordi mannen min ikke tømte oppvaskmaskinen ofte nok.  Vi hadde større problemer.  Men i velfungerende forhold vil man hverandre vel.  For travle småbarnsmødre kan det være mer romantisk å komme hjem til en tom skittentøyskurv enn å få en blomsterbukett.  Ingen liker å bli tatt som en selvfølge.  

 

Anonymkode: 2d30a...99c

Han har ingen andre gode sider heller. Tar meg for gitt på alle plan. Vi er ikke kjærester mer heller, for når vi var etablerte og fikk barn trengte han liksom ikke ofre mer for å få meg til å bli føles det som. "Kan du massere skuldrene mine litt er så sriv i nakken", han: " nei, får så vondt i hendene". 

Familievernkontoret har jeg foreslått mange ganger, gan nekter og mener jeg ikke skal endre ham, så føler at slaget er tapt. Må vel bli skilsmisse. Men hvordan skal han greie å ta vare på et hjem og barn??

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Hærregud, det der er faktisk grunn nok til skilsmisse!! Dette er jo noe som skjer hele tiden og som man må leve oppi, så det er faktisk ikke en bagatell. Jeg er nå separert, det du beskriver er kjent stoff. Jeg ventet lenge før jeg tok steget ut, var bekymret for ALT! Etter at han flyttet ut har jeg fått et nytt liv! SERIØST! Ingen irritasjon, nesten ikke husarbeid (helt utrolig hva en mann medfører av ekstra husarbeid), bedre økonomi  (matbudsjettet er mer enn halvert, drivstoff og bompenger nesten ingenting nå, ingen utgifter til alkohol, forsikring myyye billigere etc). HVORFOR gidder vi kvinner å påta oss dette daukjøttet som de fleste menn i forhold er? Jeg skal aldri mer bli belemret med disse dysfunksjonelle skapninger i hus!

Anonymkode: 6ac85...ce4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Hærregud, det der er faktisk grunn nok til skilsmisse!! Dette er jo noe som skjer hele tiden og som man må leve oppi, så det er faktisk ikke en bagatell. Jeg er nå separert, det du beskriver er kjent stoff. Jeg ventet lenge før jeg tok steget ut, var bekymret for ALT! Etter at han flyttet ut har jeg fått et nytt liv! SERIØST! Ingen irritasjon, nesten ikke husarbeid (helt utrolig hva en mann medfører av ekstra husarbeid), bedre økonomi  (matbudsjettet er mer enn halvert, drivstoff og bompenger nesten ingenting nå, ingen utgifter til alkohol, forsikring myyye billigere etc). HVORFOR gidder vi kvinner å påta oss dette daukjøttet som de fleste menn i forhold er? Jeg skal aldri mer bli belemret med disse dysfunksjonelle skapninger i hus!

Anonymkode: 6ac85...ce4

Takk, er godt å høre det ikke er bare jeg som er kravstor og sær. Daukjøtt, ja der har du det. Hvorfor gidder vi? Mister litt troen på menn. Trist, for jeg har to gutter😔

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Vasker kanskje sine egne  treningsklær men henger de ikke opp eller tar de ned.

Hvorfor henger du opp treningsklærne hans?

Han er en latsabb som er vant til at du ordner opp.

Anonymkode: 01c74...af4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Han har ingen andre gode sider heller. Tar meg for gitt på alle plan. Vi er ikke kjærester mer heller, for når vi var etablerte og fikk barn trengte han liksom ikke ofre mer for å få meg til å bli føles det som. "Kan du massere skuldrene mine litt er så sriv i nakken", han: " nei, får så vondt i hendene". 

Familievernkontoret har jeg foreslått mange ganger, gan nekter og mener jeg ikke skal endre ham, så føler at slaget er tapt. Må vel bli skilsmisse. Men hvordan skal han greie å ta vare på et hjem og barn??

Anonymkode: 457e9...887

Mitt liv ble betydelig enklere da jeg ble skilt.  Jeg har god utdannelse og tjener greit, så økonomisk ble det ikke så stor forskjell.  Barna mine har ikke hatt samvær med faren, jeg har dermed aldri hatt "barnefri", men vi har fulgt mine rutiner og jeg har sluppet å irritere meg over en mann som ikke bidro.  

Forutsatt at mannen din ikke er psykisk utviklingshemmet er han nok i stand til å ta vare på barn og hjem.  Han bare gidder ikke.  Mange menn klarer å ivareta barn og hjem hvis de bare må.  

Anonymkode: 2d30a...99c

[Mostly Harmless]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk, er godt å høre det ikke er bare jeg som er kravstor og sær. Daukjøtt, ja der har du det. Hvorfor gidder vi? Mister litt troen på menn. Trist, for jeg har to gutter😔

Anonymkode: 457e9...887

Det finnes menn som både tar eget initiativ til og fullfører oppgaver i hjemmet. Du kan oppdra dine gutter til å lære seg dette. Mine gutter er langt fra utlært, men de begynner så smått å venne seg til å sjekke om hele oppgaven de har fått er gjort før de piler av gårde. 

Jeg tror nok den jobben går lettere om du ikke samtidig viser i praksis at du som kvinne må ordne opp etter mannen i huset. Om du vurderer skilsmisse uansett, ville jeg hatt barnas syn på arbeidsfordeling i et samliv på listen over argumenter for. 

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Føler det der er typisk mannfolk. De bare forventer at fruen i huset skal gjøre ting. Jeg jobbet hardt med mine gutter og hatt i hele oppveksten deres hatt fokus på å «se ting som må gjøres». De begynner å bli gode på det og blir oppmerksom på at far gjør ikke jobben ferdig. Så nå er vi 3 stk som korrigerer far og får han til å fullføre. 

Anonymkode: 42e9c...6b3

Det er altfor lettvint å skylde på at det er typisk mannfolk, det er det aldeles ikke! De fleste menn ser på familien som et sted som man bidrar med det man kan, og avlaster partneren når det er behov - akkurat som de fleste kvinner. 

Jeg har brødre, mann, sønner og mannlige kollegaer og ingen av dem forventer at fruen i huset skal oppvarte og stelle for dem. 

Det er vårt ansvar å lage dugelige mennesker av barna våre, det gjelder både gutter og jenter, og det innebærer blant annet at barna ser at foreldrene er likestilte og likeverdige i forholdet. Gjør man en god jobb som forelder så vil de ta med seg den vanen ut i livet, uavhengig av kjønn.

[Anonym bruker]

snakk om det!

Lag lister og diskuter hva en oppgave skal bestå av og når den er ferdig. Bytt oppgaver imellom, så ser dere hva den andre gjør og ikke gjør. Kommunikasjon!!!

Ikke godta det nivået!

Anonymkode: c14fa...65c

[Anonym bruker]

Kom deg derifra.

Min mann var likedan. Jeg holdt på å miste forstanden av irritasjon og ergelse. Det er lett for andre som ikke har opplevd å leve sammen med en som bare gjør ting halvhjertet å si  at en skal være glad en ikke har større problemer, men de har ikke kjent hva sånn irritasjon gjør med kroppen og sinnet ditt.

Jeg prøvde ALT for å få ham til å forstå at han må fullføre hele oppgaven. ALT! 

Alt fra å bare stilletiende gjøre alt selv, til å fysisk gå etter ham og fortelle hva han NÅ skal gjøre, jeg protesterte og jeg "streiket" og tok kun unna mine og barnas ting- lot rotet hans flyte rundt oss,men til ingen nytte. Vi var på Familievernkontoret for jeg var oppriktig bekymret for å få hjerteinfakt av irritasjon en dag.  

Ingenting hjalp.

Og når en går sånn og "gjeter" på et voksent barn år etter år så forsvinner forelskelsen, gitt.

Etter 20 år så gikk jeg fra ham. Det er en enormt frihetsfølelse! Jeg er ikke steinrik, klarer meg økonomisk kun akkurat hver måned så det er ikke fett, men fy fasan så nice det er. 

Og vet du hva det "verste"er: Nå holder han huset sitt helt i orden og gjør mye av de tingene jeg har gått og fullført for han helt på eget initiativ. Så gudene skal vite at de kan om de vil.

Dette forsterker jo selvsagt bare tanken min om at min avgjørelse om å gå fra latsabben bare var helt riktig.

Anonymkode: 8b8e2...c33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Hvorfor henger du opp treningsklærne hans?

Han er en latsabb som er vant til at du ordner opp.

Anonymkode: 01c74...af4

Fordi jeg må vaske klær og trenger maskina. Legger jeg dem bare ut går han sur minst ei uke fordi jeg ikke gjorde det, og tar igjen ved å si neo om jeg ber ham om noe.

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Mitt liv ble betydelig enklere da jeg ble skilt.  Jeg har god utdannelse og tjener greit, så økonomisk ble det ikke så stor forskjell.  Barna mine har ikke hatt samvær med faren, jeg har dermed aldri hatt "barnefri", men vi har fulgt mine rutiner og jeg har sluppet å irritere meg over en mann som ikke bidro.  

Forutsatt at mannen din ikke er psykisk utviklingshemmet er han nok i stand til å ta vare på barn og hjem.  Han bare gidder ikke.  Mange menn klarer å ivareta barn og hjem hvis de bare må.  

Anonymkode: 2d30a...99c

Han fremstår innimellom som dårlig møblert altså. Lyset er sånn halveis på men ingen hjemme...

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Mostly Harmless skrev (7 timer siden):

Det finnes menn som både tar eget initiativ til og fullfører oppgaver i hjemmet. Du kan oppdra dine gutter til å lære seg dette. Mine gutter er langt fra utlært, men de begynner så smått å venne seg til å sjekke om hele oppgaven de har fått er gjort før de piler av gårde. 

Jeg tror nok den jobben går lettere om du ikke samtidig viser i praksis at du som kvinne må ordne opp etter mannen i huset. Om du vurderer skilsmisse uansett, ville jeg hatt barnas syn på arbeidsfordeling i et samliv på listen over argumenter for. 

Takk for innspill, det skal jeg ta med.

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (7 timer siden):

Det er altfor lettvint å skylde på at det er typisk mannfolk, det er det aldeles ikke! De fleste menn ser på familien som et sted som man bidrar med det man kan, og avlaster partneren når det er behov - akkurat som de fleste kvinner. 

Jeg har brødre, mann, sønner og mannlige kollegaer og ingen av dem forventer at fruen i huset skal oppvarte og stelle for dem. 

Det er vårt ansvar å lage dugelige mennesker av barna våre, det gjelder både gutter og jenter, og det innebærer blant annet at barna ser at foreldrene er likestilte og likeverdige i forholdet. Gjør man en god jobb som forelder så vil de ta med seg den vanen ut i livet, uavhengig av kjønn.

Jeg får gjort fint lite med oppdragelse han ikke fikk da. Og her ser de jo på pappa som rollemodell, og får ikke gjort noe med den heller om jeg ikke skal gå rundt å si at pappa er lat og giddaslaus. Men forlate ham tror jeg at jeg må.

 

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

snakk om det!

Lag lister og diskuter hva en oppgave skal bestå av og når den er ferdig. Bytt oppgaver imellom, så ser dere hva den andre gjør og ikke gjør. Kommunikasjon!!!

Ikke godta det nivået!

Anonymkode: c14fa...65c

Han greier ikke kommunisere. Jeg måtte plutselig overta midt i legging her en dag for da skulle han på trening. Jeg ante ikke det, det var hans kveld for å legge. Men jeg skulle skjønt han hadde tenkt å trene fordi treningsbagen hans stod i gangen. Vi er på det nivået der. Sier jeg noe er jeg sær.

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Kom deg derifra.

Min mann var likedan. Jeg holdt på å miste forstanden av irritasjon og ergelse. Det er lett for andre som ikke har opplevd å leve sammen med en som bare gjør ting halvhjertet å si  at en skal være glad en ikke har større problemer, men de har ikke kjent hva sånn irritasjon gjør med kroppen og sinnet ditt.

Jeg prøvde ALT for å få ham til å forstå at han må fullføre hele oppgaven. ALT! 

Alt fra å bare stilletiende gjøre alt selv, til å fysisk gå etter ham og fortelle hva han NÅ skal gjøre, jeg protesterte og jeg "streiket" og tok kun unna mine og barnas ting- lot rotet hans flyte rundt oss,men til ingen nytte. Vi var på Familievernkontoret for jeg var oppriktig bekymret for å få hjerteinfakt av irritasjon en dag.  

Ingenting hjalp.

Og når en går sånn og "gjeter" på et voksent barn år etter år så forsvinner forelskelsen, gitt.

Etter 20 år så gikk jeg fra ham. Det er en enormt frihetsfølelse! Jeg er ikke steinrik, klarer meg økonomisk kun akkurat hver måned så det er ikke fett, men fy fasan så nice det er. 

Og vet du hva det "verste"er: Nå holder han huset sitt helt i orden og gjør mye av de tingene jeg har gått og fullført for han helt på eget initiativ. Så gudene skal vite at de kan om de vil.

Dette forsterker jo selvsagt bare tanken min om at min avgjørelse om å gå fra latsabben bare var helt riktig.

Anonymkode: 8b8e2...c33

Oi.

Anonymkode: 457e9...887

[Anonym bruker]

Har han ADHD?

Min mann er ganske lik, men det er ikke fordi han er giddaslaus, det er fordi han blir distrahert hele tiden.

Forskjellen er kanskje at han er fullstendig klar over at dette er et karaktertrekk som er vanskelig for andre å leve med da, så han prøver virkelig. 

Han er som en duracellkanin da, sitter sjelden rolig og driver alltid med et eller annet. Problemet er at han stadig begynner med nye ting, uten å gjøre ferdig det han drev med 🙈

Men han er absolutt mottagelig for "tilsnakk" da, så det er ikke noe problem å guide han tilbake til det han opprinnelig dred med når han plutselig fant på noe nytt.

Anonymkode: 946ca...61b